Sist oppdatert 06.11.2023.
Høflighet er nok et begrep som de aller fleste av oss intuitivt skjønner. Det handler om en måte å vise respekt, hensyn og omsorg for andre mennesker på. Høflighet kan variere fra kultur til kultur, og det som er høflig i ett land kan rett og slett være uhøflig i et annet land.
- I Japan er det høflig å bukke når man hilser på noen, takker dem eller unnskylder seg. Bøyningen av overkroppen viser hvor mye respekt man har for den andre personen. Jo dypere man bukker, jo mer respekt viser man. Det har jeg snakket om i en tidligere episode om respekt og hilsing: Rei – zarei og ritsurei
- I India er det høflig å hilse på noen ved å legge hendene sammen foran brystet og si “namaste” eller “namaskar”. Dette betyr “jeg bøyer meg for det guddommelige i deg”.
Det er også høflig å ta av seg skoene når man går inn i et tempel eller et hjem, og å spise med høyre hånd, da venstre hånd regnes som uren. - I Norge er det høflig å være direkte, ærlig og uformell når man kommuniserer med andre. Nordmenn liker ikke å sløse med ord eller tid, og de foretrekker å komme rett til poenget.
Det er også høflig å respektere andres personlige rom og privatliv, og å ikke være for påtrengende eller nysgjerrig
Som du ser, finnes det ulike former for høflighet, men som regel er det en del fellestrekk. Og det er jo sjelden at det er direkte galt å gjøre noe som ansees som høflig i et land. Det å bukke pent er også høflig i Norge, ikke bare i Japan.
Etymologi
Høflighet på norsk
Ordet “høflig” brukes om det å være hensynsfull og dannet, eller om noen som viser andre folk respekt og som generelt har en god oppførsel. Ordet kommer fra det lavtyske Hof som betyr «hoff», og høflig betyr dermed «som sømmer seg ved hoffet». Det handler om å følge de sosiale reglene og normene som gjelder ved det kongelige eller adelige hoff. Vi finner igjen denne betydningen i ordet høvisk også.
Det engelske ordet honor kommer opprinnelig fra det latinske «honos» eller «honor», avhengig av hvilken bøyningsform man bruker.
På latin hadde «honor» med høy respekt, anseelse eller verdighet å gjøre. Ordet var knyttet til en idé om omdømme, karakter og dyd. I det gamle Roma var “honor” et sentralt konsept, og ulike embeter og offentlige stillinger ble tildelt basert på en persons “honor”.
Høflighet på latin
Det latinske ordet for høflig er civilis, og i andre tilfeller kan det være comis. Disse ordene betyr henholdsvis «det som hører til borgerne» og «vennlig, imøtekommende».
Begge begrepene har en forbindelse til det romerske samfunnet og de verdiene som gjaldt der. For eksempel var civilis også et adjektiv som beskrev en person som fulgte lovene og pliktene til en borger. Comis var et uttrykk for god oppførsel og vennskap, spesielt mellom gjester og verter.
Et annet begrep som kan brukes på latin, og som vi finner igjen i det engelske ordet «polite», er «politus». Ordet betyr å polere eller å gjøre glatt, og vi finner det også i det engelske «polish».
Høflighet på japansk
Det japanske ordet for høflighet er reigi, og de av dere som kjenner litt til judo vil sikkert kjenne igjen uttrykket «rei» fra hilse- og bukkerutinene i judo og i Japan. Det japanske ordet “reigi” er sammensatt av to kinesiske tegn: “rei” (礼) og “gi” (儀).
“Rei” (礼) betyr “høflighet, respekt, takk, gave, offer, seremoni” på både japansk og kinesisk. Det er et av de seks grunnleggende begrepene i konfusianismen. Konfusianismen vektlegger moralske prinsipper og sosiale normer for å skape harmoni i samfunnet.1
“Rei” er en måte å vise respekt og hensyn til andre mennesker, spesielt de som har høyere status eller autoritet. Det er også en måte å uttrykke takknemlighet og gjensidighet for det man har mottatt fra andre.
“Rei” er relatert til ritualer og seremonier som utføres i ulike anledninger, som bryllup, begravelser, nyttårsfeiring, og te-seremoni. Disse ritualene har ofte en lang historie og symboliserer de kulturelle verdiene og normene i Japan og Kina.
“Gi” (儀) betyr “ritual, seremoni, etikette, regel, form” på både japansk og kinesisk. Det er et tegn som består av to deler: “yi” (義) som betyr “rettferdighet, moral, mening” og “shi” (示) som betyr “å vise, å indikere”.
Det antyder at “gi” er en måte å vise ens moral og mening gjennom ritualer og seremonier. “Gi” er også en måte å organisere og strukturere ens handlinger og atferd i henhold til visse regler og former. “Gi” er relatert til etikette og skikk som følges i ulike situasjoner, som personlige relasjoner, profesjonelle forhold, sosiale interaksjoner, og religiøse praksiser.
Når de to tegnene “rei” og “gi” kombineres, blir de til det japanske ordet “reigi”, som betyr “høflighet, etikette, respekt”.
Reigi er et formelt system for etikette og høflighet som gjør det mulig å vise ektefølte tanker og respekt for andre. Slike systemer finnes i alle samfunn, og hensikten er at alle interaksjon og alle relasjoner mellom mennesker skal fungere på en enkel og grei måte. Den sosiale ordenen blir dermed opprettholdt, og samfunnet kan fungere fredelig og vennlig.
Jigoro Kano
Høflig eller dannet?
