JudoMania > > Ep. 1: Jigoro Kano

Jigoro Kano

Sist oppdatert 05.04.2024.

Jigoro Kano grunnla judo, reformerte det japanske skolesystemet, bidro til at judo ble en olympisk idrett og at Japan fikk arrangere OL.

Oppvekst

Jigoro Kano ble født i byen Mikage i Hyogo-prefekturet i Japan den 28. oktober 1860. I våre dager er dette området kjent som Nada-distriktet i Kobe. Kjente steder som Osaka, Kobe og Kyoto ligger like i nærheten, mens Tokyo befinner seg omtrent 55 mil lenger vestover. Mikage var en av bondebyene som lå like ved kysten, og byen var naturligvis preget av dette. Allerede 1. januar 1868 ble det åpnet en internasjonal havn i området.

Havna i Kobe slik Hasegawa Sadanobu (1848-1940) husker den fra 1860-tallet. Bildet viser vestlige dampskip, tradisjonelle japanske båter og forsvarsverkene i Kobe havn.
Tomomarusan, CC BY-SA 3.0 http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/, via Wikimedia Commons

Jigoro Kano bodde sammen med familien sin i et toetasjes hus. Huset lå ikke langt unna havna, og det var etter datidens og japansk målestokk et flott hus i vakre omgivelser.

Det var uten tvil ved dette havet mesteren lærte grunnleggende svømmeteknikker som han elsket, denne store naturlige scenen for ideell gymnastikk hvor han hvilte på den vakre hvite sanden… Det var en naturlig dojo av enorme dimensjoner preget av fred, frihet og generøsitet.

Yokoyama Kendo
Dette er et eksempel på et tradisjonelt, japansk hus. Fotograf: TANAKA Juuyoh (田中十洋)

Fra Shinnosuke til Jigoro

Jigoro Kano, eller Shinnosuke Kano som han het fra fødselen av, bodde sammen med familien sin hos foreldrene til moren hans. Moren, Sadako Kano, døde da Jigoro bare var 9 år gammel. Dette må ha gjort sterkt inntrykk på den lille gutten.

Jigoro Kano var det femte og yngste barnet i søskenflokken. Han hadde to eldre brødre, Kyuzaburo og Kensaku, og to eldre søstre, Dyoko og Katsuko.

Navnereglene og -skikkene i Japan er ikke helt enkle for oss nordboere å forstå, men i utgangspunktet het faren til Jigoro Kano, Shogenji Mareshiba, ev. Mareshiba Shogenji. Shogenji var familienavnet. Rekkefølgen på navn i Japan er ikke helt sammenfallende med våre navneskikker, og som regel bruker man i Japan å nevne familienavnet først (f. eks. Kano Jigoro).

Mareshiba Shogenji, født i oktober 1813, slo seg ned i Mikage. Der møtte han Kano-familien som var en gammel japansk slekt som drev produksjon og handel av sake. Det hadde de holdt på med siden 1700-tallet.

Mareshiba Shogenji begynte å arbeide med Kano-familien, spesielt med Jiro Kano. Den sistnevnte, som ganske raskt ble svært fornøyd med innsatsen til Mareshiba Shogenji, takket ham ved å gi ham datteren sin, Sadako Kano.

Enda mer overraskende for en moderne observatør, selv om det var vanlig i Japan på den tiden, adopterte Jiro Kano ham. Faren til Jigoro Kano ble enearving til konas familebedrift. Dermed tok Mareshiba Shōgenji navnet Jirosaku Kano som betyr noen i retning av “sønnen til Jiro Kano”.

Siden Mareshiba Shogenji var voksen da han ble adoptert var navnet hans allerede godt innarbeidet i kretsen rundt ham. Derfor kan man også oppleve at han omtales med ulike navn, som for eksempel Kano Mareshiba, Kano Jirosaku eller Kano Mareshiba Jirosaku.

I won’t live long in Mikage. Anyway, I’ll go to Edo and become a great man.

Jigoro Kano

Jigoro Kano ble altså gitt navnet Shinnosuke Kano, men han tok etter hvert et nytt navn, Jigoro, og ble dermed Kano Jigoro, eller Jigoro Kano som vi sier.

Urolig tid

Da Jigoro Kano ble født var Japan preget av uroligheter, fornyelse og ønsker om nye idealer tilpasset det moderne samfunn. Bare 7 år før Jigoro Kano ble født, ankom den amerikanske kommandanten Matthew C. Perry Japan. Han tvang gjennom en handelsavtale mellom Japan og USA der USA dikterte premissene. Føydaltiden, representert ved Tokugawa-shogunatet, i Japan var på vei mot sin slutt, og man lette etter nye målestokker og idealer man kunne forholde seg til.

Tokugawa-shogunatet bestod til 1868. Da ble keiserdømmet gjenopprettet, og Japan ble et konstitusjonelt monarki. Japan ble modernisert, og Jigoro Kano kom etter hvert til å spille en sentral rolle i dette. Denne perioden i Japans historie kalles for Meiji-epoken.

