Sist oppdatert 20.03.2023.
Alle judotreninger starter med at treneren eller en av utøverne sier: “Rei!” Deretter bukker utøvere og trener høflig mot hverandre og så kan treningen starte. Det samme skjer når treningen avsluttes. Dette er felles for all judotrening over hele verden. Denne skikken kalles ojigi, og er en sentral del av japansk kultur.
Reglene for høflighet og etikette er blant de faktorene som gjør at kampformer skiller seg fra annen aktivitet og trening. Andre idretter har ulike former for hilsing, men ikke så formelt og systematisert som i for eksempel judo. «Judo er mer enn en sport», for å sitere Det internasjonale judoforbundet.
Rei ni hajimari rei ni owaru. 礼に始まり礼に終わる Begynn og avslutt med et respektfullt bukk. Japansk uttrykk Kodokan
Og det kan jo ha med hilsingens, og mer bestemt bukkingens, plass i japansk kultur å gjøre. I Japan brukes bukking til å takke, spørre om noe, gratulere, unnskylde seg og så videre. Man kan kalle bukking et kulturelt verktøy som alle i Japan må lære, alle fra de minste barna til arbeidere i store firmaer, bruker bukking daglig, for å kommunisere med omgivelsene sine. Denne formen for hilsing er så integrert i den japanske kulturen at man gjerne kan se folk bukker til den de snakker med på telefonen.
Man kan si at bukking i Japan er enda mer integrert i kulturen enn håndhilsing er i vår vestlige kultur. Hvis vi tenker over det, så er det også mye vi kan tolke ut av ulike måter å håndhilse på. Bruker man hele hånda? Varer håndtrykket lenge? Er håndtrykket fast eller slapt? Slik er det også med bukking i Japan.
Hvorfor hilse?
Det japanske regnet for rei, 礼, betyr direkte oversatt “uttrykk for takknemlighet”. Hvis man utfører hilsingen på en ærlig og oppriktig måte, kan den fungere som et uttrykk for respekt. Jeg har tidligere nevnt at man uttrykker respekt for trenerne ved å bukke. Dessuten kan man vise respekt overfor de andre utøverne. Uten andre utøvere på treningene kunne man ikke utviklet seg som utøver.
Hilsingen er også et tegn på at man underkaster seg og respekterer de mest grunnleggende reglene og filosofien bak den kampformen man trener. Opprinnelig ble en dojo sett på som et hellig sted der man skulle motta instruksjon av en sensei. Målet var alltid egenutvikling enten gjennom å lære nye teknikker, eller gjennom å perfeksjonere de teknikkene man allerede visste litt om.
Nå må vi kanskje kjapt legge til at dette fenomenet finnes i mange kulturer, også her i vår egen del av verden. Men i vårt moderne og egalitære samfunn kan bukking på den japanske måten fort virke som en historisk relikvie.
Hvordan hilser man?
Det er to hovedmåter å hilse på – enten stående (ritsurei) eller sittende (zarei). Den stående er selvsagt den mest vanlige. Det ville jo vært rimelig upraktisk å sette seg ned til enhver tid.
Når det gjelder den stående hilsingen finnes den i flere varianter, og måten man gjør det på avgjøres av hvor formell situasjon man er i. Generelt kan man si at jo mer formell situasjonen er, desto lenger varer bukket. Hendene skal ikke holdes foran brystet – i alle fall så lenge det ikke er snakk om religiøse seremonier.
Den stående hilsenen utføres ved at utøveren bukker lett ved å knekke litt i hofta. I judo skal hendene i utgangspunktet henge avslappet på siden av kroppen. Under selve bukket vil hendene bevege seg naturlig til forsiden av lårene. Også her skal hode, nakke og rygg danne en rett linje.
Ofte er det slik at treneren gir en kommando når hilsingen skal foregå, men dette er ikke et absolutt krav. Hilsingen kan også foregå uten bruk av kommandoer. Enkelte steder har man en praksis der en utøver (gjerne den høyest graderte) gir selve kommandoen før og etter trening. Dette er et uttrykk for respekt overfor treneren.
