Jigoro Kanos siste reise

I 1938 var Jigoro Kano 77 år gammel. Han hadde diabetes og var fysisk svekket av alderdom. 77 år var en respektabel alder i Japan på denne tiden. Forventet levealder var beskjedne 48 år. I Norge var forventet levealder på denne tida 66 år. Det er mange faktorer som påvirker gjennomsnittlig levealder, sykdom, krig og andre elementer spiller selvsagt inn – også i Japan.

Forventet levealder i Japan (1860–2020)

Kilde: Statista (2025)

Som Japans aller første medlem av Den internasjonale olympiske komité, kjempet Jigoro Kano for at sommer-OL i 1940 skulle avholdes i Tokyo – til tross for den pågående krigen mot Kina.

På 1930-tallet ekspanderte nemlig Japan på en svært aggressiv måte i sine nærområdet. ! 1931 okkuperte de Mandsjuria i Kina, og i 1937 brøt det ut full krig mellom Japan og Kina. Denne ekspansjonen hadde egentlig kun imperialistiske årsaker, og den ble drevet av et ønske om å sikre tilgang til nødvendige råvarer og å etablere Japan som en stormakt i regionen. I 1940 allierte Japan seg med Tyskland og Italia, og dermed sto de i krig på samme side som nazistene og Hitler.

Jigoro Kanos olympiske engasjement

Jigoro Kano hadde blitt Japans første medlem av den internasjonale olympiske komité allerede i 1909. På det tidspunktet var Kano president på Tokyo Higher Normal School (i dag Tsukuba-universitetet).

Han var en ivrig forkjemper for andre idretter enn judo, blant annet svømming som hadde lange og stolte tradisjoner i Japan. I tillegg var han opptatt av idretter som langdistanseløping, tennis og fotball.

Jigoro Kano hadde også et sterkt internasjonalt engasjement. I årene mellom 1896 og 1909 tok Tokyo Higher Normal School imot omtrent 7000 utenlandske studenter. Dette, kombinert med alt vi vet om Kanos syn på fysisk aktivitet som noe mer enn kun trening, gjorde at Pierre de Coubertine ble opptatt av hva denne japanske mannen kunne tilføre det olympiske idealet.

Jigoro Kano var svært delaktig i at Japan deltok med 2 utøvere i OL i Stockholm i 1912: maratonløperen Yahiko Mishima og svømmeren Shizo Kanakuri.

Det var langt fra enkelt å komme seg til Sverige fordi japanske myndigheter, og de eksisterende idrettsorganisasjonene, ikke ville støtte deltagelsen økonomisk. Løsningen ble at Jigoro Kano med flere opprettet et amatørforbund for idrettsutøvere, der han selv ble president. Gjennom dette forbundet fikk utøverne økonomisk støtte slik at de kunne ta seg råd til å delta i internasjonale konkurranser.

Til tross for manglende medaljer i Stockholm var deltakelsen symbolsk viktig for Japans internasjonale anerkjennelse i idretten. De første medaljene kom i 1920, og den første gullmedaljen kom i 1928.

OL-konferansen i Kairo

I løpet av 1930-tallet deltok Jigoro Kano på mange møter i den internasjonale olympiske komité. Han var med i Wien i 1933, og i 1934 reiste han til Aten og videre til Berlin, som skulle arrangere OL i 1936. I 1936 deltok han også på IOCs møte i Berlin. Det var på dette møtet det ble bestemt at OL i 1940 skulle arrangeres i Tokyo. London trakk dermed sitt kandidatur som en del av en politisk prosess der britene skulle forsøke å forbedre de diplomatiske forbindelsene til Japan. OL i Tokyo skulle være det første olympiske arrangementet planlagt utenfor Europa og Amerika.

Begrunnelsen for at sommer-OL skulle avholdes i Tokyo, og vinter-OL i Sapporo, var at det ville gi det japanske samfunnet en bedre mulighet til å bygge seg opp igjen etter det store Kanto-jordskjelvet i 1923. Mer enn 100 000 mennesker hadde dødd i jordskjelvet som ble ledsaget av både en tyfon, flere jordskred, voldsomme branner og en tsunami. Nesten 2 millioner mennesker ble hjemløse, så dette var en voldsom naturkatastrofe.

Tokyo ble altså valgt som vertsby, ikke minst som en slags humanitær gest, under den 36. IOC-kongressen i Berlin i 1936.

