JudoMania > > Ep. 57: Fransk judo

Fransk judo

Sist oppdatert 28.08.2023.

I et land med nesten 600 000 registrerte utøvere og omtrent 5700 judoklubber, kan man trygt si at judo er tilstede overalt i det franske samfunnet. Den største klubben, Kodokan Club Courbevoie, hadde 1019 medlemmer 2009.

To av de største franske judostjernene heter Teddy Riner og Emilie Andeol. Disse to utøverne er bare to av de 12 som til sammen har vunnet 14 olympiske titler. For ikke å snakke om VM- og EM-titler. Her stiller alltid Frankrike med sterke lag. Og etter VM i 2022 var det totale antallet medaljer 185.

Frankrike har topputøvere i alle vektklasser, både på dame- og herresiden. Og da man for første gang i olympisk sammenheng skulle stille med blandet lag, altså med kvinner og menn på samme lag, så vant Frankrike finalen mot Japan. Det skjedde attpåtil i judoens hjemland Japan. Frankrike tok med seg 8 medaljer fra Tokyo-OL i 2020.

Et eksempel på hvor populære judoutøverne i Frankrike er, kunne vi være vitner til i Strasbourg, helt øst i Frankrike. Der møtte over 2500 barn, sammen med foreldre og judotrenere, opp for å kunne møte det franske landslaget i judo.

Det franske landslaget holdt treninger for ulike grupper hele dagen. Tidlig om morgenen var det trening for barn og ungdom med intellektuell funksjonsnedsettelse. Fra da av, og hele resten av dagen, var det som en flodbølge av ivrige barn og unge flommet over judomatta, for å se og lære av de aller beste.

Hele opptrinnet minnet mest om det vi kun ser i fotball ellers i verden. (På denne nettsiden fra IJF kan du se noen bilder fra denne fantastiske begivenheten.) Og spør du judotrenere i Frankrike vil mange av dem anslå at omtrent 80 % av alle franske barn har trent judo en eller annen gang.

Judo er den fjerde største idretten i Frankrike, kun slått av fotball, tennis og hestesport.

Hvordan har det blitt slik? Hvorfor er judo så stort i Frankrike?

Starten på judo i Frankrike

Allerede i 1895 ble jujutsu nevnt i et fransk tidsskrift. I Revue des deux Mondes som kom ut en gang i måneden sto det en oversettelse av «Glimpses of unfamiliar Japan» skrevet av Lafcadio Hearn. Her beskriver Hearn hvordan han opplevde Japan i årene mellom 1890 og 1893. Hearns tekster gjorde inntrykk på mange av leserne hans – både i USA og Europa.

I 1905 fikk interessen et skikkelig oppsving. Da ble det arrangert en stor kamp mellom George Dubois, en ekspert på fransk savate, og Ernest Régnier, en jujitsu-lærer. Her sto den franske, vestlige modellen mot den japanske, østlige modellen. Hvilken ville være den mest effektive?

Seieren til Régnier, i løpet av kun 26 sekunder, markerer begynnelsen på jujutsu og judo i Frankrike.

Noen år senere, i 1911, publiserte Yves Le Prieur boka «Manuel de jujutsu de l’école Kano à Tokyo». Le Prieur var militærrådgiver i Tokyo, og han hadde vært på Kodokan og lært litt judo der.

Yves Le Prieur med sitt dykke- og pusteutstyr.

Selv om noen få personer kanskje kjenner til jujutsu og har hørt om judo på denne tiden, er det ikke før Jigoro Kano kommer til Frankrike i 1933 og 1934 at judo får skikkelig tak i enkelte franskmenn.

Det er jo litt artig at en nordmann spilte en liten rolle i dette også. Politiet i Frankrike hadde fattet interesse for jujutsu, og en norsk politimann, Haakon Schønning, demonstrerte denne kampformen ved den franske politiskole i 1934, mens han gjorde tjeneste i La Garde Republicaine.

En viss Moshe Feldenkrais møter Jigoro Kano, og disse to blir enige om at det er en god idé å starte noen judoklubber i Frankrike.

Moshe Feldenkrais utviklet en metode og et syn på kropp, tanker og trening som ikke er ulikt det som gjerne kalles «mind and body», og slik sett passet nok judo perfekt inn i hans tankegang om kropp og selvutvikling.

