Sensei5 minutter å lese

Sist oppdatert 22. oktober 2020 av Arne Midtlund

Bortsett fra “morn, du” er det vanlig at utøvere i japanske kampformer sier “sensei” til treneren sin. Sensei kan godt oversettes med lærer. Direkte oversatt til norsk betyr uttrykket sensei “en som er født tidligere” – altså en som er eldre enn deg. I judo er det underforstått at en sensei er en mer erfaren utøver som kan rettlede deg på vei mot målet som er å bli en bedre judoka.

Det er viktig å merke seg at ordet sensei ikke har noen religiøse konnotasjoner. Det betyr ikke helgen, profet, religiøs frelser, hellig skapning. Den respekten man skal ha overfor sin sensei har rett og slett med ren høflighet å gjøre – hverken mer eller mindre. Dersom man forholder seg til sin judotrener som en slags kultleder som har svar på alle spørsmål blir det hele ganske fjernt fra det opprinnelige japanske innholdet i begrepet. Slike tilstander ser vi heldigvis sjelden i judo.

Dersom man skal bruke sensei på den japanske måten skal man bruke ordet etter vedkommendes etternavn (Midtlund sensei). Graden til en utøver har ingen betydning for om vedkommende er sensei. Så lenge hun er klubbens trener, er hun sensei.

I det moderne Japan benytter man uttrykket sensei om lærere i utdanningsinstitusjonene, moderne kunst og brukskunst, medisin, dans, musikk og så videre. Kort sagt brukes sensei overalt der det er et element av læring/undervisning involvert.

Selv om sensei opprinnelig har et aspekt av alder og modenhet ved seg, finnes det ingen fast regel for dette. En som arbeider i barnehage kan være en sensei akkurat som en gammel sverdmester kan være det.

I løpet av de siste årene har enkelt kampformmiljøer i den vestlige verden blitt lei av uttrykket sensei. De har derfor forsøkt å lage mer eksotiske merkelapper der de kaller seg selv dai-sensei, soke-dai og så videre. I mange tilfeller viser dette hvor stor mangel på forståelse for den japanske kulturen vedkommende har. Egentlig betyr ikke soke-dai, soke-dairi eller shihandai “ultrastore mester”. Tittelen soke viser at vedkommende er en mester-instruktør i en tradisjonell familie-dojo der stilarten har gått i arv. Dai i denne sammenheng betyr “i stedet for”. Dermed betyr shihandai og soke-dai “en som er trener mens soke er borte”.

Ingen blir kalt dai-et-eller-annet for å vise til deres kunnskap, størrelse og erfaring. Det er kun et tilfelle der man har kalt en trener noen mer enn sensei. Grunnleggeren av aikido, Morihei Ueshiba, ble kalt Osensei. O betyr stor, og på den måten ønsket man å skille ham fra alle andre aikido-trenere. Det er vel heller tvilsomt om noen trenere i vesten er i nærheten av det nivået Ueshiba hadde.

Studenter kan omtales ved hjelp av mange uttrykk. Problemet er ofte at disse uttrykkene forutsetter en dyp og ærlig tilhørighet til kampformen i alle deler av livet på alle områder til alle døgnets tider. Det japanske språket åpner for muligheten til å si at “jeg utøver kampformer”, men det finnes et par gode uttrykk man kan benytte:

Deshi – er et gammelt uttrykk som har sin opprinnelse i japanske håndverkstradisjoner. En deshi viser en intens form for innlevelse i det vedkommende driver med. Hvis du i Japan sier at “jeg er deshi hos Sato sensei”, vil den som hører på forstå at du har inngått et forpliktende og livslangt treningsforhold med Sato sensei. En uchi-deshi vil faktisk bo og trene sammen med familien til treneren.

Monjin – er et eldre uttrykk med en mer klassisk konnotasjon. Det er ikke vanlig å omtale seg selv som monjin. Direkte oversatt betyr det “noen som har gått inn porten/døren”. Vedkommende er sterkt knyttet til skolen gjennom intens trening i enten kampformer, kunst eller religion.

Seito – betyr student i ordets moderne forstand. Det kan muligens brukes i forbindelse med trening i kampformer.

Det aller beste er sannsynligvis å si: “Jeg trener judo.” Dette høres ikke selvhøytidelig ut, og de aller geste vil forstå hva du mener med en gang. Utøvere som er eldre enn deg (her er det snakk om erfaringsmessig, eventuelt idrettslig alder) kan kalles for sempai. Studenter med mindre erfaring kalles gjerne kohai. De som startet samtidig med deg kan kalles dohai eller dokyuusei. Her er det viktig å merke seg at dette gjelder for utøvere i Japan. I Norge er det ikke vanlig å benytte disse uttrykkene.

Opprinnelig medførte det at man var sempai et stort ansvar – og svært få rettigheter. Mange judoklubber i den vestlige verden misforstår dette, og der blir man nesten sett på som en bølle dersom man er sempai. Den måten man behandler en sensei på i Japan har rotfeste i lange kulturelle tradisjoner. Noen av disse tradisjonene kan med fordel overføres til en dojo i Norge, men andre bør i beste fall endres og kanskje til og med utelates fra en norsk treningssituasjon.

Det er opp til oss som utøvere og trenere å forstå både våre egne kulturelle røtter og det beste i den japanske kulturen. Det er for eksempel ikke særlig meningsfylt å bukke til hverandre i løpet av en treningsøkt dersom vi ikke vet hvorfor man gjør dette i japanske dojo-er. På den annen side er det viktig at man ikke fjerner alt som kan virke gammeldags før man har undersøkt den egentlige grunnen til at man gjør det slik.

About Arne Midtlund