Sist oppdatert 20.03.2023.

Hvordan foregår egentlig undervisning etter tradisjonelle metoder i Japan? Ligner den tradisjonelle undervisningen på den metodikken man bruker i judo? Her kan jeg raskt legge til at judo undervises på ulike måter i ulike klubber og nasjoner. Selv om all judotrening har visse fellestrekk, så er også treningen påvirket at den kulturen treningen foregår i. I Norge er det mange judotrenere som har vært på ulike kurs i regi av Norges Judoforbund som er underlagt Norges Idrettsforbund med sine regler og sitt verdigrunnlag.

Likevel synes jeg det kan være spennende å se på noen av de mest kjente japanske undervisningsprinsippene. Disse gjør seg gjeldende i flere av de tradisjonelle kunstformene, inkludert kampformer, der man lærer av en mester i faget. Ifølge Gary DeCocker (1998) kan man i store trekk dele undervisningen i japanske kunstformer inn i 7 hovedpunkter:

1. Kopiere modellen

Dette er kanskje det aller viktigste elementet. Det blir frarådet å avvike fra øvingsbildet, og kreative løsninger blir ikke oppmuntret. I noen sammenhenger omtales dette som shu ha ri. Dette kan minne om det vi i skolen kaller modellering. I norsk snakker man for eksempel om modelltekster, så dette prinsippet er ikke ukjent. Forskjellen er kanskje at man i japansk kultur forsøker å gjennomføre dette hundre prosent i all innlæring, og at det kan ta flere år før kunstnerisk frihet tillates.

2. Disiplin

Elevene blir fortalt at det er viktig å holde ut den harde og ensformige treningen. Motgang, fysisk og psykisk stress skal føre til personlig vekst. Det skal koste å bli god i for eksempel judo, men belønningen etter å ha holdt ut den harde treningen i lang tid, gjør det verdt det.

3. Lærer-elev-relasjon

I kampsport snakker man noen ganger om den som har oppnådd et høyt teknisk nivå som mester. En mester kan på mange måter tilsvare en lærer, men det ligger mer ærefrykt og beundring i begrepet mester enn det gjør i lærer. (Det kan jeg trygt si etter å ha være lærer i 22 år.)

Det samme gjelder for de som skal lære en kampform, eller andre japanske kunstformer. De er mer enn elever. Ordet disippel blir brukt av mange fordi det ofte er slik at man ikke stiller spørsmål om de prinsippene mesteren lærer bort. Dette gjør selvsagt at det ligger mye makt og mange muligheter for maktmisbruk i denne relasjonen.

4. Hemmeligheter og ulike nivåer

Dette er egentlig et slags progresjonsprinsipp som man også finner i moderne pedagogikk og undervisning. Elevene lærer ulike teknikker og metoder i en fast rekkefølge, og etter hvert som man mestrer det grunnleggende, kan man introduseres for nye teknikker.

Det er ikke alltid slik at de nye teknikkene er mer kompliserte enn de første man lærte. Tidligere var det slik at man snakket om hemmelige ruller med innskrifter som avslørte avanserte og farlige teknikker. Dette hører nå mer til kampsportfilmer og myter.

5. Retninger, tradisjoner, skoler

De fleste kunstformer, også når det gjelder kampformer eller kampsport, har sine retninger eller tradisjoner. Dette er særlig tydelig i for eksempel karate der det finnes mange ulike systemer. Når det gjelder judo så er det egentlig ingen store forskjeller. Man kan riktignok snakke om at russisk judo har sitt særpreg, akkurat som japansk og koreansk judo har det. Men disse forskjellene er små. På den annen side kan man kanskje si at i judoens barndom, så var judo en retning innenfor jujutsu. Et annet eksempel fra moderne tid er brasiliansk jujutsu, BJJ, som skiller seg ganske kraftig fra tradisjonell jujutsu. I mange av de gamle kildene som omtaler judo er man opptatt av hvilken skole, ryu, teknikkene kom fra.

6. Nonverbal kommunikasjon

Da jeg gikk på de første trenerkursene i regi av Buskerud Judokrets, så var vi blant annet opptatt av at trenerne ikke skulle prate for mye. Det skulle ikke være rom for de store og lange, filosofiske utredningene om meningen med livet – særlig ikke når man egentlig skulle demonstrere for eksempel balansebrudd i forbindelse med skulderkast.

I tradisjonelle japanske kunstformer er dette litt motsatt. Treneren sier svært lite. Som regel blir bare metodene kort og ganske raskt demonstrert, uten forklaringer. Men hvis mesteren først begynner å snakke, så er det aller helst i store symbolske og metaforiske vendinger.

7. Treningen har en åndelig faktor

Selv om det åndelige aspektet er forsvinnende lite i judo, så er det til stede på noen måter. Mange vil kjenne seg igjen i tanker om at det viktigste med treningen ikke er å mestre teknikkene, men seg selv. I tillegg bygger judo på mange kjerneverdier som er vel så viktige som den fysiske treningen.

Kilde

• DeCocker, Gary (1998). Seven characteristics of a traditional Japanese approach to learning. Redaktører: John Singleton, John Seely Brown, Roy Pea. Cambridge University Press