Sist oppdatert 20.03.2023.
I de eldste tider var guden Chi You leder for Jiu Li-stammen. Han var en usedvanlig dyktig våpensmed og krigsherre. Det var faktisk Chi You som oppfant de første våpnene.
Det er mange beskrivelser av hvordan Chi You så ut. I noen fortellinger hadde han ben som en okse, tre hoder og seks armer, et av hodene var av kobber og hadde forsterkninger av jern i pannen. I andre versjoner av fortellingen hadde Chi You kun to ben og ett hode, men til gjengjeld hadde han fire øyne og fire armer. Noen beskriver ham også som en skikkelse med oksehode og vinger.
I og med at han var en mestersmed, var han også ekspert med sverd, øks og det gamle kinesiske våpenet «ge» som minner om hellebarden – en lang stav med en øks og dolk i den ene enden.
Alle fortellingene er uansett enige om at han hadde horn i panna, og at han var uovervinnelig. Det fantes ingen sverd eller spyd som kunne trenge gjennom kroppen hans.
Chi You var kjent over hele verden for sitt mot og for at han ikke ville gi opp noe som helst uten kamp.
Slaget ved Banquan
I slaget ved Banquan vant Chi You over Yan Di. Yan Di inngikk derfor i en allianse med Den gule keiseren, Huang Di. De tenkte at de ville klare å beseire Chi You om de samarbeidet.
I det episke slaget ved Zhou Lu møttes de formidable motstanderne. Chi You hadde alliert seg med 81 stammeledere. Mens kampene pågikk ble himmelen mørk og hverken sola eller månen lyste. Elvene ble farget røde av blodet til de falne soldatene, og det åpne landskapet med gressletter og blomsterenger var dekket av de døde kroppene til alle soldatene som hadde falt i løpet av stridighetene.
Til slutt vant Yan Di og Den gule keiseren slaget.
Den gule keiseren halshugde Chi You og begravde både hodet og kroppen sammen. Dette gjorde han som et uttrykk for respekt overfor sin verdige motstander. Etter Chi Yous død skal det ha regnet blod i flere dager. Den dag i dag vokser det en skog av blodviftelønn der Chi You ble begravd.
I den samme seremonien tildelte Den gule keiseren titlene «Soldatmester» og «Krigsgud» til Chi You.
I tillegg utformet den gule keiseren et banner med bilde av Chi You, for å minne soldatene sine om alltid å være modige i strid.
I en annen versjon av fortellingen fikk den gule keiseren malt Chi Yous portrett på banneret, for å få fiendene til å tro at Chi You hadde overgitt seg og at han nå ledet den gule keiserens tropper. Dette var ment å vekke frykt hos mostandere over hele Sørøst-Asia.
Det finnes også versjoner av fortellingen der den gule keiseren vanæret Chi Yous lik etter at han var død.
Hvor mye av fortellingen som har røtter i virkeligheten, hvor mye som er myte og fantasi, og hvor mye som er en blanding av alt mulig, er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om.
Hensikten med mytene – kontroll eller opprør?
Den fortellingen du nettopp leste kan tolkes på mange måter, men det er ikke uvanlig å se på det som en historie som skal si noe om konflikter som kan oppstå mellom autoriteter i samfunnet og deres motstandere. Moralen i fortellingen om Chi You er at man skal underordne seg autoriteter.
Men det er ikke alltid mytene er ment å skulle påvirke folk til å underordne seg autoriteter. Like ofte kan det være snakk om å trekke fram den lille som overvinner den store, akkurat som i fortellingen som David og Goliat. En slik fortelling finner vi i den japanske mytologien.
Den lille tapre mannen mot den enorme overmakten
For mer enn 1000 år siden i en liten provins helt nord i Japan hadde det bosatt seg noen folk som livnærte seg som bønder. Små landsbyer dukket etter hvert opp, og hver av disse ble styrt av en landsbyhøvding.
