JudoMania > > Ep. 48: Sarah Meyer – del 2 av 2

Sarah Meyer – del 2 av 2

Sist oppdatert 29.10.2023.

(Hør gjerne Sarah Mayer – del 1 av 2 før du hører denne episoden.)

Sarah Mayer besøker Asia

Noen få dager før jul, 21. desember 1933, reiser Sarah Mayer til Asia. Da var hun 37 år gammel. Mayer reiste fra Liverpool med S.S. City of Baroda. Båten fungerte delvis som lasteskip og delvis som passasjerskip. Den hadde soveplasser til 100 personer, men da Sarah Mayer reiste til Bombay (Mumbai) i India, var hun 1 av 29 passasjerer om bord. Turen kostet ikke mindre enn £37 som tilsvarer omtrent 25 000 kroner i våre dager.

Umiddelbart etter at Sarah Mayer ankom India via Ballard Pier i Bombay, oppsøkte hun den japanske ambassaden. På denne tiden var det både politisk uro, motstand mot det engelske styresettet, folk som ble fengslet, og navn som Nehru og Gandhi var sentrale i den indiske motstanden mot det britiske styresettet. Alt dette ser ut til å ha gått Mayer hus forbi -enten visste hun ikke om alt dette, eller så var hun ikke interessert.

Sarah Mayer reiste alene, og etter å ha reist rundt i India i flere uker, gikk turen videre til Burma (Myanmar). Derfra dro hun videre til Tibet og Kina. Så å si alle stedene hun dro til opplevde på denne tiden uro, men det virker som om dette var langt unna hennes tanker og bevissthet. Dette kan tyde på at Sarah Mayer enten var eventyrlysten eller naiv – eller kanskje en kombinasjon av begge deler.

Sarah Mayer kommer til Japan

Sarah Mayer ble lenge i Japan, og det kan virke som om hun virkelig forsøkte å gå fullt og helt inn for å lære seg judo. Mye av det vi vet om Sarah Mayers judokarriere er på grunn av brevvekslingen hun hadde med Koizumi mens hun besøkte Japan.

Sarah Mayer ankom Kobe i Japan, og her bodde hun på Yamato hotell. Den første kontakten hun hadde med judo i Japan fikk hun da hun trente med politistyrkene på Butokukai i Kobe. Allerede her ser vi at hun blir koblet opp mot flinke og anerkjente judoutøvere.

Slik så det ut i området rundt Kobe og Osaka på 1930-tallet.

Hovedtreneren på Butokukai var den 29 år gamle Yamamoto Masanobu som vant det japanske mesterskapet både i 1935 og 1936. Og som vi husker fra brevet jeg leste i starten av episoden, så var det langt fra en diskré ankomst. Ifølge brevet Mayer sendte til Koizumi, så var det hundrevis av judo- og kendoutøvere som hadde kommet for å se på treningen hennes.

For mange moderne japanere representerte Sarah Mayer den moderne nye kvinnen, mens Mayer selv var levende opptatt av japansk kultur. Slik sett kan begge parter ha blitt smigret og fascinert av hverandre. I tillegg så hun etter japansk målestokk ganske annerledes ut med sitt blonde hår og sine 165 centimeter. Hun raget hun over mange, kanskje de fleste av de japanske personene hun var sammen med. Gjennomsnittshøyden for japanske kvinner var 151 cm og for menn var den 162 cm på denne tiden.

Japanske fellesbad

Sarah Mayer skriver også at hun ble sjokkert over å måtte dele både bad og badekar med hele Kōbe-politiet. Dette viser egentlig to ting, både at det var uvanlig at kvinner og menn trente sammen, men også at den over 1000 år gamle japanske skikken (fra før Tokugawa-perioden) med bading på tvers av kjønn (onsen) fortsatt var godtatt blant såkalt vanlige folk.

Stort sett trente hun judo hver morgen fra klokka 8 til 10, også på søndager, og tillegg var det svømmetrening hver ettermiddag, fordi svømming ble sett på som en viktig del av treningsregimet til en judoka.

Sarah Mayer følte seg særdeles godt tatt vare på av Yamamoto, og selv om han på ingen måte var vant til å være alene med andre kvinner enn sin kone, tok han seg både tid til å konversere med henne ved hjelp av diverse ordbøker og stor tålmodighet, i tillegg til å vise henne rundt i Kobe.

Mens Sarah Mayer oppholdt seg i Kobe vurderte hun også å reise til Kyoto og Tokyo, for å se om det var bra forhold for judotrening der også. Hun hadde allerede fått noen invitasjoner, blant annet fra en viss Ichiro Hatta, som var 10 år yngre enn henne.

