Den som ser meg som en fiende, vil ikke se meg. Den som ser meg som en venn, vil ikke miste meg.

Ukjent

Hikojiro, Jingoro og Konezumi (også kjent som Lille mus) var tre brødre i Sata-familien, og de ble ansett for å være utmerkede ninjaer (shinobi no jozu) og formidable tyver. På grunn av dette, studerte fotsoldatene og andre i Sugihara-familien shinobi-kunsten under disse tre Sata-brødrene.

Sata-brødrene kunne unngå folks øyne eller lure deres sinn like godt som rever eller vaskebjørner, og noen sa at de til og med var enda bedre. Den følgende fortellingen er et eksempel på ferdighetene deres:

Flere personer satt rundt en senket ildsted, der det var oppbevart mange vedkubber. Til tross for at alle holdt et øye med vedkubbene som lå der, klarte brødrene enkelt å stjele dem én etter én uten at noen la merke til det i det hele tatt.

Et annet eksempel var da en mann ved navn Irie Daizo utfordret Sata-brødrene til å ta sverdet hans i løpet av natten. Daizo mente at ryktene om Sata-brødrenes ferdigheter var sterkt overdrevet. Sata-brødrene spurte om han ville innrømme at de var dyktige shinobier om de klarte å stjele sverdet hans.

Han forsikret dem om at han i så fall ville innrømme det, men han advarte om at hvis han kunne høre eller legge merke til dem i det hele tatt, ville han forhindre dem med alle midler.

Dermed returnerte Irie Daizo til hjemmet sitt, låste alle dørene i hvert hjørne av huset og ble liggende våken med åpne øyne. Da Sata-brødrene ankom Daizos hjem, så de at alle dørene var godt bevoktet. Men det er en helt grunnleggende leksjon for en shinobi å åpne dører eller bryte seg gjennom vegger, så det var ingen vanskelighet for dem å få åpnet en inngang.

Etter å ha kommet seg inn i bygget, observerte de omgivelser og situasjonen grundig. De så raskt at Daizo var fullstendig våken. Derfor tok en av Sata-brødrene et papir fra foldene i kimonoen sin og dynket det i vann [fra en bøtte et sted i boligen]. I mørket dryppet de så vann dråpe for dråpe på hodet hans. Irie Daizo, som trodde det kunne være en lekkasje i taket, løftet hodet litt opp, og Sata-brødrene benyttet anledningen og stjal både det korte og lange sverdet fra under puten hans og trakk seg deretter tilbake [tilbake til natten].

Hentet fra Intoku Taiheiki (1688-1704)

Ninja i populærkulturen

Det første jeg tenker på når jeg hører NINJA er en maskert og mørkledd person som beveger seg i skyggene, utfører snikmord og forsvinner sporløst i en røyksky. Det er et inntrykk som først og fremst er skapt ved å se på filmer.

Det var spesielt filmene til Sho Kosugi som gjorde inntrykk på oss som var unge på 1980-tallet. Filmtitler som Enter the Ninja (1981) og Revenge of the Ninja (1983) gjorde oss både nysgjerrige og imponerte. Og det var mye morsommere å leke ninja enn cowboy og indianer som var en slager på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.

Vi kledde oss ut i ninjakostymer med alle detaljer på plass, helt ned til de svarte skoene med splitt mellom storetåa og de andre tærne, for bedre grep selvsagt. Tabi heter visst den typen sko.

Jeg husker at vi lagde kastestjerner, shuriken, på metallsløyden uten av lærerne skjønte hva vi holdt på med. Vi nøyde oss ikke med å lage kastestjernene; de ble også testet ut på husvegger og plankegjerder og trestammer i nabolaget.

Ninjamotiv og -temaer fantes overalt. Matbokser, action-figurer, b-filmer, parfyme, filmer, tegneserier, sengetøy og Halloween-kostymer – ninjaer fantes overalt. Kawasaki lanserte en motorsykkel som het «Ninja».

