Filmer og kampsport

Sist oppdatert 17. november 2020 av Arne Midtlund

Den første kampscenen som ble fanget på film var en seksrunders boksekamp mellom Mike «Beau Brummel» Leonard og Jack Cushing. Kampen fant sted 14. juni 1894, og den ble filmen av William Heise.

Bare noen uker senere, 7. september 1894, filmet Thomas Edison Jim Corbett og Peter Courtney i bokseringen. Begge filmene er tatt opp i Edisons Black Maria Studio. Det kan virke som folk har vært opptatt av å se mennesker slåss helt siden filmens spede begynnelse.

På 50- og 60-tallet gjenopplevde man episke slag med England og Frankrike i hovedrollen, for ikke å snakke filmer der situasjoner fra 2. verdenskrig ble endevendt. I tillegg fikk verden se filmer som Akira Kurosawas Yojimbo fra 1961.

Mellom 1976 og 1993 viste Sylvester Stallone oss hvordan den amerikanske drømmen kunne komme til uttrykk i boksekamper i Rockyfilmene.


Bruce Lee hadde sin storhetstid på starten av 1970-tallet. Enter the Dragon (1973) er en av de mest kjente filmene med Bruce Lee i hovedrollen. Lee spilte ikke i så mange spillefilmer, men han rakk likevel å bli en legende i løpet av sin korte karriere. I denne filmen viser han seg fra sin beste side, når det gjelder teknikker og skuespillerprestasjoner. Avslutningen i speilsalen er legendarisk. Det er skrevet hyllemeter på hyllemeter om legenden Lee, og det er timesvis med dokumentarer om denne mannen som døde altfor tidlig.

Hvert tiår, hver historisk epoke har hatt sine filmer der kamp og konflikt har stått i sentrum.

Er det noe de aller fleste kampformutøvere er enige om, så er det at kampformer på tv og film ikke gir et riktig inntrykk av virkeligheten. Alle mulige hjelpemidler benyttes for å få teknikkene på filmer til å se spektakulære ut. I tillegg blander man inn både akrobatiske elementer og ulike stuntscener, for at kampene skal se kule ut.

Karate er en kampform der man etter mange år med hard trening blir i stand til å lage de dårligste filmene verden har sett.

Dave Berry

Med moderne filmteknologi er det rett og slett enkelt å jukse. Listen nedenfor viser noen metoder som benyttes:

  • Man kan vise teknikkene i sakte film.
  • Man kan vise teknikkene fra spesielle vinkler.
  • Man kan gjøre bildene så mørke at man ikke helt ser hva som skjer.
  • Man kan sette sammen mange klipp slik at publikum ikke rekker å følge med.
  • Man legger på ekstra lydeffekter.
  • Man har planlagt scenene med en ekstremt nøyaktig koreogrfai.
  • Man må bruke “store” teknikker som publikum kan se.
  • Man bruker trampoliner, sikkerhetsnett, tråder og så videre.
  • Man bruker avansert CGI, animasjon og datamanipulasjon.

Det finnes mange seriøse storfilmer med elementer av kampformer i seg. Mange western-filmer inneholder for eksempel mye slåssing. James Bond er selvsagt en mester i alle kampformer du kan tenke deg. Jason Bourne-filmene inneholder mange imponerende kampscener.

Det tar litt tid før kampen starter, men det bidrar bare til spenningen.

Det er i det hele tatt lagd mange filmer med vestlige kampformer som boksing i hovedsetet. Raging Bull fra 1980 med Robert de Niro i hovedrollen er ett eksempel.


I mange filmer bruker man våpen når man kjemper mot hverandre. Akira Kurosawas eminente film Seven Samurais er et godt eksempel. Clint Eastwood i Dirty Harry er et annet eksempel.

Det finnes også rene kampform-filmer, eller martial arts-filmer, som tar utgangspunkt i kampformer fra Asia. Bruce Lee og Jackie Chan bør være kjente navn i denne sammenheng.

Noe av det som gjør kampform-filmer så spennende er at de faktisk kan være komplekse når det gjelder følelser og spenningskurve. Samtidig er det dette som kan gjøre at de kan bli skikkelig dårlige også.

En helt i en martial arts-film er gjerne ensom, viser stoisk ro i vanskelige situasjoner, har en edel filosofi bak sine handlinger, konfronterer sine motstandere direkte, og vinner nesten alltid til slutt.

I stikkordsform koker de fleste filmene ned til disse: vår mann, tempel, hevn, knyttneve, shaolin, hjerte, død, ninja, kriger, hemmelighet, mester, turnering, sønn/datter/kone, munk og sinne. Dessverre blir dette lett en latterliggjøring av alle som trener kampformer på seriøs måte.

Teknikkene som benyttes er gjerne et resultat av mote. På 40- og 50-tallet oppdaget amerikanske filmskapere at det var noe som het judo. Resultatet var tomoe nage og seoi nage i så å si alle western-filmer. «Cowboy-kast» er det mange som kaller tomoe nage.

På 80- og 90-tallet begynte man med rundspark fordi man måtte ha store teknikker som kamera kunne klare å fange. På begynnelsen av dette tiåret ser vi en tendens til at man benytter høye luftige spark som man kan manipulere ved hjelp av dataprogrammer slik at de ser naturlige, men ekstreme ut.

Det finnes gode eksempler på martial art i kjente spillefilmer også. Som regel er det da snakk om kampformer brukt moderat i gode filmer. George Lucas’ Star Wars saga har blitt sett av mange millioner verden over. Fortellingen konsentrerer seg i stor grad omkring et konsept som kalles “the force”. Beskrivelsen av “the force” er ganske analog med det man vet om ki/chi, tao og zen som alle er viktige elementer i mange kampformer.

Kampsport-filmer verdt å se:

  • Enter the Dragon (1973) – klassisk kung fu med Bruce Lee
  • Karate Kid (1984) kan faktisk sies å yte kampformer en viss rettferdighet.
  • The Matrix (1999) inneholder mange estetisk gode øyeblikk.
  • Snikende tiger, skjult drage (2001) er en estetisk og kunstnerisk nytelse.
  • Kill Bill – vol. 1 (2003) er en stilisert voldsorgie med ekstremt mange virkemidler og mye symbolikk.
  • Zatoichi (2003) – blind, gammel gubbe som virkelig kan fekte.
  • Kill Bill – vol. 2 (2004) er en symbolrik og meget bra fortsettelse av Kill Bill – vol. 1. Den er ikke fullt så voldelig som den første filmen.
  • Kun Fu Hustle (2004) – en latterlig parodi på kung fu-filmer med mange gode kampscener.
  • Ip man (2008) – handler om en legendarisk wing chun-mester som også var den første treneren til Bruce Lee.

Kilder

About Arne Midtlund