Kuuki yomenai – kan du ikke lese luften?

Oppdatert 19.11.2022.

Kuuki yomenai brukes om noen som ikke forstår de sosiale kodene i Japan. Direkte oversatt betyr kuuki yomenai at vedkommende ikke kan lese luften, med andre ord vedkommende forstår ikke de sosiale kodene i Japan. Kuuki yomenai forkortes gjerne KY, og for de aller fleste er det et poeng å unngå dette stempelet.

Men hvorfor er det så vanskelig? Jo, Japan er nemlig det vi kan kalle et høykontekstuelt samfunn der mye av kommunikasjonen skjer indirekte. Faktisk er det slik at Japan regnes som det samfunnet i verden med størst grad av høykontekstuell kommunikasjon. Norge, og de nordiske landene, befinner seg i helt motsatt ende av skalaen.

Skjermbilde-2022-10-03-kl.-22.54.44
Illustrasjonen er lagd med utgangspunkt i Everdingen, Yvonne & Waarts, Eric. (2003). A multi-country study of the adoption of ERP systems.

Arne Midtlund

Japan er altså det vi gjerne kaller for en høykontekstuell kultur. Det betyr at det mye av kommunikasjonen finnes i det som ikke blir sagt direkte. Hvis vi først og fremst slår fast at kommunikasjonen mellom mennesker består av

  • ordene vi velger (selve språket)
  • hvordan vi sier ordene (paraspråk)
  • ikke-verbalt språk (kroppsspråk, ansiktsuttrykk osv.)

så kan mange av oss anta hvor en person er fra allerede før det er ytret et eneste ord. Gestikuleringen til italienere, bukkingen til japanere, den høyre hånda over hjertet til afghanere og så videre. Kroppsspråket kan gi oss masse informasjon. Men det er ikke alltid slike ikke-verbale tegn er like tydelige. Noen ganger er denne formen for kommunikasjon ganske skjult, og den kan være vanskelig å oppdage, etterligne og forholde seg til for utlendinger. Dette gjelder ikke minst i Japan.

Slike uttrykk for indirekte kommunikasjon finner vi overalt i Japan. På t-baner og tog setter man alltid sekken på gulvet foran seg slik at det blir plass til flere, i en rulletrapp står alle på en side slik at travle folk skal slippe å unnskylde seg og så videre, og så videre.

LavkontekstHøykontekst
Foretrekker direkte verbal kommuniasjon.Foretrekker indirekte verbal kommuniasjon.
Ser som regel kun én mening.Tolker informasjon på mange ulike plan.
Verdsetter individualisme.Er opptatt av gruppetilhørighet.
Er ikke gode til å tolke nonverbal kommunikasjon.Er gode til å tolke nonverbal kommunikasjon.
Er opptatt av logikk.Er opptatt av kontekst og følelser.
Har en lineær virkelighetsoppfatning.Er opptatt av sirkelargumentasjon.
Sier “nei” direkte.Går rundt grøten, sier ikke “nei” direkte.
Bruker nøyaktige og direkte meldinger, nesten som instrukserBruker enkle beskjeder, er gode til å tolke symboler.
Guffey, M.E., Lowey, D., Rhodes, K., & Rogin, P. (2013). Business communication: Process & product (4th brief Canadian ed.). Nelson

I utgangspunktet er jo dette behagelig, og folk framstår som både høflige og omtenksomme. Er man turist i Japan kan dette være eksotisk og spennende. Men på den annen side, er det så mange koder og forventninger at det kan være vanskelig for en som ikke er oppvokst i det japanske samfunnet å få med seg alt. Og det er i slike tilfeller man kan få stempelet kuuki yomenai (KY), en som ikke kan lese luften.

An American diplomat bowing in politeness to someone Japanese, for instance, does so with an “accent.”

The Accents of Our Bodies: Proxemics as Communication
high-context.001
Forenklet modell av forskjellene mellom lavkontekst og høykontekst kommunikasjon.

Arne Midtlund med utgangspunkt i Claire Andersons “Managing Cultural Differences”

“Fin klokke!”