Selv om mange har hørt om ninjaer i våre dager, så kan det ikke sammenlignes med det som må kalles et ninja-hysteri på begynnelsen av 1980-tallet. I 1989 kalte Black Belt Magazine det som skjedde på begynnelsen av 1980-tallet for en ninjamani.

Også i våre dager dukker ninjaene opp i popkulturelle sammenhenger som for eksempel i spillene “Fruit Ninja” og “Clumsy Ninja” eller i filmene og universet som er skapt rundt “Teenage Mutant Ninja Turtles”. I 2011 lanserte Lego Ninjago. En av de mest kjente ninjaene i historien, Hattori Hanzo, dukker opp i Kill Bill-filmene av Quentin Tarantino.

I vår del av verden, og kanskje i Japan også, er det først og fremst popkulturen som har gjort ninjaer kjente. Takket være filmer, tegneserier, videospill og bøker har vi fått høre om disse mystiske, farlige og uovervinnelige krigerne med ekstraordinære kampferdigheter. Men det må jo være flere og mer nøyaktige kilder til hva ninjaer er enn det som kommer fram i noen b-filmer fra 1980-tallet?

Shinobi eller ninja?

Du bør tenne store bål foran stillingen din, stenge alle portene og ikke tillate at noen kommer eller går uten at du har stilt dem spørsmål, dette gjøres for å stanse fiendens shinobi.

Heiho Nukigaki Hippu No Sho Gunshi No Maki, 1707

I sitatet over nevnes ordet shinobi. Og det er faktisk det japanske ordet for ninja. Ninja er opprinnelig et kinesisk begrep, og selv om det brukes i Japan, kan man like gjerne høre og bruke shinobi når man snakker om disse mystiske krigerne. Shnobi brukes gjerne i de eldste kildene fra 1300-tallet og oppover, mens begrepet ninja dukker opp, om folk med den samme funksjonen som en shinobi, først på 1600-tallet.

Shinobi-no-mono betyr “den som holder ut eller skjuler seg”. Ofte brukes kun kortformen shinobi. Noen av de eldste kildene som omtaler shinobi stammer fra 1300-tallet, men det er godt mulig at tilsvarende krigere fantes tidligere. Tekster som omtaler Nanbokucho-krigen mellom Kyoto i nord og Yoshino i sør nevner at begge sider i borgerkrigen tok i bruk såkalte shinobi, og denne krigen fant sted på begynnelsen av 1300-tallet.

Likevel var det ikke før på 1400- og 1500-tallet at shinobiene virkelig begynte å ta plass i historien. I borgerkrigsperioden, Sengoku jidai, som fant sted mellom 1467-1568 var behovet for rekognosering, spionasje, snikmord og ulike former for sabotasje stort. Og det var nettopp dette kunne en shinobi være flink til.

I den påfølgende Edo-perioden som varte fram til 1868 var det langt fredeligere. Derfor er det ikke rart at det ble stadig mindre fokus på denne typen krigere.

Hva var en ninja (eller shinobi)?

En ninja, eller en shinobi , var krigere, men de deltok ikke i åpen kamp – i alle fall ikke i rollen som shinobi eller ninja. De ble heller brukt til å løse oppdrag som for innebar spionasje, snikmord, sabotasje og ulike former for psykologisk krigføring. Ulike kampformer var også en viktig del av treningen.

Shinobi kalles også Suppa eller Rappa. Dette er personer som skjuler seg selv og infiltrerer en fiendtlig posisjon for å observere og lytte til fiendens status, og deretter bringe denne informasjonen tilbake til sine allierte. For disse shinobiene finnes det ulike læresetninger som kalles; ‘tradisjonen for en månelys natt’, ‘tradisjonen for en natt med et disig måneskinn’ og ‘tradisjonen for en natt uten måne’. I området Koshu ble de kalt Suppa og i Bando (Kanto) var de kjent som Rappa. I dag er de kjent som Iga no mono eller Koka no mono og de er godt trent i shinobiens kunster.

