Sist oppdatert 23.05.2025.
I judo, og i mange andre kampformer, bruker man ulike farger pÄ beltene. I bunn og grunn holder disse beltene bare jakken pÄ plass, men ulike farger har ogsÄ en bestemt symbolsk betydning. De ulike fargene, eller beltegradene, kan markere teknisk nivÄ, konkurranseerfaring eller andre former for innsikt og kunnskap i den spesifikke kampformen. Det var faktisk judoens grunnlegger Jigoro Kano som fÞrst tok dette systemet i bruk i kampformer. Det er ogsÄ verdt Ä merke seg at det i begynnelsen kun var snakk om enten hvitt eller svart belte.
Historisk tilbakeblikk
Japan er tradisjonelt sett et hierarkisk samfunn. De japanske borgerne var inndelt i ulike klasser der adelen og krigerklassen hadde stor makt.
Krigerklassen fikk ikke direkte innflytelse pÄ styresettet i Japan i gamle dager. Det tok adelen seg av. Adelen sÞrget ogsÄ for at ingen krigere kunne tildeles posisjoner i den aller innerste maktpolitiske kretsen. Men siden de var fullstendig avhengig av en form for beskyttelse og livgarde, ble de beste krigerne gitt hÞye posisjoner som var med pÄ Ä garantere en lojalitet overfor de som styrte nasjonen. De beste krigerne kom ofte fra de Þverste samfunnslagene, og dette gjorde at de hadde en verdighet og stolthet som bidro til Ä garantere lojalitet.
De beste krigerne lagde et system for rangering som minnet om det man brukte blant adelen for Ä avgjÞre hvem som skulle ha de Þverste posisjonene i samfunnet. Det tekniske nivÄet til utÞverne i ulike kampformer var det helt sentrale for disse krigerne, men nesten like viktig var det denne personen viste modenhet og ansvar i forhold til sine samfunnsplikter. Avhengig av hvor i Japan man befant seg, ble krigerne inndelt i alt fra to til syv ulike grader.
Menkyo-systemet ć èš±
Det var altsĂ„ Jigoro Kano som innfĂžrte et graderingssystem med ulike belter. Dette hadde ikke vĂŠrt vanlig Ă„ bruke tidligere. De fleste jujutsu-skolene brukte et mer komplisert system som ble kalt menkyo ć èš± . Menkyo betyr «lisens», og det kan omtrent sammenlignes med et diplom.
Menkyo-systemet var tilsynelatende ganske oversiktlig og systematisk oppbygd. Men hver skole hadde sine krav, og det var heller ikke alle skolene som benyttet alle gradene.
Et av problemene var at det fantes mange parallelle systemer som bÄde ble brukt om hverandre, i kombinasjon og pÄ mange kreative mÄter. Dette fÞrte til et sammensurium av menkyo-varianter. Her er to systemer som var relativt vanlige Ä bruke:
- NyĆ«mon ć „é (entrance)
- Keppan èĄć€ (blood-oath)
- Okuiri éć „ (entrance)
- Kirigami ćăçŽ (cut paper)
- Mokuroku çźéČ (catelog)
- Menkyo ć èš± (license)
Og/eller:
- Shoden ćäŒ (low transmission)
- ChĆ«den äžäŒ (middle transmission)
- Okuden ć„„äŒ (internal transmission)
- Gokui æ„”æ (secret)
- Kaiden çäŒ (full transmission)
Kampformer i Japan
For Ä kunne forstÄ det japanske systemet, kan det vÊre greit med et lite historisk tilbakeblikk. Systematisk trening i krigskunst og kampformer ble fÞrst satt i gang mellom 1100- og 1500-tallet. Samuraiene samlet seg i klaner sentrert omkring familier eller regioner. Her trente de og spesialiterte seg i bruken av ulike vÄpen og teknikker.
Etterhvert som treningen ble mer og mer individualistisk begynte man Ă„ danne skoler og stilarter (bujutsu ryu). Dette skjedde sĂŠrlig i begynnelsen av Tokugawa-perioden (1600-1868). Blant de eldste skolene her finner vi Takenouchi-ryu.