Og bare for å minne om bakteppet: Japan er på denne tiden i full krig mot Kina, og det foregår grusomme overgrep mot den kinesiske befolkningen – utført av japanske soldater. Nazismen er også på frammarsj i Europa, så det er urolige tider i verden. Dette la tydeligvis ikke noen demper på Japans og Jigoro Kanos ønske om et OL i Japan.

Tidlig i 1938 la han ut på en siste omfattende utenlandsreise, mot legenes råd, for å delta på IOC-konferansen i Kairo. Der skulle han nok en gang legge fram begrunnelser for at de olympiske leker burde avholdes i Tokyo, Japan.

Kano insisterte på å reise uten ledsager, selv om helsen hans var heller skjør. Han ville heller ikke ha noen form for assistent på selve turen. En japansk immigrant som fulgte Kano på deler av reisen, uttrykte senere bekymring over at japanske myndigheter sendte en såpass aldrende og syk mann alene halve jordkloden rundt. Han fryktet at den anstrengende turen kunne koste Kano livet, noe den tragisk nok faktisk gjorde.

Jigoro Kanos hovedmål for reisen var IOc-møtet i Kairo i Egypt. Møtet fant sted 13. – 18. mars 1938. Som Japans delegat jobbet Kano iherdig for å overbevise den internasjonale olympiske komité om at Tokyo kunne og burde arrangere OL i 1940 til tross for krigssituasjonen med Kina.

Da Kano ankom Alexandria i begynnelsen av mars 1938, for å reise videre til Kairo, erklærte han bestemt at krigen ikke måtte hindre Tokyos OL-planer, og at Japan var fast bestemt på å avholde lekene. Under møtet i Kairo måtte Kano svare på skarp kritikk fra vestlige medlemmer. Blant annet ble han utfordret med spørsmålet:

Har Japan tenkt å avslutte krigen innen OL?

Til tross for presset mente Jigoro Kano at Japan ville klare å gjennomføre lekene. Han var også fast bestemt på at idrett og olympiske idealer sto over politikken. Kano klarte – i hvert fall midlertidig – å berolige IOC og å forhindre at Tokyo mistet vertskapet. Men Jigoro Kano må nok ha følt på en viss indre uro. Noen aviser karakteriserte ham som en «skuffet, liten, eldre mann» som bar på en tung bør.

Etter IOC-konferansen deltok Kano sannsynligvis i noen seremonielle aktiviteter i regi av IOC. Pierre de Coubertin, de moderne olympiske lekenes grunnlegger, døde året før, og ledende IOC-medlemmer – inkludert Jigoro Kano – markerte dette ved å plassere Coubertins hjerte i Olympia i Hellas våren 1938.

Jigoro Kano reiste videre fra Egypt via Vest-Europa og Nord-Amerika. Han hadde “fullført sitt oppdrag i Kairo” skrev avisen Asahi Shimbun, som poetisk sammenlignet hans skjebne, etter nyheten om at han døde på vei hjem, med historien om Feidippides – budbringeren som falt død om etter å ha løpt med seiersbudskapet fra Maraton.

Besøk i USA

I april 1938 reiste Kano til Nord-Amerika. Etter Kairo-møtet fløy han over Atlanterhavet og ankom Seattle i USA 19. april. Kano reiste med fly, og det var fortsatt ganske uvanlig på denne tiden, ikke minst for en mann på 77 år.

Seattle Judo Yudanshakai (en forening bestående av lokale dan-graderte) organiserte en hyggelig velkomst for den berømte judogrunnleggeren. Kano bodde på Olympic Hotel i Seattle, og det ble holdt flere begivenheter til ære for Jigoro Kano.

Den samme kvelden som han ankom, møtte han de meste kjente av byens judoutøvere. Dagen etter ble det arrangert en mottakelse, og den 21. april var han hedersgjest på en stor bankett. Det er ikke å overdrive om man sier at det både gikk unna og slag i slag. Dette var ikke akkurat en rekreasjonstur for den godt voksne Jigoro Kano.

Mens Jigoro Kano oppholdt seg i Seattle, benyttet han anledningen til å styrke båndene med judomiljøet i USA og takke amerikanske personer og organisasjoner for støtten de hadde gitt til Tokyos OL-søknad – blant dem Avery Brundage, USAs IOC-representant.