Det er ikke så stor forskjell mellom det å være høflig og det å være dannet, men de har litt ulik opprinnelse og bruk.
Ordet dannet brukes gjerne om noen som har fått god oppdragelse og utdannelse, eller som viser god smak og forståelse for kultur, for eksempel kunst, musikk og lignende kulturuttrykk. Ordet kommer fra dansk, og egentlig betyr det noe som er formet eller skapt. Det er jo også sånn vi kan bruke ordet på norsk. Det har altså en mer pedagogisk og estetisk dimensjon enn begrepet høflig.
Begge ordene brukes i dag for å beskrive en person som er hensynsfull og respektfull, men dannet kan også ha en litt mer elitistisk eller snobbete klang. For eksempel kan man si at en person er høflig, men ikke dannet, hvis han eller hun mangler kunnskap eller interesse for kunst, litteratur eller musikk. Eller man kan si at en person er dannet, men ikke høflig, hvis han eller hun er arrogant eller nedlatende overfor andre.
Høflighet i filosofien
Det er flere måter å omtale høflighet på i filosofien. To av de vanligste tilnærmingene er å omtale høflighet som et etisk prinsipp eller som en sosial praksis.
Høflighet som etisk prinsipp
Noen filosofer har sett på høflighet som en del av det de kaller «den menneskelige verdighet», det vil si den respekt og anerkjennelse som alle mennesker fortjener. Disse filosofene mener at høflighet er en form for «praktisk visdom», som innebærer å tilpasse seg de ulike situasjonene og personene man møter, uten å gå på akkord med sin egen moral. Noen eksempler på slike filosofer er:
- Immanuel Kant (1724-1804), som mente at høflighet var en del av det han kalte «den menneskelige verdighet», det vil si den respekt og anerkjennelse som alle mennesker fortjener. Kant så på høflighet som en form for «praktisk visdom», som innebar å tilpasse seg de ulike situasjonene og personene man møter, uten å gå på akkord med sin egen moral.
- Arthur Schopenhauer (1788-1860), som skrev et essay om «Om høflighet, ære og ærlighet». Schopenhauer definerte høflighet som «den kunst å omgås mennesker på en slik måte at de føler seg vel til mote i vårt selskap». Han hevdet at høflighet var basert på tre ting: fornuft, følelse og skikk.
Høflighet som en sosial praksis
På den andre siden har noen filosofer sett på høflighet som en sosial praksis, det vil si en måte å kommunisere og samhandle med andre mennesker på. Disse filosofene mener at høflighet er en strategi for å unngå eller redusere konflikt og ubehag i kommunikasjon, og at høflighet er basert på ulike konvensjoner, normer eller regler som varierer fra kultur til kultur. Noen eksempler på slike filosofer er:
- Geoffrey Leech, som er en britisk språkforsker og pragmatiker. Han har utviklet en modell av høflighet basert på seks (senere ti) maksimer som uttrykker ulike måter å vise respekt og hensyn til samtalepartneren. Hans modell er inspirert av Grice’s samarbeidsprinsipp og bygger på ideen om at høflighet er en strategi for å unngå eller redusere konflikt og ubehag i kommunikasjon.
- Marina Sbisà, som er en italiensk filosof og pragmatiker. Hun har undersøkt forholdet mellom høflighet og subjektivitet, og hevdet at (u)høflighet ikke bare er et spørsmål om konvensjoner eller normer, men også et uttrykk for hvordan vi forholder oss til oss selv og andre som mennesker. Hun har også kritisert noen av de dominerende teoriene om høflighet for å være for individualistiske eller universalistiske, og foreslått en mer dialogisk og kontekstuell tilnærming.
Hvordan vise høflighet i judo?
- Bukk før og etter en samarbeidsøvelse.
- Ta hensyn til hverandres forutsetninger.
- Lytt til treneren når hun viser og forklarer teknikker.
Kilder
- Human-Etisk Forbund (u.a.) Hva vil det si å være dannet? Filosofi i skolen
- Kodokan Judo Institute (u.a.) Reigi by Jigoro Kano
- Leech, Geoffrey. (2014). The Pragmatics of Politeness. The Pragmatics of Politeness. 1-368. 10.1093/acprof:oso/9780195341386.001.0001
- Sbisà, M. (2021). (Im)politeness and the Human Subject. In: Xie, C. (eds) The Philosophy of (Im)politeness. Advances in (Im)politeness Studies. Springer, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-030-81592-9_9
Fotnoter
Renhet (zheng): Det betyr å være ærlig, oppriktig og moralsk. Det innebærer også å være fri for egoisme, grådighet og ondskap.
Rettferdighet (yi): Det betyr å handle i samsvar med det som er riktig, rett og rimelig. Det innebærer også å være lojal, trofast og pliktoppfyllende.
Høflighet (li): Det betyr å følge de sosiale normene, ritualene og etiketten som gjelder i ulike situasjoner. Det innebærer også å vise respekt, høflighet og omsorg for andre.
Visdom (zhi): Det betyr å ha kunnskap, forståelse og innsikt i ulike aspekter av livet. Det innebærer også å lære av erfaring, studier og refleksjon.
Medmenneskelighet (ren): Det betyr å ha medfølelse, empati og kjærlighet for andre. Det innebærer også å behandle andre som man selv ønsker å bli behandlet, og å fremme harmoni og fred i samfunnet.
Lojalitet (zhong): Det betyr å være trofast mot sine overordnede, venner og familie. Det innebærer også å oppfylle sine forpliktelser, holde sine løfter og støtte sine allierte. ↩︎