De tidligste kampformene i Japan ble klassifisert i mer enn 15 ulike grener. Disse ble vanligvis referert til som Bugei Ju-Happan.
Parallelt med dette ble det utviklet systemer av mer inkulturell art som for eksempel kalligrafi (shodo), maling (sumi-e) og teseremonier (chado). Alle disse skolene sverget som regel til menkyo-systemet for Ă„ angi ferdigheter i de ulike stilartene. Hver eneste skole hadde sine egne kriterier for Ă„ lisensere studentene, og dette gjorde totalbildet svĂŠrt uoversiktlig.
Gradene i menkyo-systemet ble ofte oppnÄdd ved Ä gjennomfÞre tester i forhold til hÄndskrevne tekster lagd av de eldste mesterne i de ulike kampformene. Mange av mesterne hadde en viss bakgrunn fra buddhisme og zen der man la vekt pÄ ordspill, kryptiske ord og gÄter. Dette tok de med seg i sin form for kampkunst.
NĂ„r man ble tildelt de Ăžverste gradene fikk man dokumenter med beskrivelser av hemmelige teknikker og lignende. Slike densho (äŒæż), overfĂžringer av kunnskap til kommende generasjoner, kunne inneholde tegninger, beskrivende ord og lange utredninger og prinsippene bak teknikkene. Ofte ville slike tekster vĂŠre fullstendig meningslĂžse for folk som ikke tilhĂžrte den aktuelle skolen.
PĂ„ grunn av alt hemmelighetskremmeriet pĂ„ de ulike skolene, hadde menkyo-systemet mange ulemper. For det fĂžrste var det vanskelig Ă„ sammenligne nivĂ„et pĂ„ de ulike skolene i forhold til hverandre. For det andre kunne det ta alt fra noen mĂ„neder til flere Ă„r mellom to grader â helt avhengig av den enkelte mesters innstilling og filosofi.
Inspirert av svĂžmming og brettspill?
Allerede pÄ 1700-tallet ble et kyu-/dansystem brukt i Japan. Honinbo Dosaku som var en mester i spillet Go brukte dette som en metode for Ä gi utÞvere handikap etter ferdighetsnivÄ. Her er kildegrunnlaget litt svakt, og andre noen hevder ogsÄ at det var Toyotomi Hideyoshi som var den fÞrste som rangerte utÞverne i spillet go.
Japan er en nasjon som bestÄr kun av Þyer. I et slikt samfunn var svÞmming en viktig ferdighet. SÊrlig i situasjoner der landet var i krig, var dyktige svÞmmere helt sentralt for taktikk og slagplan. Derfor trente samuraiene jevnlig pÄ svÞmming. Dette kalles gjerne for koshiki eihou. De ulike skolene konkurrerte i svÞmming, og svÞmmerne ble inndelt i tre klasser:
- Suiei jutsu â kunsten Ă„ svĂžmme
- Oyo gi jutsu â kunsten Ă„ svĂžmme med rustning
- Katchu gozen oyo gi â svĂžmming med tung rustning
Etter at det japanske skolesystemet ble reformert, blant annet av Jigoro Kano, i 1868, ble ferdigheter i disse tre kategoriene en del av fagplanen. Jigoro Kano insisterte pÄ at alle lÊrere skulle beherske svÞmming. Han var sterkt delaktig i at suijutsu (kunsten Ä svÞmme) ble en del av pensum i utdanningssystemet i Japan.
I suijutsu ble det benyttet belter, luer og vimpler med ulike farger for Ă„ skille utĂžverne fra hverandre. Flere kilder hevder at Jigoro Kano hentet inspirasjon til sitt graderingssystem fra svĂžmming, men det er mer sannsynlig av pĂ„virkningen gikk mottatt vei. Dette er basert pĂ„ kunnskap om nĂ„r de ulike beltefargene oppsto – bĂ„de i judo og i suijutsu.
Jigoro Kano skal ha begynt Ă„ tildele dan-grader i svĂžmming i lĂžpet av Ă„rene mellom 1902 og 1906 (ifĂžlge boken «The Legacy of Kano Jigoro»). Dette er etter at han hadde innfĂžrt systemet med dangrader i judo.