Arisawa Nagasada, 1689

Ninjaer var kjent for å kunne bevege seg lydløst og usett. De var mesterlige i kunsten å kamuflere seg, bruke gift og utføre attentater. Det er lett å forstå at en ninja kan være et godt utgangspunkt for myter, legender og ulike populærkulturelle uttrykk.

Ninjaene kom fra alle samfunnslag, men mange av dem ble rekruttert fra såkalte ashigaru, fotsoldater, som gjerne var samuraier med relativt lav rang. Likevel må vi huske at samuraier generelt hørte til en privilegert samfunnsklasse, og det er usannsynlig at det ble hentet ninjaer fra bondesamfunnet og de lavere klassene. Det betyr altså at en shinobi i utgangspunktet var en helt vanlig kriger, men at vedkommende kunne brukes som hemmelig agent, spion, snikmorder og livvakt dersom behovet var til stede.

I motsetning til det å være samurai (som var mer knyttet til å tilhøre et samfunnslag), så var det å være en ninja eller shinobi et yrke eller et betalt oppdrag. Alle kunne bli en ninja, men det var absolutt ikke alle som kunne være samurai.

Konkrete oppgaver for en shinobi

I en militær håndbok fra 1656 står det følgende punkter om kravene til og bruken av en ninja:

Hvem bør velges som ninja?

1. De som ser dumme ut, men som egentlig er ressurssterke og talentfulle i tale, eller det som er vittige.
2. De som er kapable og handler raskt, og som er robuste [og utholdende]. Også de som ikke gir etter for sykdom.
3. De som er modige og åpensinnede, og de som vet mye om visse distrikter og mennesker over hele landet, i tillegg til å være veltalende.

Elementer du bør være oppmerksom på, for å ikke tillate en spion eller Shinobi å infiltrere din posisjon

1. Vokt portene strengt. Lag kontrollpunkter og arranger signalbål og signalflagg. Sørg for opptellinger, identifiseringsmerker og passord.
2. Undersøk handelsreisende eller reisende munker som trener eller samler inn til tempelet sitt.
3. Hvis noen av dine allierte har slektninger blant fienden, bør de si fra om dette umiddelbart.
4. Hvis du mottar et tilbud [fra fienden] om å spionere for deg, bør du rapportere dette umiddelbart.
5. Forstå forskjellen mellom sannhet og usannhet.
6. Hvis fienden tilbyr forsoning og de sier de er oppriktige, vær da forsiktig så du ikke blir lurt av dem.
7. Gjør ditt beste for å forsvare deg mot dobbeltagenter.

Om Shinobi-speidere

Shinobi-speidere går til og kommer fra fiendens provinser, og de skaffer informasjon. Det finnes tradisjoner og ferdigheter eksklusive for dem, og de spionerer på og fastslår statusen til fienden.

Oppgaver tildelt Shinobi

1. Å utnytte fiendens mangler, med henvisning til både informasjon og [fiendens] posisjon.
2. Å komme gjennom [stengte] dører.
3. Bruke kroppsvarmende enheter (donohi) og ulike varmekilder.
4. Signalbål og passord.
5. Kunsten å raskt endre utseende.
6. Verktøy brukt for å klatre over gjerder, steinmurer, jordmurer eller for å krysse elver.
7. Å bære diverse verktøy.
8. Å skjule det som er skjult og vise det som bør vises.
9. Å oppnå [en viss] mentalitet.

Kort oppsummert kan man si at en shinobi eller ninja var en spion-speider-ildspåsetter-tyv-morder.

Klesdrakt og kamuflasje

Den stereotypiske framstillingen av en shinobi eller ninja er en person kledd i en ganske figurnær svart drakt, og vedkommende skulle også ha en hette på hodet. Sannsynligvis var det sjelden at en ninja var kledd i helt svarte klær. Hovedpoenget med klesdrakten var at den skulle fungere som kamuflasje. Men er dette så sannsynlig? Ville ikke en slik klesdrakt gjort at vedkommende skilte seg veldig ut fra omgivelsene?