Intellektuell og kulturell familie

Det blir gjerne nevnt at Jigoro Kano hadde gode intellektuelle evner, og det stemmer nok. Selvsagt kan det være flere grunner til det, men hvis vi ser litt nærmere på familien hans på farssiden, så kan man kanskje finne litt av forklaringen der.

Jigoro Kano kom på sin fars side fra en lang linje av prester. Jigoro Kanos farfar, Maretake Shogenji, var hovedpresten ved Hiyoshi-tempelet (日吉大社, Hiyoshi taisha) som ligger i Otsu, Shiga-prefekturet, Japan.

Under Meiji-perioden ble tempelet offisielt anerkjent som “kanpei-taisha” (官幣大社). Det betyr at det er blant de tempelene som støttes av regjeringen fordi det aldri har blitt ødelagt siden det ble bygd.

Farfaren til Jigoro Kano, Maretake Shogenji, var kjent for sin kunnskap om klassisk japansk og kinesisk poesi. Selv om Jigoro Kano ikke kjente bestefaren sin, som døde da Kano bare var tre år gammel, så er det likevel slik at hele familien på farssiden var opptatt av intellektuelle tanker, filosofi og religion.

Til Tokyo       

Morfaren til Jigoro Kano, Jiro Kano, hadde i sin tid startet en suksessrik bedrift i Nada i Shiga-prefekturatet ikke så langt unna elven Biwa midt i Japan. Produktet de solgte var sake. I våre dager er bryggeriet Kiku Masamune kjent over hele Japan. Det var kontakter i dette miljøet som senere finansierte Fujimi-cho Dojo som skulle bli Kodokan på slutten av 1880-tallet.

I 1871 fikk faren til Jigoro Kano en jobb i Tokyo, og han flyttet hit sammen med sine to yngste sønner, deriblant Jigoro. Som elleveåring begynte Jigoro på skolen.

Jujutsu var den krigskunsten nesten alle skulle lære seg da Jigoro Kano var ung. Da de flyttet til Tokyo var han spent fordi det var i denne byen all jujutsu-aktivitet av særlig betydning foregikk. Her arbeidet han for faren i forbindelse med handelsflåten.

Kano var ganske liten av vekst, og han mente selv at han var ganske fysisk svak. Det hendte at han ble plaget, slått og tvunget til å løpe ærender for noen av de lokale guttegjengene. Dette førte til at han begynte å trene ulike former for jujutsu. Etterhvert ble denne treningen systematisert til det vi kjenner som judo.

However, in those days, although not sickly, I was, nevertheless, quite feeble.

Jigoro Kano

Kanskje hadde det ikke blitt slik dersom Jigoro Kano hadde vært større enn i underkant 1,6 meter og rundt 50 kg i tenårene? I voksen alder var Jigoro Kano fortsatt under 1,6 meter høy, men han skal ha utviklet en ganske imponerende fysikk. Han var bredskuldret og hadde benmuskulatur som han var svært stolt av. Mange av dem som møtte Kano i kamp ble også overrasket over hurtigheten hans.    

Ungdomstid

Allerede som 14-åring (15 år etter japansk regnemåte) begynte Jigoro Kano å studere språk på privatskolen Kaisei Gakko. De fleste andre studentene var eldre enn Kano, og han fikk etter hvert behov for å markere seg styrkemessig i tillegg til rent faglig. En av treningsformene han begynte med var baseball som to amerikanske lærere hadde startet kurs i året før.

Da Jigoro Kano var 17 år gammel fikk han beskjed av faren sin om å bli med et av skipene som transporterte sake til hovedstaden. Heldigvis insisterte han på å reise langs landeveien i stedet. Skipet sank i en storm og hele besetningen omkom.

Utdanning

I 1877 ble Jigoro Kano student på Toyo Teikoku (Tokyo Imperial University). Universitetet ble opprettet i 1877, og dermed ble Jigoro Kano en av studentene i det første kullet på Toyo Teikoku.

Jigoro Kano studerte blant annet økonomi og politisk økonomi. I tillegg studerte Kano engelsk litteratur. I moderne sammenheng kan man gjerne sammenligne utdanningen til Jigoro Kano med en mastergrad. Det er ikke slik at Kano noen gang tok en doktorgrad eller ble tildelt en slik – selv om han i noen sammenhenger omtales som dr. Kano.

Nakamura Masanao (1832-1891) underviste i de kinesiske klassikerne. Public domain.

I løpet av tiden på universitetet studerte Jigoro Kano også filosofi med spesiell vekt på kinesisk filosofi. Kano leste blant annet de fire klassiske kinesiske bøkene – Si shu ji zhu: Shisho shûshû, og de fem konfusianske klassikerne – Wǔjīng.