Beltegrad i judo
PĂ„ den tiden da Jigoro Kano presenterte sitt beltesystem var dette ikke en vanlig mĂ„te Ă„ belĂžnne utĂžvere pĂ„. I stedet fikk de gjerne en papirrull med inskripsjoner og skolens stempel pĂ„ – en slags diplom i trĂ„d med menkyo-systemet.
Kanos system skapte etter hvert en mer forutsigbar og oversiktlig lĂžsning for vurdering av ferdigheter i kampformer.
I 1883 delte dr. Kano studentene inn i to grupper. Den ene gruppen var de ikke-graderte (mudansha), og den andre gruppen var de graderte (yudansha). De aller fÞrste yudansha (dan-graderte) var de to legendariske utÞverne Tsunejiro Tomita og Saigo Shiro. I august 1883 ble de tildelt shodan (1. dan). Disse to var ogsÄ de fÞrste som mottok 2. dan et Är senere.
Naoki Murata (Kodokan Judo Museum)
De fÞrste graderingsbevisene ble ikke delt ut fÞr pÄ Äpningsseremonien for den nye Kodokan-bygningen i Shimotomizaka-cho 20. mai 1894.
Saigo Shiro fikk hoppe over 3. dan, og ble forfremmet direkte til 4. dan av Jigoro Kano i 1885. PÄ denne tiden ble gradene offentliggjort enten direkte av Kano eller pÄ en oppslagstavle pÄ Kodokan. Svarte belter ble ikke benyttet pÄ treningene fÞr i 1886-1889. Det var pÄ den tiden Kodokan lÄ i Fujimi-cho. PÄ denne tiden var det ikke vanlig at andre skoler brukte svarte belter, sÄ judoutÞverne fra Kodokan skilte seg ut.
Det var ingen formell forskjell pĂ„ utĂžvere med og uten svart belte. Beltene tilsvarte de man bruker til den tradisjonelle japanske drakten â kimono. Judodrakten hadde ennĂ„ ikke blitt utviklet. Judodrakten kom i 1907, og dermed ble ogsĂ„ beltene med dagens design introdusert. Fortsatt fantes bare to beltefarger â hvitt og svart.
Man bÞr ogsÄ merke seg at det ikke var en plutselig overgang fra menkyo-systemet til kyudan-systemet. SÄ sent som i 1885 delte Jigoro Kano ut en rull (hontai no maki) til Hoshina Shiro (senere kjent som Saigo Shiro). Slike ruller var typiske for det gamle graderingssystemet. Kano delte ut denne graden med bakgrunn i sin posisjon som menkyo kaiden i det gamle systemet:
Belter i alle farger
I Japan bruker man fortsatt bare hvitt belte hele tiden mens man har kyu-grad. Noen steder kan det hende man bruker brunt belte for Ă„ markere en hĂžy kyu-grad.
Svarte belter bÊres tradisjonelt av utÞvere som har oppnÄdd gode resultater i konkurranser, rÞde og hvite belter fÄr man for innsats for judo, og rÞde belter er Êresgrader. Etterhvert har mange kampformer fra Asia adoptert deler av eller varianter av beltesystemet til Jigoro Kano.
I 1923 presenterte Kodokan retningslinjer for graderinger der det blant annet ble nevnt ulike beltefarger:
| Gruppe | Grad | Farge |
| Yudansha | Svart | |
| Seinen-gumi (voksne) | 1. – 3. kyu | Lysebrunt |
| Shonen-gumi (barn) | 1. – 3. kyu | Fiolett |
| Alle | 4., 5. kyu, ingen grad | Hvitt |
| Nybegynnere | LyseblÄtt |
I 1926 ble systemet for dangrader videreutviklet til noe som ligner pÄ vÄrt system, altsÄ 1.-5.dan brukte svarte belter, 6.-8. dan brukte rÞde og hvite belter, og til slutt 9. og 10. dan med rÞdt belte.
