Shu-ha-ri

Sist oppdatert 14.05.2024.

Shu-ha-ri betyr “adlyde og beskytte; bryte løs og adskille; forlate og separere”. Shu (守) handler om å adlyde og etterligne de som kan mest. Ha (破) går ut på å fjerne seg fra tradisjonen, bryte reglene, prøve å gjøre egne ting. Ri (離) er å skape egne, nye løsninger med utgangspunkt i det man har lært.

Dette høres jo ikke så spesielt ut. Og i middelalderen hadde vi et lignende system her i Europa. På engelsk het det Apprentice, Journeyman og Master. På norsk blir de tilsvarende begrepene lærling, svenn og mester. Lærling og svenn er omtrent det samme, og systemet gikk i veldig korte trekk ut på at man gikk i lære hos en mester. Etter hvert som man fikk erfaring kunne man utføre ulike svenneprøver, og ble man vurdert som dyktig nok, så ble man mester i faget. Da hadde man gått gradene, og det kan jo høres ganske likt ut med det systemet vi har i judo.

Men det er ikke nødvendigvis helt identisk. Det japanske systemet og, ikke minst shu-ha-ri, har noen sider ved seg som er litt annerledes.

Shu-ha-ri

Shu

Shu () har strengt tatt en dobbel betydning. Det kan bety å adlyde. Men tegnene kan også leses som mamoru som betyr å beskytte eller å forsvare. Konnotasjonen er noe sånt som at man passer på noe verdifullt.

Vi kan bruke kata som eksempel. Jeg øver i skrivende stund, som det heter, på katame-no-kata. Når man lærer en kata prøver man først og fremst å etterligne trenerens bevegelser så nøyaktig som mulig. Heldivis er det ikke sånn at treneren viser kun én gang, og så er det «lykke til!». Neida, treneren forklarer og viser og svarer på spørsmål underveis. Men poenget, det du skal stebe etter, er å kopiere bevegelser, balansebrudd, grep så nøyaktig som mulig.

Og her, på dette stadiet, er det mange som forblir. De lærer seg teknikkene og bevegelsene så nøyktig som mulig – uten å legge noe mer i det. Det er ikke noe galt i det, og det er fullt forståelig. Perfeksjon krever innsats over tid, og det er ikke alle som har mulighet til å legge ned masse arbeid i å komme videre fra det nivået som egentlig kun handler om repetisjon.

Dette kan vi gjerne overføre til Masamunes sverdkunst også. Det er vanskelig nok for en lærling å lære seg de helt grunnleggende teknikkene. Gapet mellom mesterens ferdigheter og lærlingens, er gjerne stort, for ikke å si enormt. Masamune kunne alt om legeringer, smelting, varmebehandling, avkjøling og bearbeiding av stålet. Dette hadde han brukt mange år på å sette seg inn i og å utvikle en enestående kompetanse i.

Dette var ikke noe du kunne lære deg teoretisk. I stedet måtte du være til stede, stå ved siden av, oppleve det som mesteren gjorde. Dette er ikke så veldig annerledes enn vårt «mester og lærling»-system. Men i et shu-ha-ri-system har man et enda tydeligere fokus på at eleven skal være både åpen og ydmyk.

Ydmykheten og åpenheten er kanskje inspirert av det buddhistiske shoshin som betyr “nybegynnerens hjerte” eller “en nybegynners tankesett”. Dette kravet om at eleven skal ha rett innstilling og holdning, er noe mer enn det vi ser for oss i en lærling-mester-relasjon i vår det av verden. Det er ikke så vanlig å snakke om “nybegynnerens hjerte” når man går i lære for å bli skomaker eller baker.

Det ble forventet at lærlingene, uansett om det var sverdkunst, teseremonier, kampformer, kalligrafi og så videre, etterlignet teknikkene og metodene så godt de kunne. Dette systemet kan på mange måter minne om det vi gjør i judo når vi lærer kata. Man etterligner så godt man kan, og så kommer forståelsen etter hvert. I Japan er dette en så stor del av kulturen at mange kalles Japan for et land bygd opp med, eller basert på, kata.

Utøverne kunne selvsagt be om hjelp, men det varierte hvor mye hjelp det faktisk var å hente. Først og fremt skulle lærlingene kopiere det mesterne gjorde. Slik ville det også ha vært for de som skulle lære Masamunes smedkunst. Mesteren viste teknikken, gjerne i sin helhet, og alltid i det tempoet som passet ham. Deretter var det opp til utøverne å kopiere det de hadde sett etter beste evne. 

I en mer moderne kontekst er det, heldigvis vil mange si, ikke helt slik. Selv om man følger noen av de tradisjonelle japanske undervisningsmetodene, er det mye som er endret. Når man er nybegynner i for eksempel judo, stiller man spørsmål hele tiden. Hvordan gjør jeg det? Hvordan skal jeg stå, holde armene, vri kroppen? Hvorfor får jeg det ikke til? Alle som har vært trener på et nybegynnerparti i judo vet at spørsmålene hagler – og det er bra! Samtidig er målet, for en nybegynner, å kopiere formen i størst mulig grad.

Her kan jeg jo nevne at det merker jeg som lærer også. Behovet for stadige bekreftelser på at det man gjør er bra nok, er enormt. Akkurat det, og hva som er årsaken, kunne jeg sikkert lagd mange podcast-episoder om, men her og nå skal vi bare slå fast at shu handler mer om å gjøre enn om å forstå. 

Poenget er at etter man har stilt spørsmålene, skal man forsøke å gjøre så godt man kan det mesteren nettopp har forklart. Det er ikke sikkert vedkommende alltid har rett, men som regel vil du få noen gode råd som kan hjelpe deg på vei. Og som regel vil det etter hvert bli tydelig for deg hvorfor teknikken skal utføres på akkurat den måten.

