Sist oppdatert 18.07.2023.
På samme måte som dyr har sine territorier, har vi mennesker våre personlige soner aller områder rundt oss. Hvis noen trår oss for nære, så reagerer vi på ulike måter på det. Denne personlige sonen kan være litt ulik fra person til person, og fra situasjon til situasjon. Hvor godt vi kjenner noen, og hvor trygge vi er på en situasjon kan for eksempel påvirke hvor nær oss, helt fysisk og konkret, vi synes det er greit at andre personer er.
I det offentlige rom, som vi gjerne kaller alle de stedene som ikke er vårt eller andres private hjem, har avstanden mellom mennesker også mye å si. Det kan for eksempel være når politiet kan roe ned en situasjon bare ved å møte opp og være til stede. Eller det kan være når lærere tar på seg refleksvesten og har inspeksjon i friminutt.
I andre sammenhenger ser vi bort fra behovet for personlig avstand fordi belønningen er såpass stor ved å gjøre det. Det kan for eksempel dreie seg om å være på konserter, festivaler eller andre arrangementer der mange mennesker ønsker å oppleve noe.
Ulempen med å ha kortere avstand mellom folk, er at aggresjonsnivået kan øke. Har du tenkt på at mange mennesker er mye mer aggressive når de sitter i en bil? Det er nesten som om bilen øker behovet for personlig avstand og at bilen samtidig fungerer som et slags beskyttende skall som gjør at enkelte mennesker tillater seg å være mer sinte på andre – rett og slett.
I andre tilfeller kan det være et godt poeng og en lur idé å komme innenfor det personlige området til en annen person. Dersom noen er urolige, kan det være fint med en klem. I enkelte tilfeller kan det være betryggende og beroligende å få en hånd på skulderen, «forankring» kalles det gjerne i psykologien.
Kulturelle forskjeller
Den avstanden vi trenger, for å føle oss komfortable varierer – både fra person til person, men også til en viss grad fra kultur til kultur. Og som eksemplene har vist, kan avstanden mellom mennesker ha med relasjoner å gjøre. Hvor godt kjenner vi hverandre?
Det er ikke overraskende at det er kulturelle forskjeller her. Vi kjenner alle til hvordan nordmenn gjerne finner det bussetet som er absolutt lengst unna alle andre på bussen, mens man for eksempel i USA kanskje ville oppsøkt det setet der det allerede sitter noen rett i nærheten.
Les mer om slike kulturforskjeller her: Kuuki yomenai – kan du ikke lese luften?
Forskere har funnet ut at folk i Japan har en intimsone på bare 25 cm, og at de derfor ønsker å stå ganske nærme folk de snakker med. Det kan jo skape utfordringer dersom de skal snakke med noen fra Norge som kanskje helst vil ha en avstand på minst 45 cm, helst en armlengdes avstand, kanskje.
Personlige soner
Den amerikanske antropologen Edward T. Hall utviklet i 1963 en teori om ulike personlige soner. Se for deg at du står i sentrum av en del sirkler, og at disse sirklene angir hvor nær du ønsker eller godtar at andre personer er. Fagordet for denne teorien er proksemikk, eller «proxemics» på engelsk.
Nærmest deg selv, i den innerste sirkelen, slipper du helst bare familie, barn, nære venner og kjærester. Denne sonen kalles intimsonen og den strekker seg fra omtrent 15 til 45 cm fra deg og kroppen din.
Den neste sonen kalles den personlige sonen, og den er omtrent 1,2 m fra kroppen. Det er gjerne den avstanden vi holder til andre i selskap, vennelag og blant folk vi allerede kjenner på jobben.
Den neste sonen kalles den sosiale sonen, og den er mellom 1,2 m og 3,6 m fra kroppen vår. Denne avstanden holder vi til fremmede, til elektrikeren eller kjøpmannen, og til den nye kollegaen på jobben. Ytterst har vi den offentlige sonen som starter 3,6 m fra oss.
Brytes disse grensene på en eller annen måte, kan vi oppleve ubehag, og da finner vi andre løsninger – for eksempel når det gjelder blikk, kroppsspråk og så videre.
