Sist oppdatert 01.03.2025.

Kort fortalt finnes det bare én form for judo. Når det gjelder judo slik vi kjenner den fra OL og VM og så å si alle judoklubber, er det ikke store forskjeller.

I flere andre kampformer enn judo er det mange ulike stilarter innen for en og samme retning. Det finnes for eksempel mange former for karate, og det finnes mange former for kung fu. Det finnes også mange ulike måter å trene jujutsu på.

Da jeg trente karate gikk jeg på noe som kalles shotokan karate. Der var det helt andre regler enn i for eksempel kyokushin karate. Begge deler er karate, men ingen utøvere fra disse to stilartene konkurrerer mot hverandre – i alle fall ikke uten at man må tilpasse reglene ganske mye. I judo er det ikke slik. Her kan alle konkurrere mot hverandre uansett hvilke måte de har trent judo på.

Unntaket er kanskje kosen judo, men det er såpass smalt at jeg hopper bukk over det i denne sammenhengen.

Det japanske judoforbundet har nylig gjort noen justeringer av reglementet som ikke gjenspeiles i reglementet til det internasjonale judoforbundet, men dette er snakk om få konkurranser og små forskjeller.

Men selv om alle som trener judo, uten videre kan gjøre det på kryss og tvers av både klubber og land, så er det visse forskjeller mellom nasjoner og verdensdeler når det gjelder måten man ønsker å trene judo på. Dette har gjerne historiske og kulturelle årsaker.

De store skillelinjene i judostiler mellom landene handler ofte mer om ulik vektlegging og treningskultur enn fundamentalt forskjellige prinsipper. Judo som idrett er globalisert, og kanskje spesielt i moderne tid. Alle nasjoner følger de samme internasjonale reglene og prinsippene. Og selv om det kan være små forskjeller i praktisering og tolkning av reglementet, så er judo, kort sagt, judo.

Da jeg begynte på judo var vi veldig opptatt av at man i Japan ønsket et oppreist form for judo med mange stående kastteknikker, mens man i Russland (eller Sovjetunionen som det het da) var inspirert av sambo og derfor gjorde mange sterke og krtaftkrevende løft. Noen sier at det fortsatt er sånn.

I boka “Russian judo“, som jeg kommer tilbake til litt senere, tar forfatteren til orde for at judo påvirkes av den opprinnelige idrettskulturen i ulike land. Han mener derfor at japansk judo er påvirket av sumo, britisk judo av fotball, Frankrike og Belgia (der han har vært landslagstrener) er påvirket av sykling og legger derfor vekt på intens utholdenhetstrening og balanse, russisk judo er påvirket av alle de ulike formene for bryting og sambo i det tidligere Sovjetunionen.

Japansk judo

Mange mener at judo i Japan handler om tradisjon. Det er kanskje sant, men først og fremst handler japansk judo om grunnleggende prinsipper. Japanske utøvere har et solid fundament når det gjelder alt som har med judo å gjøre.

Det blir som når man skal lære å gå på ski her i Norge. I alle fall helt fram til utpå 1990-tallet, så kunne absolutt alle barn i Norge gå på ski. Selvsagt var det ikke alle som var like gode, men alle visste hva som gjaldt når det ble snakk om fiskeben, diagonalgang, tyngdeoverføring, feste, staking og ploging. Disse elementene satt i ryggmargen på folk flest.

Slik er det også med de grunnleggende bevegelsene i judo. Japanske judoutøvere har øvd på dette siden de var små barn. I og med at mange, mange barn i Japan trener judo på skolen, så er dette noe de aller fleste får meg seg. Balansebrudd, innganger og grunnleggende kastbevegelser sitter fra første stund. Det er i det hele tatt mange ferdigheter som er på plass før man begynner med seriøs judotrening. I andre deler av verden på disse elementene også læres.

I judo har Japan samme posisjon som Norge har i vinteridrett. De er best! Og med god margin. Japanske utøvere lever og ånder for judo på en helt annen måte, på et helt annet nivå, enn de fleste andre judo utøvere.