Europa og USA har det vÊrt en tradisjon med ulike farger pÄ belter for Ä markere teknisk framgang. Mikonosuke Kawaishi er ofte nevnt som den som innfÞrte de ulike fargene pÄ judobelter i Europa. Det stemmer ikke helt med de Ärstallene kildene nevner for nÄr Kodokan i Japan og Budokwai i England begynte Ä bruke ulike beltefarger. Derimot kan det hende at Mikonosuke Kawaishi tok med seg beltesystemet fra England til Frankrike. En som derimot kan ha stÄtt bak innfÞringen av de fargerike beltene er Gunji Koizumi. Han skal ha innfÞrt et slikt system pÄ Budokwai i 1926.
Beltesystemet beskrevet i Kodokan judo er altsÄ litt forskjellig fra det norske fordi det har fÊrre beltefarger. I Norge og i de fleste europeiske land benytter man fÞlgende rekkefÞlge fÞr svart belte: gult, oransje, grÞnt, blÄtt og brunt. Mange har forklart denne forskjellen med at man i Vesten Þnsket raske bevis pÄ egen framgang. Derfor ble antall farger Þkt i forhold til det opprinnelige. Dette er det ingen skriftlige kilder som kan bekrefte, og det kan like gjerne ha vÊrt andre faktorer som spilte inn.
De norske beltefargene
- 6. kyu â rokyu (hvitt belte)
- 5. kyu â gokyu (gult belte)
- 4. kyu â yonkyu (oransje belte)
- 3. kyu â sankyu (grĂžnt belte)
- 2. kyu â nikyu (blĂ„tt belte)
- 1. kyu â ikkyu /brunt belte)
Beltefargene for barn fĂžlger samme fargesystem, men de bruker et belte med en hvit stripe langs midten.
- 1. dan â shodan (svart belte)
- 2. dan â nidan (svart belte)
- 3. dan â sandan (svart belte)
- 4. dan â yondan (svart belte)
- 5. dan â godan (svart belte)
- 6. dan â rokudan (rĂždt og hvitt belte)
- 7. dan â shichidan (rĂždt og hvitt belte)
- 8. dan â hachidan (rĂždt og hvitt belte)
- 9. dan â kudan (rĂždt belte)
- 10. dan â judan (rĂždt belte)
Shihan?
I judo er det egentlig ikke en Þvre grense for hvilken grad man kan bli tildelt, og merk at man tildeles disse hÞye gradene. Ingen ble tildelt en hÞyere grad en 10. dan av Jigoro Kano sÄ lenge han var i live. Ingen har heller blitt tildelt en hÞyere grad enn 10. dan posthumt.
Det finnes heller ingen opplysninger noe sted om at Jigoro Kano fikk 11. dan eller 12. dan. Han var grunnleggeren av hele systemet, og han sto derfor utenfor graderingssystemet. I stedet er det vanlig Ă„ omtale han som Kano Shihan (mester), og han var lenge den eneste i judoverdenen som ble omtalt som Shihan.
I Japan kan judoka med 6. dan eller hÞyere omtales som Shihan, men det er ikke sÄ enkelt. Shihan dreier seg egentlig ikke om en grad, men mer om en tilstand. Derfor sier man ogsÄ at man har blitt en Shihan nÄr andre Shihan begynner Ä tiltale deg Shihan. NÄr Kano trente brukte han stort sett et svart belte. De siste Ärene brukte han ikke belte (eller judodrakt) i det hele tatt, men hadde i stedet en lang skjortelignende drakt pÄ seg.
Begrunnelser for bruken av de ulike fargene
Det er dessverre slik at opprinnelsen til, eller rettere sagt begrunnelsen for, de ulike beltefargene ikke har noen entydig forklaring. Det finnes fÄ historiske kilder som kan kaste lys over dette.
Den fÞrste og eneste keiseren i Hsin-dynastiet beordret alle offentlig ansatte Ä ha pÄ seg klÊr i bestemte farger. ByrÄkratene skulle bruke rÞdt, soldatene svart, lÊrerne grÞnt og nyansatte hvitt. Alle fargene hadde stor symbolverdi.
Kineserne var allerede vant til Ä benytte farger som symbol blant annet i hÊren. I Þst brukte man en blÄ drage, i sÞr brukte man en rÞd fugl, i vest brukte man en hvit tiger, og i nord brukte man en svart soldat.