Selvforsvar og avstand
En passende avstand er sentralt i selvforsvarssammenheng. Det kan være lurt å ha god avstand til truende personer. Gå heller et skritt tilbake enn et skritt fram – i alle fall i utgangspunktet. Det vil ofte kunne bidra til å roe ned en situasjon.
Men avstanden til andre personer kan også være viktig når man trener på konkrete teknikker i kampformer. Det er ikke bare å ta tak i en motstander uansett avstand, for så å gjøre alle mulige teknikker – sånn helt uten videre.
Avstanden til den du skal utføre en teknikk på er viktig. I Japan finnes det et begrep som brukes om avstanden mellom mennesker. Og dette begrepet er spesielt aktuelt og mye brukt i kampformer.
Ma-ai heter det.
Ma-ai
Ma-ai er den avstanden som må være mellom utøverne for at det skal være mulig å utføre teknikker, og i mange kampformer er det mye snakk om dette. Det kan for eksempel være veldig aktuelt å snakke om ma-ai i kendo, den kampformen hvor man fekter med bambussverd. Men ma-ai er også et viktig begrep i andre kampformer, selv om begrepet ma-ai ikke alltid brukes av trenere eller utøvere.
Ma-ai (間合い) betyr intervall, og ofte, i alle fall i kampformer, så forstås ordet som «avstand».
Ordet intervall er spennende, i alle fall for meg som er litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av språk. Intervall er satt sammen av «inter» som betyr «mellom» og vallum som vi kjenner igjen fra det engelske wall, og egentlig, muren i en borg. Så intervall betyr egentlig noe sånt som mellom veggene. Da kan vi med en viss påståelighet argumentere for at intervall har noe å gjøre med avstanden mellom to fysiske, konkrete objekter.
Men det ligger faktisk enda et element i begrepet, og det har med tid og timing å gjøre.
Ai betyr å forene, føre sammen, tilpasse, et møte eller harmoni. Ma-ai betyr derfor noe sånt som den effektive og harmoniske eller passende avstanden.
Og det er her det begynner å bli litt mer avansert, for det er stor forskjell mellom «avstand» og «passende avstand». Den passende avstanden kan forandre seg fra situasjon til situasjon, og den kan være annerledes for deg enn det den er for meg.
Måleenheter
I utgangspunktet oppgis intervallet, avstanden eller rommet mellom utøverne med de gamle, tradisjonelle, japanske betegnelsene. Disse er fortsatt i bruk i mange sammenhenger i Japan.
Shaku er en slik gammel måleenhet.
Der vi i den vestlige verden stort sett bruker det metriske systemet når vi skal angi avstander, og her ser vi selvsagt bort fra USA og Storbritannia som har sin egen vri på akkurat dette, så har man i Japan et system som kalles shakkano. Shakkano er satt sammen av de to ordene shaku og kan. Shaku har med lengde å gjøre, kan har med vekt å gjøre.
I vår sammenheng er lengde og avstander det viktigste.
Basisen for et lengdemål er shaku. Alle andre mål er shaku ganget eller delt med et tall. Dette kan kompliseres ytterligere med at ulike yrkesgrupper, for eksempel snekkere og skreddere, har hver sin variant av shaku.
I 1891 ble det bestemt en standardisert størrelse for shaku, og den gikk ut på at 1 shaku er 10/33 av en meter, eller 30,30 cm.
I judo er de vanligste formelle avstandene to-ma som oppgis til 4 shaku, altså omtrent 1,2 meter, og chika-ma som er 1 shaku eller cirka 30 cm. Når jeg sier formelle avstander, så har det egentlig to årsaker:
For det første, så brukes disse begrepene når man skal øve på ulike judo kataer. Og for det andre, så brukes begrepene så å si aldri i noen andre sammenhenger på judotreninger. Men det betyr ikke at man ikke er opptatt av disse avstandene og mellomrommet mellom utøverne!
Avstand
Se for deg to karateutøvere. Den ene er 160 cm, og den andre er 180 cm. Rekkevidden til den lengste personen er selvsagt større enn den korteste personen.
Nå kan vi se for oss de samme personene, men nå er hun på 160 cm en taekwondoutøver, mens den lengste kan judo. Det betyr at den korteste personen nå ha lengre rekkevidde med sine teknikker, men idet øyeblikk judoutøveren kommer nær nok, så er det judo som har en fordel.