Før og etter treningskamper og konkurranser i judo skal man hilse uoppfordret på hverandre. Enkelte utøvere praktiserer også at man bukker seg inn og ut av dojoen eller selve matteområdet. Man kan nesten ikke bukke for ofte – rett og slett.
Det er to syn på hvordan man skal bruke øynene under hilsingen. Man kan se på motstanderen slik at man hele tiden vet hvor denne befinner seg. Andre mener at man kan vise at man stoler på hverandre og skal møtes til ærlig kamp ved å se ned i bakken, noen meter foran seg, under hilsingen.
Rei – zarei og seiza
Den knelende posisjonen som den sittende hilsingen utføres fra har en viktig historisk betydning i Asia. For det første har man alltid sett på stillingen som stabil og behagelig. Likevel er den en risikabel posisjon. Man må være i stand til å komme seg i en mer gunstig posisjon raskt dersom man blir angrepet.
Skikken oppsto for omtrent 1500 år siden, og inspirasjonen kom fra Kina. Det knelende bukket er sett på som en høflig måte å hilse på, og man bøyer seg cirka 30 grader framover. Det er vanlig at man holder posisjonen i omtrent 2-3 sekunder.
Når man setter seg skal alltid venstre kne først i bakken. Slik kunne sverdet som vanligvis var plassert på venstre side trekkes fra sliren uten å risikere skader i benet. I tradisjonelle kampformer er det tillatt å sitte med tåballene i matten. Slik blir det mulig for utøverne å reise seg raskt, og den knelende posisjonen blir faktisk ganske gunstig. I krigskunsten iaido starter mange teknikker fra denne posisjonen.
Ved knelende hilsing i judo skal oversiden av foten skal ligge flatt på gulvet, knærne skal ha en knyttneves avstand. Utøverne sitter på sine egne hæler, og hendene hviler på lårene. Ryggraden skal være rett.
I denne posisjonen skal man forsøke å puste jevnt og rolig, for å skape en situasjon uten stress. Selve bukket og hilsingen gjøres ved at hendene plasseres cirka 10 centimeter foran knærne. Fingertuppene skal peke litt mot hverandre slik at fingrene danner en trekant. Hode, nakke og rygg skal danne en rett linje.
Ritsurei
Den stående hilsenen utføres ved at utøveren bukker lett ved å knekke litt i hofta. I judo skal hendene i utgangspunktet henge avslappet på siden av kroppen. Under selve bukket vil hendene bevege seg naturlig til forsiden av lårene. Også her skal hode, nakke og rygg danne en rett linje.
Når det gjelder den stående hilsingen finnes den i flere varianter, og måten man gjør det på avgjøres av hvor formell situasjon man er i. Generelt kan man si at jo mer formell situasjonen er, jo dypere er det og desto lenger varer det. Hendene skal ikke holdes foran brystet – i alle fall så lenge det ikke er snakk om religiøse seremonier. Hilsingen, den stående lukkingen, gjøres i fire ulike grader, og her er det bokstavlig talt om grader.
Eshaku
Den minst formelle måten å bukke på er den man gjør blant gode venner. Da gjør man et lett bøy, cirka 15 grader framover.
Keirei
Den vanligste måten å bukke på i mer formelle sammenhenger, for eksempel når man møter folk for første gang er keirei. Da bukker man dobbelt så dypt som blant venner, altså 30 grader framover.
Saikeirei
Dette er en mer sjelden form for bukking. Man bøyer seg omtrent 45 grader, og det er meningen at man holder posisjonen i opptil 3 sekunder. Dette brukes for å uttrykke dyp respekt, for eksempel for sjefen eller for å be oppriktig om unnskyldning for noe.
Shazai
Dette er det absolutt dypeste og på mange måter mest ydmykende måten å bukke på. Her bøyer man seg opptil 70 grader, og stillingen holdes i omtrent 4 sekunder. Denne formen for bukking brukes for eksempel når store firma skal be offentlig om unnskyldning for problemer de har påført samfunnet eller enkeltpersoner.