I andre deler av Asia brukte musikere og kjemikere lignende farger for Ä vise nivÄet pÄ sine studenter. Selv om Jigoro Kano ikke har etterlatt sett noen form for dokumentasjon som kan forklare de ulike fargene, finnes det noen fÄ spor.
Hans filosofi omkring judo gjĂžr det klart at han ikke trodde det fantes noen Ăžvre grense for hvor god man kunne bli i judo. Som en konsekvens av dette mente han at hvis noen oppnĂ„r et nivĂ„ som overstiger 10. dan âoverstiger man slike ting som farger og grader og derfor bruker man et hvitt belte som et symbol pĂ„ at man har gjort seg ferdig med judosyklusen pĂ„ samme mĂ„te som livssyklusen.â
Det finnes flere teorier omkring betydningen av den hvite fargen. Hvitt har lenge hatt en helt spesiell symbolsk betydning i Japan: renhet og hellighet. Slik sett er det passende at hvitt brukes som symbol for nybegynnere i judo.
IfÞlge judoforskere kan det rÞde og hvite beltet som de hÞyest graderte bruker ha sin bakgrunn i enkle kulturelle forestillinger. I Japan er det vanlig Ä dele lag inn i rÞdt og hvitt. For eksempel blir det annenhvert Är avhold en konkurranse (Kouhaku Shiai) pÄ Kodokan der et rÞdt lag kjemper mot et hvitt lag.
Jigoro Kano var sprÄkmektig og interessert i litteratur. Han hadde lest mange kinesiske verk som for eksempel I Ching. I denne boken er det stadig henvist til konseptet Yin og Yang. Dette kan ogsÄ forklare det rÞde og hvite beltet.
PĂ„ den annen side kan Kanos system ha vĂŠrt et oppgjĂžr med det gammeldagse jujutsu-systemet, og rett og slett en helt ny lĂžsning lĂžsrevet fra det gamle. Judo ble utviklet i en periode i Japan hvor det var mange sosiale, Ăžkonomiske og politiske endringer.
Uansett hvordan de ulike beltefargene kom til, representerer et svart belte et viktig skritt for de fleste judoka over hele verden. Etter en stund innser man likevel at dette svarte beltet er bare det fÞrste skrittet pÄ en vei til hÞyere bevissthet omkring judo. Og den veien har man bare nettopp startet pÄ.
Judograder i det moderne samfunnet
Selv om Jigoro Kano var svÊrt tydelig i sitt Þnske om at judo skulle innbefatte fysisk, mental og kulturell trening, har man i det moderne samfunnet gjort judo til en kampsport. Dette har ogsÄ medfÞrt at en moderne judograd er noe langt annet enn en tradisjonell judograd.
En sammenligning mellom det gamle og det nye systemet viser at en oku iri ville hatt 4.-5. dan, en moku roku ville hatt 5.-7. dan, en menkyo ville hatt 8.-9. dan, og en kaiden ville hatt 10. dan.
BÄde det moderne og det gamle graderingssystemet tar hensyn til teknisk nivÄ, men det gamle systemet gjorde at ingen med en lav grad var i stand til Ä vinne over en med en hÞy grad. I moderne judo hender nettop det rett som det er. Noen mener at det er et pedagogisk problem at det i moderne judo er mulig for en med lav grad Ä vinne over en med en hÞy grad. (Bare prÞv Ä forklare det til noen som aldri har trent judo.)
I Japan er det vanlig at utĂžverne fĂ„r sitt fĂžrste svarte belte etter 18 mĂ„neders trening. Dersom man ser pĂ„ oversettelsen av betegnelsen pĂ„ dette beltet â shodan â er dette logisk. Shodan betyr âden laveste gradâ. Det er altsĂ„ ikke sĂ„ mange unge mestere i Japan, men de har et annet syn pĂ„ bruk av svart belte. Etterhvert har Kodokan bestemt at aldergrensen for svart belte skal vĂŠre 16 Ă„r.
IJF og dangrader
IJF (det internasjonale judoforbundet) er opptatt av at dangradene viser framgangen til utÞverne i judo. De framholder at judo ble utviklet som et fysisk og mentalt utdanningssystem, og at beltegradene er et mÄl pÄ framgang i dette systemet. IJF sier at framgangen man har i judo, ogsÄ vil gjenspeiles i hvert individs personlige utvikling.
