Hva er en ryu?

Sist oppdatert 23. oktober 2020 av Arne Midtlund

Det enkleste svaret på dette spørsmålet er å si at ordet ryu (流) kan oversettes med stil eller skole. I noen sammenhenger brukes ordet synonymt med dojo, mens andre ganger representerer det mer den spesifikke stilarten man vier seg til.

Men det er mange viktige presiseringer som må til dersom man skal få en mer helhetlig forståelse av begrepet ryu. Begrepet innebærer mer enn det som er nevnt hittil. Blant annet bør man forstå begreper som shugyu, tenshin shoden og muso, for at ryu skal forstås fullt ut.

Alle som har trent judo eller andre kampformer en stund skjønner etter hvert at forskjellene er store, både når det gjelder indre faktorer som teknikker og treningsformer og ytre faktorer som utstyr og treningslokaler.

Taekwondo, karate, gung fu, aikido, kendo og judo har alle sine særegne teknikker og drakter. Ved en nærmere analyse viser det seg at man gjerne kan dele kampformene inn i enda mindre enheter.

Noe av det spesielle ved kampformer fra Asia er alle variasjonene man finner. Selv om kroppen setter begrensninger for hvor mange ulike måter man kan bruke armer, ben og andre kroppsdeler på, så har man i Asia klart å gruppere kampformene inn i forhold til ulike tema og konsepter. Hver kampform forsøker så å leve opp til dette konseptet.

Det finnes ulike ryu innefor alle kunstformer i Japan. Shito ryu karate er en karate-system man kan lære hos Shito, og på Sogetsu ryu kan man lære deres system for blomsterarrangering og så videre. Jigoro Kano lærte jujutsu på flere slike ryu, og hver ryu la vekt på sine spesielle teknikker og strategier for å overvinne en motstander.

romeo-a-lscGvpiDBLA-unsplash.jpg
Tea Ceremony in Kyoto in Japan. Photo by Roméo A. on Unsplash

Shogyu

I mange tradisjonelle japanske kampformer mente man at lederen hadde opplevd det man kalte en himmelsk opplysning. Disse ekspertene hadde allerede tilegnet seg en utrolig kunnskap gjennom intense studier og reell kamperfaring i kriger og på trening. Men etterhvert følte de at grensene var nådd, og de sto på stedet hvil når det gjaldt teknisk utvikling i kampformer.

For å løse dette problemet ble det vanlig at de deltok i noe som kalles shugyu, en intensiv form for trening som skulle teste både tanker, kropp og sjel.

Shugyu var en aktivitet som gjerne fant sted på hellig grunn, for eksempel i et shinto- eller buddhisttempel, i en bortgjemt religiøs koloni i ødemarken eller på en fjelltopp. Shugyu skulle bryte gjennom det ytre som hadde blitt skapt i løpet av et liv blant vanlige mennesker, og målet var å åpne for det åndelige universet. Shugyu-treningen var like intens som zen-treningen, og etterhvert kunne utøverne møte kampformene med ny og opplyst innsikt.

Tenshin shoden og muso

Etter denne lange perioden med trening, bønn og askese, skulle det åpenbare seg en slags visjon som skulle vise utøveren den sanne nøkkelen til å beherske kampformen vedkommende drev med. Som oftest var denne åpenbaringen ganske vag og lite konkret. Det kan for eksempel ha vært en setning eller deler av en teknikk som skulle være det grunnleggende i kampformen til den som hadde vært gjennom shugyu.

Slike åpenbaringer ble kalt tenshin shoden (kunnskap fra himmelen) eller muso (kunnskap fra en himmelsk drøm). Kunnskapen man hadde fått gjennom shugyu ble sett på som den edleste og reneste form for innsikt fordi man hadde fått den direkte fra himmelen.

Det var gudene som hadde overført sin visdom direkte til disse utøverne som hadde vært gjennom shugyu. For å kunne forbli edel og hellig må teknikkene i kampformen alltid ha samme uttrykk som den første mesteren hadde vist.

5591499872_1a7d7f7bf8_k.jpg
Shito-ryu, Flickr, https://flic.kr/p/9w6U7d

Dersom man ikke kunne vise at teknikkene stammet fra en direkte overlevering fra mesteren selv (vedkommende som hadde tilegnet seg himmelsk visdom), ble kampformen regnet som mindreverdig. Denne direkte overføringen av metoder, teknikker og konsepter ble kalt jikiden. Modernisering ble altså sett på som noe negativt. Og dette er grunnen til at en ryu streber etter å beholde det opprinnelige slik det ble uttrykt av grunnleggeren.

Mye av denne tankegangen har utgangspunkt i den utbredte asiatiske oppfattelsen av historien og utviklingen som sirkulær. To store religioner – buddhismen og hindusimen – har reinkarnasjon som et av sine mest grunnleggende utgangspunkt. I tillegg ser mange i Asia det slik at alt som kommer fra det opprinnelige er edlere enn mer moderne varianter av det samme.

Dette betyr ikke at de klassiske kampformene aldri endrer seg. Man godtar at metoder og teknikker endrer seg i takt med tiden, men man må alltid være trofast mot formens grunnleggende filosofi og tekniske prinsipper. Noen steder velger man å kalle nye teknikker gaiden (teknikker utviklet utenfor grunnleggerens oppsyn).

Klassisk ryu og moderne do

Ryu skiller seg fra moderne do-former som judo, kendo, karatedo, iaido og aikido på flere områder. Et av disse er utviklingen av moderne kata. Flere av kataene er endret etter at de ble bestemt for aller første gang. Årsaken har gjerne vært at man mener å ha funnet fram til bedre metoder, andre måter å sette teknikkene sammen på eller alternative teknikker som skal være med i kataen. Dette bryter med prinsippet om at det er mesterens metode som er den beste.

Endringer i kataer ville ikke vært aktuelt på samme måte i en tradisjonell ryu. Man tukler ikke med himmelske drømmer hadde nok omkvedet vært. Dersom forandringer skulle ha vært innført ville det krevd en ny himmelsk drøm, eller dyp meditasjon og selvransakelse i det minste.

Det er i og for seg enkelt å fastslå at judo ikke deles inn i ulike ryu. Det finnes selvsagt Kodokan judo, olympisk judo, judo som selvforsvar og så videre, men ingen av disse tilnærmingsmåtene tilfredsstiller kravene man stiller til en ryu. Judo er stadig i vekst og utviklng når det gjelder teknikker og treningsmetoder, og begrunnelsene for endringer er så å si alltid tett knyttet til mer eller mindre vitenskaplige teorier. Det er i liten grad snakk om himmelske drømmer. Den judoen vi stort sett trener i våre dager er ganske annerledes enn den formen Jigoro Kano drev med for 100 år siden.

Kilder

About Arne Midtlund