Shu-ha-ri

Sist oppdatert 21.03.2023.

Shu-ha-ri betyr “etterlign, adskill, splitt”. Shu (守) handler om å adlyde og etterligne de som kan mest. I judosammenheng er det gjerne trenerne eller de høyest graderte utøverne. Ha (破) er å fjerne seg fra tradisjonen, bryte reglene, prøve å gjøre egne ting. Ri (離) er å skape egne, nye løsninger. Her er det snakk om å fjerne seg fra det man har lært, og i stedet skape noe helt nytt.

shu ha ri (kanji)
Shu ha ri

Shu

I de eldste kampformskolene i Japan, kunne ikke studenter med lavere grad enn 1. dan stille spørsmål om teknikker og treningsmetoder. Det ble forventet at utøverne etterlignet teknikkene så godt de kunne. Metodikken var nok ikke den aller mest effektive. Mesteren viste teknikken, gjerne i sin helhet, og alltid i det tempoet som passet ham. Deretter var det opp til utøverne å kopiere det de hadde sett etter beste evne. De lavere graderte utøverne lærte kun de grunnleggende teknikkene, og her var det ikke rom for diskusjoner om detaljer.

I en mer moderne kontekst er det heldigvis ikke helt slik. Selv om man følger noen av de tradisjonelle japanske undervisningsmetodene, er det mye som er endret. Når man er nybegynner i for eksempel judo, stiller man spørsmål hele tiden. Hvordan gjør jeg det? Hvordan skal jeg stå, holde armene, vri kroppen? Hvorfor får jeg det ikke til? Alle som har vært trener på et nybegynnerparti i judo vet at spørsmålene hagler – og det er bra!

Poenget er at etter man har stilt spørsmålene, skal man forsøke å gjøre så godt man kan det trenerer nettopp har forklart. Det er ikke sikkert treneren alltid har rett, men som regel vil vedkommende ha noen gode råd som kan hjelpe deg på vei. Og som regel vil det etter hvert bli tydelig for deg hvorfor teknikken skal utføres på akkurat den måten.

Ha

Etter at studenten hadde oppnådd shodan eller nidan regnet man vedkommende for å være oku iri. Det vil si at de var “klare for innsikt i mysteriet”. Nå var eleven klar for de mer spesielle teknikkene som kjennetegnet den aktuelle skolen. Utøveren ville nå lære teknikk. taktikk, strategi og så videre.

Fortsatt var det slik at de måtte gjøre alt som sto i deres makt, for å etterligne mesterens teknikker. Hvis de ikke klarte dette, kunne de bli bedt om å forlate skolen. Etterhvert som kunnskapen økte godtok man enkelte spørsmål. På denne måten kunne utøver og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.

Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.

Når studentene oppnådde yodan eller godan, fikk de anledning til å lære alle teknikkene. Dermed ble det lettere å se det totale bildet – hvordan hver teknikk henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nå lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nå større anledning til å eksperimentere, for å skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller å utforske egen varianter.

Ri

Etterhvert fant noen utøvere sin egen vei. Ved hjelp av mesterens retningslinjer fant de ut om det de hadde kommet fram til var i pakt med de grunnleggende regler og prinsipper i kampformen. Dette medførte at de lærte hvorfor enkelte teknikker ikke kunne fjernes, og hvordan hvert element er en del av helheten.

Når de hadde nådd dette nivået var de kommet så langt at de kunne utføre teknikker uten å tenke på om den var riktig eller gal. Studenten ble en del av krigskunsten, og det studentene gjorde var også en del av kampformen. Dette stadiet kalles splittelse. Utøveren var nå fri, bundet kun til sin egen kunnskap og følelse om hva som var god og dårlig kunst.

Shu ha ri

Shu ha ri er ikke en lineær bevegelse der man blir ferdig med et nivå, glemmer det, og så beveger seg videre. Når man oppnår de høyere nivåene, tar man med seg det man tidligere har lært. Dette kan mer minne om uttrykket “å utvide horisonten”.

Shu har ri kan illustreres som konsentriske sirkler (se over). Her starter man med den aller mest grunnleggende kunnskapen i midten av figuren. Etter hvert beveger man seg utover og får et stadig større overblikk

Jazz og kunst

Utviklingen av ferdigheter i kampsport kan sammenlignes med prosesser i andre kunstformer. Jazzmusikere vil for eksempel kjenne igjen de tre grunnleggende fasene for å lære improvisasjon: imitere, assimilere og innovere.

Those who do not want to imitate anything, produce nothing.

Salvador Dali

Det er først når man har en viss oversikt over de tilgjengelig mulighetene og verktøyene at man virkelig kan frigjøre seg fra form og rammer. Dette minner meg om et uttrykk jeg har hørt i en kampsportsammenheng. Det kan godt hende det var en kampsportfilm. Uansett, her er det:

Før du begynner å lære, så er fjellet et fjell. Mens du lærer, så er ikke fjellet lenger et fjell. Men når du har lært, er fjellet igjen et fjell.

– ukjent

Jeg er ikke helt sikker på om ordlyden var nøyaktig slik, men det er sikkert flere som kan kjenne seg igjen. Det trenger ikke være snakk om så avanserte teknikker heller. Fallteknikk (ukemi) kan være et eksempel.

Personlig slet jeg i ukesvis med å få tak på forlengs rulle. Jeg spurte, øvde, gikk gjennom utallige frustrasjonsfaser, men til slutt satt teknikken slik den skulle. Da jeg først lærte å utføre en ordinær forlengs fallteknikk, så ble jeg veldig opptatt av å gjøre hver enkelt del nøyaktig slik treneren og judobøkene forklarte. Alt fra plassering av hånden, armen, krummingen av ryggen, hvordan føttene skulle plasseres, og hvordan man eventuelt skulle reise seg ble gjenstand for nøye studier. Etter hvert ble det enklere å frigjøre seg fra rammene. Og med økte ferdigheter, ble det stadig mer interessant å lage morsomme, kreative og annerledes øvelser – der man likevel aldri glemte den grunnleggende formen.

Kilder

Bilder

Hva synes du om denne artikkelen?
+1
0
+1
0
+1
0
+1
0

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

Les mer her

0:00
0:00