IJF deler dangradene inn i tre hovedkomponenter:
- Tai (kropp) – Dette kan for eksempel handle om utvikling og resultater i konkurranser.
- Ghi (undersĂžkelser, arbeid) – Dette han handle om utĂžverens tekniske kompetanse.
- Shin (tanker) – Dette er det vanskeligste punktet Ă„ mĂ„le, men det handler om engasjement i forhold til omverdenen og judo.
I fÞlge IJF er tai viktigst fram til 3. dan, chi er viktig opp mot 5. dan, men shin spiller en viktig rolle nÄr det gjelder de hÞyeste graderingene. For de som er spesielt interesserte har IJF utarbeidet detaljerte graderingskrav til til de hÞyeste dangradene der alder ogsÄ er blant kravene. Man mÄ for eksempel vÊre minst 50 Är for 8. dan og minst 70 Är for 10. dan.
IJF godkjenner helt spesifikke kata til graderingsformÄl:
Dangraderte i Norge
I Norge er det vanlig at man mÄ trene i cirka fem Är fÞr man kan forsÞke Ä kvalifisere seg til et svart belte. Kravene varierer litt fra periode til periode, men man mÄ i alle fall kunne gjÞre rede for nesten alle judoteknikkene pÄ en overbevisende mÄte. Disse teknikkene mÄ man vise for noen sensorer som skal avgjÞre om du har fortjent en dangrad.
Norges Judoforbund legger stadig ut oppdatert informasjon om graderinger her.
I Norge er det omtrent 600 dangraderte. Cirka 130 av disse har en grad som er hĂžyere enn 1. dan. For Ăžyeblikket (januar 2021) er det atten personer i Norge med 5. dan eller hĂžyere.
Den aller fÞrste personen som fikk 1. dan i Norge var Henrik Lundh. Deretter fikk Torkel Sauer og Per Ombudstvedt svarte belter. Henrik Lundh ble ogsÄ den fÞrste som fikk 5. dan i Norge. Det skjedde post mortem 9. mars 1985. Per-Arne Grime og Svein GÄrdsÞ var de fÞrste som kunne bÊre kohaku-belter i Norge. De fikk 6. dan 24. april 2000.
5. dan i Norge
- Geir Ola Ă storp, Ippon judoklubb (7. september 2018)
- Arild Maka, Gausel judoklubb (28. mai 2016)
- BjĂžrn Solheim, Go Dai Judo Club (28. mai 2016)
- Karl August Thoresen, Lier judoklubb (1. mai 2015)
- Henrik Lundh, NJJK (9. mars 1985, post mortem)
6. dan i Norge
- Martin Haga Hellisen, Sandnes judoklubb (28. august 2022)
- Harald Monsen, Sandnes Judoklubb (1. november 2020)
- Alfredo Chinchilla, NJJK, (28. april 2018)
- Kent Westerby, Ippon judoklubb (27. april 2018)
- Alf Birger Rostad, Levanger judoklubb (13. juni 2017)
- Knut Harefallet, Fredrikstad Kampsportklubb (22. mars 2015)
- Rosalie Evans, TSI-judo (3. mai 2013)
- Torkel Sauer, NJJK, (2012)
- Dag Hodne, NJJK (8. desember 2009)
- Terje Gunnerud, Ski judoklubb (7. juni 2009)
- Svein GĂ„rdsĂž, Sandefjord judoklubb (24. mars 2000).
7. dan
Den hĂžyest graderte judoutĂžveren i Norge er Per-Arne Grime, Oslo Judoklubb. Han ble tildelt 7. dan 18. februar 2009.