Allerede dagen etter, 22. april 1938, reiste Jigoro Kano videre på sin lille Amerika-turné til Vancouver i Canada. Der møtte han Japans konsul og lokale embetsmenn, i tillegg til noen prominente judoutøvere.

Ombord på Hikawa Maru

Her var det ikke rom for hvile. Dagen etter, 23. april 1938, gikk Kano om bord på det japanske passasjerskipet Hikawa Maru i Vancouver, klar for siste etappe hjem til Japan.

Hikawa Maru var et av Nippon Yusen Kaishas stolte skip, et moderne motorskip som trafikkerte Stillehavet mellom Nord-Amerika og Japan. Skipet var et av mange skip i flåten til Nippon Yusen Kaisha som var Japans største firma når det gjaldt kommersiell skipsfart. I flåten sin hadde de passasjerskip, postskip, skip for varetransport og så videre.

Hikawa Maru ble regnet som et luksusskip, og mange av de rikeste og mest velstående brukte dette skipet på overfarten mellom Japan og USA. I 1932 hadde blant annet Charlie Chaplin reist med Hikawa Maru.

Jigoro Kano var personlig invitert som æresgjest ved kapteinen, Nai Haremaros, bord under overfarten. Dette var selvsagt en spesiell ære som gjenspeilet det posisjonen og statusen han hadde opparbeidet seg. Kapteinen sørget for at Kano fikk førsteklasses oppvartning, og Kano insisterte – til tross for sin skrantende helse – på å kle seg formelt til hvert måltid og delta i spisesalen på linje med alle de andre passasjerene.

Skipet la ut fra Vancouver med kurs for Yokohama, og planen var ankomst Japan i begynnelsen av mai. Overfarten tok vanligvis 10-12 dager, avhengig av værforholdene.

Kanos siste dager

De første dagene av overfarten mellom USA og Japan forløp tilsynelatende normalt. Men i løpet av de siste dagene i april begynte Jigoro Kano å vise tydelige tegn på sykdom.

Den 1. mai merket medpassasjerene at professor Kano for første gang uteble fra kapteinsbordet da det var frokost. Bekymrede passasjerer spurte kapteinen om Kanos fravær, og fikk høre at selv om været var rolig, slet Kano med kvalme og derfor hadde holdt seg i lugaren.

Kapteinen rådet Kano til å hvile i lugaren og tilbød ham å få maten servert der, men Jigoro Kano – som var kjent for sin stahet og viljestyrke – insisterte likevel på å møte opp til middag den kvelden.

Han ankom spisesalen støttet av en stuert, tydelig svakere enn tidligere på turen. Vitner fortalte at Kano så svært blek ut, skalv av kulde på grunn av feber, og at han knapt orket å spise. Han smakte så vidt på litt mat – blant annet sukiyaki og kjøtt – og prøvde seg på en slurk sake, men kastet opp og forlot middagen tidlig.

Dagen etter, 2. mai, ble tilstanden han enda verre. Kano holdt sengen mens skipets lege forsøkte å behandle ham og lindre ubehaget, blant annet med varme omslag på brystet.

Fra 3. mai av satte mannskapet en stuert på vakt utenfor Kanos lugar døgnet rundt. Nå var helsen til den gamle mesteren så dårlig at det vakte stor uro. Jigoro Kano hadde helt tydelig utviklet lungebetennelse, som var en spesielt farlig tilstand, ikke minst for en eldre diabetiker som kan ha svekket immunforsvar, og der det kan være vanskelig å regulere andre forhold også. Til tross for legehjelp og pleie ombord, ble ikke Kano bedre.

Om morgenen den 4. mai 1938, mens Hikawa Maru fortsatt var noen dager fra Japan, sovnet Jigoro Kano stille inn i lugaren sin. Han døde under oppsyn av skipets lege og en stuert klokken 05:33 om morgenen (Tokyo-tid).

Kapteinen bekreftet dødsfallet, og dødsårsaken ble offisielt angitt som lungebetennelse.

Jigoro Kano hadde bokstavelig talt ofret livet på sin siste oppdragstur; japanske aviser var raske med å påpeke symbolikken i at han «nådde sitt mål under Kairo-møtet og gikk bort på vei hjem». Kano ble i flere artikler sammenlignet med den greske løperen Feidippides som døde etter å ha løpt 42195 meter fra Maraton til Aten og fullført sitt budskap: «Vi har vunnet!»

