Sist oppdatert 09.02.2021 av Arne Midtlund
I judo, og i mange andre kampformer, bruker man ulike farger på beltene. I bunn og grunn holder disse beltene bare jakken på plass, men ulike farger har også en bestemt symbolsk betydning. De ulike fargene, eller beltegradene, kan markere teknisk nivå, konkurranseerfaring eller andre former for innsikt og kunnskap i den spesifikke kampformen. Det var faktisk judoens grunnlegger Jigoro Kano som først tok dette systemet i bruk i kampformer. Det er verdt å merke seg at det i begynnelsen kun var snakk om enten hvitt eller svart belte.
Historisk tilbakeblikk
Japan er tradisjonelt sett et sterkt hierarkisk samfunn. De japanske borgerne var inndelt i ulike klasser der adelen og krigerklassen hadde ganske stor makt.
Krigerklassen fikk ikke direkte innflytelse på styresettet i Japan i gamle dager. Det tok adelen seg av. Adelen sørget også for at ingen krigere kunne tildeles posisjoner i den aller innerste maktpolitiske kretsen. Men siden de var fullstendig avhengig av en form for beskyttelse og livgarde, ble de beste krigerne gitt høye posisjoner som var med på å garantere en lojalitet overfor de som styrte nasjonen. De beste krigerne kom ofte fra de øverste samfunnslagene, og dette gjorde at de hadde en verdighet og stolthet som bidro til å garantere lojalitet.
De beste krigerne lagde et system for rangering som minnet om det man brukte blant adelen for å avgjøre hvem som skulle ha de øverste posisjonene i samfunnet. Det tekniske nivået til utøverne i ulike kampformer var det helt sentrale for disse krigerne, men nesten like viktig var det denne personen viste modenhet og ansvar i forhold til sine samfunnsplikter. Avhengig av hvor i Japan man befant seg, ble krigerne inndelt i alt fra to til syv ulike grader.
Menkyo-systemet 免許
Det var altså Jigoro Kano som innførte et graderingssystem med ulike belter. Dette hadde ikke vært vanlig å bruke tidligere. De fleste jujutsu-skolene brukte et mer komplisert system som ble kalt menkyo 免許 . Menkyo betyr «lisens», og det kan omtrent sammenlignes med et diplom eller et fagbrev.
Menkyo-systemet var tilsynelatende ganske oversiktlig og systematisk oppbygd. Men hver skole hadde sine krav, og det var heller ikke alle skolene som benyttet alle gradene.
Et av problemene var at det fantes mange parallelle systemer som både ble brukt om hverandre, i kombinasjon og på mange kreative måter. Dette førte til et sammensurium av menkyo-varianter. Her er to systemer som var relativt vanlige å bruke:
- Nyūmon 入門 (entrance)
- Keppan 血判 (blood-oath)
- Okuiri 送入 (entrance)
- Kirigami 切り紙 (cut paper)
- Mokuroku 目録 (catelog)
- Menkyo 免許 (license)
Og/eller:
- Shoden 初伝 (low transmission)
- Chūden 中伝 (middle transmission)
- Okuden 奥伝 (internal transmission)
- Gokui 極意 (secret)
- Kaiden 皆伝 (full transmission)
Kampformer i Japan
For å kunne forstå det japanske systemet, bør man ha en viss innsikt i utdanningsystemet og et visst historisk perspektiv. Systematisk trening i krigskunst og kampformer ble først satt i gang mellom 1100- og 1500-tallet. Samuraiene samlet seg i klaner sentrert omkring familier eller regioner. Her trente de og spesialiterte seg i bruken av ulike våpen og teknikker.
Etterhvert som treningen ble mer og mer individualistisk begynte man å danne skoler og stilarter (bujutsu ryu). Dette skjedde særlig i begynnelsen av Tokugawa-perioden (1600-1868).
Kanō Tan'yū, Public domain, via Wikimedia Commons
De tidligste kampformene i Japan ble klassifisert i mer enn 15 ulike grener. Disse ble vanligvis referert til som Bugei Ju-Happan.
Parallelt med dette ble det utviklet systemer av mer inkulturell art som for eksempel kalligrafi (shodo), maling (sumi-e) og teseremonier (chado). Alle disse skolene sverget som regel til menkyo-systemet for å angi ferdigheter i de ulike stilartene. Hver eneste skole hadde sine egne kriterier for å lisensere studentene, og dette gjorde totalbildet svært uoversiktlig.