I 1935 kontakter Feldenkrais Mikinosuke Kawaishi som da var en av trenerne på Budokwai i London. Han flytter til Paris, og de to etablerer den første judoklubben i Frankrike. Her starter det mange kjente forskere, journalister og andre intellektuelle. Blant disse finner vi Jean Frédéric Joliot-Curie som var en fransk atomfysiker og vinner av nobelprisen i kjemi samme år som han begynte med judo, altså i 1935. Curie ble attpåtil generalsekretær i klubben. I tillegg var Paul Bonét-Maury leder av klubben sammen med Moshe Feldenkrais.

Kawaishi presenterte et alternativ til den tradisjonelle, japanske måten å trene på. Kawaishi tok utgangspunkt i den vestlige måten å tenke på, og dette, i tillegg til hans karismatiske væremåte, bidro å gjøre den franske judoen til noe helt annerledes enn andre nasjoners form for judo.

Det kan egentlig ikke understrekes nok hvor viktig nettopp dette var. I Frankrike ble judo tilpasset og integrert i det franske samfunnet på en helt spesiell måte. Det var på ingen måte selvsagt at judo skulle få så dypt fotfeste i Frankrike. Japan og Frankrike hadde liten politisk og kulturell kontakt, men det var likevel et eller annet med kampformen som fascinerte det franske folk.

Det franske folk hadde en viss sans for den japanske kulturen og den legendariske samuraien, men det var det flere nasjoner i Vesten som hadde på denne tiden. Frankrike hadde heller ikke et stort japansk samfunn på denne tiden, samtidig gjorde dette kanskje at det ble enklere å tilpasse japanske kultur- og kunstformer til den franske væremåten?

Judo er som mais eller ris, den må tilpasses jordsmonnet den skal vokse i.

Mikinosuke Kawaishi

Kawaishi-perioden 1935-1951

Mange som har skrevet om den franske judohisforien mener at Kawaishi-metoden er Frankrikes viktigste bidrag til judo i verdensmålestokk.

Mikinosuke Kawaishi bidro, som vi har hørt, sterkt til å gjøre judo populært i Frankrike. Da han ankom Frankrike, hadde han allerede vært flere år i Europa, og helt konkret hadde hadde trent judo på Budokwai i London. Der hadde han blitt tildelt 4. dan. Det betyr at han allerede var kjent med deler av europeisk kultur og tenkemåte. I Europa var det, i alle fall i begynnelsen, selvforsvar som trakk folk til treningene.

Oppstarten av judo i Frankrike tok tid, og det tok egentlig ikke av før Kawaishi møtte Feldenkrais i 1935. Sammen utviklet de to et judopensum med et graderingsreglement. Her var det klare regler og krav til hver beltegrad – både når det gjaldt teknikker og tiden det burde gå mellom hvert belte.

I tillegg førte et samarbeid med Moshe Feldenkrais til mye positivt. De to karene startet et samarbeid som ble avbrutt av andre verdenskrig, men den karismatiske Kawaishi og den vitenskapelig anlagte Feldenkrais hadde funnet en tilnærming som skulle gjøre judo svært populært og godt integrert i det franske samfunnet.

Kawaishi tok med seg beltesystemet fra Budokwai til Frankrike, og der brukte de nøyaktig de samme fargene. Etter hvert la det franske judoforbundet til ordninger som delte opp gradene i halve belter – ikke ulikt det vi finner i taekwondo der det er utrolig mange belter og belter med striper og så videre.

Et pedagogisk tiltak som ble utviklet av Feldenkrais og Kawaishi var plakatene med oversikt over de ulike teknikkene og kravene til hvert belte. Slik plakater er det sikkert mange som har sett i sine egne judoklubber, også i våre dager. Teknikkene er gjerne organisert etter kategorier som armkast, benkast, hoftekast og så videre. Dette gjør det langt enklere å forstå hva det kan være lurt å øve på for nybegynnere og hva instruktørene skal fokusere på.

Kawaishi sørget for å gjøre treningsmetodene og navnene på teknikkene mer tilgjengelige for folk flest. I stedet for o-goshi ble teknikkene kalt hoftekast, armkast, holdegrep, armbend og så videre.