Sarah Mayer hadde blitt særdeles godt mottatt og behandlet i Kobe, så det satt nok langt inne å reise derfra. Det er heller ingenting som tyder på at hun fullt ut forsto hvor viktige Kyoto og Tokyo var i judo-sammenheng.

Sommerferie i Kyoto

Mayer reiste på en sommer-visitt til Kyoto og trente på Butokukai der også. Her var Hajime Isogai trener. Også han ble senere tildelt 10. dan. Hun skriver i et av brevene sine at han ikke akkurat var entusiastisk i sitt møte med henne. Også her ble hun bare henvist til å skifte sammen med mennene uten at det ble gjort noen forsøk på å ta hensyn til at hun var kvinne.

I Kyoto fikk hun også oppleve av kvinner kunne trene på bakkekamp som den offensive part, altså utføre angrepsteknikker, ikke kun selvforsvarsteknikker som var det vanlige i England. I Japan var det vanlig at det var hun som skulle forsøke å angripe en av de erfarne judoutøverne som stort sett lå på rygg og forsvarte seg.

Hvorfor Isogai tok imot Sarah Mayer i det hele tatt er usikkert. Hans tilsynelatende mangel på interesse for hennes tilstedeværelse endret seg i løpet av tiden hun var der, og etter hvert engasjerte han seg personlig i å forsøke å finpusse teknikkene hennes.

En forklaring kan være at han anerkjente forsøkene hennes på å trene hardt og å forbedre seg i judo. Det kan også ha å gjøre med de ulike følgebrevene hun hadde med seg fra andre trenere, eller det kan ha vært en kombinasjon av flere forhold.

Sarah Mayer hadde i løpet av sin rundtur i Japan kontakt med seks judopersoligheter som etter hvert fikk 10. dan – altså den høyest mulige utmerkelsen i judo. Hun ble undervist direkte av fem av disse kommende judansha-ene. Så kvaliteten på den tekniske instruksjonen må ha vært upåklagelig.

Man kan jo bare lure på hvorfor hun fikk tilgang til alle de absolutt beste trenerne i Japan. Til dags dato er det bare 15 utøvere som har blitt tildelt 10. dan, og Mayer ble altså trent av 5 av dem.

Ichiro Hatta i Tokyo

Sarah Mayer planla en toukers tur til Tokyo. Hun hadde allerede blitt invitert dit av en viss Ichiro Hatta som også var den som tok imot henne og som viste henne rundt i byen. Hatta var en kjent person i judomiljøet. Han hadde deltatt i OL i bryting fordi judo var ikke med på OL-programmet. Hatta underviste i judo og bryting på Waseda Universitetet.

Turen deres ble omtalt i mange av de japanske avisene, ikke minst fordi Hatta hadde kontaktet dem, for å fortelle hva som skulle skje og hvor de skulle reise.

Ifølge Sarah Mayer var det ingen i Japan som reagerte på at hun, en gift kvinne, reiste rundt i Japan med en ti år yngre mann. Dette hadde blitt sett på som skandaløst i England, men her i Japan var det ingen som reagerte på det.

Mot slutten av utenlandsturen, som i praksis ble et langt opphold i Japan, ble Sarah Mayer introdusert for Kyuzo Mifune, og han tilbød seg rett og slett å gi henne en privattime i uka. Vi som vet hvor anerkjent og utrolig dyktig Mifune var, forstår at dette var en mulighet uten sidestykke.

I et av brevene sine skriver Mayer:

Jeg øvde med ham en gang på Kodokan og sitter ofte og ser på ham. Han er ekstraordinær. Veldig skrøpelig og skjør, veldig liten og ser ganske gammel ut. Han var i et lekent humør da jeg øvde med ham. Han bare kastet meg rundt i rommet som om jeg var en av disse indiske gummiballene, og når jeg prøvde å kaste ham, var han rett og slett ikke der lenger.

Mifune skal ha sagt at hvis hun ble i Japan et halvt års tid, så kunne han gjøre denne «ganske sterk», så det er ikke rart at Mayer skrev hjem til mannen sin og ba om penger til å forlenge oppholdet sitt. Den opprinnelige planen gikk ut på at hun skulle hjem til jul, men nå ble hun i stedet værende til kirsebærtrærnes blomstring i april.