Det var mer enn nok ressurser å leve av, så innbyggerne levde i harmoni og fred med hverandre. Det var derfor ingen grunn til å utvikle hverken våpen eller kampformer.
De trengte heller ingen ressurser fra andre deler av Japan, og derfor levde de i en fredelig, lykkelig, harmonisk og selvstyrt tilstand. Men, som kjent, intet tre vokser inn i himmelen, og heller ingenting varer evig.
Lenger sør i landet var det borgerkrig og urolige tider. Folk hadde mindre å rutte med, det var fattigdom, og lederne brukte mange penger på å finansiere hærstyrker og på trening av soldater.
Ryktet om rikdommene i nord hadde for lengst spredt seg sørover, og nå som ressursene var knappe, tok det ikke lang tid før flere hærstyrker beveget seg nordover i retning av de forsvarsløse landsbyene. Dermed startet en hensynsløs plyndring.
Disse plyndringene skjedde om og om igjen. Og innbyggerne i det fredelige nord levde i konstant frykt for å miste livet i et av disse raidene.
I en av landsbyene var det spesielt ille. Her hadde soldater plyndret alt som kunne plyndres, tømt kornlagrene, krevd en årlig skatt, en slags meningsløs form for beskyttelsespenger, og de hadde herjet med både folk og eiendommer. Innbyggerne hadde begynt å sulte og mange var syke. De var sjanseløse mot overmakten, og for å gjøre en tragisk situasjon enda verre, ble alle unge gutter i landsbyen systematisk drept.
Noe måtte gjøres.
Den sterkeste og modigste av landsbyens gjenværende unge menn ble utstyrt med vann og mat nok til å legge ut på en lang reise. Han ble sendt av gårde for å finne hjelp. Det var rett og slett snakk om liv og død for innbyggerne i landsbyen. Han måtte få tak i hjelp – uansett hva slags hjelp det måtte være.
Den unge mannen la i vei i retning de hellige fjellene som man kunne skimte i det fjerne. Turen tok flere dager og netter, men til slutt sto han ved foten av fjellet.
Nå begynte en strabasiøs og slitsom klatretur mot toppen av det høyeste fjellet. Han hvilte noen timer hver natt, før han tok til å klatre seg oppover fjellsiden igjen – i god tid før soloppgang. Når han hvilte, ba han til gudene om at de måtte beskytte innbyggerne i landsbyen hans – men han ble ikke møtt med annet enn stillhet.
Endelig, etter mange dagers slit nådde han toppen av fjellet, og han kunne se utover hele den vakre Fukushima-dalen. Det vakre landskapet, sola, fossefall, de grønne skogene – alt var så vakkert at han falt ned på knærne både fordi han var helt utmattet, men også i ærefrykt over alt det vakre han så foran seg.
Han hadde ankommet det stedet han hadde drømt om å komme til: den hellige Fukushima-dalen. Gudene hadde vist ham veien. Han var sikker på at han ville finne svaret på hvordan han kunne redde innbyggerne i landsbyen her.
Den unge mannen knelte ved et fossefall i nærheten. I seks dager hverken spiste eller sov han. Han satt på knærne og mediterte, og på den sjette dagen var han så sliten i bena og knærne at tårer strømmet ned over kinnene hans. Likevel fortsatte han å meditere. Om kvelden den syvende dagen, kjente han ikke lenger smertene. Kroppen var nummen, og de intense smertene var overvunnet.
Likevel fikk han ikke noen form for svar fra gudene, så han fortsatte å meditere. Den trettende dagen begynte han å få en snikende følelse av at dette var bortkastet tid. Til tross for alt fokus, all meditasjon, alle bønner, var det fortsatt ingen svar å få.
Han fikk intenst lyst til å rope ut sin frustrasjon! Hvorfor hørte ikke gudene hans bønn om hjelp? Men han fortsatte likevel sin meditasjon.
