Sist oppdatert 20.03.2023.

Da Tokio Hirano (平野時男) ankom Holland i 1971 etter å ha vært hjemme i Japan i tre år på grunn av en alvorlig leversykdom, var dette en såpass viktig hendelse at landets største morgenavis, De Telegraaf, spanderte en hel forside på saken med overskriften «Hirano er tilbake!»

Tokio Hirano ble født i 6. august 1922 i Sumoto som ligger på en øy litt sør i Japan, ikke langt fra Kobe og Osaka. Hirano døde av leversykdom og kreft i 1993. Han ankom Europa i 1948. Da hadde Tokio Hirano 6. dan (etter hvert fikk han 8. dan). Etter et kort opphold i Frankrike og Tyskland, reiste han videre til Nederland og Belgia, der han gjorde en stor innsats for å promotere judo.

Tokio Hirano begynte å trene judo 12 år gammel, og allerede som 14-åring fikk han svart belte. Etter hvert på ble Tokio Hirano noe som kalles for uchi-deshi, en slags lærling som bodde hjemme hos treneren sin. I Hiranos tilfelle var treneren ingen ringere enn Fukushima Seizaburo som i 1948 ble tildelt 9. dan. Samtidig som Hirano trente judo hos Fukushima, trente han også judo hos Morishita Isamu som også ble tildelt 9. dan. Det samme gjaldt for den tredje judotreneren til Hirano. Så man kan trygt si at de første trenerne til Tokio Hirano hadde høy kvalitet.

Ganske tidlig spesialiserte Hirano seg på tai-otoshi, som også ble hans varemerke og kjennetegn kan man kanskje si. Men det som virkelig gjorde Tokio Hirano enestående som utøver og ga han rykte som nærmest uovervinnelig var det han gjorde i en kohaku-shiai på Kodokan. Der slåss han mot, og vant over, 15 utøvere med 4. dan i løpet av halvannen time.

Dette hadde aldri noen klart før ham, og heller ikke etter ham, og en slik enestående bedrift, kalt batsugun (抜群) på japansk, gjorde at Hirano ble direkte forfremmet til 5. dan.

Hirano nøyde seg ikke med én seier, og i løpet av de neste årene, altså utøver 1940-tallet vant han mange konkurranser i Japan. I 1946 ble han headhuntet til en stilling som leder for all judotrening av den keiserlige garde, og året etter mottok han 6. dan.

Det skulle vise seg at det var en konkurranse som ble katalysatoren for Hiranos reise til Europa. Tokio Hirano gikk en kamp mot Yoshimi Osawa. Kampen ble dømt av den legendariske Kyuzo Mifune som var regnet som den beste judoutøveren i Japan noensinne. Uansett, så sies det at dømmingen var partisk i favør av Osawa. Dette skal ha opprørt Hirano såpass mye at han rett og slett pakket snippsekken og dro til Europa. I Japan var jo Mifune nærmest for en gud å regne, judoguden ble han faktisk kalt, så det kan ikke ha vært enkelt å protestere på en dommeravgjørelse fra ham. Så dermed endte altså Tokio Hirano opp i Europa.

Tokio Hirano i Europa

Tokio Hirano ble sett på som en old school sensei, men han var ikke bare streng. Det sies at Hirano også hadde både glimt i øyet, sans for humor og et varmt hjerte.

Utøverne han var trener for fikk alltid beskjed om å holde seg oppreist, og å gå relativt løst i ledig med armene. Han mente at en relativt naturlig posisjon vil gjøre det enklere, mer effektivt og mye raskere å utføre teknikker. Vi som har trent judo, aikido og lignende vet jo at det er enklere å kaste en person i bakken hvis den personen er ute av balanse.

Bølgende balansebrudd

Kyuzo Mifune som var aktiv på begynnelsen av 1900-tallet brukte en ball som metafor da han skulle undervise i balansebrudd og bevegelser. Jeg har sett noen videoer der han faktisk har med seg en ball inn i treningssalen, for å demonstrere dette.

Men hva var det Tokio Hirano brukte som metafor? Jo, det var vannets bevegelser. Altså bølgende bevegelser der du får motstanderen inn i en rytme som skal brytes. Hiranos metode for balansebrudd og forberedelser til kastteknikker er det faktisk forsket på. Og her har forskerne gått grundig til verks med differensialligninger og bølgeteorier og kommet fram til at det er vanskelig å sammenligne to judoutøvere på matter med noe som foregår i vann.

Konklusjonen var at man ikke kan tolke Hiranos bølgemetafor bokstavlig, men at det fungerer godt som nettopp en metafor. Forskerne konkluderte også med at så å si alle varianter av ting man gjør i forkant av en teknikk har til hensikt å bryte ukes rytme og dermed balanse.

Hiranos prinsipper legger til noe viktig når det gjelder Kodokan og Jigoro Kanos måte å forklare balansebrudd på, nemlig en tredje dimensjon eller akse. Kodokan-versjonen av kuzushi forholder seg kun til kraft-motkraft og skyv eller trekk i ulike retninger. Tokio Hirano legger til høyde som en tredje faktor, og dette kan faktisk bidra til å gjøre balansebruddet mer effektivt. I tillegg viser han at rotasjon, og da gjelder det ukes kropp, også er et viktig element i balansebruddet.

Hirano var opptatt av vannets bevegelser som metafor for de bevegelsene som finner sted mellom utøverne i en judokamp. Han mente også at et judokast består av fire faser: nemlig grepet, balansebruddet, inngangen og selve kastet. Denne måten å dele judoteknikker inn på har nok påvirket mye av måten man underviser på i vår del av judoverdenen.

De teknikkene han var spesielt opptatt av var o-soto-gari, o-soto-otoshi, ippon-seoi-nage, o-uchi-gari, tai-otoshi og uchi-mata. Dette er teknikker som fungerer godt sammen og som utfyller hverandre på en god måte, særlig som finter og kombinasjonsteknikker.

Selv om Hirano var en fantastisk dyktig judoutøver med alt som følger med som fysisk og mental styrke, strategisk og taktisk dyktighet og så videre, så var det visse språkbarrierer da han underviste sine judoprinsipper. Det er judohistorikere som antyder at det derfor var umulig at utøverne kunne forstå alt det Hirano forsøkte å formidle, og at dette kombinert med et helt annet sett med kulturell ballast, gjorde at man bare fikk tak i en liten flik at Hiranos bølgemetaforer og -prinsipper.

Så hva var det Tokio Hirano bidro med når det gjelder europeisk judo? Først og fremst var det måten å lære judokast på som ble forandret og videreutviklet. Det gjelder både måten man delte opp en teknikk på, og måten man øvde balansebrudd på.

Kilde:

• Black Belt Times, desember 1971, Vol. IX, No. 12
• de Crée, C. (2014). Nanatsu-no-kata, Endō-no-kata, and Jōge-no-kata ―A pedagogical and qualitative biomechanical evaluation of Hirano Tokio’s kuzushi (unbalancing) concept as part of skill acquisition for throwing techniques in Kōdōkan jūdō. /Revista de Artes Marciales Asiáticas/, /9/(2), 69–96.

Bilde

• Nanatsu-no-kata, Endō-no-kata, and Jōge-no-kata ―A pedagogical and qualitative biomechanical evaluation of Hirano Tokio’s kuzushi (unbalancing) concept as part of skill acquisition for throwing techniques in Kōdōkan jūdō – Scientific Figure on ResearchGate. Hentet fra https://www.researchgate.net/figure/Hirano-Tokio-sensei-during-a-visit-to-the-authors-original-judo-club-the-Judo-and_fig4_263087428 [29. mai 2021]