Gradene ble ofte oppnådd ved å gjennomføre tester i forhold til håndskrevne tekster lagd av de eldste mesterne i de ulike kampformene. Når man ble tildelt de øverste gradene fikk man dokumenter med beskrivelser av hemmelige teknikker og lignende. Slike densho (伝承), overføringer av kunnskap til kommende generasjoner, kunne inneholde tegninger, beskrivende ord og lange utredninger og prinsippene bak teknikkene. Ofte ville slike tekster være fullstendig meningsløse for folk som ikke tilhørte den aktuelle skolen.
På grunn av alt hemmelighetskremmeriet på de ulike skolene, hadde menkyo-systemet mange ulemper. For det første var det vanskelig å sammenligne nivået på de ulike skolene i forhold til hverandre. For det andre kunne det ta alt fra noen måneder til flere år mellom to grader – helt avhengig av den enkelte mesters innstilling og filosofi.
Inspirert av svømming og brettspill?
Allerede på 1700-tallet ble et kyu-/dansystem brukt i Japan. Honinbo Dosaku som var en mester i spillet Go brukte dette som en metode for å gi utøvere handikap etter ferdighetsnivå. Her er kildegrunnlaget litt svakt, og andre noen hevder også at det var Toyotomi Hideyoshi som var den første som rangerte utøverne i spillet go.
Enlarge
江馬天江, Public domain, via Wikimedia Commons
Japan er en nasjon som består kun av øyer. I et slikt samfunn var svømming en viktig ferdighet. Særlig i situasjoner der landet var i krig, var dyktige svømmere helt sentralt for taktikk og slagplan. Derfor trente samuraiene jevnlig på svømming. De ulike skolene konkurrerte i svømming, og svømmerne ble inndelt i tre klasser:
- Suiei jutsu – kunsten å svømme
- Oyo gi jutsu – kunsten å svømme med rustning
- Katchu gozen oyo gi – svømming med tung rustning
Etter at det japanske skolesystemet ble reformert, blant annet av Jigoro Kano, i 1868, ble ferdigheter i disse tre kategoriene en del av fagplanen. Jigoro Kano insisterte på at alle lærere skulle beherske svømming. Han var sterkt delaktig i at suijutsu (kunsten å svømme) ble en del av pensum i utdanningssystemet i Japan.
I suijutsu ble det benyttet belter, luer og vimpler med ulike farger for å skille utøverne fra hverandre. Flere kilder hevder at Jigoro Kano hentet inspirasjon til sitt graderingssystem fra svømming, men det er mer sannsynlig av påvirkningen gikk mottatt vei. Dette er basert på kunnskap om når de ulike beltefargene oppsto – både i judo og i suijutsu.
Jigoro Kano skal ha begynt å tildele dan-grader i svømming i løpet av årene mellom 1902 og 1906 (ifølge boken «The Legacy of Kano Jigoro»). Dette er etter at han hadde innført systemet med dangrader i judo.
Beltegrad i judo
På den tiden da Jigoro Kano presenterte sitt beltesystem var dette ikke en vanlig måte å belønne utøvere på. I stedet fikk de gjerne en papirrull med inskripsjoner og skolens stempel på – en slags diplom i tråd med menkyo-systemet.
Kanos system skapte etter hvert en mer forutsigbar og oversiktlig løsning for vurdering av ferdigheter i kampformer.
“I 1883 delte dr. Kano studentene inn i to grupper. Den ene gruppen var de ikke-graderte (mudansha), og den andre gruppen var de graderte (yudansha),” forteller Naoki Murata (Kodokan Judo Museum). “De aller
første yudansha (dan-graderte) var de to legendariske utøverne Tsunejiro Tomita og Saigo Shiro. I august 1883 ble de tildelt shodan (1. dan). Disse to var også de første som mottok 2. dan et år senere.”
De første graderingsbevisene ble ikke delt ut før på åpningsseremonien for den nye Kodokan-bygningen i Shimotomizaka-cho 20. mai 1894.
Saigo Shiro fikk hoppe over 3. dan, og ble forfremmet direkte til 4. dan av Jigoro Kano i 1885. På denne tiden ble gradene offentliggjort enten direkte av Kano eller på en oppslagstavle på Kodokan. Svarte belter ble ikke benyttet på treningene før i 1886-1889. Det var på den tiden Kodokan lå i Fujimi-cho. På denne tiden var det ikke vanlig at andre skoler brukte svarte belter, så judoutøverne fra Kodokan skilte seg ut.