Kort oppsummert kan man si at hovedforskjellen mellom “Kawaishi-metoden” og Kodokansystemet var at all undervisning ble revurdert og omgjort ut fra et vestlig perspektiv.

Kawaishis la vekt på bakkekamp, og han underviste judo med stort fokus på nettopp dette til sine judoutøvere. Her skilte Kawaishi seg noe fra sine japanske kollegaer som var langt mer opptatt av teknikker utført fra en stående posisjon. I tillegg lot han jujutsu- og selvforsvarsteknikker være en sentral del av treningene. Dette ser vi fortsatt spor av i dagens franske judo.

I 20. april 1939 ble Maurice Cottereau den første i Frankrike med svart belte. Det var selvsagt Kawaishi som tildelte belter disse første årene.

1940-tallet

1940-tallet var selvsagt preget av 2. verdenskrig. I løpet av disse årene økte den statlige reguleringen av alle idretter og all fysisk aktivitet i Frankrike. Allerede i desember 1940 ble det bestemt at alle idretter i Frankrike skulle innordnes i én stor og felles organisasjon – litt som Norges Idrettsforbund. Dette ble viktig for den videre utviklingen av judo.

Alle lederne og trenerne i det franske judoforbundet hadde svart belte som var tildelt av Kawaishi. Det medførte at Kawaishis metode nå ble en offisiell og statlig støttet måte å trene judo på. Kawaishi-judoen ble satt i system, og dette kan forklare den enhetlige måten fransk judo er organisert på.

31. mai 1943 vant Jean de Herdt det første franske mesterskapet i judo. Det ble arrangert i Salle Wagram som ligger midt i Paris, ikke langt unna Triumfbuen og Champs-Elysses.

Før andre verdenskrig hadde judo stort sett vært et parisisk fenomen. Tre fjerdedeler av judoutøverne i Frankrike kom fra Ile-de-France som i bunn og grunn er det samme som Paris og forstedene. Kall det gjerne Stor-Paris. Halvparten av judoutøverne holdt til sentralt i Paris i selve bykjernen.

På 1940-tallet, før andre verdenskrig, var det bare fire judoklubber utenfor Paris som hadde mer enn 150 medlemmer. De holdt til i Marseilles, Bordeaux, Toulouse og Antibes.

Paul Bonét-Maury (f. 1900 – d. 1972) både grunnla, og ble den første presidenten i, Det franske judo- og jujutsuforbundet. Det skjedde like etter andre verdenskrig, 4. desember 1946. Bonét-Maury var president i forbundet i 10 år, helt til 1956.

I våre dager har Det franske judoforbundet også ansvaret for “jujutsu, kendo og assosierte disipliner”, og slik har det vært mer eller mindre fra oppstarten.

På grunn av den militære og kulturelle innflytelsen til Frankrike, spredte Kawaishis metode seg over store deler av verden, spesielt i Europa og i de tidligere franske koloniene. Både Belgia, Sveits, Spania, Portugal, Italia, Marokko, Tunis, Algerie, Madagaskar, Canada og Cuba er noen eksempler på land som ble påvirket av den franske tilnærmingen til judo.

Ikke minst ble de skandinaviske landene, også Norge, sterkt påvirket av fransk judo på 1950-tallet. Den franske tilnærmingen gjorde det enkelt for både instruktører og utøvere å lære judo. Etter hvert fikk den britiske måten å trene judo på også stort innflytelse i Norge (1970-tallet).

Kawaishi-metoden var som en undervisningspakke som kunne brukes så å si av alle – nesten uten forkunnskaper eller skjult innsikt.

Kodokan-perioden 1951-1967

På 1950-tallet begynte fransk judo å få internasjonal anerkjennelse, og franske judokaer begynte å vinne medaljer i større konkurranser. I 1956 ble Henri Courtine den første franske judokaen som vant en VM-medalje i judo. Han fikk bronse i mesterskapet som ble arrangert i Japan. 31 utøvere fra 21 nasjoner deltok.

I 1951 ble Madame Levannier første kvinne i Frankrike med svart belte.

