Kosen judo

Oppdatert 19.11.2022.

Kosen er en forkortelse for kōtō-senmon-gakkō (高等専門学校) som gjerne blir oversatt med teknologisk høyskole. Disse skolene har elever som er 15 år og eldre. Utdanningen varer omtrent 4-5 år. Det er omtrent 60 slike skoler i Japan, og de aller fleste av dem utdanner ingeniører.

Elevene som begynner her går altså først 6 år på barneskolen, så 3 år på ungdomsskolen, for de går 5 år på kosen – som dermed må kunne kalles en yrkesrettet og utvidet videregående skole. Ellers i Japan er systemet vanligvis 6 år på barneskolen + 3 år på ungdomsskolen + 3 år på videregående skole og til slutt omtrent 4 år på høyere utdanning.

På disse tekniske utdanningsprogrammene ble det utviklet egne regler for judokonkurranser. Disse konkurransene startet allerede i 1898, og fra 1914 helt fram til 1940-tallet ble det arrangert årlige kosen judo-konkurranser.

På 1950-tallet ble kōtō senmon gakkō-systemet endret som en følge av reformer i skolesystemet. Men kosen judo praktiseres fortsatt flere steder i Japan, og det arrangereres årlig en stor konkurranse i denne formen for judo mellom de sju store, tidligere keiserlige, universitetene i Japan.

Selv om alle de store byene i Japan har sine kosen judoklubber, så er det visstnok spesielt dyktige utøvere og ekstra stort fokus på denne måten å trene judo på i Kyoto.

Reglementet i kosen judo

Kosen Judo er en form for judo som har andre regler enn såkalt vanlig judo. Hovedforskjellen er at kosen judo åpner for mer fokus på bakkekamp. Det betyr i praksis at utøverne får bedre tid til å jobbe med teknikkene når kampen foregår på bakken. Det legges stor vekt på at utøverne skal få tid og anledning til å gjennomføre teknikker.

I ordinær judo er det svært begrenset hvor lenge utøverne kan jobbe med ne-waza før dommeren ber dem om å reise seg, men i kosen judo får utøverne mye bedre tid. Det er flere forskjeller mellom klassisk judo og kosen judo, men de fleste handler rett og slett om mulighetene for å gå en dynamisk (og langvarig) bakkekamp – også i konkurranser.

I tillegg er det flere små variasjoner av reglementet. Det er for eksempel (fortsatt) lov til å gripe benet til motstanderen fra en stående posisjon. Og, noe som ikke har vært tillatt i judo så lenge jeg har drevet med det: Det er lov å trekke motstanderen ned i bakken, altså uten å kaste vedkommende, for å starte bakkekamp ganske umiddelbart. Dette er jo noe bjj-utøvere sikkert vil nikke gjenkjennende til.

Selv om kosen-skolene er borte, så lever kosen-reglene og kosen judoen videre i form av de årlige konkurransene mellom de store universitetene i Japan.

Og, som dere kanskje skjønner, så er det ganske store forskjeller i reglene hvis vi sammenligner kosen judo med den offisielle judoen som vi ser i VM og OL. Reglene i den internasjonale konkurransejudoen har et stort fokus på legge til rette for tv-vennlige og spektakulære judokast. I kosen judo er kampene ganske annerledes og med et stort fokus på bakkekamp.

Opprinnelsen til kosen judo

Opprinnelig var det få forskjeller mellom Kodokan judo, den tradisjonelle formen for judo, og andre jujutsuskoler. Jigoro Kano utviklet et grunnleggende prinsipp for sin treningsform, men ellers var det meste ganske likt.

Det ikke uvanlig at de ulike skolene både arrangerte og deltok i ulike turneringer. I flere av disse turneringene gjorde judoutøverne det bra. Men det var spesielt én skole Jigoro Kanos utøvere alltid hadde store problemer med å vinne over. Det var Fesen ruy der Mataemon Tanabe var sensei og mester.

På denne tiden var ikke reglement og teknikker like tydelig definerte som i våre dager, og kampene, spesielt bakkekampene, kunne være ganske voldelige. Det var gjerne slik at dommeren ikke stanset utøverne, men den ene av dem måtte gi opp, før kampen ble stanset. Dette kunne føre til mange alvorlige skader, nettopp fordi ingen utøvere ville tape kampen eller ansikt.

I disse første årene hadde mange kamper en tendens til å ende opp på bakken, og her kunne utøverne kjempe i evigheter – helt til den ene ga seg, besvimte eller ble holdt fast i minst 30 sekunder.

I og med at kampene gjerne endte opp på bakken, var det viktig for Jigoro Kano å utvikle denne delen av judo. Han sendte flere av sine beste utøvere og trenere til Mataemon Tanabes jujutsu-skole, for å lære. De lærte raskt, og det tok ikke lang tid før Jigoro Kanos judo var fullt på høyden med de andre skolene når det gjaldt bakkekamp.

Mange av utøverne til Jigoro Kano ble gode i bakkekamp, og etter hvert følte Jigoro Kano og de andre trenerne på Kodokan at de måtte lage regler, for å begrense denne formen for kamp. Et av hovedpoengene på Kodokan var nemlig at det skulle være en viss balanse mellom de ulike formene for teknikker og kamp.

Jigoro Kano mente at om man ble altfor opptatt av ne-waza og konkurranseelementet, så ville mange andre viktige sider ved judo forsvinne. Kano ønsket at judo skulle være en balansert treningsform med fokus på grunnleggende prinsipper, balansert trening, kata, randori, tachi-waza og ne-waza. Han ønsket ikke utøvere som kun fokuserte på eviglange bakkekamper.

Rundt 1925 ble det derfor bestemt at forholdet mellom stående kamp og bakkekamp skulle være henholdsvis 70 % og 30 %. Og dette forholdet mellom såkalt tachi-waza og ne-waza gjelder gjerne også i våre dager.

Kilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.