Dette er et eksempel på at ma-ai, den passende avstanden, endres kontinuerlig, og at man ikke kan øve på en teknikk på en bestemt måte, og så er man fornøyd med det.
På judotreninger så oppfordres utøverne hele tiden til å trene med ulike partnere, slik at nettopp denne justeringen skal skje uten problem. Tren med høye, lave, sterkere, svakere, yngre og eldre utøvere. Det vil bidra til at du alltid vil klare å justere ma-ai på en god måte.
I noen kampformer der man bruker våpen som for eksempel sverd og stokker, er avstandene ganske rigide. I kendo bruker man gjerne tre ulike avstander som utgangspunkt for de aller fleste teknikkene, chika-ma, issoku-no-ma-ai, toma (nær nok til å angripe uten å gå et skritt, angrep ved hjelp av et skritt og utenfor rekkevidde).
Dette gir mening i kendo fordi alle utøverne bruker samme type bambusstokk med samme lengde. Men også her kan det være små nyanser fordi lengde på skrittene man tar kan være ulike for ulike utøvere.
Når man er utenfor den kontrollerte teknikktreningen i en dojo, eller treningssal, er ma-ai både mer flytende og mindre forutsigbart. Dette øver man ofte på i kata.
I judo har for eksempel kime-no-kata flere teknikker der utøverne forsvarer seg mot forskjellige våpen. I kime-no-kata er det mange og varierte avstander mellom utøverne. Her må de forholde seg til grep i drakta, slag, angrep med både kniv og sverd. Det sier seg nesten selv at avstander, timing og mellomrommet mellom utøverne er helt essensielt.
Trening
Utøvere må trene på å plassere seg i korrekt avstand fra motstanderen. Hva er som korrekt avstand kan altså variere, og det er mange faktorer som spiller inn. Det kan for eksempel ha å gjøre med størrelsen til utøveren, begge to, eller de teknikkene man ønsker å bruke. I tillegg må man ta hensyn til de teknikkene motstanderen bruker.
Trening på enkeltteknikker kan i aller høyeste grad påvirke hva som er passende avstand. Tenk bare på teknikker som uchi-mata og o-soto-gari.
Jeg har lært mange ulike måter å gjøre disse teknikkene på, og det som slår meg er at alle variantene har ulikt utgangspunkt når det gjelder hvor langt unna hverandre utøverne bør være.
I noen varianter av uchi-mata står den som kaster helt inntil den andre utøveren, mens i andre varianter er det mye større avstand. Begge måter å gjøre teknikkene på fungerer finfint, men de passer i litt ulike situasjoner og mot ulike motstandere. Dette må det trenes på.
Et annet element som har med trening å gjøre er at en passende avstand ikke gir mening om ikke alle de andre elementene i teknikkene er på plass. Dersom man ikke har et skikkelig balansebrudd, gode bevegelser med armer og ben, skikkelig inngang til teknikken og en ekte og reell gjennomføring av selve kastet eller kontrollteknikkene, så virker det ikke. Alt så henge sammen.
Det betyr ikke at teknikkene må utføres raskt eller hardt. Det er ingen grunn til å være brutal når man utfører en perfekt teknikk. Men man må være til stede mentalt og fysisk, alle deler av teknikken må gjøre med et skikkelig fokus.
Og utgangspunktet er alltid den passende avstanden mellom utøverne.
Erfaring og alder
Utøvernes erfaring spiller selvsagt inn når det gjelder å innrette seg i en passende avstand til sine motstandere. En erfaren utøver vil kunne justere ma-ai kontinuerlig, uten å måtte tenke seg om. Dermed blir bevegelsene og vurderingene flytende og intuitive.
Nyanser både når det gjelder motstanderens styrker, svakheter, posisjon, vinkler og så videre vurderes nærmest underbevisst, dynamisk og kontinuerlig.
Et spennende poeng er sammenhengen mellom ma-ai og alder. Budo, altså kampformer, har ingen iboende krav til alder, men alderen til en budoka, utøver av kampformer, krever visse tilpasninger. Det går kanskje an å si at man i budo godtar – og legger til rette for – de begrensningene som økt alder fører med seg.
