Sist oppdatert 20.03.2023.
På begynnelsen av 1900-tallet var det mange feminister som så på kampformer som boksing, bryting, fekting og judo som en del av kampen for kvinnefrigjøring og likestilling. I utgangspunktet ble slike aktiviteter assosiert med kamper om pengepremier og barslagsmål. Blant annet derfor syntes ikke folk i middelklassen at dette var noe å drive på med – særlig ikke for kvinner.
Utover på 1900-tallet ble like vel kampsport tatt inn i det moderne samfunnet. Særlig fekting slo godt an blant kvinner, delvis fordi det var god trening, delvis fordi man mente det var bra for karakteren, og delvis fordi det var lite kroppskontakt mellom utøverne.
Under krigen mellom Japan og Russland i 1904-1905, ble judo populært blant overklassekvinner i den vestlige verden. Noe av grunnen var at man i den japanske hæren påsto at judo var et av de hemmelige våpnene som gjorde de japanske soldatene uovervinnelige. Dessuten kom flere jujutsu-trenere og sportsjournalister med helt usannsynlige og overdrevne påstander om hvor effektive judoteknikker kunne være.
Et eksempel på slike påstander kunne man lese i mai-nummeret av Cosmopolitan i 1905. Katsukuma Higashi fra Japan var på besøk i New York, USA. Han utbasunerte at enhver 60 kg tung person “med gode moralske kvaliteter” i løpet av 6 måneder med judotrening ville være i stand til å vinne over “en mann som var dobbelt så tung og tre ganger så sterk uansett i hvilken situasjon”.
Videre forteller Higashi at han ikke kan demonstrere de farligste teknikkene, for da kan den andre personen skade seg. Den 10 sider lange artikkelen fra 1905 er nærmest utformet som en høflig debatt mellom to personer som er uenige om hva som er best: amerikansk bryting eller jujitsu (judo).
Den 65 kg tunge Higashi ble nødt til å omformulere seg ganske raskt. I løpet av det første året hans i USA ble han overvunnet av en 70 kg tung bryter (George Bothner) og en 52 kg tung judoka (Yukio Tani). Men mytene hadde allerede fått lov til å befeste seg.
Et moderne eksempel på den samme myten kan man se i filmen Karate Kid. Der lærer den ultimate sveklingen seg karate slik at han blir nærmest uovervinnelig i løpet av de syv ukene mellom Halloween og juleferien.
Litt mer moderate utsagn kunne man lese i boken “Physical Training for Women” skrevet av Irving Hancock i 1904. Hancock hadde lært kampsport av politimesteren i Nagasaki, Japan. I boken sto det å lese:
Jiu-jitsu, hvis trent og fulgt i alle detaljer, vil gjøre en svak kvinne sterkere, og vil gjøre en hvilken som helst middels sterk kvinne overlegen enhver mann av tilsvarende størrelse. De dager er over da kvinnens svakhet ble sett på som et positivt trekk ved hennes kjønn, og jiu-jitsu viser veien som den moderne og sterke kvinne bør følge. VÆR STERK! Det er verken eleganse eller skjønnhet i det å være svak.
Irving Hancock, 1904
I en annonse for “Physical Training for Women” publisert i New York World 30. mars 1904 kunne man lese: «Jujutsu har blitt praktisert av japanere i 2500 år. Jujutsu betyr “kroppsbygging”. Det er lett å lære jujutsu.» Dette viser hvor enkelt myter kunne oppstå i denne perioden. Mange av disse mytene henger igjen fortsatt når vi omtaler og tenker på kamsport.
England
Jujutsu ble innført i England allerede i mars 1892. Yukio Tani introduserte judo i engelske konsertsaler i 1899. Både den engelske og den amerikanske hæren var allerede kjent med judoteknikker gjennom sine japanske kokker og immigranter i de to landene. Til og med fiksjonsfiguren Sherlock Holmes lærte seg asiatisk kampform, nærmere bestemt baritsu.
Ju-Jutsu Suffragette eller Ju-Jutsuffragette
Fokuset på kampsport og selvforsvar kom samtidig som kvinner kjempet for sine menneskerettigheter og sin frigjøring fra mannen på begynnelsen av 1900-tallet. Her var blant annet en kvinne som Edith Margaret Garrud banebrytende. Det samme gjaldt feministene som ble omtalt som suffragettene.
Ganske raskt kom det bøker spesielt beregnet for kvinner som trente kampformer fra Japan. Den aller første av denne typen var sannsynligvis “Meine Selbsthilfe Jiu Jitsu für Damen” (Nuremburg: Attinger, 1901).
På engelsk var den første”Physical Training for Women by Japanese Methods” (New York: G.P. Putnam’s Sons, 1904). To år senere kom “The Fine Art of Jujutsu” av Emily Watts (London: Heinemann, 1906). Denne boken ble et av de viktigste bidragene til spredningen av judo i England. Den inneholdt mange beskrivelser og 141 bilder av teknikker.
