Kuzushi – hvorfor virker balansebrudd?

Sist oppdatert 11. november 2020 av Arne Midtlund

Kuzushi er helt sentralt i judo. Det handler om balansebrudd. Så å si alle teknikker i judo blir enklere å utføre dersom utøveren har fått til et skikkelig balansebrudd, kuzushi. Det dreier seg på mange måter å bringe motstanderen i en posisjon der vedkommende er ute av stand til å forsvare seg selv. Da kan det settes inn en teknikk.

Kort historikk

Kuzushi er altså en handling som har til hensikt å bryte balansen til motstanderen din slik at du kan utføre et judokast på vedkommende (Jones, 2018). Jigoro Kano skal ha blitt oppmerksom på hvor viktig kusushi er da han trente jujutsu på Kito ryu. På Kito-skolen var kuzushi en del av den tradisjonelle undervisningen nedtegnet i hontai no maki 本體之巻, en tekst som tar for seg korrekt posisjon av kroppen (se bildet nedenfor), og chi no maki 地之巻, en tekst som tar for seg jordens krefter (De Cree, 2014).

A Hontai­no­maki 本體之巻 (Scroll of Proper Body Position) scroll issued by Kanō Jigorō-shihan in his function as holder of menkyo kaiden 免許皆伝 (Holder of the License of Full Transmission) of Kitō­ryū Takenaka­ha 起倒流竹中派 branch to Hoshina Shirō 保科四郎 (former name of Saigō Shirō) in the 6 th month of the 18 th year of Meiji 明治 (June 1885) (From the library of Lance Gatling, Tōkyō, reproduced by kind permission, all rights reserved-February 2009).

Jigoro Kano nevner kuzushi i en tale han holdt 11. mai 1889. Her sier han at han har lært om balansebrudd hos Kito ryu, og at balansebrudd gjør teknikkene herfra mer avanserte enn mange andre teknikker han har lært på andre skoler (De Cree, 2014).

Det er også tydelig at balansebrudd var en naturlig og sentral del av judo, i og med at de fleste judobøkene fra begynnelsen av 1900-tallet nevner kuzushi (De Cree, 2014).

Liten tue kan velte stort lass

Bevegelseslæren kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer i et balansebrudd med utgangspunkt i emner som motorikk, kinesiologi og biomekanikk. Helt siden Aristoteles (384 – 322 f. Kr.) har man forsøkt å beskrive dette, så dette er på ingen måte et nytt fenomen. Både balansebrudd, legemers tyngdepunkt og vektstangprinsipper har vært godt kjent i tusenvis av år.

Aristoteles tok for seg alle kroppsdelene, generell bevegelse og forflytning hos dyr. Leonardo da Vinci (1452 – 1519) beskrev menneskeanatomien ut fra et mekanisk perspektiv, Galileo Galilei (1564 – 1642) tok for seg fallbevegelser, Giovanni Alfonso Borelli (1608 – 1679) skrev om bevegelser hos dyr. Han omtalte vektstangprinsippet, muskelaktivitet og tyngdepunktet. Alt dette er sentralt for forståelsen av judoteknikker, og de grunnleggende prinsippene i judo (Sacripanti, n.d).

Et legeme, eller en person, som står på et underlag har en støtteflate. Dersom man tar utgangspunkt i tyngdepunktet til dette legemet, kan vi tenke oss en loddlinje mot jordens sentrum. Så lenge denne linjen ikke kommer utenfor støtteflaten, er legemet i balanse. Vi ser altså at en stor støtteflate betyr bedre balanse, mens en liten støtteflate betyr dårlig balanse. Hos mennesker er det området mellom føttene som danner støtteflaten.

Overført til judo betyr dette at avstanden mellom føttene bør være relativt stor. Man bør i alle fall unngå å stå med samlede føtter. Det betyr også at vi til enhver tid må velge i hvilken retning vi vil ha god balanse. Dersom støtteflaten er stor i forhold til sidelengs balansebrudd, er den liten både forover og bakover. Dersom en person har føttene ved siden av hverandre, skal det nesten ingenting til for å bryte balansen til vedkommende person forover eller bakover.

Jo lavere tyngdepunkt en utøver har, desto bedre balanse har hun. Like vel er det ikke alltid slik at det hjelper kun å senke tyngdepunktet dersom man først har mistet balansen. Man må heller forsøke å bringe loddlinjen innenfor støtteflaten. Dette gjør man enten ved å rette seg litt opp, eller ved å bevege føttene dit de burde har vært. I tillegg er det selvsagt et problem å bevege seg raskt dersom bena er bøyd i den hensikt å senke tyngdepunktet.