Akamon (den røde porten) er det eneste som står igjen av Toyo Teikoku. Dette bildet er fra 1905. http://www.oldtokyo.com, Public domain, via Wikimedia Commons

Jigoro Kano var på mange måter heldig fordi han ble født inn i en velstående og ressurssterk familie. De hadde blant annet råd til å la han studere på eliteinstitusjonen Tokyo Imperial University. Slik sett ble Jigoro Kano godt rustet til å møte de nye kravene som ble stilt samfunnsborgerne i Japan i Meiji-epoken.    

I 1881 tok han sin eksamen, og i 1882 fikk han jobb som lærer i politikk og økonomi på Gakushuin – en eksklusiv privatskole. Dette var det samme året som Kano grunnla Kodokan judo, og det er egentlig ganske utrolig! Allerede 22 år gammel har Jigoro Kano rukket usedvanlig mye.

Etter hvert ble han forfremmet til professor, og han fikk i tillegg administrativt ansvar. Bare noen få år senere, da han var 25 år gammel, ble Jigoro Kano assisterende rektor på den samme skolen.

Som assisterende rektor var han med på å iverksette flere reformer på skolen. Her er noen av de sakene Jigoro Kano var med på å gjennomførte: Elevene fikk lov til å reise hjem i helgene, han tillot folk fra middelklassen å være elever ved skolen, han innførte aktiviteter som skulle lære elevene god oppførsel. Foreldrene og samfunnet forøvrig begynte å legge merke til Jigoro Kano og de resultatene han oppnådde.

Forøvrig hadde Kano en heller selvsikker holdning i forhold til sine egne ferdigheter som foredragsholder – nesten på grensen til det arrogante. Det hendte at han ble beskyldt for å holde kjedelige leksjoner. En gang bare tre studenter møtte til undervisning kokte det over for Jigoro Kano. Han ble så sint at han ropte: “Alle på dette kurset må gå om igjen!”

Etter hvert havnet Jigoro Kano i konflikt med ledelsen på Gakushuin, og i 1889 benyttet Kano seg av muligheten til å dra på en studietur til Europa. Her besøkte han flere steder i Frankrike, og denne reisen gjorde inntrykk på Jigoro Kano. Han ble imponert over utdanningssystemet, og han gikk inn for å lære seg mer om fransk kultur. Han ble blant annet invitert til det franske utdanningsdepartementet, og der fikk han vite mer om hvordan utdanningssystemet fungerte.

Selv om Frankrike, uten tvil, var det stedet som gjorde mest inntrykk på Jigoro Kano, reiste han også innom land som Belgia, Østerrike, Tyskland, Sveits, Russland, Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia.

Kano tilbragte ganske lang tid i Tyskland, spesielt i Køln og Berlin. Også i Tyskland brukte han tid på å sette seg inn i utdanningssystemet, og han ble stadig sikrere på at Japan måtte jobbe hardt, for ikke å havne på etterskudd

I 1890 reiste Jigoro Kano hjemover i retning Japan med mange nye impulser og inntrykk med seg i kofferten.

I 1991 sluttet han mer eller mindre på dagen etter at konflikten med ledelsen på Gaukushin hadde spisset seg til. Konflikten gikk i korte trekk ut på hvorvidt universitetet skulle åpnes for flere samfunnslag, eller om det fortsatt skulle være forbeholdt overklassen. Jigoro Kano ville, ikke overraskende, at utdanning skulle være tilgjengelig for så mange som mulig.

Parallelt med jobben på Gakushuin, hadde Jigoro Kano også fått en ledende stilling på Tokyo Teachers Training School. Det betyr at Kano aldri sto i fare for å ende opp uten jobb eller i nærheten av noen form for fattigdom.

I mer en 25 år var Jigoro Kano en av de som la grunnlaget for all undervisning i hele Japan. Mange mener at det er  Jigoro Kano og Shöin Yoshida som utviklet den moderne pedagogikken i Japan.

Skole og idrett

Samtidig med sitt arbeid på Gakushuin og på lærerhøgskolen i Tokyo grunnla han Kobun Gakuin (弘文学院). Kobun Gaukin var en skole for kinesiske elever i Japan. Hovedmålet for utdanningen på Kobun Gaukin var å øve på japansk språk slik at elevene her kunne fortsette utdanningen i høyere og mer avanserte skoleslag. Rektoren på skolen het Sun Yat Sen. Judo, og andre treningsformer, var en integrert del av den fysiske fostringen på Kobun Gaukin.

Det er viktig å merke seg at Jigoro Kano i meget stor grad bidro til at fysisk fostring ble sentralt i det japanske skolesystemet. Han sørget for eksempel for at alle lærerne ved Tokyo Higher Normal School trente flere idretter regelmessig.