Enlarge
Kodokan
Det var ingen formell forskjell på utøvere med og uten svart belte. Beltene tilsvarte de man bruker til den tradisjonelle japanske drakten – kimono. Judodrakten hadde ennå ikke blitt utviklet. Judodrakten kom i 1907, og dermed ble også beltene med dagens design introdusert. Fortsatt fantes bare to beltefarger – hvitt og svart.
Man bør også merke seg at det ikke var en plutselig overgang fra menkyo-systemet til kyudan-systemet. Så sent som i 1885 delte Jigoro Kano ut en rull (hontai no maki) til Hoshina Shiro (senere kjent som Saigo Shiro). Slike ruller var typiske for det gamle graderingssystemet. Kano delte ut denne graden med bakgrunn i sin posisjon som menkyo kaiden i det gamle systemet:
Belter i alle farger
I Japan bruker man fortsatt bare hvitt belte hele tiden mens man har kyu-grad. Noen steder kan det hende man bruker brunt belte for å markere en høy kyu-grad.
Enlarge
@birgitry via Twenty20
Svarte belter bæres tradisjonelt av utøvere som har oppnådd gode resultater i konkurranser, røde og hvite belter får man for innsats for judo, og røde belter er æresgrader. Etterhvert har mange kampformer fra Asia adoptert deler av eller varianter av beltesystemet til Jigoro Kano.
I 1923 presenterte Kodokan retningslinjer for graderinger der det blant annet ble nevnt ulike beltefarger:
| Gruppe | Grad | Farge |
| Yudansha | Svart | |
| Seinen-gumi (voksne) | 1. – 3. kyu | Lysebrunt |
| Shonen-gumi (barn) | 1. – 3. kyu | Fiolett |
| Alle | 4., 5. kyu, ingen grad | Hvitt |
| Nybegynnere | Lyseblått |
I 1926 ble systemet for dangrader videreutviklet til noe som ligner på vårt system, altså 1.-5.dan brukte svarte belter, 6.-9. dan brukte røde og hvite belter, og til slutt 10. dan med rødt belte.
Europa og USA har det vært en tradisjon med ulike farger på belter for å markere teknisk framgang. Mikonosuke Kawaishi er ofte nevnt som den som innførte de ulike fargene på judobelter i Europa. Det stemmer ikke helt med de årstallene kildene nevner for når Kodokan i Japan og Budokwai i England begynte å bruke ulike beltefarger. Derimot kan det hende at Mikonosuke Kawaishi tok med seg beltesystemet fra England til Frankrike.
Beltesystemet beskrevet i Kodokan judo er altså litt forskjellig fra det norske fordi det har færre beltefarger. I Norge og i de fleste europeiske land benytter man følgende rekkefølge før svart belte: gult, oransje, grønt, blått og brunt. Mange har forklart denne forskjellen med at man i Vesten ønsket raske bevis på egen framgang. Derfor ble antall farger økt i forhold til det opprinnelige. Dette er det ingen skriftlige kilder som kan bekrefte, og det kan like gjerne ha vært andre faktorer som spilte inn.
De norske beltefargene
- 6. kyu – rokyu (hvitt belte)
- 5. kyu – gokyu (gult belte)
- 4. kyu – yonkyu (oransje belte)
- 3. kyu – sankyu (grønt belte)
- 2. kyu – nikyu (blått belte)
- 1. kyu – ikkyu /brunt belte)
Beltefargene for barn følger samme fargesystem, men de bruker et belte med en hvit stripe langs midten.
- 1. dan – shodan (svart belte)
- 2. dan – nidan (svart belte)
- 3. dan – sandan (svart belte)
- 4. dan – yondan (svart belte)
- 5. dan – godan (svart belte)
- 6. dan – rokudan (rødt og hvitt belte)
- 7. dan – shichidan (rødt og hvitt belte)
- 8. dan – hachidan (rødt og hvitt belte)
- 9. dan – kudan (rødt belte)
- 10. dan – judan (rødt belte)
Shihan?
