Hva er en ryu?

Sist oppdatert 12.03.2022.

Det enkleste svaret på dette spørsmålet er å si at ordet ryu (流) kan oversettes med stil eller skole. I noen sammenhenger brukes ordet synonymt med dojo, mens andre ganger representerer det mer den spesifikke stilarten man vier seg til. I andre sammenhenger brukes ordet «ryu» synonymt med dojo, mens andre ganger representerer begrepet ryu den spesifikke stilarten det er snakk om.

Det er altså den enkle og korte forklaringen, men det er flere viktige presiseringer som må til dersom man skal få en mer nøyaktig og helhetlig forståelse av begrepet ryu.

Alle som har trent judo og andre kampformer, skjønner at forskjellene mellom ulike kampformer kan være store. Det gjelder både det helt iøynefallende og åpenbare som teknikker og treningsformer. Men det gjelder også ytre faktorer som hvilket utstyr som er nødvendig for å gjennomføre trening. Bare tenk på kampformer som taekwondo, karate, gung fu, aikido, kendo og judo som har alle sine særegne teknikker og drakter. Forskjellene er såpass store at jeg tror nesten hvem som helst, til og med de som ikke har trent kampformer, kan klare å se forskjellen.

Treningslokalene kan også variere. Vi har blant annet hørt om judomatter som er helt nødvendig i judo, men som ikke er like essensielt i for eksempel karate.

Stor variasjon

Jeg synes at noe av det mest spennende med kampformer fra Asia er alle variasjonene man finner. Det som også er litt spesielt, interessant eller utfordrende er at disse forskjellene kan være så små at det nesten er umulig å skille mellom ulike retninger innenfor samme stilart – det kan for eksempel dreie seg om ulike retninger innenfor karate eller aikido. I karate er det for eksempel enkelt å finne opptil 10-12 ulike skoler eller retninger, for eksempel Wado Ryu, Uechi Ryu eller Shito Ryu. Jeg har allerede nevnt shotokan og kyokushin. I aikido er det enda flere retninger.

Forskjellene mellom disse ulike skolene eller retningene innenfor en og samme stilart kan være ganske små. Men likevel har man i flere tilfeller skilt ut kampformen som en egen stilart, retning, eller skole. Og det er her vi kan få bruk for begrepet «ryu».

Ryu

Det finnes ulike ryu innefor alle kunstformer i Japan. Shito ryu karate er en karate-system man kan lære hos Shito. På Sogetsu ryu kan man for eksempel lære deres system for blomsterbinding og -arrangering. Og på Kaze no ryu kan man lære deres form for sumi-e som er en form for blekkmaling.

romeo-a-lscGvpiDBLA-unsplash.jpg
Tea Ceremony in Kyoto in Japan. Photo by Roméo A. on Unsplash

Jigoro Kano lærte jujutsu på flere slike ryu, og hver ryu la vekt på sine spesielle teknikker og strategier. Men han kalte ikke sitt system for hverken ryu eller jutsu. Kano ville, som mange andre på denne tiden, markere at judo tilhørte den nye og mer moderne måten å drive med kampformer på. Judo skulle være noe annet enn jujutsu.

Ganske raskt gikk Jigoro Kano også bort fra det gammeldagse graderingssystemet, menkyu, med sine hemmelige ruller og diplomer. Han markerte avstand fra ryu-måten å tenke på, også ved å innføre et mye tydeligere og mer transparent graderingssystem, nemlig det vi kjenner som beltegrader, kyodan-systemet.

Koryu bujutsu eller gendai budo

Akkurat hvor skillet mellom gamle og nye kampformer går, er det enkelte som er svært opptatt av. Det er flere som driver med kampsport som er opptatt av at det de driver med skal være en gammel, og kanskje underforstått, mer original og ekte kampform. Noen mener at man må helt tilbake til 1600-tallet i Japan for å finne de ekte koryu-kampformene, andre mener det holder å gå tilbake til tiden før Meiji-epoken, altså før 1868, mens andre igjen mener det er snakk om før og etter forbudet mot å bære sverd på gata ble innført, og det tror jeg skjedde i 1876.