Når det gjelder organisering av fransk judo, så ble idretten enda sterkere knyttet til statlige ordninger. I november 1955 ble det innført nasjonale retningslinjer som regulerte kravene til en judo- og jujutsutrener. Det ble rett og slett innført et statlig judotrener-diplom. Dette er nok et eksempel på at det franske judosystemet på mange måter gikk bort fra Jigoro Kanos filosofi og prinsipper.

På denne tiden mente noen av de franske judoutøverne at judoen hadde fjernet seg for langt fra den opprinnelige formen, den som Jigoro Kano hadde utviklet på Kodokan.

Denne følelsen gjorde seg spesielt gjeldende i Toulouse, og her inviterte man en japansk judotrener med 6. dan, altså en høy beltegrad. Ichiro Abe er bare 29 år, men han kommer til å bety mye for utviklingen av judo i Frankrike. Ichiro Abe flytter til Frankrike i november 1951.

Etter hvert er det også en del judoklubber i Paris som knytter seg til den japanske måten å trene judo på. Flere klubber melder seg ut av det franske judoforbundet og inn i et alternativt forbund som het «l’Union Fédérale des Amateurs de Judo Kodokan». Det skjedde 8. oktober 1954. Mellom 12 og 18 % av alle klubbene i Frankrike meldte seg inn i dette nye forbundet, og det er klart at dette skapte strid og uro i det franske judomiljøet.

På denne tiden ble det også en viss uenighet om hvem, på hvilket grunnlag og hvordan de svarte beltene i judo skulle bli tildelt. Noen ønsket en tradisjonell gradering med utøvere som demonstrerte de ulike teknikkene slik Kawaishi mente, mens andre ønsket et beltene skulle tildeles på bakgrunn av konkurranseresultater.

Kodokan-judoen ble sett på som en fornyelse i Frankrike. Kodokan-systemet til Ichiro Abe var dynamisk, med luftige teknikker og estetiske bevegelser. Abe var heller ikke så opptatt av den militære eller selvforsvarsmessige siden av judo.

Da Ichiro Abe kom til Frankrike med sin måte å trene judo på, var det nok mange trenere som følte en viss lettelse over å kunne slippe unna Kawaishis overoppsyn.

Abes form for judo ligner veldig på den vi trener i våre dager med vekt på teknikker som ikke kan skade motstanderen, bestemte grep i judodrakta, en tredeling mellom kata, randori og shiai – i tillegg til samtaler om de ulike teknikkene – og, ikke minst, et større fokus på det samfunnsansvaret man hadde som en judoutøver.

Og i løpet av 1950-tallet vokste antall registrerte judoutøvere i Frankrike til mer enn 20 000.

Den franske framgangen 1967- 1989

Fransk judo landet på en slags middelvei, eller en syntese mellom Kawaishi- og Kodokan-judo, der de gir uttrykk for stor respekt for den japanske tilnærmingen til judo, men der de likevel lar den franske og den vestlige mentaliteten få langt større plass enn det som var tilfelle i mange andre nasjoner.

Vi kan kanskje se en slags reaksjon på det åndelige og esoteriske fokuset i judo. Og fransk judo blir mye mer sports- og konkurranseorientert. Det viser seg også på de resultatene franske utøvere oppnår i mesterskap.

1960-tallet

På 1960-tallet, parallelt med at organisert idrett ble viktigere, arrangerte Frankrike sitt første verdensmesterskap i judo. Det skjedde i desember 1961. Dette var 3. gang det ble arrangert et verdensmesterskap i judo, så her var Frankrike tidlig ute. Begge de to foregående mesterskapene hadde blitt arrangert i Tokyo, Japan.

Mesterskapet i Frankrike blir først og fremst husket på grunn av gullmedaljen til Anton Geesink. Det var første gang en person som ikke kom fra Japan vant et VM-gull.

Det sportslige fokuset i Frankrike var helt tydelig. Men likevel er judo i Frankrike også, og kanskje fremfor alt, en pedagogisk metode, basert på japanske verdier og europeisk filosofi og verdisyn.

Så tidlig som i 1967 publiserte den franske judoforbundet “Progression Francaise” som er mer eller mindre et graderings- og judoreglement der kravene til ulike beltegrader er tydelige og sentralt bestemt.