Kyoto er en historisk by, og folk derfra er kjent for at de har sansen for kultur og estetikk. Twitter-brukeren Da Masu ble derfor smigret på en forretningsreise da hans samtalepartner ga ham et kompliment for klokka han hadde på seg. “Det der er en virkelig fin klokke!”

tyler-harris-dJHh3fxXuK4-unsplash
“Fin klokke!”

Tyler Harris på Unsplash

Da Masu ble overlykkelig, og han begynte villig vekk å beskrive alle finessene og funksjonene på klokka. Men dette skulle vise seg å være total skivebom. Det var nemlig ikke klokka samtalepartneren var opptatt av. Det han egentlig mente var at denne samtalen har vart lenge nok, og nå er det på tide å gi seg.

Komplimentet «fin klokke», ble sagt slik at Da Masu skulle se på klokka si, og ved å kaste et blikk på den skulle han på egen hånd forstå at det var på tide å avslutte samtalen.

Nå var dette kanskje i overkant komplisert og høykontekstuelt – selv for Japan å være. Kyoto har rykte på seg for å være spesielt vanskelig å orientere seg i.

I Kyoto kan man aldri være sikker på om man får et kompliment eller en irettesettelse. Her er det virkelig sånn at man må være oppmerksom på kontekst, kroppsspråk og alle mulige antydninger om egentlig meningsinnhold.

Velkommen inn i en japansk dojo

I en dojo hender det at man trener sammen med personer som har mindre erfaring. Ikke sjelden kobles nybegynnere sammen med utøvere med mer erfaring, kanskje for å lære av dem. Ofte går dette helt fint, men det er ikke alltid det går bra. Noen ganger er nybegynnerne altfor ivrige, og i ganske mange tilfeller kompenseres manglende teknikk med brutal styrke. I og med at det er kampsport det trenes på, så er jo dette en utfordring. Brutal styrke og teknikker som skal uskadeliggjøre eller slå ut et motstander er en dårlig miks, i alle på trening.

Den følgende historien er fra et slikt tilfelle. Fortellingen er hentet fra en kampform-skole i Japan, men ingen av utøverne er japanske. Den ene har trent lenge, mens den andre har nettopp begynt. Treneren er japansk.

Denne kampformskolen har en tradisjonell indre struktur. Det betyr at det er en ubestridt leder som har total oversikt og innsikt i det som skal trenes på. Han er det vi kan kalle for en japansk stormester. Han har flere japanske trenere under seg.

architecture-3362794_1920.jpg

De av dere som har hørt på episoden om beltegrader kjenner igjen noe av denne strukturen fra menkyo-systemet som fantes i Japan for over 100 år siden. I våre dager er dette et system som er på vei ut, men det finnes, og siden det er tett integrert i den japanske kulturen og tenkemåten, så er det kanskje ikke så lett å unngå å møte på det heller.

Grunnen til at det kan være spennende å oppsøke en kampforminstitusjon med denne strukturen er at nettopp her vil vi kunne se hvordan kommunikasjonen på tvers av kulturer foregår.

beenhere

10 kjennetegn på høykontekst kommunikasjon

1. Man leser mellom linjene. (“Det ligger i luften.”)
2. Man starter med detaljene og hovedpoenget nevnes sjelden.
3. Man antyder eller indikerer i stedet for å si noe direkte.
4. Man prøver å lete etter felles holdninger og enighet.
5. Problemer og konflikter løses på en indirekte måte.
6. Man er mer fokusert på gruppa enn på individet.
7. Man jobber hardt og håper at det legges merke til.
8. Avtaler regnes som langvarige bånd som ikke skal brytes.
9. Stillhet verdsettes.
10. Det oppleves som slitsomt å måtte si ting direkte.
(Kilde: Preston Ni, Psychology Today)

Det er også interessant å merke seg det egentlig alle vet. Det japanske samfunnet er langt mer hierarkisk enn det norske. Denne forskjellen forsterkes i en dojo. I en dojo er treneren den udiskutable lederen, så å si uansett.

Det som gjør kommunikasjonen ekstra spennende i en kampsport-situasjon er at det er kampsport man trener på. I en kampsport-setting er det slik at man trener på voldelige teknikker i en kontrollert form, og derfor kan det være høyaktuelt å gi uttrykk for feil bruk av teknikkene, gi beskjed om hva man ikke får lov til, stoppe utøvere som gjør feil, forhindre at det oppstår farlige situasjoner – i del hele tatt passe på at utøverne ikke gjør noe som kan føre til skader.