Japansk judo er selvsagt viktig i judosammenheng, og Kodokan har en viktig stemme når man skal avgjøre hvordan internasjonal judo skal utvikle seg.

Japansk judo er på mange måter, og helt selvsagt, preget av tradisjonelle teknikker. De fleste utøverne er ekstremt gode når det gjelder balansebrudd og superraske kastteknikker.

Japanske judoutøvere er gode til alt som handler om grep. Ofte holder de et helt ordinært grep med en hånd som griper ermet og den andre i kragen, et basisgrep enten til høyre eller venstre. Det kan også hende at de lar deg feste ditt grep, men de klarer gjerne å kaste deg uansett.

Og det er nettopp den japanske formen for kumi-kata der utøverne tilsynelatende er litt avventende og passive, som kan føre til den lille åpningen som er nødvendig for å kaste motstanderen. Motstanderen slapper kanskje litt av fordi det ikke skjer så mye, men i det lille mikrosekundet der det oppstår en åpning utføres kastet. I mange tilfeller ser det ut som om det ikke skjer noe som helst før den japanske utøveren går inn og kaster, gjerne med et stort kast som seoi-nage eller uchi-mata.

Teknikk framfor styrke er kanskje blant de viktigste kjennetegnene på japansk judo, men det betyr selvsagt ikke at japansk judo ikke bryr seg om den fysiske treningen. I løpet av de siste tiårene har Japan implementert vestlige og forskningsbaserte treningsmetoder i sitt system. Men de har også vært nysgjerrige på moderne judotrening fra Europa. Og – sammenlignet med andre mer eksplosive judostiler, kan den japanske være ganske styrkekrevende fordi de ofte er ganske stillestående i kastøyeblikket.

Dette stemmer godt overens med inntrykket flere har av japanske judoutøvere: De er ofte ekstremt sterke!

Men først og fremst er det teknisk judo som kjennetegner de japanske utøverne. Det gjelder uansett om det er utøvere i de tunge eller lette vektklassene. Japanerne kan vise til stor bredde i utvalg av teknikker i alle vektklasser.

Den franske treneren Lucie Decosse med flere VM-gull og et OL-sølv har tatt med seg det franske laget til Kodokan ved flere anledninger. Hun sier at den japanske judoen er mer åpen og teknisk enn den franske, som hun omtaler som mer fokusert på kumi-kata og styrke.

Fransk judo

Fransk judo er uten tvil den beste judoen i Vesten. Frankrike kan vise til utallige OL- og VM-medaljer. Når jeg sier best, så er det nettopp dette det handler om. Jeg rangerer selvsagt ikke kvaliteten på teknikkene utøverne bruker, men hvis man ser på hvor godt franske judoka gjør det i konkurranser, så er det ingen tvil om at de er best.

Fransk judo har mange likhetstrekk med japansk judo. Det er stort fokus på grep, balansebrudd og lynraske teknikker. I tillegg er franske judoutøvere gode til å bruke grep på en taktisk god måte – både når det gjelder egne grep og når det gjelder å hindre motstandere i å bruke sine favorittgrep.

Fransk judo er ikke kjent for å være styrkekrevende. Selvsagt kreves det alltid en viss styrke for å utføre judoteknikker, men de franske utøverne bruker sjelden teknikker som krever masse kraft og muskler. Derimot er det masse teknikk, taktikk og timing – og det er alltid gøy å se på.

Russisk judo

Da jeg begynte på judo var det ganske stor enighet om at russisk judo var preget av mange løft. Da var det også tillatt med grep i bena, og dette ga mange russiske utøvere ganske store fordeler i konkurranser.

Ifølge Alexander Iaktskevich som ga ut boka Russian Judo (1999), så har russisk judo særlig blitt påvirket av sambo. Og de fleste som omtaler russisk judo, nevner ganske raskt sambo. Sambo er en form for bryting som har lange tradisjoner i Russland.