Det var også i denne perioden av det som gjerne kalles den moralske kodeksen til judo ble utviklet. I våre dager har IJF overtatt og videreført disse idéene. Mange trekker fram nettopp disse verdiene når de skal forklare hvorfor judo har blitt så populært i Frankrike, og mange mener at judo først og fremst handler om å utvikle seg som menneske, deretter som idrettsutøver.

Fra 1970-tallet til våre dager

På 1970- og 1980-tallet begynte Frankrike for alvor å gjøre det godt. I 1973 ble det 3 OL-mealjer, i 1975 ble det VM-gull til Jean-Luc Rouge, og i 1980 ble Angelo Parisi den første franske judoutøveren som vant en gullmedalje i OL. De internasjonale medaljene har siden den gang strømmet jevnt og trutt inn til franske utøvere.

Den franske metoden – 1989 – vår tid

Den 2. august 1991 ble Det franske judoforbundet en del av det offentlige tjenestetilbudet i Frankrike. Judo blir altså ansett for å være så sentralt i samfunnet at det offentlige har bestemt at de skal være med på å sikre et godt judotilbud til det franske folk.

Den rivaliseringen som fant sted mellom Kawaishi og Kodokan om treningsmetoder er i våre dager bare et fjernt minne. Det franske judoforbundet samarbeider nært med Kodokan om mange prosjekter.

Vi kan si at fransk judo bidrar med mange og moderne løsninger, mens Kodokan kanskje ivaretar den tradisjonelle tilnærmingen til judo.

Fransk judo i dag

I 2011 var tallet på registrerte utøvere 592 000. Antall judoklubber var altså rett under 5700. I 2021 startet det franske judoforbundet et opplegg der de går inn for å opprette 1000 nye judoklubber før OL i Paris i 2024. Det er med andre ord et mål for det franske judofolket å opprette 1000 judoklubber på 3 år. Til sammenligning er det 66 judoklubber og 4200 utøver i Norge, ifølge tall fra Norges Judoforbund.

Uansett hvor du befinner deg i Frankrike, enten du er i en stor by eller på en avsidesliggende plass langt utenfor allfarvei, så vil du finne en judoklubb – omtrent i gangavstand. Nettverket av judoklubber er rett og slett helt fantastisk. Den franske judoklubbstrukturen gjør at det franske landslaget så å si alltid har tilgang til nye og lovende utøvere. I tillegg har franske judoutøvere alltid tilgang til godt kvalifiserte og høyt utdannede trenere.

Jean-Luc Rouge sier i et intervju med CNN at det ikke er et spesielt fenomen eller en spesiell idrettshendelse som kan forklare judoens sterke posisjon i Frankrike. Det er heller snakk om at judo blir sett på som en pedagogisk aktivitet som bidrar til å utvikle personer. Her nevner han blant annet at det er viktigere hva judoutøverne står for, hvilke verdier og personlige egenskaper de har, enn om de ha vunnet ulike mesterskap. (Her kan det være fristende å legge til at alt gjerne henger sammen med alt.)

Judoens moralske kodeks

Det er fascinerende å høre franske judotrenere forklare hvorfor folk, både barn og voksne begynner å trene judo. En av trenerne i IJFs video om fransk judo sier at folk begynner på judo fordi “det er gøy, det krever tekniske ferdigheter, men mest av alt på grunn av de moralske kvalitetene i sporten”. En annen trener legger vekt på at han først og fremst er lærer, deretter coach. Han legger til at hans største interesser er respekt, det å lytte, samarbeid og vennskap. “Disse verdiene blir noen ganger glemt, og det er fint å bli minnet på dem når man er på judotreninger”, sier han.

I den sammen filmen sier Teddy Riner som er blant tidenes beste judoutøvere at den beste premien man kan få i judo er å møte barn og deres håp og forventninger. Han legger til at de verdiene han har lært gjennom å trene judo hjelper ham i hverdagen. Han nevner selvkontroll, mot, beskjedenhet og det å gi alt i alle situasjoner.

Judo er en idrett med en moralkodeks, og denne vil hjelpe deg i livet ditt.

Teddy Riner

Kilder

Hva synes du om denne artikkelen?
+1
0
+1
0
+1
0
+1
0

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

Fransk judo
Episode 57
0:00
0:00