Sist oppdatert 07.03.2024.
I 1866 startet kampen for kvinners stemmerett. Da foreslo filosofen John Stuart Mill at kvinner skulle få sin plass i blant de stemmeberettigede. Han hadde klart å samle 1500 underskrifter til støtte for sitt forslag. Men det ble nedstemt med 194 mot 73 stemmer i parlamentet. Men selv om forslaget ikke fikk gjennomslag, var det med på å starte en 60 år lang kamp, for å gi kvinner stemmerett på linje med menn.
Suffragettene
Noen av dere har kanskje hørt om suffragettene før. Kanskje dere til og med ser for dere en gjeng damer kledd i store hatter og viktorianske kjoler? Ordet suffrage betyr rett og slett stemmerett, og suffragettene kjempet for likestilling og kvinners stemmerett.
Det var flere grupper i samfunnet som var opptatt av kvinners stemmerett, og suffragettene var den gruppa som viste størst evne og vilje til å aksjonere fysisk – både ved å møte opp, marsjere i tog, kuppe folkemøter, holde taler.
De var i det hele tatt flinke til å skape oppmerksomhet omkring spørsmålet om kvinners stemmerett. Til og med fargene da hadde valgt på klærne var nøye gjennomtenkt: grønt, hvitt og fiolett, altså green, white og violet som representerer forbokstavene i «give women the vote». Dette var ifølge lederne av suffragette-bevegelsen ingen liten og triviell sak, men heller en viktig sak som ville markere og vise samholdet blant kvinnene.
Black Friday
Det britiske politiet tok ikke med silkehansker på de kvinner som demonstrerte for likestilling og stemmerett. Alle konfrontasjoner møtt med brutal motmakt. Det finnes utallige illustrasjoner og bilder fra aviser og plakater som viser at kvinner ble slått, lugget, trampet på og utsatt brutal vold som absolutt ikke sto i forhold til de de hadde gjort.
Fredag 18. november 1910 samlet omtrent 300 demonstranter seg. Blant disse var flere av de kjente suffragettene i samtiden.
Suffragettene marsjerte i retning House of Commons, men de ble stoppet av en massiv politistyrke som slo tilbake på enda mer brutalt vis enn noen gang tidligere. Vanligvis hadde de blitt arrestert i tilsvarende situasjoner, men denne ganger svarte politiet med mer vold enn noen gang tidligere.
Over 200 av kvinnene ble utsatt for brutal politivold i løpet av de seks timene sammenstøtene varte. Øyenvitner forteller om kvinner som ble løftet opp i lufta, kastet oppå andre mennesker «som vedkubber i en vedstabel».
Det finnes noen få bilder fra sammenstøtene, og et av de mest kjente er av Ada Wright som blir banket opp av politiet. Hun skal ha blitt slått ned av politiet “mer enn et dusin ganger”. Dette fotografiet nådde forsiden av lørdagsutgaven av Daily Mirror. (Det fantes få kvinnelige fotografer på denne tiden, men Christina Broom tok en del flotte bilder. Noen av dem kan du se her.)
Etter hvert ble 115-118 kvinner arrestert, det vil altså si hver tredje kvinne som deltok. De ble løslatt neste dag. I etterkant av disse hendelsene ble det krevd en granskning. Men, ikke overraskende, her var det ord mot ord, politiet mente av suffragettene hadde provosert fram reaksjonene, og granskningene førte ingen steder.
Katt og mus-bestemmelsen
Suffragettene begynte å sultestreike, for å skape mer oppmerksomhet omkring det de kjempet for å oppnå. Myndighetene ville for enhver pris unngå at martyrer, og resultatet ble at de sultestreikende kvinnene ble tvangsfôret. I våre dager kalles dette tortur, og til og med for 100 år siden da dette skjedde, vakte denne behandlingen avsky. Myndighetene skjønte etter hvert at tvangsforing var en dårlig idé.
I stedet fant de på en bestemmelse som ble kalt «the Cat and Mouse Act». Fra 1913 ble sultestreikende kvinner sluppet fri fra fengsel, for så å bli arrestert på nytt når de hadde kommet seg til hektene igjen. WSPU svarte på denne håpløse bestemmelsen ved å opprette en spesialenhet med godt trente kvinner som skulle beskytte Emmeline Pankhurst og andre ledere fra å bli arrestert.