Russiske utøvere bruker ofte uortodokse grep og teknikker der motstanderne løftes opp, for eksempel hoftekast. De har gjerne vært kjent for sine varianter av ura-nage som ifølge Iatskevich er inspirert av sambo-teknikker.

Likevel mener forfatteren av “Russian judo” at russisk judo først og fremst er påvirket og har utgangspunkt i japansk judo. Noen skal ha det til at russisk judo ble til ved av sambo-utøvere lærte seg judo.

Slik er det ikke ifølge Iatskevich. Judo ble innført til Russland av den foreldreløse Vasili Oshchepkov som ble sendt til Japan for å gå på skole da han var barn. Etter hvert trente han judo og graderte til 2. dan på Kodokan. Han kom tilbake til Russland i 1913, og i 1914 startet han den første judoklubben i Russland.

Koreansk judo

Koreanske judoutøvere er blant de aller beste i verden. De har mange utøvere på det aller høyeste internasjonale nivået. Det har alltid, i alle fall så lenge jeg har trent judo, vært spennende å følge med på koreanske judoka. Stilen er intens, rask og preget av et skyhøyt teknisk nivå.

Her får man grep, kryssgrep, finter, superraske teknikker fra øverste hylle. Og det er kanskje først og fremst hurtigheten til utøverne som er det fremste kjennetegnet på koreansk judo. Utøverne har gjerne en ekstrem hurtighet, og de kjører mange drop-teknikker. Det er virkelig stressende å møte en topp koreansk utøver.

Når det gjelder grepet, så liker utøvere fra Korea å jobbe intenst med grepet. De trekker og dytter og skyver kontinuerlig. Dette kan være svært forstyrrende for motstanderen. Flere av de koreanske utøverne bruker også grep som gir gode muligheter for bevegelse, altså lavt på ermet og lavt i kragen.

Et annet særtrekk ved den koreanske måten å bruke grepet på er at de har en tendens til å føre hendene mot hverandre i kastøyeblikket. Hendene beveges mot hverandre og nedover, nesten som ved et sverdslag. Andre beskriver armbevegelsene til de beste koreanske utøverne som en kontinuerlig bølgebevegelse.

I koreansk judo ser man også mange varianter av kjente teknikker. Det er ikke uvanlig at utøvere fra Korea endrer noen av teknikkene slik at de passer bedre for dem, og dermed blir teknikkene mer effektive i konkurranser. Den ikke ukjente teknikken omvendt seoi-nage dukket først opp i Korea, og enkelte steder kalles den rett og slett koreansk seoi-nage.

Georgisk judo

Georgisk judo er ekte kraftjudo. Denne formen for judo har mange likheter med russisk judo, men i Georgia er man gjerne enda mer direkte i aksjonene sine. Georgisk judo er actionfylt og spennende å se på, og det er fullt av dynamiske kast og motkast. Mange av landslagsutøverne i judo i det gamle Sovjetunionen kom fra Georgia, og mye av den russiske judoen er påvirket av georgisk judo.

Georgiske judoka er ofte fysisk sterke, og mange omtaler dem som de sterkeste blant judoutøverne. Georgisk judo er påvirket av chidaoba (georgisk bryting med jakke), og mange georgiske OL-judoka på høyt nivå hevder at åtti prosent av georgisk judo faktisk er lånt fra chidaoba-teknikker. I Georgia er det vanlig å trene på alle tre hovedformene for bryting mer eller mindre som en helhet. Chidaobu, sambo og judo går over i hverandre.

Chidaobas største innflytelse på den georgiske judostilen ligger nok i de uortodokse grepene, i tillegg, selvsagt, til kast med utgangspunkt i denne typen grep. Det mest kjente grepet er kjent som det georgiske løftet i judoverdenen.

Grepet følges opp av et kast som ofte omtales som yagura-nage, eller kne-uchimata (ev. front-uchimata). Teknikken kalles også Kharabeli, oppkalt etter OL-gullvinneren fra 1980.