Det er det stadige krysspresset mellom alle disse betraktningene som gjør at kuzushi kan være så utrolig komplisert, selv om det tilsynelatende og prinsipielt består av to-tre enkle betraktninger.

Judotekniske elementer og kuzushi

Når man trener judoteknikker, så brytes balansen som regel i en av åtte retninger, happo no kuzushi 八方の崩. Selve balansebruddet kan forårsakes på mange måter, men hensikten er å bryte den symmetriske posisjonen til motstanderen slik at tyngdepunktet forflytter seg.

På bildet nedenfor har jeg forsøkt å markere med rødt der tyngdepunktet til uke befinner seg når balansen brytes i ulike retninger.

kuzushi
Denne illustrasjonen viser happo no kuzushi, de åtte retningene balansen brytes i judo.

Illustrasjon av Arne Midtlund, 2020

Her er en video som viser det samme som illustrasjonen over.

Demonstrasjon av happo no kuzushi (Budokwai)

Utøveren kan bruke hendene aktivt – enten ved å trekke eller skyve. Her vil det ofte være viktigere at bevegelsen er hurtig enn at den er kraftfull. Bevegelsen må være slik at motstanderen ikke rekker å forandre kroppsposisjon, for å forsvare seg.

Neil Adams demonstrerer grunnleggende balansebrudd.

Utøveren kan utnytte motstanderens bevegelser, og dermed forårsake et balansebrudd. Her må utøveren utnytte sitt grep maksimalt, for å få fullt utbytte av enhver situasjon.

“When pushed – pull! When pulled – push!”

Ved å bruke kroppsinter, fotfinter, finter med hodet eller hendene, kan man frembringe umotiverte bevegelser hos en motstander. Dette kan i sin tur medføre at et balansebrudd oppstår. Den aller vanligste måten å få uke ut av balanse på, er ved et såkalt snap pull, altså et raskt rykk med en eller begge hender.

En effektiv metode er å la motstanderen finne sin egen rytme, for så å bryte denne. Dette prinsippet finner man igjen i mange kampformer, og i andre idretter, som “broken rythm”.

Moderne forskning på kuzushi legger også vekt på roterende bevegelser i sammenheng med balansebruddet. Her legges det vekt på at ulike finter med påfølgende rotering av kroppen er mindre energikrevende og dermed mer effektive for tori (Sacripanti, n.d.).

Mer systematisk kan man si at kuzushi kan oppstå som en konsekvens av:

  • en indirekte handling av tori, for eksempel flytte kroppen sin
  • en direkte handling tori, for eksempel skyve eller trekke uke
  • en reaksjon, for eksempel ved kombinasjonsteknikker
  • en direkte handling av uke, for eksempel ved å utføre et motkast når uke forsøker å gjøre en teknikk

Trening av kuzushi

Et av de vanligste problemene med kuzushi er når balansebruddet bør finne sted. Ofte virker det som om utøveren ikke har brutt ukes balanse i det hele tatt, mens det som egentlig har slått feil er timingen.

En del utøvere bryter ikke ukes balanse før de har begynt å utføre selve kastet – og det er for sent! Da har som regel tori en posisjon i forhold til uke der det er umulig å utføre et effektivt balansebrudd. (Seoi nage er et godt eksempel på dette.)

Det er altså viktig at balansebruddet skjer før tori forsøker å komme i en gunstig kastposisjon. Utøverne bør derfor lære at balansebruddet alltid må skje før man forsøker å kaste en person.

Kuzushi krever at uke påvirkes med en eller annen kraft i den retningen tori ønsker å bryte vedkommendes balanse. Ukes kropp beveges i en eller annen retning inntil den har en posisjon der en passende teknikk kan settes inn. Det er flere måter å oppnå en slik kraft på. Tori kan bruke musklene i armer og ben slik at uke påvirkes, men dette er svært energikrevende.

Tori kan også benytte en kombinasjon av egen vekt, hurtighet og motstanderens bevegelse. Dersom kroppen til tori beveger seg i samme retning som det ønskede balansebruddet i en bestemt hastighet, vil uke påvirkes med en massefart som bestemmes av toris vekt og fart. Her er begge størrelsene likeverdige. Øker vekten, så øker kraften. Øker farten, så øker kraften.

Kilder

Bilde

About Arne Midtlund