Idrettslaget ved skolen ble bygd opp etter en vestlig modell med flere ulike avdelinger: judo, japansk fekting, turn, styrketrening, sumo, tennis, fotball og baseball. Alle studentene på skolen trente minst en av disse idrettene. Daglig gjennomførte alle ved skolen treningsøkter som varte minst 30 minutter.

I tillegg til de idrettslige aktivitetene, ble det avholdt årlige ekskursjoner, og det ble arrangert aktivitetsdager. Jigoro Kano la også vekt på at lærere og studenter skulle utvikle ferdigheter i tilknytning til det våte element. Dette var naturlig siden Japan er et øysamfunn. Svømmetrening og aktiviteter med båter ble en naturlig del av undervisningen.

Et naturlig resultat av denne fokuseringen på idrett i skoleverket var at menn med erfaring fra ulike treningslokaler overtok en god del av undervisningen i det japanske grunnskolesystemet over hele Japan. For å øke kunnskapsnivået til trenerne startet Jigoro Kano opp et gymnastikkurs som hadde vært vanlig for lærere å gjennomføre tidligere. Kurset hadde opprinnelig vart omtrent ti måneder, men Kano utvidet det slik at det nå varte mellom tre og fire år. Det lagt mer vekt på valgfritt lærestoff og egentrening i det nye pensumet (1902-1911).

Noe av grunnen til at Jigoro Kano ønsket å utdanne trenerne var at de hadde ganske lav status, og derfor sjelden ble ble tatt hensyn til i organiseringen av samfunnet. På grunn av dette var det vanskelig å få fullt utbytte av den fysiske fostringen fordi utøverne ofte ønsket å overprøve trenernes avgjørelser. Ved å øke trenernes status gjennom utdanning ville Kano endre dette. I 1915 fikk trenerutdanningen den samme formelle statusen som annen utdanning, og dette medførte en positiv utvikling for kvaliteten på treningen ved nesten alle skoler i Japan. I 1949 ble fikk denne utdanningen universitetsstatus.

Interesse for jujutsu

Når Kano ikke studerte, var han på utkikk etter en ekspert i den nye vitenskapen osteopati (grunnlagt i 1874 av amerikaneren Andrew Still). Det var én eneste grunn til at Jigoro Kano lette etter en slik ekspert: Han hadde hørt at det var hos disse legene han kunne bli undervist i jujutsu.

Kano var opptatt av å lære seg selvforsvar, og han hadde kommet fram til at jujutsu var stilarten han skulle satse på. I 1878 fant han fram til en spesialist på knokler, doktor Teinosuke Yagi i Nihonbashi. Dr. Yagi introduserte Jigoro Kano for en jujutsu-lærer i nabolaget.

Jigoro Kano hadde egentlig begynt å trene jujutsu året før han begynte på universitetet. Men instruktøren hans, Ryuji Katagiri, mente at Kano var for ung for seriøs trening. Dermed lærte Jigoro Kano bare noen få enkle teknikker.

Den målbevisste unge Kano ville ikke godta dette. Resultatet av den unge mannens pågående holdning var at Dr. Yagi henviste han til Hachinosuke Fukudas dojo. Fukuda var en mester i stilarten Tenjin-Shinyo Jujutsu. (Han var også bestefaren til Keiko Fukuda som er den høyeste graderte kvinnelige judoutøveren i verden med sitt 9. dan fra Kodokan og 10. dan fra US Judo Federation.)

Det fantes omtrent 20 store og 725 små jujutsu-skoler i Japan – de fem viktigste skolene het Takenouchi, Sekiguchi, Kuyshin, Kito og Teshiin-Shinyo. Jigoro Kano fikk sin første opplæring i jujutsu på Tenshin-Shinyo ryu. Der delte man teknikkene i fire store grupper:

  • Go Waza – harde teknikker. Dette var teknikker som slag, spark, kast, holdegrep, kvelinger og frigjøringer fra teknikker.
  • Ju Waza – myke teknikker. Denne gruppen besto av teknikker som armlåser og aiki-bevegelser (sirkelbevegelser).
  • Katsu – helbredelsesteknikker. Disse teknikkene gjorde utøveren i stand til å fortsette treningen selv om de skadet seg. Et annet navn på disse teknikkene er Sakatsu Jizai (frihet til å drepe og frihet til å gjenopplive).
  • Bugei Ju-Happan – trening med våpen

Fukuda la vekt på trening i tekniske ferdigheter framfor kata. Undervisningen hans foregikk ved at han forklarte teknikkene muntlig. Deretter skulle utøverne forsøke å få til teknikkene gjennom fri trening. Jigoro Kanos tro på randori som treningsform stammer sannsynligvis fra inntrykkene han fikk gjennom denne treningen. Metodene som ble brukt på Kodokan var typiske for Fukuda og Iikubo – en av de som instruerte Jigoro Kano senere. Først lærer man teknikker, disse videreutvikles gjennom randori, og etter en stund foredles teknikkene gjennom trening av ulike kata. Dette kan man til dels kjenne igjen i moderne judo, men nå har treningen et langt større konkurransefokus.