Kilder
- Bejtlich, Richard (2020). Martial Arts Ranks: Clarifying Origins, Colors, and the Father of Japanese Swimming, Martial History Team
- Cunningham, Don: Belt Colours and Tradition
- Draeger, Donn F. (1970). What Is Judo Rank in the Martial Arts? The Matter of Integrity of Judo Ranks. USAdojo.com (nedlastet 15. januar 2021)
- IJF (2018). Grades IJF 12.2018 – ENG
- Kveine Haugen, Ăyvind, kommentar pĂ„ Facebook-innlegg, 28. april 2021
- Lastein, Stine, Norges Judoforbund, e-post datert 18. januar 2021
- Matsui, A., Goya, T., & Satake, H. (2012). The History and Problem of Swimming Education in Japan. 129â135.
- Messner, Nikolas (2020). The Belt: Myth and Reality of an Essential Symbol, International Judo Federation
- Sanada, H., Tsubakimoto, S., & Takagi, H. (2007). Reorganization of Suijutsu led by Kano Jigoro. Taiikugaku Kenkyu (Japan Journal of Physical Education, Health and Sport Sciences), 52(4), 315â326. https://doi.org/10.5432/jjpehss.0483
Bilder
- @birgitry via Twenty20
- Frazier, Ron (2019). Sumiâe ink painting I did in Japan of Mt Asama via Flickr
- KanĆ Tan’yĆ«, Public domain, via Wikimedia Commons
- Medinilla, Albert (2010) via Flickr
- æ±éŠŹć€©æ±, Public domain, via Wikimedia Commons
- Vierthaler, Patrik (2019). Tea Ceremony è¶é via Flickr
Jeg synes du burde nevne hvittbelte-blir-skitten-og-svart-teorien. Om teorien har grobunn i virkeligheten eller ikke, er en annen ting, men har ihvertfall fÄtt inntrykk av at det er en temmelig utbredt teori. Hadde isÄfall vÊrt interessant Ä fÄ vite om hvordan myten har oppstÄtt.
Dette er nok helt sikkert en myte. FÞr Jigoro Kano innfÞrte systemet med belter, var det slik at man i de aller fleste kampformer gjerne fikk et slags diplom som bevis pÄ hvor flink man var.
Et krav i disse eldste systemene var blant annet at man hadde rent og ordentlig utstyr. Det er ikke sĂŠrlig rom for flekkete og slitte belter da.
Hei Arne, jeg fikk ganske riktig 3. dan pÄ grunn av at jeg er den fÞrste norske utÞver som har vinni et verdenscupstevne, men det er en kampteknisk grad, ikke honorÊr!
Takk for tilbakemeldingen! Jeg fÄr sjekke kildene grundigere neste gang. Du har uansett en sÊrdeles velfortjent 3. dan!
En gammel artikkel dette her, men jeg kan jo nevne at det samme gjelder graden til Joakim VÄrdal Jensen. Benevnelsene pÄ judo.no har ikke vÊrt brukt korrekt, men det er rettet opp nÄ for de utÞverne som har fÄtt direkte kamp-gradering (uten teknisk prÞve).
Heidi Andersen 2. DAN 19/12-2008 (pÄ grunn av VM-medaljen fra 1982!)
Martin Thiblin 2. DAN Kamp 27/10-2008 (Seier i WC Norway)
Joakim VĂ„rdal Jensen 1. DAN Kamp 09/10-2007 (seier i Special Olympics)
Esther MyrebĂže 3. DAN Kamp 28/04-2007 (Seier i WC Baku)
Tusen takk for oppklarende kommentar. Fint at benevnelsene stadig blir mer og mer nĂžyaktige.
Hei
En eller flere som blir gradert av NJFs Styre kan bare fÄ en HonorÊr gradering, uanset hva grunnen er.
Teknisk Komite NJF er den eneste som kan tildele en Teknisk, Kamp eller Adm. grad med varianter av disse gradene. Esther ble gradet av styre og ikke TK altsÄ en HonorÊr grad. Martin ble gradert etter samme kriterier med av TK altsÄ en Kamp grad.
Tusen takk for informasjonen!
En liten korreksjon. Selv om japansk ikke er fÞrstesprÄket mitt (eller andresprÄket for den del), sÄ er det et par detaljer. 4. dan skal (sÄ vidt jeg vet) vÊre yondan (ettersom jeg tok dette i Korea og trente med japanere der sÄ var det slik de uttalte det) og 9. dan skal vÊre kyudan. For alt jeg vet sÄ er det NJF som har feil.