Et kjapt søk på diverse nettsider, som diskuterer problematikken svart eller grå kamuflasje på natta, viser at det er grå kamuflasje som er best (av de to). Det generelle rådet er å bruke de samme fargene som på dagtid dersom poenget er å gå i ett med terreng og natur.

En svart ninjadrakt ville skilt seg altfor mye ut, og selv midt på natta ville nok en helt svart klesdrakt skapt en silhuett som ville vært synlig mot omgivelsene.

Det er også verdt å merke seg at en slik drakt ville vært helt ubrukelig på dagtid. Nok en gang så handler det om ikke å stikke seg ut eller bli lagt merke til. Dette kan man jo tydelig se i de gamle spionfilmene der den hemmelige agenten skiller seg enormt ut fra omgivelsene med sin trenchcoat, hatt og mørke solbriller. Slik er det jo ikke i virkeligheten.

Kabuki

Den svarte ninjadrakten vi kjenner så godt fra populærkulturen har faktisk mer å gjøre med teater enn med snikmord og hemmelige aksjoner nattestid.

I det tradisjonelle japanske teateret hadde alle scenearbeiderne på seg svarte klær slik at de ikke skulle ta oppmerksomheten vekk fra det som foregikk på scenen. Denne klesdrakten er til forveksling lik det vi litt feilaktig kaller ninjadrakt. Selv om de svartkledde personene faktisk var synlige, så forsto folk umiddelbart at disse personene ikke skulle synes og at de ikke var en del av stykket. På den måten kan man kanskje si at svart farge symboliserte usynlighet.

Det tidligste bildet av en ninja kledd i svarte klær, slik vi gjerne ser dem for oss, finner vi i en bok fra 1801. Bildet forestiller en ninja som klatrer inn i en borg. Vedkommende er kledd i det vi kjenner igjen som et ninjakostyme. Det er altså flere som mener at det bildet vi har av hvordan en ninja skal se ut egentlig kommer fra det japanske teateret og dukketeateret.

Hvis en ninja forventet å møte mostand, så kunne de gjerne ha en lett rustning under klærne.

Alt som hadde med klær å gjøre handlet egentlig om to ting svært praktiske og pragmatiske hensyn, nemlig ikke bli oppdaget og ikke blir gjenkjent.

Den klassiske ninjadrakten besto av bukser, gamasjer, jakke, belte og en form for finlandshette som skulle dekke ansiktet. Alt var laget i et mykt materiale uten metall eller lignende. Det var viktig at klærne var enkle å bevege seg i, og at det ikke var noe som kunne hektes fast i noe.

Skoene var som regel myke, og de minnet mer om sokker (tabi) enn sko. Over skoene kunne man ha en ekstra såle (waraji) som skulle gi litt beskyttelse mot underlaget og gjøre det enklere å klatre.

Forkledning

Det var ikke bare i nattens mulm og mørke at en shinobi kunne gjennomføre oppdrag. Oppdragene kunne like gjerne finne sted på dagtid. En dyktig shinobi kunne tilpasse klær, hår, aksent og dialekt slik at de lokale ikke fattet mistanke.

I tillegg hadde de gjerne et lite utvalg reisedokumenter og andre tillatelser som var forfalsket. På den måten kunne de underbygge en falsk identitet. Det var ikke uvanlig at en shinobi lærte seg et yrke eller en ferdighet, for å kunne gjøre forkledningen så troverdig som mulig.

En shinobu kunne opptre som tigger, munk, omreisende musikant eller lignende. I slike tilfeller var det viktig med troverdige forkledninger.

Ninjutsu

I den relativt fredelige perioden som fulgte etter Tokugawa-shogunatet ble behovet for shinobuer stadig mindre i Japan. For å ta vare på teknikker og tradisjoner ble det utviklet en kampkunst, ninjutsu. Det ble nedtegnet håndbøker, ruller og manualer slik at de som trente skulle ha noe håndfast å gå ut fra. En av de mest kjente ninjutsu-bøkene heter Bansen shukai, og den ble skrevet av Fujibayashi Samuji i 1676.