Dette skillet mellom gammelt og nytt kalles gjerne for skillet mellom koryu bujutsu, altså de gamle skolene for krigskunst på den ene siden, og gendai budo som er de mer moderne kampformene, som for eksempel judo, kendo og aikido, på den andre siden.

I en ekte ryu, en gammel ryu, gjerne kalt ko ryu, rett og slett fordi ko betyr gammel, var det forventet at teknikkene skal være testet, utprøvd, utviklet og brukt i ekte kamp på slagmarken. Det var også en forventning om at teknikkene skulle overføres – uten endringer – fra mester til elev, og at utvalgte elever skulle få et bestemt ansvar for å føre arven, altså teknikkene og den eventuelle filosofien rundt videre. Noen ganger skulle dette skje uten å røre ved eller endre teknikkene, andre ganger var det et poeng at elevene skulle starte sine egne retninger. Uansett var forholdet mellom mester og elev helt sentralt i disse gamle kampformene.

Shogyu

I det gamle systemet som vi nå er enige om at kalles ryu, eller ko ryu, så var det flere måter å oppnå innsikt i kampformen på. Det var heldigvis får man si, ikke kun på slagmarken at man kunne finne løsninger på hvordan teknikker skulle se ut.

Etterhvert som utøvere, mestere og krigere følte at grensen var nådd for hva de kunne lære gjennom den treningen de allerede holdt på med, og at de sto på stedet hvil når det gjaldt teknisk utvikling i kampformer, kunne de begynne med noe som kalles shugyo. Shugyo er en intensiv og asketisk form for trening som skal teste både tanker, kropp og sjel.

Her kan man gjerne se for seg de gode, gamle (og nye) kampformfilmene der den kloke mesteren står stille og mediterer under en iskald foss eller under et kirsebærtre i full blomst eller på kanten av et uendelig stup – tilsynelatande helt uanfektet av det som foregår rundt ham – det er som regel en eldre mann, men det kan være kvinner også. Det er jo flere eksempler på det også. Mer om det en annen gang. Den stoiske roen som blir vist er uansett imponerende og fascinerende!

Shugyo (修 行) er satt sammen av to tegn, shu 修 betyr «asketisk øvelse» eller «asketisk aktivitet». Det neste tegnet, gyo 行, betyr «reise» eller «å dra» et sted. I dagligtalen forstås dette ordet som at man på en nøysom og asketisk måte forsøker å oppnå et åndelig mål.

Musha shugyo

Denne reisen eller pilegrimsferden ble gjerne kalt musha shugyō (武者修行). Musha betyr kriger. Man kan gjerne sammenligne dette med den europeiske middelalderens riddere som noen ganger brøt med omverdenen, for å legge ut på en reise der de skulle teste ut grensene for hva som var moralsk rett og galt – sett i forhold til ridderidealene. Dette er parodiert på en fantastisk måte i romanen «Don Quiote».

I musha shugyo foregår dette på denne måten: En kriger, gjerne omtalt som shugyosha, er ute på vandring. Hensikten er å finpusse og å foreldre ferdighetene sine – uten å kunne påberope seg familiens eller skolens beskyttelse. I løpet av denne dannelsesreisen trente krigeren med andre skoler, duellerte, jobbet som livvakt eller leiesoldat. Det var ganske vanlig å påta seg oppdrag for lokale krigsherrer, daimyoer.

Denne måten å forsøke å oppnå åndelig utvikling på er inspirert av zen-munker som gjerne la ut på en form for asketisk pilgrimsferd, angya («gå med føttene»), gjerne i starten av sin munkegjerning. En slik reise kunne for zen-munkene vare opptil flere år.

En tilsvarende reise var en populær måte å utvikle seg på for bushi-ene, eller krigerne. Det var spesielt mange som valgte denne måten å gjøre det på, på begynnelsen av 1600-tallet og helt fram til slutten av Tokugawa-shogunatet som vi nå vet sluttet i 1868. Det er flere eksempler på at krigere også vandret rundt på denne måten, som munkene, i flere år.