Georgisk judo er også kjent for sine kraftfulle motkast med utgangspunktet i grep som for eksempel det kjente bjørnegrepet.

Brasiliansk Judo

Brasiliansk judo omtales av mange som en vakker og dynamisk stil. Nivået på brasiliansk judo er svært høyt, mye på grunn av at mange japanere har flyttet til Brasil opp gjennom årene. For øyeblikket har Brasil den største japanske befolkningen utenfor Japan, med 2,1 millioner japanere bosatt i landet. En så stor japansk befolkning i Brasil, har naturlig nok bidratt til gode forhold for å bygge en sterk nasjonal judotradisjon og -identitet.

Det er nettopp tilknytningen til Brasil som trekkes fra av brasilianske judoka når de skal forklare hva som er typisk for deres judostil. Da nevnes gjerne god balanse, tradisjonelt grep i judogien, teknisk judo og lignende elementer. I nyere tid har også elementer fra europeisk judo begynt å sive inn i den brasilianske judoen.

En annen interessant egenskap ved brasiliansk judo er at brasilianere er svært dyktige i bakkekamp, og det er en god grunn til det. Judo i Brasil er sterkt påvirket av brasiliansk jiu-jitsu (en grapplingstil som fokuserer på bakkekamp). Det er ikke uvanlig at brasilianske judoka på høyt nivå også praktiserer BJJ, og at de er svært dyktige i begge disipliner.

Cubansk judo

Hvis det er ett ord som beskriver cubansk judo, er det eksplosivitet. Cuba produserer toppidrettsutøvere år etter år i mange idretter. Til felles har de en eksplosiv og atletisk stil. Det gjelder også i judo.

Cubanske judoka er svært tekniske, og de følger et spesialisert judoprogram som bygger på møysommelig og nøyaktig planlegging tilpasset hver enkelt utøver.

Hva med Norge?

Norsk judo var i oppstarten, på 1950-tallet, preget av fransk judo, men også andre europeiske land. Robert Marchant fra Frankrike gjennomførte de første graderingene her til lands. Danmark, England og Frankrike nevnes som viktige inspirasjonskilder i starten. Det var også et utstrakt samarbeid med Sverige. Svenskene hadde da, som nå, flere utøvere på et relativt høyt europeisk nivå.

Hvis man skal lage et litt spissformulert skille, så var det i starten først og fremst Frankrike som var den største inspirasjonskilden. Etter hvert, og spesielt på 1980- og 1990-tallet, ble England, og kanskje Sverige(?), et forbilde for det norske landslaget og andre som ville bli gode i judo.

I våre dager er jeg jammen ikke sikker. Det er helt klart en europeisk innflytelse på norsk judo, men en helt tydelig retning er det kanskje ikke? Og det er kanskje bevisst? Hva mener dere?

Oppsummering

Det er mange som mener det er store forskjeller mellom ulike judokultuerer. Selv om de grunnleggende prinsippene i judo er universelle, gir lokale tradisjoner og treningskulturer ulike land unike tilnærminger. Dette mangfoldet gjør internasjonale konkurranser spennende, da utøverne må tilpasse seg ulike stiler og strategier.

I våre dager er jeg mer usikker om forskjellene vedvarer eller om de etter hvert viskes ut som mange andre kulturforskjeller. Jeg tror kanskje mange ulike nasjoner lar seg inspirere av hverandre i langt større grad enn tidligere. Sosiale medier, internett generelt, bedre økonomi og billigere reiser har kanskje gjort det enklere å hente inspirasjon på kryss og tvers av kulturelle grenser? Hva mener dere? Er skillelinjene, om det har vært noen, i ferd med å viskes ut?

Kilder

• International Judo Federation (2023). What makes training at the Kodokan special? Youtube
• International Judo Federation. (2025). World ranking list – nations. IJF.
• JudoInside (2024) Aleksander Yatskevich
• JudoInside. (2025). The best judo nations in the world. JudoInside. 
• Wikipedia (2024). Vasili Oshchepkov