Hva er en dojo?

Kort fortalt er en dojo (道場) det japanske ordet for stedet der man trener kampformer. Direkte oversatt til norsk betyr dojo (stedet for veien). «Do» kjenner vi igjen fra ord som judo, kendo og aikido. Det betyr vei, lære, retning eller metode. Det vanligste er å oversette «do» med «vei» som i «en bestemt måte å gjøre noe på». «Jo» betyr rett og slett «sted» eller «plass». I utgangspunktet fantes dojoer i tilknytning til buddhist-templer, og her var dojoene stedet der folk mediterte.

Dojoens dualistiske natur

Et bra utgangspunkt når man skal forstå hva en dojo er, er å sammenligne den med en gymsal eller en idrettshall. Arkitektur og utseende er mer eller mindre identisk med en gymsal. Gulvet er rimelig flatt, rommet inneholder vegger eller søyler som holder taket oppe. I tillegg er det gjerne en eller flere dører eller et inngangsparti som leder inn til dojoen.

Men en dojo er noe mer enn bare den fysiske treningssalen. Og det er her dualismen kommer inn i bildet. Skal vi forstå dette må vi bevege oss ut av den fysiske dojoen.

Det kan faktisk være lurt å ta utgangspunkt i de aktivitetene som gjerne foregår i en dojo. Og det er de klassiske japanske kampformene, og faktisk ikke bare kampformene, men også andre kunstformer. De klassiske japanske, og gjerne de kinesiske og koreanske, kunstformene – ikke bare kampformene altså, men kunstformene har nemlig en form for dualisme som handler om:

  • å legge til rette for trening og øvelse i selve kunstformen, altså det å sette seg inn i det som kjennetegner «veien» (do på japansk eller dao/tao på kinesisk).
  • å være i en kontinuerlig prosess som handler om å perfeksjonere seg selv slik at man i større og større grad er i harmoni og flyt (flow) med verden rundt seg.

Det er sammenhengen og samspillet mellom disse to delene – både den fysiske og den åndelige treningen – som gjør at en dojo spiller en helt bestemt rolle i for eksempel judo. Det er her, i dojoen, den formen for trening og utvikling som Jigoro Kano la vekt på, skal skje. Det gjør at en dojo er mer enn et treningsrom. Begrepet klubb dekker kanskje hva en dojo er i enda større grad, men ikke fullstendig. En dojo er på mange måter der det konkrete treningslokalet og stedet for personlig utvikling overlapper hverandre.

Det fysiske rommet

Hvilke deler består en dojo av?

Enlarge

dojo
Bildet viser de fire delene en dojo består av.

Arne Midtlund (2022)

Kamiza

De fleste dojoer har et vegg eller et område som blir ansett som mer hellig eller viktig enn andre områder. Her finner du gjerne et bilde av grunnleggeren av den kamp- eller kunstformen det øves på. Det hender også at det er en plakat med en flott kalligrafi på, det kan til og med være et lite alter eller et bord med røkelse eller noe lignende på. Dette er med på å understreke at det er noe mer enn kun fysisk trening som finner sted i en dojo. Et slikt sted kalles kamiza.

karate-teacher-and-student-dojo_t20_NQlznE
En kamiza er gjerne dekorert med bilder og opphøyd fra resten av dojoen.

@JoseChavezPhotography via Twenty20

En kamiza er med på å understreke at det er noe mer enn kun fysisk trening som finner sted i en dojo. Kamizaen er gjerne plassert på den veggen eller det området som heter shomen. Shomen betyr front, og brukes som beskrivelse på den veggen du ser rett mot når du går inn i et rom. Begrepene shomen og kamiza brukes litt om hverandre, men shomen er et uttrykk for plasseringen, mens kamiza handler om funksjonen til stedet – altså som noe opphøyd og hellig.

Kamiza kan sammenlignes med høysetet eller «seat of honor». Tradisjonelt er kamizaen plassert på en forhøyning i rommet, og gjerne lengst vekk fra døra – altså i den delen av rommet som heter shomen. Det er rett og slett fordi den beste plassen i rommet er den som er mest beskyttet mot kulde fra underlaget og omgivelsene.

Begrepet kamiza brukes i alle sammenhenger, og det hører ikke bare hjemme i dojoen. Godstolen i stua kan også kalles kamiza. Det er også navnet man bruker på de beste plassene på et fly eller et tog, altså i praksis på steder der man reiser på første klasse.

Noe at det første man lærer i kampsport er at man skal bukke før man går på matta. Det kan være mange ulike begrunnelser for dette, men så å si alle handler om respekt – ikke bare for dem du skal trene med, men også for selve dojoen. Dersom dojoen har en kamiza skal man bukke i den retningen.

2807266772_2ad653f94f_k
Kamiza og shomen. Bildet er tatt fra inngangspartiet.