Sarah Mayer møter Jigoro Kano

I løpet av sitt opphold i Japan møtte hun også Jigoro Kano. I forkant at dette møtet hadde Japan blitt rammet av en voldsom naturkatastrofe. En av tidenes kraftigste og mest ødeleggende tyfoner traff det japanske fastlandet 21. september 1934 og passerte langs hele Japan fra sør mot nord. Over 3000 mennesker omkom, og det var enorme materielle ødeleggelser. Flere enn 200 000 mennesker ble hjemløse. Noen få jordskjelvsikre hus klarte seg imponerende nok, men i det store og hele ble alle bygninger i tyfonens vei ødelagt. I tillegg til den kraftige vinden steg vannstanden opptil 3 meter i Kobe-området og over en meter utenfor Tokyo.

Da Jigoro Kano hadde besøkt Budokwai året før, hadde ikke Sarah Mayer vært blant dem som ble introdusert for den store mesteren, men nå – etter å ha trent intenst med mange kjente japanske mestere og trenere – var situasjonen en helt annen.

Hun var litt nervøs for det første møtet med Kano, men det gikk over all forventning. Sarah Mayer beskriver ham som «en sjarmerende gammel herre med europeiske manérer og som hilste hjertelig på meg og fikk meg til å føle meg ganske hjemme».

Jigoro Kano sørget for at hun fikk full adgang til hoveddojoen på Kodokan. Dette var ikke vanlig på denne tiden. Kvinnene på Kodokan trente vanligvis for seg selv i en annen dojo enn mennene. I tillegg lagde Jigoro Kano en plan som skulle gi Sarah Mayer en innføring i de mer filosofiske sidene ved kampformen. Hun fikk altså i pose og sekk, og dette var mer enn de aller fleste andre gjester ved Kodokan kunne drømme om.

Planen som Jigoro Kano utarbeidet til henne gikk omtrent ut på det følgende:

  • Tren når du vil og så ofte du kan med Kyuzo Mifune og Ichiro Hatto, eller med enhver høyt gradert utøver.
  • Tren kata, grundig, i alle sine former og versjoner.
  • Snakk med meg (altså Jigoro Kano) ofte om de etiske sidene ved judo, og jeg vil også svare på alle spørsmål du måtte ha om judo.

Dette var i alle fall planen. I praksis ble det ikke så store endringer. Sarah fortsatte å trene som før med både Mifune og Hatta. Det er ingen kilder som tyder på at Jigoro Kano og Sarah Mayer gjennomførte hyppige samtaler om judo, men kanskje ble det et litt større fokus på katatreninger for Mayer.

Kodokans 50-årsjubileum

Sarah Mayer var faktisk også en del av Kodokans 50-årsmarkering. Her deltok hun i flere oppvisningskamper til store glede, og kanskje som underholdning, for de fremmøtte. Uansett ble hun gratulert av både Kano og Yamashita etter hennes bidrag. De ga uttrykk for at hun hadde vist gode holdninger og at hun ikke hadde gjort skam på hverken seg selv eller judo – ikke akkurat med de ordene, men det var hovedbudskapet i det de sa.

Kan-geiko

I januar 1934/1935 deltok Sarah Mayer på den tradisjonelle kan-geiko-treningen på Kodokan. Jigoro Kano ønsket å forberede judoutøvere på å kjempe i alle mulige situasjoner, også med tanke på temperaturer. Derfor ble det hver vinter organisert såkalt vintertrening i iskalde treningslokaler, klokka fem(!) om morgenen, og tilsvarende sommertrening i trykkende varme dojoer. Tanken var å herde utøverne.

Ifølge Sarah Mayer deltok hun, som eneste kvinne, sammen med opptil 600 menn som hadde stått opp før soloppgang, for å delta på disse prestisjefylte treningene.

Sarah Mayer og Ichiro Hatta kokte kaffe og hadde det på termos kvelden før, slik at de kunne sove litt lenger. Nok en gang fikk Sarah Mayer delta på treninger som eller kun var forbeholdt menn. De bildene som eksisterer fra denne treningssamlingen, kan vi kanskje kalle den, viser at Mayer trente med mennene selv om det ble arrangert egne treninger for kvinnene også.

Sarah Mayer tildeles shodan

Våren 1935 deltok Sarah Mayer på en gradering på Kodokan der hun ble tildelt 1. kyu (altså brunt belte i vårt system). Ifølge Kodokans eget judomagasin med det treffende navnet «Judo», så hadde hun fått denne graden som følge av hennes at hun rett og slett hadde blitt bedre i judo av all denne treningen. I tillegg ble det lagt vekt på henne dedikasjon og positive holdninger. I tillegg la artikkelen vekt på det faktum at hun hadde vært på kan-geiko, vintertrening, med mennene på Kodokan.

