Kohaku shiai

Konkurranser i judo kalles shiai. Allerede i 1884 ble det arrangert en såkalt kohaku (“rød og hvit”)-shiai på Kodokan i Tokyo. Konkurransen finner fortsatt sted annet hvert år på Kodokan. Konkurransen overgår dermed de moderne olympiske med 12 år og er blant de eldste idrettsarrangementene som fortsatt arrangeres.

Kohaku betyr rød og hvit, og vi kjenner igjen ordet fra betegnelsen på de røde og hvite judobeltene. I utgangspunktet foregikk disse konkurransene på Kodokan hver høst, men etter hvert bestemte Jigoro Kano at det skulle konkurreres to ganger i året – både høst og vår.

I kohaku shiai var det ingen vektklasser. Kampene ble kjempet etter “vinneren står”-prinsippet. Selv om det ikke var vektklasser, startet man med de letteste utøverne. På et opphøyd område, joseki (en slags ærestribune), satt dommerne og de aller høyest graderte. Disse viste med rødt eller hvitt flagg hvem som vant kampen.

Dersom den største utøveren vant sin første kamp, hadde han jo bare vunnet én kamp, og han måtte derfor kjempe seg et stykke nedover i rekka igjen. Som regel var det snakk om å gå mot 4-5 av de utøverne som var nærmest i vekt og størrelse.

Utøverne hadde enten rødt eller hvitt belte slik at publikum skulle klare å skille dem fra hverandre. Det systemet brukte man også en variant av da jeg begynte å trene judo. Da brukte vi såkalte kampbelter, men disse kom i tillegg til det beltet vi allerede hadde på oss. I kohaku shiai la utøverne fra seg sitt opprinnelige belte og brukte kun det røde eller hvite. I våre dager skiller man gjerne utøverne fra hverandre med blå eller hvit judodrakt.

Kodokan kohaku shiai er også en såkalt batsugun-shodan-konkurranse. Det betyr at det er mulig å bli tildelt en høyrere beltegrad på bakgrunn av antall kamper man vinner i turneringen. I slike tilfeller blir man tildelt den nye beltegraden der og da.

Reglene i kohaku shiai

De opprinnelige kampreglene i kohaku shiai var preget av de gamle reglene som gjaldt for jujutsu-kamper. Kampene ble avgjort ved hjelp av kast, kvelinger, holdegrep og bend på alle ledd (tær, ben, armer, håndledd, fingre og andre teknikker som ville vært avgjørende også i en reell kampsituasjon. Dette skal Jigoro Kano ha gjort om på i 1899, og da ble de fleste bend på ledd forbudt i konkurranser. I 1916 ble bend på knærne og bensaks rundt midjen forbudt, og fra 1925 var det kun tillatt med bend på albueleddet.

Kampene varte rett og slett til de var avgjort. Det var opp til dommeren å avgjøre når det tidspunktet innfant seg. I flere tilfeller varte kampene opp mot en time, og noen ganger ble kampene avgjort fordi en av utøverne simpelthen ikke orket mer.

De første reglene for kohaku shiai ble kalt Kano jujutsu kampregler for kohaku-turneringen, og det kan gjenspeile at Kodokan judo i utgangspunktet ble sett på som en alternativ form for jujutsu. Det er også interessant å se hvor ulike reglene er sammenlignet med dagens moderne judoreglement. De følgende reglene er nedtegnet i 1905:

  1. Utøverne skal ha på seg jakke og belte.
  2. Et utøver taper kampen når begge skuldre og hofte har berørt gulvet forutsatt at årsaken til denne posisjonen er at vedkommende har blitt kastet.
  3. En utøver taper kampen når vedkommende er i en slik posisjon på gulvet og ikke kan frigjøre seg selv fra motstanderens grep i løpet av to sekunder.
  4. En utøver taper kampen når han, uansett årsak, er bevisstløs. Det er ikke tillatt å bruke alvorlige triks (“serious tricks”) når brytekampen foregår mellom venner. Teknikker som spark og brekke armer, ben og nakke er forbudt.
  5. En utøver taper kampen dersom vedkommende på gi seg på grunn av en teknikk som motstanderen har brukt.
  6. Når en utøver ser seg nødt til å overgi seg, må han slå på gulvet eller på motstanderen med hånda eller foten. Dette skal da bli sett på som et tegn på at man overgir seg.
  7. Når en utøver gir seg og viser tegn på dette ved å slå på gulvet eller hvor som helst, skal vinneren av kampen umidddelbart avslutte sin teknikk.
  8. Det er enighet om at en jujutsu-utøver, uansett om han slåss mot en bokser eller bryter, alltid kan benytte alle teknikker som tilhører jujutsu.
  9. Det er også enighet om at jujutsu-utøveren ikke kan påta seg noe ansvar for skader som måtte oppstå i løpet av kampen, og at jujutsu-utøveren skal holdes fri for ansvar og skyld dersom skader skulle oppstå i løpet av kampen.
  10. To kompetente vitner som representerer hver side, eller totalt fire, skal sørge for at disse reglene er gjennomgått og signert før kampen. På den måten skal ingen av utøverne ha grunn til å klage som følge av noen form for skader eller dødsfall som måtte oppstå i forbindelse med kampen.

Kilder

Bilder

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, fikk 1. dan i 1989 og begynte å lage disse nettsidene i 1997.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.