Men, for å være helt tydelig, teknikker, taktikk og strategier brukt av shinobier er langt eldre. Det er også slik at alle systemer og ferdigheter som en shinobi fikk opplæring i, stammer fra Kina. Båndene til Kina var sterke – både på grunn av handel, krig og kulturutveksling som hadde pågått i mange århundrer.

Alle kilder jeg har lest, og som jeg viser til i kildelista, er helt tydelig når det gjelder den kinesiske påvirkningen. Likevel var det noen forskjeller mellom de kinesiske og de japanske shinobuene. Det handler om spesialisering. I Kina hadde hver person sitt spesialområde som vedkommende var dyktig til, mens i Japan hadde en shinobi ofte en helhetlig kompetanse og et større ansvarsområde, for eksempel både spionasje, sabotasje og stjeling. Men heller ikke her er det entydig svar, for å andre tekster får man inntrykk av at en shinobi i Japan også kunne ha spesialoppgaver og -ferdigheter.

Det er selvsagt mange myter som forsøker å forklare hvordan ninjutsu oppsto, men det er vanskelig å vurdere hvor mye som er myte, hvor mye som er sannhet og hvor mye som har blitt lagt til i ettertid. Det eneste som er sikkert er altså at alt dette hadde sin opprinnelse i Kina, og at det på et eller annet tidspunkt har kommet til Japan. I Japan har selvsagt teknikker og ulike ferdigheter blitt videreutviklet og endret i takt med tiden og i forhold til behovene som har dukket opp.

In-nin og yo-nin

Spesialkunnskapene og ferdighetene til en shinobi kan deles inn i to kategorier:

• in-nin
• yo-nin

In og yo er de japanske ordene for yin og yang som vi finner i taoismen. In representerer nattemørket, femininitet, månen, passivitet og så videre. Yo representerer sol, lys, maskulinitet og handling. Ingen av de to tilstandene blir vurdert som gode eller onde; de er bare deler av helheten.

In-nin er det som ligger nærmest den stereotypiske ninjaen vi kjenner fra filmer – en person som begår knivdrap i mørket, sniker seg rundt i mørket, klatrer opp vegger, tenner på bygninger og gjør det mest ute av syne. Vedkommende vet hvordan man skal snike seg usett inn i en borg, avgjøre hvorvidt noen sover eller bare later som.

Yo-nin handler mer om å gjøre ting åpenlyst. Da var det viktig å gjøre det på en måte som ikke avslørte den egentlige hensikten. Denne delen av ninjutsu handler om forkledninger, spionasje, bestikkelser, overtalelse og utpressing.

En shinobu ble trent til å være fysisk sterk, smidig og atletisk. Vedkommende måtte være i stand til å hoppe fra høyder, over vollgraver og andre hindringer. Dette var en spesielt nyttig ferdighet og er sannsynligvis opphavet til alle legendene om flygende ninjaer.

I tillegg ble de også trent til å samarbeide i akrobatlignende team slik at de kunne bruke hverandre til å klatre over hindringer. For dere som har sett Mesternes mester der et lag bestående av tre personer skal forsere en hindring, så har dere et bilde.

Våpen og utstyr

En shinobu måtte også kunne kaste kroktau med stor presisjon, klatre opp og ned tau og sammenleggbare stiger og komme seg inn steder som var stengt for mindre dyktige krigere. Ninjaer kunne lage kikkhull i vegger ved hjelp av miniatyrverktøy. De kunne hindre forfølgere ved å kaste makibishi (fotangel) på bakken. De ble lært opp til å kunne skjule seg i ulike terreng, hvordan lese topografi og kart, forstå værtegn, bruke eksplosiver, binde fast fanger, blande giftstoffer, ødelegge bygninger med ild, bruk av ulike former for giftstoffer og medisin. Det var i det hele tatt et stort repertoar av sammensatte ferdigheter som måtte til.