I 1879, bare et år etter Jigoro hadde begynt å trene regelmessig hos Fukuda, døde mesteren plutselig. Fukuda ble bare 52 år gammel. 19-åringen Kano sluttet seg til en annen gruppe som trente Tenjin-Shinyo Jujutsu. Denne gruppen ble trent av en 62 år gammel instruktør som het Masatomo Iso. Iso var grunnleggeren av Tenshin-Shinyo ryu. Han er også omtalt som Sekisai Minamoto Masatari Yanagi.

Mange historier har blitt fortalt om den legendariske Iso. En av historiene forteller om hvordan Iso og hans beste utøver bekjempet en stor bande som terroriserte Edo. Kampen omtales i nedtegnelser som blodig og vill, og det hersker liten tvil om hvem som vant oppgjøret.

I løpet av de neste to årene drev Jigoro Kano med jujutsu døgnet rundt. Alle ledige stunder ble fylt med jujutsu-trening. Motvillig innså han at kroppen trengte søvn, men selv i søvne var hjernen hans opptatt med jujutsu. Vitner sier at de hørte Kano rope jujutsu-uttrykk i søvne, og noen så han sparke og slå i madrassen sin. Den gamle Iso så Jigoro Kanos ærlige engasjement, og han visste å sette pris på dette. Kano ble hans assistent, og snart hadde han ansvaret for en gruppe med 20-30 utøvere. De skulle instrueres i kata og deretter randori.

I 1880 var Jigoro Kano tilskuer på en oppvisning holdt av Totsuka-ha Yoshin ryu jujutsu ved universitetet i Tokyo. Totsuka-ha ble kalt den mest effektive jujutsu-retningen i Japan. På slutten av oppvisningen inviterte de folk fra salen til å utfordre jujutsu-utøverne. Den 20 år gamle Jigoro Kano beseiret alle utøverne.

21 gammel fikk Jigoro Kano tittelen mester i Tenjin-shinyo jujutsu. Likevel følte ikke Jigoro Kano at det var dette som var målet hans. Han ville lære mer i stedet for å undervise allerede nå. På denne tiden møtte Jigoro Kano Tsunetoshi Iikubo. Iikubo var mester på Kito-ryu. Jigoro Kano begynte å trene hos Iikubo i hans dojo. Han var så ivrig at han trente selv om ingen andre møtte opp på treningene.

Akkurat som Fukuda, la Iikubo vekt på fri trening tilsvarende randori. Han var spesielt dyktig til å undervise i nage-waza. Det var også slik at på Kito ryu at judo var et begrep som var i bruk.

I løpet av disse årene med intens trening i jujutsu, tenkte Jigoro Kano ut noen nye teknikker. Samtidig ble han mer og mer overbevist om at jujutsu trengte en kraftig reform. Under en treningsøkt gikk Kano kamp mot en stor mann på nesten 100 kg. Han het Kenkichi Fukushima. Kano veide bare rundt 50 kg, og han tapte kampen. Jigoro Kano hatet å tape og studerte alle teknikker han kunne tenke seg med en målsetning for øyet – å  beseire Fukushima. Disse studiene resulterte i en helt ny teknikk.

Den neste gangen de to unge mennene trente sammen løftet Jigoro Kano motstanderen sin over skuldrene og lempet han i bakken. Den nye teknikken ble kalt for kata-guruma – skulderhjul. Blant de andre teknikkene han utviklet i løpet av denne perioden, var uki-goshi og tsurikomi-goshi.

Opprinnelig hadde ikke Jigoro Kano tenkt å grunnlegge et nytt system for selvforsvar. Han ville derimot reformere jujutsu fordi han så en del mangler ved kampformen. Kano ønsket at unge menn skulle forberedes til sitt møte med samfunnet gjennom treningen i jujutsu. Han bestemte seg for å vie livet sitt til dette arbeidet.

I 1898 skrev Jigoro Kano ned noen tanker om hvorfor han utviklet judo.

Jigoro Kano mente at han skulle klare å utvikle et eget helhetlig system ut fra de kunnskapene han hadde tilegnet seg i løpet av de fem siste årene med intens jujutsu-trening. Kano hadde trent jujutsu praktisk talt dag og natt, og han var vel forberedt. Katame-waza og atemi-waza ble lånt fra Kito ryu. Han beholdt de teknikkene som var i samsvar med vitenskaplige prinsipper. Alle teknikker som det kunne være skadelig å trene på ble fjernet.

Kito ryu skulle bli en viktig skole for judoens utvikling. Flere av de dyktigste judoutøverne trente her. En av disse het Hidekazu Nagaoka. Han ble et fullverdig medlem av Kodokan etter å ha blitt en mester på Kito ryu. Senere fikk han judan, 10. dan, i judo.