I judo er det egentlig ikke en øvre grense for hvilken grad man kan bli tildelt, og merk at man tildeles disse høye gradene. Ingen ble tildelt en høyere grad en 10. dan av Jigoro Kano så lenge han var i live. Ingen har heller blitt tildelt en høyere grad enn 10. dan posthumt.
Det finnes heller ingen opplysninger noe sted om at Jigoro Kano fikk 11. dan eller 12. dan. Han var grunnleggeren av hele systemet, og han sto derfor utenfor graderingssystemet. I stedet er det vanlig å omtale han som Kano Shihan (mester), og han var lenge den eneste i judoverdenen som ble omtalt som Shihan.
I Japan kan judoka med 6. dan eller høyere omtales som Shihan, men det er ikke så enkelt. Shihan dreier seg egentlig ikke om en grad, men mer om en tilstand. Derfor sier man også at man har blitt en Shihan når andre Shihan begynner å tiltale deg Shihan. Når Kano trente brukte han stort sett et svart belte. De siste årene brukte han ikke belte (eller judodrakt) i det hele tatt, men hadde i stedet en lang skjortelignende drakt på seg.
Begrunnelser for bruken av de ulike fargene
Det er dessverre slik at opprinnelsen til, eller rettere sagt begrunnelsen for, de ulike beltefargene ikke har noen entydig forklaring. Det finnes få historiske kilder som kan kaste lys over dette.
Den første og eneste keiseren i Hsin-dynastiet beordret alle offentlig ansatte å ha på seg klær i bestemte farger. Byråkratene skulle bruke rødt, soldatene svart, lærerne grønt og nyansatte hvitt. Alle fargene hadde stor symbolverdi.
Kineserne var allerede vant til å benytte farger som symbol blant annet i hæren. I øst brukte man en blå drage, i sør brukte man en rød fugl, i vest brukte man en hvit tiger, og i nord brukte man en svart soldat.
I andre deler av Asia brukte musikere og kjemikere lignende farger for å vise nivået på sine studenter. Selv om Jigoro Kano ikke har etterlatt sett noen form for dokumentasjon som kan forklare de ulike fargene, finnes det noen få spor.
Hans filosofi omkring judo gjør det klart at han ikke trodde det fantes noen øvre grense for hvor god man kunne bli i judo. Som en konsekvens av dette mente han at hvis noen oppnår et nivå som overstiger 10. dan “overstiger man slike ting som farger og grader og derfor bruker man et hvitt belte som et symbol på at man har gjort seg ferdig med judosyklusen på samme måte som livssyklusen.”
Det finnes flere teorier omkring betydningen av den hvite fargen. Hvitt har lenge hatt en helt spesiell symbolsk betydning i Japan: renhet og hellighet. Slik sett er det passende at hvitt brukes som symbol for nybegynnere i judo.
Ifølge judoforskere kan det røde og hvite beltet som de høyest graderte bruker ha sin bakgrunn i enkle kulturelle forestillinger. I Japan er det vanlig å dele lag inn i rødt og hvitt. For eksempel blir det annenhvert år avhold en konkurranse (Kouhaku Shiai) på Kodokan der et rødt lag kjemper mot et hvitt lag.
Jigoro Kano var språkmektig og interessert i litteratur. Han hadde lest mange kinesiske verk som for eksempel I Ching. I denne boken er det stadig henvist til konseptet Yin og Yang. Dette kan også forklare det røde og hvite beltet.
På den annen side kan Kanos system ha vært et oppgjør med det gammeldagse jujutsu-systemet, og rett og slett en helt ny løsning løsrevet fra det gamle. Judo ble utviklet i en periode i Japan hvor det var mange sosiale, økonomiske og politiske endringer.
Uansett hvordan de ulike beltefargene kom til, representerer et svart belte et viktig skritt for de fleste judoka over hele verden. Etter en stund innser man likevel at dette svarte beltet er bare det første skrittet på en vei til høyere bevissthet omkring judo. Og den veien har man bare nettopp startet på.
Judograder i det moderne samfunnet
Selv om Jigoro Kano var svært tydelig i sitt ønske om at judo skulle innbefatte fysisk, mental og kulturell trening, har man i det moderne samfunnet gjort judo til en kampsport. Dette har også medført at en moderne judograd er noe langt annet enn en tradisjonell judograd.
En sammenligning mellom det gamle og det nye systemet viser at en oku iri ville hatt 4.-5. dan, en moku roku ville hatt 5.-7. dan, en menkyo ville hatt 8.-9. dan, og en kaiden ville hatt 10. dan.