Her er flere eksempler på våpen man forbinder med shinobuer. De fleste av disse er ikke tillatt å skaffe, eie eller bruke i Norge:

Det er forbudt å erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen, pepperspray og andre selvforsvarsmidler med tilsvarende virkning, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker, batonger, karatepinner, shuriken (kastestjerne), blåserør for utskyting av piler eller andre gjenstander, spretterter eller andre tilsvarende særlig farlige gjenstander uten aktverdig formål og som fremstår som voldsprodukter.

Våpenloven § 9.Forbud mot våpen eller lignende som ikke faller innenfor våpenloven § 1

Ninjato – et litt kortere og ofte litt rettere sverd enn det tradisjonelle samuraisverdet (katana). Sverdet ble gjerne båret på ryggen i stedet for på siden av hofta, for da var det mindre sjanse for at det skulle henge fast i noe. Skaftet (tsuba) kunne brukes som hjelp når man skulle klatre opp vegger.

Shuriken betyr egentlig “kniv gjemt i hånden”, men det er en såkalt kastestjerne vi ofte forbinder med begrepet. En shuriken kommer i mange fasonger, men det er den stjerneformede som er mest kjent. En typisk shuriken var ganske stor, opp mot 20 cm i diameter.

Kunai ser ut som en blanding av et kort spyd, en dolk, et spett og en slags plugg.

Hodoke er såkalte “klatreklør”. De ser ganske voldsomme ut, og de kunne også brukes som våpen. Det fantes mange varianter av hodoke, og noen av dem ser nærmest ut som de som brukes i filmen “Wolverine“.

Kusarigama ligner på en såkalt lauvkniv, ryddekniv eller snidel som brukes i skogbruk når man skal håndtere tømmer på ulike måter.

Makibishi eller fotangel som det heter på norsk var også en del av arsenalet til en ninja. Det var selvsagt ikke kun shinobier som brukte fotangel.

I tillegg brukte en shinobi alle tilgjengelige våpen som samtida hadde å by på. Det kunne være sverd i alle fasonger, spyd, pil og bue, blåserør med nåler, hellebard, bomber og granater. Både ild og vann ble brukt i ulike sammenhenger. Det kunne være kinaputter, lanterner, lunter, lys, flåter, svømmeføtter og diverse dykkerutstyr. En shinobi skulle også være i stand til å bruke terrenget og omgivelsene til egen fordel.

Som vi ser hadde en shinobi utallige våpen i sitt arsenal, men det var ikke vanlig at alle disse ble brukt eller var tilgjengelige til enhver tid. Det ville vært upraktisk og krevende å drasse rundt å såpass mange dingser. Det var heller slik at dette var verktøyene de kunne bruke, og så plukket man det man trengte til hvert oppdrag.

I våre dager

Den tradisjonelle shinobien er er forlengst historie. Men man kan kanskje si at deler av arven lever videre. Moderne ninjutsu-skoler, som Bujinkan, underviser i mange av de samme teknikkene som ble brukt av de historiske ninjaene.

I tillegg har interessen for ninjaer ført til etableringen av ninja-museer i Japan, som Iga-ryu Ninja Museum, og andre ninja-relaterte turistattraksjoner. Ninjaenes innflytelse kan også ses i moderne militær trening og taktikker.

Kilder

• Cartwright, M. (2019). Ninja. World History Encyclopedia
• Cummins, Antony (2012). In search of the Ninja. The historical truth of ninjutsu. The History Press
• Smathers, Michael (2023). Shinobi: Japan’s Legendary Assassins (Fact vs. Fiction), The Collector
• Turnbull, Stephen (2012). Ninja AD 1460-1650. Osprey Publishing. p. 17
• Vandehey, Tim (1989). The Ninja Phenomenon, Black Belt Magazine
• Wikipedia (2024). Nanboku-chō period
• Wikipedia (2024). Sho Kosugi
• Zakuragi (2019). Map of Japan in the 16th Century CE. World History Encyclopedia.

Toppbildet er lagd ved hjelp av Adobe Firefly.