Like etter dette reiste hun en tur til Kyoto, og der møtte hun Isogai (nok en gang). De kjente hverandre relativt godt fra forrige gang Mayer var i Kyoto. Hajime Isogai tildelte Sarah Mayer 1. dan eller shodan, altså svart belte i judo.

Selve graderingen skal ha funnet skjedd i løpet av en fire dagers periode, fra 3. – 6. mars 1935. Hun skal ha vist til sammen 50 teknikker, kime-no-kata som består av 20 teknikker, nage-no-kata med 15 teknikker og katame-no-kata, også med 15 teknikker.

Etter å ha bestått disse testene, ble hun tildelt 1. dan av Hajime Isogai. Ifølge rapporter i ulike aviser, hadde hun ikke bare blitt tildelt denne graden uten videre (fordi hun tilfeldigvis var en turist på besøk), men heller fordi hun ved å trene judo så å si hver dag i 10 måneder hadde vist at hun hadde en seriøs og ærlig tilnærming til kampformen.

Fru. Sarah Mayer fra London, realiserte sin ambisjon, onsdag, da Kyoto Butokukai tildelte henne shodan i judo som hun samvittighetsfullt hadde øvd for å oppnå siden mai i fjor. Hun er den første utenlandske kvinnen som har blitt tildelt en slik utmerkelse.

Japan Times and Mail, 1. mars 1935

Graderingen ble også nøye vurdert og undersøkt i Japan av en «komité av høyt graderte mestere» ledet av Isogai, som ble omtalt som å inneha «den niende graden og å være den første nasjonale mesteren fra Butokukai, en av de to viktigste nasjonale judoskolen; den andre er Kodokan i Tokyo».

Apropos disse to skolene, Butokukai og Kodokan, så kan det virke som om det var en viss maktkamp mellom dem. Det blir iallfall understreket i judomagasinet til Kodokan at Sarah Mayer har 1. kyu fra Kodokan, og at 1. dan kommer fra Butokukai. Det var nok mindre interessant for Sarah Mayer som i egne øyne nå kunne ikle seg det svarte beltet med god samvittighet.

Jeg er ekstremt glad for å ha blitt tildelt dette (beltet) … jeg synes virkelig det var verdt å strebe etter, og jeg er stolt av det. Men dette betyr ikke slutten. Jeg skal fortsette å (jobbe for å) mestre judokunsten, for selv som mester har jeg bare vunnet den første graderingen, jeg må klatre høyere.

Sarah Mayer

I tillegg til artikler i japanske aviser, ble nyheten om hennes svarte belte nevnt i aviser i Australia, New Zealand, Nord-Amerika, Stor-Britannia og eller i Europa.

Noen har pekt på at Japan, med Jigoro Kano i spissen, på denne tiden søkte om å arrangere OL, og at det kunne være et pluss å vise at en blond kvinne fra Europa gjerne kunne trene judo med japanske menn. Det måtte jo være et tegn på at Japan virkelig var en moderne nasjon!

I New Zealand ble nyheten om Sarah Mayers svarte belte ledsaget av et bilde. Bildet var av Sarah, sittende på matten, som ble kvalt bakfra av Shinya Uchida, jernbaneministeren, mens Mifune står og ser på. Det finnes mange mulige tolkninger av bildet, men siden det helt klart er snakk om tre personer som poserer for fotografen, kan det være fristende å tenkte at japanske myndigheter ønsket å si noe om relasjonen mellom Japan og Storbritannia. Kanskje de ønsket å få fram at de ikke på noen måte følte seg underlegne det britiske folk? Det er ikke sikkert, kanskje heller usannsynlig, at Sarah Mayer hadde dette høyt på sin agenda. Hun var nok ekte fascinert av judo og den japanske kulturen.

Tilbake til England

Sarah Mayer reiste tilbake til England samme år som hun ble tildelt 1. dan. Hun hadde vært på reise i halvannet år, og ekteskapet hennes med Robin Mayer hadde gått helt i stå. Hun søkte om skilsmisse bare 14 dager etter at hun kom hjem til England igjen.

En av hennes nærmeste trenere og kontakter fra Japan, Ichiro Hatta, kom til Budokwai i 1935 som et ledd i forberedelsene til OL. Inntil da hadde Mayer ikke trent judo på Budokwai siden hun kom hjem fra sin Japan-turné, men nå dukker hun og henne japanske venner opp på registreringslistene flere ganger i løpet av sommeren.