Både det moderne og det gamle graderingssystemet tar hensyn til teknisk nivå, men det gamle systemet gjorde at ingen med en lav grad var i stand til å vinne over en med en høy grad. I moderne judo hender nettop det rett som det er. Noen mener at det er et pedagogisk problem at det i moderne judo er mulig for en med lav grad å vinne over en med en høy grad. (Bare prøv å forklare det til noen som aldri har trent judo.)
I Japan er det vanlig at utøverne får sitt første svarte belte etter 18 måneders trening. Dersom man ser på oversettelsen av betegnelsen på dette beltet – shodan – er dette logisk. Shodan betyr “den laveste grad”. Det er altså ikke så mange unge mestere i Japan, men de har et annet syn på bruk av svart belte. Etterhvert har Kodokan bestemt at aldergrensen for svart belte skal være 16 år.
Dangraderte i Norge
I Norge er det vanlig at man må trene i cirka fem år før man kan forsøke å kvalifisere seg til et svart belte. Kravene varierer litt fra periode til periode, men man må i alle fall kunne gjøre rede for nesten alle judoteknikkene på en overbevisende måte. Disse teknikkene må man vise for noen sensorer som skal avgjøre om du har fortjent en dangrad.
Norges Judoforbund legger stadig ut oppdatert informasjon om graderinger her.
I Norge er det omtrent 600 dangraderte. Cirka 130 av disse har en grad som er høyere enn 1. dan. For øyeblikket (januar 2021) er det atten personer i Norge med 5. dan eller høyere.
5. dan i Norge
- Geir Ola Åstorp, Ippon judoklubb (7. september 2018)
- Arild Maka, Gausel judoklubb (28. mai 2016)
- Martin Haga Hellisen, Sandnes judoklubb (28. mai 2016)
- Bjørn Solheim, Go Dai Judo Club (28. mai 2016)
- Karl August Thoresen, Lier judoklubb (1. mai 2015)
- Henrik Lundh, NJJK (9. mars 1985, post mortem)
6. dan i Norge
- Harald Monsen, Sandnes Judoklubb (1. november 2020)
- Alfredo Chinchilla, NJJK, (28. april 2018)
- Kent Westerby, Ippon judoklubb (27. april 2018)
- Alf Birger Rostad, Levanger judoklubb (13. juni 2017)
- Knut Harefallet, Fredrikstad Kampsportklubb (22. mars 2015)
- Rosalie Evans, TSI-judo (3. mai 2013)
- Torkel Sauer, NJJK, (2012)
- Dag Hodne, NJJK (8. desember 2009)
- Terje Gunnerud, Ski judoklubb (7. juni 2009)
- Svein Gårdsø, Sandefjord judoklubb (24. mars 2000).
7. dan
Den høyest graderte judoutøveren i Norge er Per-Arne Grime, Oslo Judoklubb. Han ble tildelt 7. dan 18. februar 2009.
Kilder
- Bejtlich, Richard (2020). Martial Arts Ranks: Clarifying Origins, Colors, and the Father of Japanese Swimming, Martial History Team
- Cunningham, Don: Belt Colours and Tradition
- Draeger, Donn F. (1970). What Is Judo Rank in the Martial Arts? The Matter of Integrity of Judo Ranks. USAdojo.com (nedlastet 15. januar 2021)
- Lastein, Stine, Norges Judoforbund, e-post datert 18. januar 2021
- Matsui, A., Goya, T., & Satake, H. (2012). The History and Problem of Swimming Education in Japan. 129–135.
- Sanada, H., Tsubakimoto, S., & Takagi, H. (2007). Reorganization of Suijutsu led by Kano Jigoro. Taiikugaku Kenkyu (Japan Journal of Physical Education, Health and Sport Sciences), 52(4), 315–326. https://doi.org/10.5432/jjpehss.0483
Bilder
- @birgitry via Twenty20
- Frazier, Ron (2019). Sumi’e ink painting I did in Japan of Mt Asama via Flickr
- Kanō Tan’yū, Public domain, via Wikimedia Commons
- Medinilla, Albert (2010) via Flickr
- 江馬天江, Public domain, via Wikimedia Commons
- Vierthaler, Patrik (2019). Tea Ceremony 茶道 via Flickr