Det er rett og slett slik at den alderen man kan ha mens man er på topp øker med økt ma-ai. Det mener i alle fall den kjente judoutøveren, forfatteren og kampformlegenden Donn F. Draeger. I kampformer med en viss størrelse på ma-ai, kan man være helt i eliteklassen – selv om man er godt over 40-50 år, skriver han.
Jo mindre ma-ai er, desto yngre bør utøveren være for å ha suksess i den kampformen det er snakk om. Dette handler som regel om de fysiske forutsetningene til utøverne. Og det går til en viss grad an å kompensere for manglende fysikk, men bare til en viss grad. Møter man utøvere som er sterke nok, så vil ikke all teknikk i verden kunne nulle ut forskjellen.
Vi kan bruke tre kjente kampformer som eksempel:
Judo har kort ma-ai, karate litt lenger, og kendo har middels ma-ai.
Statistikk fra 2019 viser at topputøverne i judo er omkring 26 år. Denne snittalderen er svakt stigende, og for 20 år siden var snittalderen omtrent 24 år. Donn F. Draeger bruker sumo som eksempel på en kampform med litt lengre ma-ai enn judo, men vi kan like gjerne se på karate.
Når det gjelder karate var det vanskelig å finne konkrete tall, men flere nettsider oppgir det litt upresise «fra tidlig i 20-åra til tidlig i 30-åra», og det finnes topputøvere i karate som er mellom 30 og 35 år.
Kendo-utøvere kan gjerne holde seg på toppen til de er 40 år, og de kan klare seg godt i konkurranse mot yngre utøvere godt inn i 50-åra. Og det kan jo være verdt å nevne at topputøvere i bueskyting ofte er mye eldre.
Jeg tror at noe av dette kan forklares med de fysiske kravene de ulike kampformene stiller til utøverne, men det kan selvsagt også ha med motivasjon å gjøre.
Tips og triks?
En personlig betraktning her handler om i hvor stor grad jeg prøver å variere ma-ai i forhold til hvem jeg trener med.
- Trener jeg med utøvere som har lang rekkevidde prøver jeg enten å holde en viss avstand, eller å komme så nær dem at de ikke uten videre har glede av sin lange rekkevidde.
- Trener jeg med utøvere som er sterkere enn meg, noe de aller fleste kanskje er, så ønsker jeg å ha en ganske stor avstand mellom meg og dem.
- Trener jeg med svakere eller mindre motstandere, forsøker jeg å ha så kort ma-ai som mulig.
- Og, ikke minst, trener jeg med teknisk gode utøvere, så varierer jeg avstanden kontinuerlig.
- Noe som også kan være spennende er å gjøre det motsatte at det som er forventet av motstanderen. En sterk utøver vil sannsynligvis forvente at jeg forsøker å holde en viss avstand. Så hvorfor ikke forsøke å gå så nær som mulig? Kanskje det åpner for teknikker du ellers ikke ville vurdert?
Et annet moment er at det er en vesentlig forskjell mellom trening og konkurranse. På trening er det både lærerikt, morsomt og nyttig å variere avstanden man har til motstanderen hele tida.
Det er kanskje mitt viktigste tips: Bruk treningene til å øve på dette. Ideelt sett blir vurderingene og tilpasningene du gjør etter hvert så automatiserte og intuitive at de skjer av seg selv. Da blir det enklere å utnytte de åpningene som plutselig dukker opp i løpet av en kamp.
Kilder
- Aikido-no-sekai (2014) A Deeper Look into Ma-ai
- Boylan, Peter (2014) The Budo Bum: The Most Essential Principles In Budo: Ma’ai
- Draeger, Donn F. (1968). An Analysis of Competition. Judo Illustrated
- Dragland, Åse (2019) Hva er ditt territorium? (utdrag fra Kroppen snakker)
- Girbran, Khalil (1967). Profeten (oversatt av Helge Hagerup), Gyldendal norsk forlag
- JudoInside (2015) The World Tour analysed by age
- Kodokan Judo Institute (2014) Katame-no-kata. Kata textbook
- Salmon, Geoff (2016) Does kendo keep you fitter longer? | kendoinfo.net
- Sci.lang.japan (u.a.) What are the old Japanese units like shaku?
- The Guardian (2012) Could you be an athlete? Olympics 2012 by age, height and weight. Datablog. Facts are sacred.