Kito ryu legger vekt på en del åndelige elementer, blant annet aiki. Skolen la også vekt på faktorer som wa og ju. I tillegg ble det fokusert en del på avanserte strategier for bruk i krig. Teknikkene man lærte på Kito ryu var raske, direkte og lineære. Teknikkenes utgangspunkt var en bevegelse fra sentrum av kroppen, og dette skulle være en videreføring av de indre energiene.

Judo

I februar 1882 tok Jigoro Kano med seg ni av hans studenter fra Kito ryu til Eishoji-tempelet. De første årene trente man egentlig ikke judo i tempelet. Kampformen lignet sannsynligvis mye mer på jujutsu. Mesteren Iikubo hadde til og med ansvaret for instruksjonen to til tre ganger i uken. Iikubo hadde en voldsom stil, og det fortelles at når han underviste i Eishoji ble alltid et eller annet møbel ødelagt.

Det var ikke før i 1884 at retningslinjene til Kodokan ble nedtegnet og vedtatt. Overgangen fra jujutsu gikk sakte, men sikkert. Derfor er det vanskelig å bestemme en eksakt dato for når judo ble grunnlagt. Det er i alle fall sikkert at de første judotreningene fant sted i Eishoji-tempelet.

På en av treningene i Eishoji vant Kano over Iikubo. Det hadde aldri hendt før, men på denne treningsøkten blokkerte Jigoro Kano alle teknikkene den gamle mesteren forsøkte seg med. Kano brukte deretter uki waza og sumi otoshi, og Iikubo ble kastet tre ganger.

Jigoro Kano forklarte teknikkene slik: «Tving motstanderen til å spenne musklene i kroppen, bryt balansen hans, og i det øyeblikk han er hjelpeløs, angrip!» Iikubo svarte: «Fra nå av er du min trener.» Like etter denne hendelsen trakk Iikubo seg tilbake fra stillingen som sjeinstruktør på Kito ryu. Jigoro Kano ble utnevnt til mester, menkyo kaiden.

Randori før i tiden var ikke helt det samme som i våre dager. Den var en smule mer voldsom, for å si det forsiktig. Ingen trente hardere og mer enn Jigoro Kano. Han holdt det alltid gående helt til han måtte gi opp å delta på treningsøkten på grunn av skader. Judodrakten hans er utstilt på Kodokan. Den er lagd av brun lin på utsiden og bomull på innsiden. Etter treningene lappet han den sammen så godt som mulig. Likevel er den tydelig merket av all treningen den har vært med på. Jigoro Kano sluttet å bruke judogi i 1920. I stedet brukte han en haori (en tradisjonell skjorte) når han utførte sin katatrening.

Tving motstanderen til å spenne musklene i kroppen, bryt balansen hans, og i det øyeblikk han er hjelpeløs, angrip!

Jigoro Kano

Judotreningen foregikk i et rom inntil hovedsalen i tempelet. Her var det både en Buddha-figur og mange små bord der folk kunne be. Hver gang Jigoro Kano og studentene hans trente hoppet disse bordene hit og dit. Diverse pynt datt ned på gulvet og enkelte gulvplanker sprakk. Jigoro Kano brukte mange nattetimer til å reparere disse plankene.

Den øverste presten het Choshumpo, og han var ganske irritert på dette spetakkelet: «Han er riktignok ung, men han er allerede en unik mann. Tenk hva han kunne ha fått til dersom han hadde brukt tiden på mer fornuftig aktivitet enn judo!» Til tross for prestens protester fortsatte treningen på Eishoji.

Til slutt mistet Choshumpo tålmodigheten. Jigoro Kano måtte ta stilling til følgende ultimatum: «Enten forlater du tempelet, eller så skal all trening opphøre!» Kano var en diplomatisk person, og han godtok å flytte treningen til nabobygningen. Den var bare 20 m², og etter kort tid opprettet Jigoro Kano en ny dojo i sitt hjem i 1883. Her plasserte han 20 matter, og dette ble det største treningsrommet i Japan.

Jigoro Kano krevde mye av sine studenter – både akademikerne og judoutøverne. Leksjonene var preget av streng disiplin, men han var også meget generøs. Alle som trente judo fikk et måltid etter hver trening. Måltidet besto av te og ris blandet med lotusrøtter. Studenter fra lavere samfunnslag fikk gratis jujutsudrakter. Noen ganger ble draktene vasket hjemme hos Kano. Treningene kostet ingenting de første årene.

En av de viktigste forskjellene mellom jujutsu og judo kan beskrives ved hjelp av begrepet kazushi. Det er en teori utviklet av Jigoro Kano, og den ble blant annet utnyttet effektivt i kampen mot Tsunetoshi Iikubo:

Selv ved å bruke minimalt med styrke, er det mulig å kaste en motstander. Betingelsen er at du først har brutt balansen til vedkommende.