Selv om Sarah Mayer ikke hadde trent på Budokwai, hadde hun vist interesse for å være med på å utvikle organiseringen og styringen av klubben. Det er heller ikke så rart at hun ikke hadde prioritert judotreninger midt i skilsmissen sin.

Sarah Mayer ble med da Hatta og flere japanske utøvere og trenere reiste på en 3 ukers sommer-turné til blant annet Tyskland, Østerrike og Tjsekkosolovakia. I Tsjekkoslovakia møtte de István Fülöp (Dobó) som er en sentral skikkelse i tsjekkisk judo. I Østerrike ble de filmet i forbindelse med en nyhetssak. Det finnes også kilder, riktignok ubekreftede, som viser til han hun og reisefølget hennes traff Adolf Hitler på denne reisen rundt i Europa. Mayer skrev i ettertid at han var en ufordragelig person, og at han hadde en skremmende utstråling.

I 1936 ble Sarah Mayer intervjuet av London Evening News, og der siteres hun på at judo «er den perfekte trening for enhver muskel. I tillegg er det en filosofisk og etisk side ved judo som er ekstremt verdifull». I artikkelen er det også noe som må være et skikkelig feilsitat:

Jeg det eneste kvinnelige medlem av Budokwai – denne store klubben som har til hektisk å bevare den gamle kampsporten til samuraiene.

For de som kjenner historien hennes, er det opplagt at hun sikter til Butokukai i Japan, men i artikkelen virker det som om hun snakker om Budokwai i London. Denne åpenbare feilen, var ikke like åpenbar for alle medlemmene på Budokwai, og den skal ha ført til at Sarah Mayer følte seg uønsket i klubben i ettertid.

Sarah Mayer fortsatte å promotere judo, blant annet ved å skrive en serie artikler (i løpet av oktober og november 1937) i Daily Mirror om selvforsvar for kvinner. I den første artikkelen skriver hun:

Jiu jitsu er den japanske kunsten for selvforsvar og kamp uten våpen. Jeg ønsker i denne serien å beskrive noen triks som kvinner uten kunnskap om jiu jitsu kan bruke med fordel i tilfelle et plutselig angrep.

Sarah Mayer

Slutten

Det tok ikke lang tid før Sarah Mayer og kildene om henne mer eller mindre forsvinner ut av kildematerialet. Ikke mange år etter at Sarah Mayer kom hjem til England, brøt andre verdenskrig ut. Med den så forsvant også Sarah Mayer ut av judobevisstheten til folk flest.

Og etter andre verdenskrig er det lite informasjon å finne om henne. Hun hadde noen samarbeidsprosjekter med den ikke ukjente George Bernard Shaw, men bortsett fra det forsvinner hun mer inn i det ukjente.

Da hun døde i 1957 viser obduksjonsrapporten at hun led av kronisk alkoholisme, så det hadde gått ganske kraftig nedover henne siden hun var i Japan og trente med de mest legendariske judopersonlighetene i historien.

Kilder:

  • Callan, Heffernan & Spenn (2018) Women’s Jūjutsu and Judo in the Early Twentieth-Century: The Cases of Phoebe Roberts, Edith Garrud, and Sarah Mayer, The International Journal of the History of Sport, 35:6, 530-553, DOI: https://doi.org/10.1080/09523367.2018.1544553
  • Callan-Spenn, Amanda (2019) Having a Bath in Japan: A Biographical Study of Actress and Black Belt Jūdōka Sarah Mayer (1896-1957). University of Wolverhampton
  • Callan-Spenn, A. (2020). The politicisation of sport in the interwar period: a case study of British jūdoka Sarah Mayer. Sport in History40(3), 313–327. https://doi.org/10.1080/17460263.2020.1776379
  • Journal of Combative Sport (2000), Special Section: Training in Japan pre-1960. An Englishwoman’s Description of Learning Judo in Japan: Letters from Sarah Mayer to Gunji Koizumi, 1934-1935, Part I. [Journal of Combative Sport: Special Section: Training in Japan pre-1960 part 1, https://ejmas.com/jcs/jcsart_mayer1_0200.htm
  • Spenn, Amanda. (2017). Sarah Mayer: A Judo Journey.
  • The National Archives (u.a.) Divorce Court File: 87. Appellant: Sills Keith Gibbons. Respondent: Sarah Winifred Benedict Gibbons. Co-respondent: Robert John Mayer. Type: Husband’s petition for divorce [hd].
  • Wikipedia, 1934 Muroto typhoon – Wikipedia
Hva synes du om denne artikkelen?
+1
0
+1
0
+1
0
+1
0

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

0:00
0:00