Kapteinen på Hikawa Maru sendte straks en radiomelding til Japan med de sørgelige nyhetene:

Med beklagelse – [han] gikk inn i den evige søvn i morges kl. 06.33.

Meldingen nådde de japanske myndighetene og Kanos familie før skipet ankom Yokohama i Japan, 6. mai 1938.

Hjemkomst til Japan og begravelse

Nyheten om Kanos død vakte dyp sorg i Japan. Hikawa Maru ankom Yokohama havn den 6. mai 1938. Av respekt for den avdøde ble de vanlige karantenerutinene ved ankomst forkortet slik at skipet umiddelbart kunne legge til kai.

Rundt 3000 mennesker ventet på kaia i Yokohama for å ta imot Kanos båre. Kun Kanos nærmeste familie – hans enke Sumako, sønnen Fumimasa og noen få venner – fikk gå ombord på skipet for en kort seremoni ved kisten. Etter en kort, høytidelig minnesstund ombord ble båren løftet i land.

Keiser Hirohito sendte hoffsjefen som sin representant. Denne høytstående utsendingen fulgte kisten, som var innhyllet i det hvite olympiske flagget prydet med de fem OL-ringene, ned landgangen.

I en lang prosesjon, ledet av keiserens utsending, ble den flaggkledde kisten transportert til Kanos bolig i Koishikawa, Tokyo. Der ble hans jordiske rester satt på lit-de-parade slik at familie, venner og kolleger kunne ta et siste farvel.

Selve begravelsen fant sted 9. mai 1938, bare tre dager etter hjemkomsten. Kano fikk en tradisjonell shintō-begravelse, noe som var uvanlig da kremasjon allerede hadde blitt en norm i det moderne Japan.

Seremonien ble holdt i Kodokan, og over tusen personer møtte frem for å vise sin siste respekt. Blant disse var en stor delegasjon fra regjeringen, representanter fra utdannings- og idrettssektoren, militære offiserer, og mange av Kanos elever og kolleger.

Keiser Hirohito sendte også en personlig kondolansemelding til begravelsen, en ære som understreket hvor høyt verdsatt Kano var i hjemlandet.

De mange talene som ble holdt la vekt på Jigoro Kanos liv og innsats som pedagog, idrettsleder og grunnleggeren av judo. Mange talere la vekt på at han hadde gjort japansk budo internasjonalt anerkjent, og at han hadde jobbet for fred gjennom sport.

Etter begravelsen ble Kano gravlagt på familiens gravsted. Det ble bestemt at man skulle reise en statue av Jigoro Kano ved det planlagte OL-stadion i Tokyo som en hyllest, men disse planene falt bort da lekene i 1940 ble avlyst bare noen måneder senere.

Nekrologer og omtale

Kanos død ble omtalt i aviser over hele verden. I Japan var saken førstesidestoff. Asahi Shimbun, som var en av Japans eldste og mest anerkjente aviser, trykket 5. mai 1938 en artikkel som altså sammenlignet Jigoro Kanos skjebne med den klassiske Maraton-helten, Feidippides, fra antikken.

Japan Times, som var den engelskspråklige avisen i Tokyo, skrev om detaljene rundt hjemkomsten, blant annet om at kun de nærmeste fikk gå ombord i Hikawa Maru for å ta farvel, og at kisten var ærerikt dekket av det olympiske flagget.

Japanske aviser la vekt på Kanos livslange innsats for sport og utdanning, og mange uttrykte sorg over at han gikk bort uten å få oppleve sitt livs drøm, nemlig et OL i Tokyo. Ironien i at den japanske OL-komiteens leder døde bare to måneder før Japan selv måtte gi fra seg OL-vertsskapet på grunn av krigen, gikk heller ikke ubemerket hen.

Nyheten om Jigoro Kanos død ble også lagt merke til internasjonalt, men i varierende grad. De fleste store aviser tok inn telegrammeldinger om at «Dr. Jigoro Kano, 77, dør av lungebetennelse ombord på en japansk båt». Noen ganger ble det lagt til at Kano var medlem av den internasjonale olympiske komité, og at han han grunnlagt judo. The New York Times var blant avisene som hadde en kort notis om dette.

I Europa ble dødsfallet omtalt i en del idrettskretser; den tyske Olympische Rundschau publiserte en minnetale i 1939.