Da det ble morgen den fjortende dagen, orket han ikke lenger å være frustrert, han følte seg helt tømt for tanker om noe som helst.
Meditasjonen fortsatte i ytterligere sju dager, og tidlig om morgenen den 21. dagen viste det seg en sennin foran ham. (En sennin er en udødelig gud som har overnaturlige krefter. I japansk mytologi finnes det omtrent 500 av disse.) Dette var ikke en hvilken som helst sennin, men Shorinjin, den udødelige mannen.
Shorinjin hadde fulgt nøye med, og han synes synd på den unge mannen som hadde overvunnet både egen kropp og ego gjennom den krevende meditasjonen.
Shorinjin ga den unge mannen sin velsignelse og overførte kunnskap om ninjutsu til ham. Den unge mannen fikk innsikt i «den magiske kampformen», og Shorinjin ba han om å bruke kampformen til å redde folket sitt i landsbyen.
Den unge mannen ble instruert til ikke å fortelle noen utenfor familien sin om ninjutsu, men overføre kunnskapen og innsikten direkte til den neste generasjonen – i hans egen familie. Mannen la i vei hjemover, og selv om han ikke hadde spist på evigheter, følte han seg ikke sulten. Kroppen føltes også lettere og sterkere enn på lenge. Han var fylt av ninjutsu-visdom.
På vei hjem passerte han mange underjordiske skapninger og overnaturlige vesener. Disse såkalte tenguene forsto at han var fylt med kraften til ninjutsu. Noen av tenguene tok tak i ham, løftet ham opp, og fløy ham i sted til en hule dypt inne i skogen.
Her ventet tenguenes konge på dem. Han ble omtalt som tengu dai. Den unge mannen fortalte tengu dai om alt han hadde opplevd. Tengu dai ble rørt av historien og den unge mannens mot.
Tenguene var kjent for sine sverdkunster. Derfor ga tengu dai ham kunnskap om bruk av «det doble spinnende sverdet». Deretter ble han eskortert trygt ut av skogen.
Da han kom tilbake til landsbyen beseiret han alle motstanderne og inntrengerne – alene. Han videreførte også alt han hadde lært til sine barn, og de til sine igjen – i generasjonene som fulgte.
Til ettertanke
Det er mye man kan si om dette fortellingen. Det er blant annet ganske stor enighet om at teknikkene som omtales i denne myten, er de samme som man finner i Saito ninjutsu ryu. Det er også mange som synes teknikkene i Saito ninjutsu ryu skiller seg fra kampformer i Japan. Hvis myten inneholder noen elementer av sannhet, så betyr Shorinjin «mann fra Shaolin», og Shaolin er fra Kina. Her veves altså virkelighet og myte sammen – uten at vi klart kan si hva som er hva.
Disse to fortellingene danner på en måte hvert sitt ytterpunkt på en akse der målet i det ene tilfellet er å vise folk at det er lurt å innordne seg etter et system, og at det ikke er en god idé å gjøre opprør mot autoritetene – representert ved Den gule keiseren og hans allierte.
I det andre tilfellet er det nettopp det å stå imot overmakten som er kjernen i fortellingen. Den ensomme mannen i kamp mot både naturkrefter, egne fysiske og psykiske begrensninger, men ikke minst, mot en suveren militærmakt. Her er det den lille mannen som går seirende ut av fortellingen.
Kilder
- Chinese beasts and legends (2019) Chi You 蚩尤 (chī yóu)
- Phelps, Shannon Kawika (1996) Gift of the Shorinjin, Demon Chaser, The Journal of Asian Martial Arts, Volume 5, number 4, 1996
- Viken landskap (u.a.) Japansk blodviftelønn
- Wanczura, Dieter (2020). Japanese Gods and Goddesses
- What, when, how (u.a.) Folklore in the Martial Arts
- Wikipedia (2022). Chiyou