Det er også mange underforståtte regler som man rett og slett bare følger. Utøverne må på ingen måte snakke når det gis instruksjoner. Det vil selvsagt forhindre at man får med seg de viktige tekniske poengene. Det er også en viss forventning om at man alltid er til stede på trening, fordi den ene teknikken gjerne bygger på den andre.

Det er også en sterk og underforstått forventning om at man alltid oppfører seg godt, også utenfor treningssalen fordi man er en representant for kampformen i alle livets sammenhenger.

Så det ligger, allerede før man kommuniserer verbalt, en lang, lang rekke forventninger der. I vår del av verden er det lett å se for seg at trenerne rett og slett sier «stopp» eller «det er ikke lov», men hvordan kommer slike beskjeder til uttrykk i Japan?

“Slå ham ut!”

I en tilfeldig japansk dojo er det fullt av ivrige utøvere som trener på teknikker. Dette er en dojo der man trener på tradisjonell jujutsu, og treningen består akkurat i dag av spark og slag. Som vanlig er de aller fleste utøverne ganske erfarne, men det er par nybegynnere her også. Den japanske treneren går rundt i lokalet og observerer det utøverne holder på med. Han stopper opp ved et par der den ene har trent en god stund i klubben, mens den andre er helt ny.

AdobeStock_200303901.jpg
Slå ham ut!

Treneren spør den erfarne utøveren om hvordan det går, og han svarer: «Partneren min slår skikkelig hardt.»

I stedet for å irettesette nybegynneren svarer treneren til den erfarne utøveren: «Slapp av, det kommer til å jenke seg til. Han kommer til å finne ut av hvordan vi trener her.»

Den erfarne svarer: «Jeg forstår.»

Etter dette fortsetter treningen, og etter omtrent 10 minutter kommer trener tilbake igjen.

Treneren spør: «Går det bedre nå?»

Den erfarne utøveren: «Nope. Han slår skikkelig hardt.»

Treneren svarer: «Vær tålmodig. Bare vis ham hvordan vi gjør det. Han kommer til å finne ut av det.»

Den erfarne svarer: «Jeg forstår.»

10 minutter senere kommer treneren tilbake.

Nok en gang spør han om det går bedre nå.

Den erfarne er mer fortvilet, og svarer: «Nei, sensei. Han slår fortsatt altfor hardt. Det gjør faktisk veldig vondt.»

Treneren tar en pause, før han sier: «Slå ham ut!»

Den erfarne svarer: «Jeg forstår.»

Den erfarne hører på beskjeden fra sensei og slår den andre utøveren i bakken.

Dette er første gang nybegynneren sier noe. Han gnir seg på den vonde haka si og sier: «Wow! Du slår skikkelig hardt!»

Den erfarne utøveren svarer: «Alle kan slå hardt. Vi øver på å slå effektivt. Kanskje vi skal øve på å slå effektivt fra nå av?»

Den ferske utøveren hjelpes på bena av den erfarne utøveren og svarer: «Ja. Det er en god idé.»

Fra nå av trener nybegynneren på samme måte som de andre.

Nybegynneren hadde bommet på en helt grunnleggende ferdighet i et gruppeorientert samfunn som det japanske: Du må observere hva de andre gjør. Gjør du det samme som dem, så er sjansen stor for at du gjør noe riktig. I denne dojoen var ikke det å påføre andre smerte en del av øvingsbildet som sensei hadde demonstrert. Derfor var det uakseptabelt av nybegynneren å påføre sin treningspartner smerte.

Denne måten å utføre teknikken på var altså ikke slik man skulle gjøre det, men å kommunisere dette direkte med utøveren skjedde ikke. Det var forventet at han skulle observere de andre og så forsøke å gjøre det på samme måte.

Den erfarne utøveren ønsket hjelp av treneren, men sa ikke dette direkte. I stedet sa han at treningspartneren slår veldig hardt. Ved neste anledning undersøkte treneren om problemet hadde løst seg av seg selv, men det hadde det ikke.