Blant de mer rørende nekrologene kom det en fra USA, der Jigoro Kano bare noen dager tidligere hadde opptrådt tilsynelatende full av energi og livsmot. Sportsredaktøren i Seattle Post-Intelligencer, Royal Brougham, skrev en personlig hyllest til «den lille, vennlige oldingen» han hadde møtt:

Forleden dag satt en elskverdig, snill, liten gammel mann – hvis hjerte var viet ungdommen og amatøridretten – og pratet muntert med Seattles journalister.

Brougham, som for øvrig jobbet 68 år i sammen avis(!), hadde merket seg hvordan Kano under besøket i Seattle tappert forsøkte å smile og uttrykke optimisme om OL-planene, samtidig som sorgen over krigens ødeleggelser lå skjult bak fasaden. Brougham antydet poetisk at selv om legene kunne sette medisinsk navn på sykdommen, så hadde Kano også «et hjerte som var tungt og knust av drømmen om OL som brast», noe som, etter Broughmas mening, kunne ha bidratt til hans plutselige bortgang .

Nekrologen fremhevet Kanos tro på idrettens forbrødrende kraft: han hadde sagt at «sportsånd står over krig», og sportsredaktøren bemerket at kanskje Kanos siste sukk på Stillehavet var et sukk av lettelse over å forlate en verden som syntes å ha blitt gal av krig.

Flere fagblad og senere publikasjoner i judoverdenen publiserte også nekrologer og personlige minner.

I Frankrike publiserte judo-pioneren Henri Plée i 1950 et øyenvitneskildring om Kanos siste dager (skrevet av K. Hirasawa fra Japans utenriksdepartement, som var til stede på Hikawa Maru) i magasinet Judo International. Denne artikkelen ga vestlige lesere et nært og personlig innblikk i hvordan Kano kjempet mot sykdommen ombord og insisterte på å holde fast ved sine rutiner helt til det aller siste.

Ettermæle i judo-miljøet nasjonalt og internasjonalt

I judo-miljøet, både i Japan og internasjonalt, ble Jigoro Kanos bortgang selvsagt mottatt med dyp sorg, men også med et sterkt ønske om å føre arven hans videre. I Japan sto Kodokan plutselig uten sin grunnlegger og mentor gjennom mer enn 50 år. Erfarne instruktører som Kyuzo Mifune og Kunisaburo Iizuka måtte stå fram og lede Kodokan videre i en overgangsperiode.

Det japanske judoforbundet og Butokukai hedret Kano i tiden etter hans død; hans livsverk ble fremhevet i taler og skrifter, og han fikk posthumt hederstitler som judo no chichi, «judoens far».

Allerede i 1940 utga Kodokan en biografi om Kano, skrevet av Yokoyama Kendo. I boka kan man blant annet lese et illustrert kapittel om Jigoro Kanos reise til Kairo og en beskrivelse av hvordan Kano på mange måter kjempet i motbakke da han prøvde å vinne gehør for olympiske leker i Japan.

Internasjonalt var judo i 1938 fortsatt i sin barndom utenfor Japan, men små judogrupper i byer som London, Paris, New York og Seattle følte tapet sterkt. I London hadde Gunji Koizumi som var en v ildsjelene ved Budokwai korrespondert med Jigoro Kano i flere år, og nyheten om Kanos død gjorde dypt inntrykk på de britiske judoentusiastene.

Koizumi skrev senere at Kano «var vår veiviser; hans fravær legger et stort ansvar på våre skuldre«.

I judomiljøet lever minnene om Kano videre; hvert år markeres hans fødsels- og dødsdag ved Kodokan. Selv om han selv aldri fikk oppleve judoens globale gjennombrudd, er Jigoro Kanos navn i dag forbundet med et liv viet til judo og idrett.

Hvordan gikk det med OL i Tokyo 1940?

Det var ikke mange månedene etter Jigoro Kanos død at det ble klart at OL i Tokyo ikke kunne gjennomføres. Opprinnelige hadde Japan, og ikke minst Jigoro Kano, fått gjennomslag for at OL skulle arrangeres i Japan for å gjenreise landet etter det katastrofale jordskjelvet i 1923.

Lekene skulle også markere 2600-årsjubileet for kroningen av Jimmu, som ifølge legenden var Japans første keiser. Men alt ble vanskeligere med utbruddet av  den kinesisk-japanske krigen i 1937.