Ha

Ha (破) går ut på å fjerne seg fra tradisjonen, bryte reglene, prøve å gjøre egne ting. Men dette har lite å gjøre med at man allerede etter et par år mener at man vet best. Dette er en langsom prosess, og det kan ta mange, mange år før man er på det nivået der det vil gi mening å distansere seg fra trenerens måte å gjøre en teknikk på. Det gjelder like mye i kalligrafi som i judo.

I gamle dager regnet man med at de beste studentene etter en stund ble oku iri. Det vil si at de var “klare for innsikt i mysteriet”. Nå var de klare for mer innsikt i det som kjennetegnet den aktuelle skolen.

Fortsatt var det slik at de måtte gjøre alt, for å etterligne mesterens teknikker og metoder. Men nå kunne lærling og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.

Når studentene oppnådde et høyt ferdighetsnivå, fikk de anledning til å lære alt. Dermed ble det lettere å se det totale bildet – hvordan hver metode henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nå lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nå større anledning til å eksperimentere, for å skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller å utforske egen varianter.

Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.

Hvis vi nok en gang bruker kataene jeg øver på som eksempel, så finnes det mange retningslinjer om avstander mellom utøverne, antall skritt som skal utføres mellom teknikkene, hvilken posisjon utøverne skal stå i og hvordan grepet skal være.

Etter hvert som man har lært seg dette på en så nøyaktig måte som mulig, kan det være hensiktsmessig å tenke over hvorfor det er slik. Kan det være praktisk for meg som har en annen rekkevidde og andre betingelser for grepet, å gjøre teknikkene på en annen måte – samtidig som jeg beholder egenarten til teknikkene og ikke fjerner med fra de grunnleggende prinsippene som skal demonstreres?

Dermed kan man si at kata, uansett i hvilken sammenheng det gjennomføres, er både sterkt stilisert og forutbestemt, men samtidig dynamisk og personlig. Det samme gjelder selvsagt teknikkene i judo. Min variant at et hoftekast eller skulderkast kan se annerledes ut enn den varianten en utøver som er 15 cm høyere og 20 kg tyngre bruker. Men det er fortsatt den samme teknikken.

Ri

Ri (離) betyr å forlate, å skille eller å separere. Dette handler ikke om å forkaste tidligere lærdom eller å gjøre noe helt annerledes. Det er heller snakk om å ha oppnådd et så høyt nivå at man naturlig gjør egne valg, tilpasser teknikker og metoder på en dynamisk måte, og at man utvikler nye variasjoner – i tråd med det man allerede har lært.

For å kunne gjøre dette på en meningsfull måte må man ha en fullstendig forståelse for det som ligger til grunn for håndverket, kampformen, kunstformen man skal lære. Ri handler om å forstå selve konseptet.

Når en utøver når dette nivået kan de utføre teknikker uten å tenke på om det er riktig eller galt. Det er på dette stadiet man kan finne på å si at en utøver er i ett med det hun utfører. Judoutøveren er kataen, og kataen er judoutøveren.

Utøveren blir en del av formen, og det utøveren gjør blir også en del av formen.  Utøveren er nå fri, og vedkommende er kun bundet til sin egen kunnskap og følelse om hva som er god og dårlig kunst.

Shu-ha-ri

Shu-ha-ri er ikke en lineær bevegelse der man blir ferdig med et nivå, glemmer det, og så beveger seg videre. Når man oppnår de høyere nivåene, tar man med seg det man tidligere har lært. Dette kan mer minne om uttrykket “å utvide horisonten”.

Shu-ha-ri kan illustreres som konsentriske sirkler. Her starter man med den aller mest grunnleggende kunnskapen i midten av figuren. Etter hvert beveger man seg utover og får et stadig større overblikk.

Jazz og kunst

Utviklingen av ferdigheter i kampsport kan sammenlignes med prosesser i andre kunstformer. Jazzmusikere vil for eksempel kjenne igjen de tre grunnleggende fasene for å lære improvisasjon: imitere, assimilere og innovere.

Those who do not want to imitate anything, produce nothing.

Salvador Dali

Det er først når man har en viss oversikt over de tilgjengelig mulighetene og verktøyene at man virkelig kan frigjøre seg fra form og rammer. Dette minner meg om et uttrykk jeg har hørt i en kampsportsammenheng. Det kan godt hende det var en kampsportfilm. Uansett, her er det:

Før du begynner å lære, så er fjellet et fjell. Mens du lærer, så er ikke fjellet lenger et fjell. Men når du har lært, er fjellet igjen et fjell.

Jeg er ikke helt sikker på om ordlyden var nøyaktig slik, men det er sikkert flere som kan kjenne seg igjen. Det trenger ikke være snakk om så avanserte teknikker heller. Fallteknikk (ukemi) kan være et eksempel.

Personlig slet jeg i ukesvis med å få tak på forlengs rulle. Jeg spurte, øvde, gikk gjennom utallige frustrasjonsfaser, men til slutt satt teknikken slik den skulle. Da jeg først lærte å utføre en ordinær forlengs fallteknikk, så ble jeg veldig opptatt av å gjøre hver enkelt del nøyaktig slik treneren og judobøkene forklarte. Alt fra plassering av hånden, armen, krummingen av ryggen, hvordan føttene skulle plasseres, og hvordan man eventuelt skulle reise seg ble gjenstand for nøye studier. Etter hvert ble det enklere å frigjøre seg fra rammene. Og med økte ferdigheter, ble det stadig mer interessant å lage morsomme, kreative og annerledes øvelser – der man likevel aldri glemte den grunnleggende formen.

Kilder

Bilder

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

Les mer her

0:00
0:00