Etter denne lange perioden med trening, bønn og askese, skulle det åpenbare seg en slags visjon som skulle vise utøveren den sanne nøkkelen til å beherske kampformen vedkommende drev med. Som oftest var denne åpenbaringen ganske vag og lite konkret. Det kan for eksempel ha vært en setning eller deler av en teknikk som skulle være det grunnleggende i kampformen til den som hadde vært gjennom shugyo. Slike åpenbaringer ble kalt tenshin shoden (kunnskap fra himmelen) eller muso (kunnskap fra en himmelsk drøm).

5591499872_1a7d7f7bf8_k.jpg
Shito-ryu, Flickr, https://flic.kr/p/9w6U7d

Kunnskapen man hadde fått gjennom shugyo ble sett på som den edleste og reneste, mest verdifulle, form for innsikt fordi man hadde fått den direkte fra himmelen. Det var gudene som hadde overført sin visdom direkte til disse utøverne som hadde vært gjennom shugyo. For å kunne forbli edle og hellige måtte teknikkene i kampformen alltid ha samme uttrykk som det den første mesteren hadde vist sine elever.

Dersom man ikke kunne vise at teknikkene stammet fra en direkte overlevering fra mesteren selv (vedkommende som hadde tilegnet seg himmelsk visdom), ble kampformen regnet som mindreverdig. Denne direkte overføringen av metoder, teknikker og konsepter ble kalt jikiden. Modernisering ble altså sett på som noe negativt. Og dette er grunnen til at en ryu streber etter å beholde det opprinnelige slik det ble uttrykt av grunnleggeren.

Mye av denne tankegangen har utgangspunkt i den utbredte asiatiske oppfattelsen av historien og utviklingen som sirkulær. To store religioner – buddhismen og hindusimen – har reinkarnasjon som et av sine mest grunnleggende utgangspunkt. I tillegg ser mange i Asia det slik at alt som kommer fra det opprinnelige er edlere enn mer moderne varianter av det samme.

Dette betyr ikke at de klassiske kampformene aldri endrer seg. Man godtar at metoder og teknikker endrer seg i takt med tiden, men man må alltid være trofast mot formens grunnleggende filosofi og tekniske prinsipper. Noen steder velger man å kalle nye teknikker gaiden (teknikker utviklet utenfor grunnleggerens oppsyn).

Klassisk ryu og moderne do

Ryu skiller seg fra moderne do-former som judo, kendo, karatedo, iaido og aikido på flere områder. Et av disse er utviklingen av moderne kata. Flere av kataene er endret etter at de ble bestemt for aller første gang. Årsaken har gjerne vært at man mener å ha funnet fram til bedre metoder, andre måter å sette teknikkene sammen på eller alternative teknikker som skal være med i kataen. Dette bryter med prinsippet om at det er mesterens metode som er den beste.

Endringer i kataer ville ikke vært aktuelt på samme måte i en tradisjonell ryu. Man tukler ikke med himmelske drømmer hadde nok omkvedet vært. Dersom forandringer skulle ha vært innført ville det krevd en ny himmelsk drøm, eller dyp meditasjon og selvransakelse i det minste.

Moderne judo

Judo dele ikke inn i ulike ryu. Det finnes selvsagt Kodokan judo, olympisk judo, judo som selvforsvar og så videre, men ingen av disse tilnærmingsmåtene tilfredsstiller kravene man stiller til en ryu, og uansett er det stort sett de samme teknikkene og treningsmetodene som brukes.

Judo forandrer seg stadig når det gjelder teknikker og treningsmetoder, og begrunnelsene for endringer er ofte knyttet opp mot argumenter som har med kommersialisering å gjøre, eller muligens for å begrense mulighetene for å pådra seg skader. Det er i liten grad snakk om himmelske drømmer.

Det gjør at den judoen vi trener i våre dager er ganske annerledes enn det Jigoro Kano drev med for litt over 100 år siden.

Kilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.