Eva Garrud og jujutsu
Allerede i 1908 hadde WSPU kontaktet Garrud-ekteparet som var trenere i en dojo i en velstående bydel i London. Ekteparet William og Edith Garrud hadde trent kampsport hos Uyenishi. De trente først på Uyenishis Bartitsu-klubb, og deretter trente de på Golden Square Dojo.
I Golden Square Dojo møtte ekteparet Garrud de aller beste jujutsu-instruktørene samtiden hadde å by på. Uyenishi er allerede nevnt, men også navn som Tani, Miyake, Maeda, Ohno og selveste Gunji Koizumi.
Både Edith og William Garrud hadde altså mer enn nok bakgrunn for etter hvert å bli instruktører på Golden Square Dojo. William trente menn, og Edith hadde ansvar for kvinner og barn som ønsket å trene kampsport.
I 1908 var lederen for WSPU, Pankhurst, til stede på en demonstrasjon av hva jujutsu dreide seg om. Og det tok ikke lang tid før Edith Garrud tilbød WSPU både medlemsskap og gunstige priser for suffragettene.
I årene mellom 1908 og 1910 ble Edith Garruds jujutsu-treninger stadig mer preget av de politiske holdningene hennes. I 1910 skrev hun:
Fysisk styrke er det eneste området der kvinner ikke har vist at de er på lik linje som menn. Og mens vi venter på den utviklingen som sakte, men sikkert vil før til likestilling, kan vi like gjerne bruke tiden godt å lære oss vitenskapelig utprøvde teknikker som jujutsu. I denne kunstformen er alle likeverdige, liten eller stor, tung eller lett, sterk eller svak; det er vitenskap og tilpasning som fører til seier. Er ikke nettopp dette et varsel om hva framtida vil bringe? Forskning, hurtighet, vitalitet og hjerne vil med sikkerhet utligne brutal styrke både i politikk og i slåsskamper.
Edith Garrud
Selv om WSPU og suffragettene trente jujutsu, mente Garrud fortsatt at dette handlet om å forsvare seg mot bøllete og voldelig oppførsel fra menn – uansett hvilke menn det var snakk om. Her var hun ikke alene, og enkelte aviser hadde på eget initiativ oppfordret kvinner til å lære seg jujutsu. Daily Express hadde blant annet en artikkel i 1908 der det sto: ‘kvinner overfalles så ofte langs landeveien’ at det er nødvendig å lære seg selvforsvar. Det uvanlige Garrud gjorde var at hun som kvinne snakket høyt og tydelig og offentlig om at kvinner måtte lære å forsvare seg fysisk mot menn.
Dette viste Edith Garrud i praksis da Evening Telegraph arrangerte et møte mellom henne og en politimann. Noen historikere mistenker Evening Telegraph for å ønske å gjøre narr av henne. Det var ikke uvanlig på denne tiden. Avisene var fulle av sarkastiske og ironiske tegninger og saker om suffragettene. Evening Telegraph setter henne opp mot en politimann i en arrangert kamp i et tomt rom. Det ble avtalt at de skulle gå noen runder, og det hele så ut som en svært ujevn kamp.
Han gjorde blant annet narr av høyden hennes. Hun var bare 147 cm, og politimannen skal ha vært 188 cm. Han må iallfall ha vært over 178 høy som var minstekravet for politibetjenter på denne tiden.
Kampen endte med noe som kunne ligne på et skikkelig overtak til politimannen. Han skal ha følt seg rimelig seierssikker. Han dytter henne over ende, men er uoppmerksom et lite øyeblikk. Hun får sparket en fot opp i mellomgulvet hans samtidig som hun drar ham over seg slik at han flyr i en bue over henne og lander på ryggen.
Politimannen skal ha blitt imponert og uttalte i etterkant at om dette hadde skjedd på gata, så hadde London-politiet vært en mann mindre på jobb.
The bodyguard
Etter situasjonen mellom demonstrerende suffragetter og myndighetene ble enda vanskeligere, først som en følge av «black fridag» og så den håpløse «cat and mouse act», mente ledelsen i WSPU at det var behov for en enhet med spesielt godt trente livvakter for lederne av WSPU. Da ble det naturlig å henvende seg til Edith Garrud.
