JudoMania > , > Respektfull eller kampklar?

Respektfull eller kampklar?

I judo lærer man at å bukke mot hverandre før trening, kamp og når som helst, egentlig, er et uttrykk for respekt. Det å hilse viser at man setter pris på de man trener sammen med. Men i kampformer fra Japan har det ikke alltid vært sånn.

I 2008 holdt Naoki Murata (1949-2020) et innlegg på International Budo Symposium. Foredraget hans handlet om endringer som Jigoro Kanos judo førte til, og fokuset eller utgangspunktet for det Murata fortalte var hilsingen plass i judo og jujutsu.

Naoki Murata, som den gangen hadde 7. dan, er ingen hvem som helst i judoverdenen. Murata hadde en mastergrad i fysisk aktivitet fra Universitetet i Tokyo. Han var kurator og leder for Kodokan-museet og -biblioteket. I tillegg var han medlem av dommerkomiteen i All Japan Judo Federation, og han var leder for Japanese Academy of Budo. Naoki Murata skrev 10 bøker om judo. Han var altså en person med solide kunnskaper og med tilgang til alle de beste kildene når det gjelder kampformer i Japan. I 2013 ble Murata tildelt 8. dan.

Naoki Murata (8. dan)

Et tveegget bukk

Jeg har skrevet om bukking og høflighet flere ganger på disse nettsidene. Det er til og med lagt ut en podcast-episode om temaet. Felles for alt det er at det legges vekt på alle de positive sidene ved bukkingen; det handler om høflighet, respekt, ære og takknemlighet.

Naomi Murata forklarer hvorfor dette kun er én del av bildet, og hvordan judo bidro til å forandre tankegangen omkring denne handlingen. Murata refererer til flere tekster og bøker, blant annet skrevet av Jigoro Kano. Her er en kort oppsummering av hovedinnholdet i Muratas foredrag. (Sjekk kildelista for hele teksten.)

Hovedpoenget til Naomi Murata er at man i judo takker hverandre for muligheten til å utvikle seg selv. Bukkingen er et uttrykk for respekt. Dette var en endring fra bukking i jujutsu som handlet om å bukke fordi man skulle slåss.

  • Stikkordet i judo er respekt.
  • Stikkordet i jujutsu er slåss.

I judo handler altså bukking om å vise hverandre respekt. Hvis vi undersøker hva bukkingen betyr på Tenshin Shinyo Ryu som var en av skolene der Jigoro Kano trente judo, så sier tekster fra og om den skolen:

Bukking betyr ikke å vise respekt, men utføres alltid med et tankesett om å ville kjempe. Det er ikke tillatt å slappe av eller miste oppmerksomhet fra øyeblikket før en konfrontasjon, til etter at den er avsluttet.

Tenshin Shinyo Ryu Shihanke

Hensikten i jujutsu er – i ytterste konsekvens – å drepe motstanderen. I judo er hensikten det totalt motsatte, nemlig å bidra til vekst og utvikling hos begge utøverne som trener sammen.

Naoki Murata (Bildet er hentet, med tillatelse, fra EJU)

Jigoro Kano er opptatt av at hilsingen skal gjøres på en skikkelig måte, og det finnes ganske detaljerte instrukser om hvordan man skal utføre både knelende og stående bukking. Men det er ikke det aller viktigste. Det viktigste er at bukket kommer fra hjertet:

I hvert tilfelle må man utføre bukket fra hjertet. Man må utføre bukkingen, ikke bare når man står overfor en motstander som i kata eller randori, men også når man går inn i dojoen, i retning dojoens leder og de menneskene som er til stede.

Jigoro Kano

Små justeringer av praksis

Tær eller vrist?

Måten man gjennomfører en sittende hilsing på, har stort sett vært den samme i hele judoens historie. Den eneste praktiske forskjellen er at man i de fleste instruksjonsbøker og -notater som er skrevet før andre verdenskrig forklarer at man skal knele, men likevel hvile føttene på tærne – altså stå på tærne. Dette er ganske annerledes enn hvordan man hilser og sitter i etterkrigstida og helt fram til våre dager. Nå skal man sitte helt ned slik at føttene hviler oppå vrista.

Dersom man studerer gamle bilder av hvordan samuraiene satt på 1400- og 1500-tallet, så er det mange variasjoner, og her er det ikke sikkert at det egentlig var noen standard. Men når man nærmer seg 1700-tallet kan det virke som om det utpeker seg tydeligere tradisjoner og normer.

Yoshida Youtoku (ca. 1868)

Hvilket kne skal først i matta?

I våre dager er det slik at en judoutøver alltid setter seg ned med det venstre benet først. “Det venstre kneet skal være lengst i matta”, har jeg hørt flere ganger. Dette er måten vi setter oss ned på både når vi hilser før og etter trening, og det er sånn man setter seg i en kata. Men slik har det ikke alltid vært, ifølge Naomi Murata. Han viser til to ulike tradisjoner, og at måten man setter seg ned på har forandret seg i judo.

Murata kaller de to ulike måtene å knele på for saza uki (venstre kne først) og uza saki (høyre kne først). Deretter stiller han opp en liste med de fire mest kjente skolene i Japan, inkludert Kodokan:

1. Sekiguchi Ryu – saza uki (venstre kne først)

2. Tenshin Shinyo Ryu – ingen spesiell preferanse, sitter gjerne med bena i kors (på samme måte som Sakakibara Yasumasa i illustrasjonen nedenfor). 

3. Kito Ryu – saza uki (ventre kne først)

4. Kodokan – uza saki (høyre kne først fram til 1943, deretter saza uki, altså venstre kne først)

Sakakibara Yasumasa (1548 – 19. juni 1606) sitter med bena i kors.

Fram til 1. januar 1943 var det altså slik at utøverne på Kodokan gjerne satte seg ned på høyre kne når de skulle gjennomføre en sittende/knelende hilsen. Dette ser vi for eksempel i boka “The Canon of Judo” (s. 32) der det står at utøverne setter seg ned med venstre kne først i matta.

Kilder

Bilder

Header-bildet av Naoki Murata er hentet, med tillatelse, fra EJUs nettsider: European Judo Union (2020) Murata Naoki passes away

Hva synes du om denne artikkelen?
+1
0
+1
0
+1
0
+1
1

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

Les mer her

0:00
0:00