Når Japan i tillegg ble alliert med Nazi-Tyskland og andre verdenskrig var i ferd med å bryte ut, ble det umulig å gjennomføre et OL i Tokyo. I tillegg til at det ble politisk vanskelig, ble det praktisk vanskelig å ferdigstille ulike arenaer på grunn av at tilgangen til materialer ble dårligere. Derfor skrev det japanske IOC-medlemmet Michimasa Soyeshima 16. juli 1938 til IOC-president Comte de Baillet-Latour, og forklarte:

Vi beklager at de langvarige fiendtlighetene, uten utsikter til snarlig fred, vil føre til at lekene i Tokyo må avlyses.

Japan ga også opp planene om å arrangere vinterlekene, som skulle ha funnet sted i Sapporo på den nordligste øya i øygruppen, Hokkaido.

IOC valgte deretter Helsinki i Finland som vertskal for sommer-OL i 1940, mens vinterlekene skulle holdes i St. Moritz. Senere ble det imidlertid bestemt at vinterlekene i stedet skulle arrangeres i Garmisch-Partenkirchen. Men også dette ble umulig da andre verdenskrig brøt ut i 1939.

Tokyo ble til syvende og sist den første asiatiske byen til å arrangere et OL da sommer-OL i 1964 fant sted der. Sapporo var vertskap for vinter-OL i 1972.

Nekrolog

Helt til slutt gjengir jeg en oversatt versjon av nekrologen Royal Brougham skrev til minne om Jigoro Kano:

Her er en fullstendig oversettelse til norsk av nekrologen skrevet av Royal Brougham:

• Baker, A. (2012, 11. januar). Wayback Machine: Sports Star of Year, 1935–49. SportsPress NW.
• Bryhn, Rolf: Feidippides i Store norske leksikon på snl.no.
• BSTKD. (2000, 11. mai). Kano’s last voyage. Wayback Machine.
• C. Peter Chen. (n.d.). Hikawa Maru. World War II Database.
• Collins, S. (2011). Universalizing Olympism: Japanese Memories of the Bid for the 1940 Tokyo Olympic Games. Journal of Olympic History, 19(2), 22–33.
• Encyclopædia Britannica (2025, 27. mars). Second Sino-Japanese War.
• Fletcher, S. (2016). Art Deco Japan: The lost world of the Hikawa Maru. Decopix.
• International Judo Federation (u.d.). KANO Jigoro (1860–1938).
• International Olympic Committee. (2020, 26. mars). The modern Games caught in the upheavals of history.
• Japanese Olympic Committee. (u.å.). The Olympic Movement and Kano Jigoro.
• Judo Info. (u.d.). The Death of Jigoro Kano.
• Kano, J. (2006). Mind over muscle: Writings from the founder of Judo (N. Murata, Red.). Kodansha International.
• Kano, J. (2009). Kodokan Judo: The essential guide to Judo by its founder Jigoro Kano. Kodansha International.
• Kano Chronicles (u.d.). jigoro-kano.
• Martial History Team. (2021, 6. februar). Did Kano Jigoro ask to be buried in a white belt?
• National Diet Library. (n.d.). Jigoro Kano and the 1940 Tokyo Olympics. Kaleidoscope of Books.
• Olympedia. (u.d.). Michimasa Soyeshima.
• Shinmasu, I. (2024, 24. januar). History of “The North American Times” – Part 18 (2). Discover Nikkei.
• Statista. (2025). Life expectancy in Japan 1860–2020.
• Statista. (2024). Life expectancy in Norway, 1846–2022.
• The Asahi Shimbun. (2021, 15. april). VOX POPULI: Dark clouds once again hover over Tokyo Olympics, echoing 1940 bid.
• Utvik, T. I., Larsen, S. U., & Saakvitne, J. (2022, 19. april). Stillehavskrigen i Asia. NDLA.
• Watson, B. N. (2000). The father of Judo: A biography of Jigoro Kano. Kodansha International.
• Watson, B. N. (2008). Judo memoirs of Jigoro Kano. Trafford Publishing.
• White, J. (2021, 23. juli). The missing Olympics. Adam Matthew Digital.
• Wikipedia. (2024, 17. april). Hikawa Maru. Wikipedia.
• Wikipedia (2024, 27. februar). Japan at the 1912 Summer Olympics. Wikipedia.
• Wikipedia (2024, 22. mars). Kanto-jordskjelvet. Wikipedia.
• Wikipedia (2024, 15. april). Marathon. Wikipedia.