Cornelius, Michael (2008) – New Dojo, Flickr

Det er også i den delen av dojoen som kalles shomen eller der kamizaen er plassert at trenerne, og i alle fall den høyest graderte treneren, vanligivs sitter. I de norske dojoene jeg har vært innom, så gjør man ikke noe mer ut av det enn at alle trenerne sitter i den delen av dojoen som kalles shomen før og etter treningen – når det skal hilses.

Joseki

Alle som har trent kata forholder seg til joseki. Det er det området i en tradisjonell dojo der de fleste trenerne med svart belte sitter. Kamiza-området er forbeholdt den eller de aller høyest graderte, mens alle andre trenere skal starte og avslutte økta i joseki. Men som nevnt, forholder man seg sjelden til denne inndelingen i Norge. I praksis vil kamiza, ikke joseki, være der hvor alle trenerne sitter når man skal hilse.

Shimoseki

Det tredje viktigste området i en dojo kalles shimoseki. I en tradisjonell dojo sitter alle med svart belte som ikke er trenere her. Nok en gang er det slik at man sjelden eller aldri forholder seg til dette i en norsk dojo.

Shimoza

Det fjerde og siste området i en dojo kalles shimoza. Der sitter resten av utøverne med alle sine fargerike belter. Den høyest graderte sitter alltid til høyre, og så går man nedover i gradene desto lenger til venstre man kommer. Slik er det for trenerne også. Den høyest graderte eller sensei sitter lengst til høyre, og så følger de andre på mot venstre.

I praksis er det altså gjerne shomen, også kjent som kamiza, trenerne plasserer seg ved når det skal hilses. Og alle de andre, også de med svarte beltet plasserer seg i riktig rekkefølge i det området som kalles shimoza. I løpet av alle de årene jeg har trent judo har jeg aldri hørt noen bruke disse japanske navnene, men det kan jo hende at enkelte kampformer og judoklubber gjør det annerledes enn det jeg er vant til?

Åndelig utvikling

Hierarkiet i dojoen

Det kanskje mest framtredende kjennetegnet på en dojo, er den så å si udiskutable lederposisjonen til sensei. Sensei er hovedtreneren i en dojo, og i tillegg innebærer posisjonen en slags daglig leder og styrelederfunksjon. I moderne klubber som er tilknyttet Norges Idrettsforbund er det selvsagt et ordinært styre på plass, men ikke sjelden er den personen som kalles hovedtrener eller sensei – enten sentralt plassert i styret, eller så har hun en uformell lederrolle som hun rett og slett har tilegnet seg på bakgrunn av sin erfaring, antall år i klubben, beltegrad og tekniske ferdigheter.

D1qPdJ_t20_BdJbX9
Sensei er en viktig person i en dojo.

@relicoboogie via Twenty20

I mange tilfeller snakker vi om ildsjeler i idretten, eller om en kultur som sitter i veggene. En slik kultur formes gjerne av ildsjelene i klubben, og en sensei er ofte en kulturbærer som har mye å se for hvordan en dojo oppfattes.

En naturlig konsekvens av både det japanske opphavet til kampformene, og det beltesystemet mange kampformer har, er at man har et ganske stort fokus på hvilken rang man har. Dette kan avgjøres av erfaring, beltegrad, ansiennitet i klubben og flere andre faktorer.

På 1970-tallet kalte antropologen Chie Nakane (1926 – 2021) det japanske samfunnet for vertikalt på grunn av det sterke fokuset på rangering og status. Denne måten å se samfunnet på finner vi absolutt igjen i budo og i dagens dojo-er over hele verden. De mest opplagte tegnet på denne vertikale strukturen er skillet mellom treneren, sensei, og utøverne, gjerne kalt for studentene – og skillet mellom de med dangrader og kyugrader.

Moralsk overlegenhet

Når man tilhører en dojo, så vil den eller de personene som omtales som trenere, eller sensei, ha, ikke bare teknisk overlegenhet, men også en slags moralsk og sosial påvirkningskraft. Her er det lett å tenke seg at den buddhistiske innflytelsen spiller en rolle. Sensei skal liksom lede elevene sine til en høyere grad av opplysning. Dette var helt åpenbart viktig i de tradisjonelle kampsport-skolene, ryu, og det har dermed blitt med som nissen på lasset inn i dojoen.

Derfor vil man i enkelte dojoer, for eksempel i aikido, kunne se navnelister, nesten som et slektstre, på veggen fordi man er opptatt av å vise at det man lærer her er direkte overført kunnskap fra en eller annen mester som trente direkte under grunnleggeren av kampformen. Det er om å gjøre å være så nær grunnleggerne som mulig. Det kan man også merke i judosammenheng. Jo nærmere man kommer Jigoro Kano, desto mer original, eller ekte, regnes judoen for å være.