Når den erfarne utøveren ble bedt om å slå hardt, så var ikke det ment som straff eller hevn. Det harde slaget skulle illustrere hvilke normer som gjelder på treningen. Helt fram til nå har hele situasjonen vært ekstremt høykontektuell når det gjelder kommunikasjonsformen.

Hele sekvensen ble avsluttet med en lavkontekst kommentar der budskapet ble direkte formidlet til den andre utøveren.

pexels-rodnae-productions-7045757-scaled
Slå ham ut!

RODNAE Productions

Indirekte utvisning

I denne fortellingen fra virkeligheten handler det om et utøver som ble mer og mer arrogant og voldsom i takt med at ferdighetene og erfaringen økte. Han så på seg selv som overlegen i forhold til de andre utøverne, og han var ikke redd for å vise det. Hele stemningen i dojoen endret seg i negativ retning når han ankom.

I dette tilfellet valgte trenerne i klubben en indirekte løsning på problemet. Forskerne som observerte dette, så det samme mønsteret i løpet av en periode på 9 måneder.

Hver gang vedkommende utøver trente i dojoen valgte trenerne å instruere i lette og ganske ufarlige teknikker med lite kroppskontakt. Dette var teknikker der det var vanskelig å skade andre. Det var også, ikke helt tilfeldig, teknikker den arrogante utøveren absolutt ikke likte.

Etter hvert møtte den voldsomme utøveren opp sjeldnere og sjeldnere, og mot slutten av den 9 måneder lange perioden, sluttet han helt og holdent å møte opp.

Denne måten å indirekte utvise utøveren på, kan forsvares med tanke på den klubbkulturen som fantes. Å påføre andre smerte er i og for seg greit, men å skade andre er helt ugreit. Når vedkommende ved flere anledninger skadet andre utøvere, og samtidig ikke så ut til å ville endre måten å trene på, mente trenerne at de var i sin fulle rett til å justere innholdet i øktene når han var til stede.

En av utøverne i klubben sa det på denne måten: «Mesteren, sensei, utviser aldri noen fra klubben. Det har han aldri gjort. I stedet lar han dem slutte frivillig når de finner ut at det er den beste løsningen.»

Det skal også sies at sensei hadde forsøkt å veilede vedkommende på en vanlig, japansk måte – nemlig via en tredjeperson. Det kunne for eksempel se slik ut:

En gang kastet den omtalte utøveren en annen altfor hardt i matta. Da sa sensei til en som sto ved siden av ham og så på treningen: «Vi kan lære mye av hverandre, ikke sant?» Men det han egentlig mente var: «Det er ikke slik vi skal behandle hverandre på trening.»

I Japan vil man omtrent for enhver pris unngå å si nei. Det finnes utallige måter å omgå det ordet på. Dessuten er det viktig å unngå konflikt eller å påføre andre en følelse av skam og skyld. Og i et sånt samfunn, gir denne måten å veilede noen på, eller det å irettesette indirekte, mening.

Hør en ting; forstå ti ting

I den japanske kulturen er det usagte gjerne mesteparten av budskapet. Det er ikke uten grunn at vi finner følgende ordtak eller læresetning i Japan:

«Hør en ting, forstå ti ting.»
言えば十をしる (ichi ieba ju wo shiru).

Dette fungerer fint dersom begge er fra Japan, men de kan raskt by på problemer dersom utlendinger som ikke deler den samme erfaringen kommer til Japan. I slike tilfeller er det vanskelig å forstå ti ting, når du hører en ting.

Statuere et skjult eksempel

Vold utenfor dojoen tålereres ikke noe sted. Dette er en helt grunnleggende regel overalt – uansett om det er snakk om en høykontekst eller lavkontekst kultur. Derfor er det i denne historien ingen overraskelse at en høyt gradert utøver som, i fylla, slo ned en uskyldig og tilfeldig person ble utvist. Det ville skjedd overalt i verden.

Det som derimot er overraskende, eller i alle fall annerledes, er hvordan dette ble kommunisert til de øvrige utøverne i klubben.

Mange av utøverne i klubben hadde lagt merke til at den aktuelle utøveren ikke kom på trening, men det var ingen som fortalte hvorfor. Det som derimot skjedde var at klubbens dojoregler plutselig ble utdelt til hver enkelt utøver. De fikk altså et ark med klubbens helt sentrale regler nedskrevet.