I magasinet “Physical Training for Women” beskriver skribenten Hancock sitt møte med to kvinnelige jujutsuka slik:
En gang jeg arbeidet på en jujutsuskole i Tokyo, fikk jeg ros for mitt arbeid der. Deretter spurte vedkommende trener meg plutselig om jeg ville “se hva en japansk kvinne kan klare”. Jeg forsikret han om at det ville jeg gjerne. Kvinnen lo og fniste da hun nærmet seg. Hun virket naiv, søt og feminin slik unge kvinner gjerne gjør. Hun stanset foran meg bukket og gikk et skritt tilbake. Det er vel unødvendig å fortelle at jeg var langt større enn henne. Vi kjempet fem meget korte kamper, der jeg bare klarte å vinne en eneste…
Hancock
Gunji Koizumi grunnla Budokwai i London i 1918. Det var den første judoklubben utenfor Japan. De første medlemmene var japanske, etter hvert fulgte britiske menn som hadde oppholdt seg i Japan etter. Det var ikke før i april 1919 at Katherine White-Cooper ble det første kvinnelige medlemmet (nr. 60). Et halvt år senere begynte mrs. Taylor som den andre kvinnen (medlem nr. 76), og i løpet av 1920 begynte det 23 kvinner i tillegg til de to første. I løpet av 1920-tallet begynte Budokwai i London med egne treninger kun for kvinner to kvelder i uka.
Judoen spredte seg til stadig flere byer, og i løpet av 1930-åra ble trente kvinner også judo i Strathmore Gardens. Der var det Yukio Tanis datter som underviste i judo på lørdag ettermiddag.
De britiske myndighetene oppfordret kvinner til å trene ukentlig, og selvforsvar og judo var en naturlig treningsform. Det ble lagt vekt på at man trengte mindre styrke i judo enn i vestlige former for bryting og boksing.
Sarah Mayer ble den første kvinnen utenfor Japan som fikk første dan. Det fikk hun i 1935.
USA
Samuel Hill var faktisk den som bidro til at judo ble populært i USA. Han ønsket å lære sin ni år gamle sønn den eksotiske kunsten han kun hadde sett på oppvisninger på en forretningsreise til Japan. Hill hadde blitt rik på drift av jernbane. Han ba en av sine kontakter om å hente den beste treneren fra Japan til USA.
Dermed kom professor Yoshitsugu Yamashita til USA sammen med sin 26 år gamle kone Fude Yamashita. Han fikk etter hvert kontakt med Roosevelt, og hun begynte med trening for kvinner i Washington, USA (se bilder her). Blant de Fude Yamashita trente var:
- Martha Blow Wadsworth (søsteren til Susan Blow)
- Hallie Elkins (gift med senator Stephen Benton Elkins)
- Grace Davis Lee (1869-1931) – Hallie Elkins yngste søster
- Katherine Hallie Elkins (1886-1936) – Hallie Elkins datter
- Jessie Ames
- Re Lewis Smith Wilmer
Etter at presidentvalget i USA var over i 1904, sluttet også dette judoprogrammet. Men judo hadde fått et lite fotfeste i USA. Judo ble aldri like populært blant amerikanske kvinner som blant engelske kvinner.
Reaksjoner på av kvinner trente kampsport
Reaksjonene på at kvinner trente judo og selvforsvar var delte. Noen så på det som flott og nyttig, mens andre mente det var mot Guds vilje. De aller fleste synes det var komisk å se kvinner slåss. Dette endret seg mot slutten av 1930-tallet da kvinnelig militærtjeneste gjorde selvforsvar akseptabelt og nødvendig.
Likevel var det flere som var skeptiske. Det er kanskje ikke så rart at motstanden mot kvinner og idrett var relativ stor. I 1936 skrev man i det kjente bladet Scientific American:
Feminine muscular development interferes with motherhood.
Donald A. Laird, Scientific American, 1936
Kvinnene reagerte også ulikt på dette nye tilbudet. Sufragettene og overklassekvinnene så på deltagelse i denne treningen som positivt for kvinnekampen. Kvinner i arbeiderklassen så på judotrening som en mulighet til å få jobb på omreisende sirkus og lignende. Kvinner i arbeiderklassen fant også ut at det kunne være nyttig med noen grep og triks overfor menn som var litt for nærgående.
Uansett hvordan man snur og vender på det var kvinner på sterk frammarsj i idretten på 1920-tallet. De spilte baseball, basketball, golf, tennis og volleyball – aktiviteter som tidligere hadde vært utenkelig at kvinner skulle bedrive.
I et forsøk på å opprettholde en viss grad av kontroll mente man fortsatt at enkelte idretter var bedre egnet for kvinner enn andre. Boksing og fotball var eksempler på uegnete idretter. Judo har også sin historikk når det gjelder kvinnenes deltagelse.
I tillegg lagde man ofte regler som gjorde kvinneidrett kjedelig å se på, for ikke snakke om å drive med. I 1922 gjaldt for eksempel disse reglene for et kvinnelag i basketball i San Francisco, USA: Ingen dansing, ingen suppe, ingen melk, ikke søtsaker, ikke iskrem, ikke kakao, to timers hvile før hver kamp, åtte timers søvn hver dag, ikke fritert mat, ikke pasta, fotbad tre ganger i uken og så videre.
I våre dager er det fortsatt store forskjeller både når det gjelder reglement, status og lønn mellom idrett for kvinner og idrett for menn.
Kilder
- Leonard H. F. og Higashi K. (1905) American Wrestling vs. Jujitsu. The Cosmopolitan
- Svinth, J. R. (2000, januar). WomenWho Would Not Be Sheep: Women’s Combative Sports in the Twentieth Century. Hentet 8. mars 2017, fra http://ejmas.com/jalt/jaltart_svinth4_1199.htm
- Svinth, J. R. (2001, februar). The Evolution of Women’s Judo, 1900-1945. Hentet 8. mars 2017, fra http://ejmas.com/jalt/jaltart_svinth_0201.htm
Bilder
- @amandaabigailphotography via Twenty20
- Arthur Wallis Mills, Public domain, via Wikimedia Commons
- George Beldam, Public domain, via Wikimedia Commons