Jigoro Kano

Kazuzo Kudo, forfatteren av «Dynamic Judo» mener at dette geniale prinsippet viser Jigoro Kanos storhet i minst like stor grad som det faktum at han grunnla Kodokan.

I 1892 var det fortsatt færre enn hundre judoutøvere på Kodokan. Jigoro Kano deltok selv på treningene. Han likte best tachi waza (stående teknikker). Kano var liten, men ekstremt sterk og hurtig. Ne waza (bakketeknikker) var han ikke fullt så dyktig til. Til gjengjeld trente de andre instruktørene meget hardt på ne waza slik at utfordrere kunne overvinnes også i bakkekamp.

I en kamp mellom Kodokan og Fusen dyu i 1900 skulle det avgjøres om Fusen ryu skulle formidle sine kunnskaper videre til Kodokan-instruktørene. Kodokan tapte. Fusen ryu hadde utøvere som var mye dyktigere enn judo-utøverne i bakkekamp. Dette førte til at Jigoro Kano innså behovet for gode bakketeknikker. Han gjorde nå alt for at Kodokan skulle være best også på dette området.

Takano, Yano, Kotaro Imei og Hikasuburo Ohshima trente alle på Takeuchi ryu – grunnlagt i 1532. Alle samarbeidet nært med Jigoro Kano, for å utvikle teknikkene på Kodokan. På Takeuchi ryu kunne man lære avanserte teknikker. Blant annet benyttet de våpen som bokken og jo. I tillegg var de eksperter i bruk av kontrollteknikker, osaekomi waza. Disse teknikkene integrerte Jigoro Kano i judo. I tillegg videreutviklet han, og de andre trenerne på Kodokan, shime waza som i all hovedsak kom fra Kito ryu.

Daito ryu ble ledet av Takeda-familien. Jigoro Kano hadde god kontakt med dem. Takeda påsto at han kunne 3000 teknikker. (Han tok betalt per teknikk han lærte bort, og derfor var det en fordel å påstå at enhver variant av en teknikk var en helt ny teknikk.) Jigoro Kano sørget for at han fikk et godt innblikk i de aller fleste av disse teknikkene. Daito ryu fokuserer på teknikker som med sverd, staver og akrobatikk.

Jigoro Kano var en ekspert i bruk av tradisjonelle våpen. På Kyushin ryu la man vekt på trening med staver av ulike lengder. Jigoro Kano var en god venn av hovedinstuktøren Takamatsu. Takamatsu var kjent for en teknikk som man i dag kaller for hiza guruma.

I en av sine utallige artikler skriver Jigoro Kano at han studerte Yagyu Shingan-ryu bojutsu en kort periode. Han gir uttrykk for at det våpenet man bruker i denne kampformen var spesielt godt egnet i judotreningen også. Våpenet ligner rett og slett på et kosteskaft.

En gang på 1920-tallet så han en demonstrasjon der gere utøvere fra Shinto Muso-ryu demonstrerte jojutsu, Uchida-ryu tanjojutsu, Shinto-ryu kenjutsu, Isshin-ryu kusarigamajutsu, Ikkaku-ryu juttejutsu og Ittatsu-ryu hojojutsu. Oppvisningen ble gjennomført på Butokuden i Kyoto, og Jigoro Kano skriver at han ble mektig imponert.

Han besøkte derfor Shiraishi (som var sjefsinstruktør på Shinto Muso-ryu), og han spurte om en av instruktørene kunne komme til Tokyo for å undervise på Kodokan. Shiraishi sendte en av sine beste studenter, Shimizu Takaji, og han ble på Kodokan og hos Tokyo Metropolitan Police helt til midt på 1960-tallet.

Shimizu Takaji (helt til venstre på første rad), Jigoro Kano (nummer fire fra venstre på første rad)

Den opprinnelige formen for judo var langt mer kompleks enn dagens form for konkurransejudo. For å holde orden på alle teknikkene fant Jigoro Kano et prinsipp som kunne gjelde for alt man lærte på Kodokan.

Dette prinsippet kalte han Seiryoku zenyo – maksimal effektivitet. Han ønsket at utøverne skulle benytte dette prinsippet på alle områder i livet. I korte trekk er tanken at man skal utnytte sin fysiske og mentale styrke på en effektiv måte i enhver situasjon.

Familieliv

I august 1891 giftet Jigoro Kano seg med Sumako. Hun var den eldste datteren til Takezoe som var ambassadør til Korea. De fikk ni barn – seks døtre og tre sønner. Jigoro Kano var en typisk kokushi-far. Som alle andre fedre i Meiji-epoken (1868-1912) styrte han familien med jernhånd. Hans ord var lov, og protester var utenkelig. Barna skulle ikke vises og langt mindre høres. De skulle aller helst frykte og respektere faren sin.