Dette hadde aldri skjedd tidligere. Fram til nå hadde klubbens medlemmer kun forholdt seg til de felles normene som så å si satt i veggene. Enkelte av utøverne mistenkte at utdelingen av disse reglene kunne ha noe å gjøre med fraværet til den høyt graderte utøveren. Og det hadde de jo rett i.

På direkte spørsmål til en av trenerne i klubben om reglene hadde noe å gjøre med fraværet til den høyt graderte utøveren, fikk vedkommende et kort nikk tilbake. Men det kom aldri noen ytterligere bekreftelse eller beskjed.

Utøveren som hadde slått ned en person, ble utvist av sensei, og han fikk eksplisitt og tydelig beskjed om det – akkurat som han ville fått i en lavkontekst kultur. Resten av utøverne i klubben fikk beskjed på en høykontekst måte, nærmest indirekte, ved å motta et sett med dojo-regler.

Honne og tatemae

Honne betyr ditt sanne jeg. I Japan uttrykker man seg (heldigvis) relativt fritt på hjemmebane og i private settinger. Da kan man senke garden og være seg selv. Dette kalles honne.

Den antydende væremåte preget av høykontekst kommunikasjon som japanere flest tyr til i det offentlige rom kalles tatemae. Tatemae er den fasaden folk bruker offentlig, og den kan gjerne gå på tvers av de egentlige følelsene man har. For oss i Vesten kan dette kanskje oppfattes som uærlig, men det er helt nødvendig i det japanske samfunnet der gruppa og den sosiale tilhørigheten er så viktig.

Tips og triks

Men hvordan i alle dager skal du klare å lese lufta, lese situasjonen og i det hele tatt unngå misforståelser? Egentlig handler det om at du må være oppmerksom på omgivelsene dine.

  • Følg med på kroppsspråket til de du har rundt deg. Se hva de andre gjør, og gjør mer eller mindre det samme som dem. Hvis du er på en judotrening, og ingen andre kaster hverandre i matta, så bør heller ikke du gjøre det.

    Utenfor dojoen bør du være oppmerksom på bevegelser, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Følg med! Mye av dette er ganske logisk. Unngå å stirre noen i øynene, for det kan oppfattes aggressivt. Og slike råd er jo ikke akkurat fremmed for oss heller. Det er jo en grunn til at vi har uttrykk som «å stirre noen i senk».

    Ifølge David Matsumoto, en professor i psykologi ved San Fransisco University, er det viktig å følge med på alle ikke-verbale hint som en rykning i øyet, munnviken til samtalepartneren, stillheten som kan være talende (for å si det sånn), alle varianter av smil.

    Dette er på ingen måte unikt for Japan, men det som gjør det ekstra krevende er at denne mikrokommunikasjonen ikke følges opp av direkte, men et antydende språk.
  • Følg med i japanske filmer og på japansk tv. Der kan du se mye kroppsspråk – uten at du trenger å bekymre deg for om du misforstår. Dessuten finnes det utrolig mye morsomt når det gjelder såkalte japanske game show.
  • Det aller beste tipset er selvsagt å skaffe seg en god venn, for da får du både en trygg arena for å teste ut og å spørre direkte om du lurer på noe.
  • Bonus-tips: Det finnes faktisk en app der du kan øve på kuukiyomi. Det heter, ikke overraskende, Kuukiyomi. Spillet ble først lansert i Japan på japansk, men nå finnes det på engelsk også. Du kan sjekke det ut selv her: iOS, Android, Switch, Playstation og Steam.

Helt til slutt

Ikke bekymre deg altfor mye over dette her. Både praksis og forskning viser at det er ganske stor takhøyde når det gjelder hvor mye som forventes av en utlending i Japan. Det er generelt enklere for en person fra en høykonteks-kultur og tilpasse seg en lavkontekst-person enn motsatt. Dessuten er det til og med slik at personer som er født og oppvokst i Japan gjør feil.

Men om du er i Japan, og har lyst til å prøve, så kan denne innsikten om det som ligger i luften kanskje bidra til å gjøre oppholdet ditt enda mer interessant og spennende.

Kilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.