I slike sammenhenger er det ikke viktig om treneren er god eller ikke; det som teller er nærheten til en opprinnelige kilden. Det er nesten som ad fontes – til kilden – trumfer alle andre vurderinger av kvalitet.

curso-de-aikido-con-el-sensei-kitaura-en-guadarrama-madrid_t20_W2nxzg
Aikido

@sergio_basterra via Twenty20

Reglement og struktur

Dojo-regler

Når du stiller opp på trening i en dojo finnes det mange skrevne og uskrevne lover. Noen av disse reglene er helt åpenbare: vær stille under instruksjon, høylytt snakk skal unngås, ikke gå med sko på matta, bruk alltid rent treningstøy, ha kortklipte negler, gjør så godt du kan og så videre. Alt dette er praktiske råd som gir mening hvis målet er at treningen skal kunne skje uten unødvendige avbrudd, skader og forstyrrelser.

I tillegg har mange dojoer blitt enige om et sett regler som ofte finnes slått opp på en vegg i lokalet. Disse dojoreglene er det aller mest grunnleggende reglene for oppførsel i dojoen, og de er gjerne ganske like verden over.

I de tradisjonelle dojoene fungerte ikke medlemsskap slik vi ser for oss i mange moderne idretter og treningsformer. Utøverne måtte anbefales som nye medlemmer av høyt graderte trenere i dojoen, de måtte undertegne på at de skulle følge dojoens reglement, og i tillegg ble de intervjuet av lederen for dojoen.

Riktig så strengt er det ikke overalt, og det er de færreste moderne dojoer som drives på den måten. Men du kan fortsatt oppleve tendenser eller spor av holdninger som dreier seg om at det ikke er treneren eller sensei som skal gi deg valuta for de pengene du har betalt for medlemsskapet. Tvert imot, medlemsskapet i en dojo gir deg tilgang til en sensei, men det er opp til deg å bevise at du er verdt senseis oppmerksomhet.

Community of practice eller praksisfellesskap

En dojo er på mange måter selve kroneksempelet på et praksisfellesskap. Et slikt praksisfellesskap består at tre elementer.

  1. For det første handler det om å dele en felles interesse eller lidenskap som bidrar til å skille medlemmene i gruppa fra alle andre. I mitt tilfelle ville det vært judo.
  2. For det andre handler det om fellesskapet med de andre i gruppa der man deler erfaringer og synspunkter. Det er ikke et fellesskap om man kun har de samme interessene; det er viktig at det er et sosialt element i det hele. Alle som har vært på en judotrening har sikkert opplevd nettopp dette: De andre utøverne er mer enn villige til å dele tips og triks og erfaringer.
  3. For det tredje handler praksisfellesskapet om praksis. Det er altså ikke nok å bare dele erfaringer og synspunkt slik jeg for eksempel gjør i denne podcasten. Man må også delta i selve aktiviteten, for eksempel møte opp på treninger.

Sammenheng mellom fysisk og åndelig utvikling

Budo handler ikke om å kun være en sport, men i ytterste konsekvens skal man forholde seg til budo som en måte å utvikle det menneskelige potensialet sitt på.

I første omgang så handler den fysiske utviklingen til hvert individ om å kunne fullføre den harde treningsøkta og å utvikle både styrke og teknikk. Men dette kan videreføres til å bety at «vi» i vår klubb trener på denne måten, mens «dere» gjør det på en annen måte. I det ligger det også en sosial kraft, og et potensiale for samhold, som påvirker medlemmene i en dojo.

Når det gjelder det åndelige aspektet, så er det forsvinnende lite til stedet på en ordinær judotrening. Likevel finnes det noen elementer som helt opplagt kobler for eksempel zen-buddhisme og kampformer sammen. Det aller beste eksempelet er at man så å si overalt over hele verden praktiserer en form for meditasjon og hilsing før og etter trening, zazen.

Det fokuset og den roen som oppstår som en følge av denne måten av ramme inn treningsøkta på, skal være nyttig både når det gjelder evnen til refleksjon og selvutvikling, men også når det gjelder selve det fysiske utbyttet av treningen.

Hard fysisk trening er den eneste måten å mestre kampformene på. Samtidig regnes også har fysisk trening som en vei til åndelig opplysning – i alle fall i de asiatiske kulturene.

Kilder

  • Bai, H., Park, S., & Cohen, A. (2016). Classroom as Dojo: Contemplative Teaching and Learning as Martial Art. The Journal of Contemplative Inquiry, 3(1), 113–131.
  • Donohue, J. J. (1990). Training Halls of the Japanese Martial Tradition. A Symbolic Analysis of budo dojo in New York. https://about.jstor.org/terms
  • Wenger, E. (2001). Communities of Practice. In International Encyclopedia of the Social & Behavioral Sciences (pp. 2339–2342). Elsevier. https://doi.org/10.1016/B0-08-043076-7/00361-2
  • Wikipedia (2021) – Dojo
  • Wikipedia (2020) – Kamiza

Bilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.