Kanos eldste datter, Noriko, skrev av seg all sin motstand mot faren. Hun var høy, slank og hadde etter sigende en elegant nese(!). Noriko var familiens favoritt, hun var kanskje den som kom nærmest inn på sin berømte far. Likevel var det sjelden hun så noe særlig til ham. I Norikos bok Recollections of My Father står det blant annet at Jigoro Kano overlot bareoppdragelsen fullstendig til sin kone. Han selv var nesten aldri hjemme. De fleste dagene fikk de bare ønsket han velkommen hjem – o keari nasai mase – før han forsvant inn i stuen. Der kunne selvsagt ikke barna være.

Risei Kano husker sin far som en åpen mann med et internasjonalt lynne. Risei lærte judo av sin far hjemme i den private dojoen, med han var ikke det atletiske typen. Risei husker Jigoro Kano som en streng far med et varmt hjerte.

Både Kudo og Nango besøkte ofte Jigoro Kano på morgenkvisten. Da kunne det hende at de snakket om trivielle emner. Jigoro Kano kunne godt ta seg en kopp sake, men aldri en røyk. Nango husker at Kano ble rød i kinnene nesten bare av å lukte på sake. Kano nektet å følge den japanske tradisjonen med å bytte kopp med de du drikker sammen med. Han så på dette som en usunn vane og ble sint hvis noen byttet sin kopp med hans.

Jigoro Kano smilte alltid. Selv når han var sint, var det umulig å se det på ansiktsuttrykket. Kano hadde en dyp rungende latter, og sans for humor og gode historier. Takasaki forteller at humøret hans kunne svinge fra glede til sinne og tilbake igjen på et lite blunk.

Å si at Jigoro Kano var en travel mann er ingen overdrivelse. Vanligvis brukte han en ricksha på vei til sitt arbeid som rektor på Gakushuin privatskole. Da hadde han allerede vært to timer på Kobun Gakuen. Etter arbeidet dro han til Kodokan, for å delta i undervisningen som fant sted der. Når han endelig kom hjem på kvelden, måtte han forberede seg til neste dag.

Nango (Jigoro Kanos nevø) hadde et inntrykk av Jigoro Kano som en tålmodig, høflig mann som var forsiktig med alkoholinntaket. Han var streng i sin omgang med barn, samtidig som han forsøkte å være rettferdig. Jigoro Kano forsøkte alltid å gjennomføre det han mente var riktig, hevder Kudo.

Jigoro Kano hadde mange interesser, men han inkluderte alltid judobegrepet i sin tenkemåte. En kyudoka var for Kano en judoka med pil og bue; en kendoka var en judoka med et sverd. Dette er mye av forklaringen på at judo spredde seg så fort. Uansett hvor Jigoro Kano befant seg, kom han inn på emnet judo. Kunnskaper om judo kunne benyttes på ethvert område i livet, mente Kano. De fleste som driver med kampformer i Japan (og andre steder) kaller gjerne Jigoro Kano for Shihan Kano. Shihan betyr «mester i alle kampformer».

Aktiv helt til det siste

På begynnelsen av vårt århundre var det viktig for Japan å være med i internasjonale organisasjoner. Man mente blant annet andre nasjoner kunne få ta del i den japanske kulturen på denne måten. Jigoro Kano spilte en viktig rolle som døråpner da han ble Japans første medlem i IOC. Det skjedde i 19. januar 1909.

Han hadde allerede stiftet det japanske idrettsforbundet – JAA i 1911. Her ble han valgt til dets første president. Han sørget for å sikre forbundet økonomisk suksess ved å alliere seg med en rik advokat, Kishi. Kano var president i JAA inntil 1922. Kano var medlem av IOC inntil sin død i 1938. Det japanske idrettsforbundet utnevnte han til æresmedlem på livstid da han gikk av som president av JAA.

Jigoro Kano var til stede som IOC-representant ved alle olympiader fra og med det 5. OL i moderne tid i Stockholm i 1912 til OL i Berlin i 1936. Kudo spurte en gang Jigoro Kano om judo burde være med i OL. Shihan Kano svarte: «Hvis IOC spør Japan om å inkludere judo, vil Japan vurdere det.» I 1933 reiste Jigoro Kano, sammen med Takasaki og Kotani til Geneve for å be om at de 12. olympiske lekene ble holdt i Tokyo i 1940.

I 1935 mottok Kano Asahi-prisen for sitt enestående bidrag til kunst, forskning og idrett. Tre år senere dro han til et IOC-møte i Kairo. Her ble det bestemt at OL i 1940 skulle holdes i Tokyo og at judo skulle være med for første gang i historien. Andre verdenskrig forhindret dette fra å skje, men i 1964 ble OL holdt i Tokyo med judo på programmet.

Jigoro Kano døde 4. mai 1938 på skipet SS Hikawa Maru på vei hjem fra Egypt. Han ble 78 år gammel.

Kilder

Hva synes du om denne artikkelen?
+1
0
+1
0
+1
0
+1
0

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

Jigoro Kano
Episode 1
0:00
0:00