Tony Wolf skrev i sin bok om Edith Garrud at det var en direkte sammenheng mellom treningen som Edith Garrud drev med i hennes private dojo, og det å være hovedtrener for livvaktene til lederne i WSPU. I boka «Edith Garrud: The suffragette who knew jujutsu» skriver han:
«Medlemmer av «The Bodyguard» måtte være atletiske og villige til å risikere både skader og arrestasjon. Hun (Edith Garrud) trente livvaktene på hemmelige adresser i London, og hun lærte dem hvordan de skulle bruke indiske klubber av tre, som de skjulte under kjolene. Disse ble brukt som våpen rettet mot hjelmene til politibetjentene.»
Grunnen til at de øvde spesielt på å slå politihjelmene av hodet på betjentene var fordi hjelmene måtte erstattes av betjentene selv. De visste at om en politimann mistet hjelmen, ville han plukke den opp med en gang, og dette ga dem en fordel i en trengt situasjon.
Noen suffragetter hadde blitt trent av Edith før Black Friday, men nå blir det flere som deltar og treningene blir mer systematiske. Det var faste treninger på tirsdager og torsdager. Prisen var på den tiden 5 shilling og 6 pence i måneden. Det tilsvarer cirka 200 kroner i måneden i dagens verdi.
De startet å trene i Kensington. Men på grunn av motstanden i samfunnet måtte treningene ofte flyttes til nye steder. Det var ikke så mye at selve treningene var i politiets søkelys. Det var mange som trente jujutsu på denne tiden, også politiet; men det handlet mer om at deltagerne faktisk var ettersøkt av politiet.
Suffragettene møttes i Londons shoppingstrøk, for der var ikke mennene så interesserte i å være, og der kunne kvinnene snakke uforstyrret med hverandre. Shoppingstrøkene på sin side så dette som en mulighet for å tjene penger, og de begynte å selve «suffra-merch».
Første verdenskrig
Den gjensidige volden eskalerer fram mot 1914. Men så blir verden opptatt av en helt annen sak, nemlig første verdenskrig. Da oppløses mer eller mindre WSPU, og Pankhurst oppfordrer medlemmene til å delta i arbeidet for nasjonen, for på den måten fremme saken for like rettigheter og stemmerett ved å vise at kvinner bidrar på samme måte som menn når nasjonen står overfor utfordringer.
I 1918 sier den britiske statsministeren fra parlamentets talerstol at han ikke tror krigen ville blitt vunnet uten kvinnenes innsats og hjelp. Stemmerett innføres i England, men med haugevis av regler og begrensninger. 10 år senere, i 1928, fikk alle kvinner stemmerett.
Edith Garrud og mannen hennes drev dojoen fram til de pensjonerte seg i 1925. Fem år før hun døde, da var hun 94 år, ga hun et intervju der hun blant annet demonstrerte en leddlås på håndleddet til journalisten. Så de gamle kunstene var fortsatt på plass.
Edith Garrud døde i 1971, 99 år gammel.
Kilder
- Brough, D. (2020). The Golden Square Dojo and its Place in British Jujutsu History. Martial Arts Studies, 0(10), 66. https://doi.org/10.18573/mas.113
- Brown, Hannah (2021) The Battle of Glasgow: Scotland’s ‘hidden’ history of suffragettes and self-defence from ‘Suffrajitsu’ to Indian clubs, The Scotsman
- Callan, M., Heffernan, C., & Spenn, A. (2018). Women’s Jūjutsu and Judo in the Early Twentieth- Century: The Cases of Phoebe Roberts, Edith Garrud, and Sarah Mayer. International Journal of the History of Sport, 35(6), 530–553. https://doi.org/10.1080/09523367.2018.1544553
- Chertsey Museum (u.a.) Dress & the Suffragettes
- Garau, Annie (2017) The Suffragettes Who Used Jujutsu To Fight For The Vote
- Iglikowski-Broad, Vicky (2019) Suffragettes and the Black Friday protests: 18 November 1910, The National Archives
- Ruz, Camila & Parkinson, Justine (2015) ‘Suffrajitsu’: How the suffragettes fought back using martial arts, BBC New Magazine
- Suffrajitsu (2013) “Woman’s Handiest Weapon”: the stiletto hatpin (1904), Suffrajitsu
- UK Parliament (u.a.) John Stuart Mill Amendment
