Sist oppdatert 07.02.2024.

Minoru Mochizuki var en slags multikampformkunstner og en helt genial trener og utøver. Både han og mange andre aspirerende judoutøvere gjorde alt de kunne for å trene med og bli trent av enten Jigoro Kano eller Kyuzo Mifune i de første årene på Kodokan. Både Mifune og Kano hadde rukket å bli både berømte og anerkjente i Japan på denne tiden, og folk var villige til å ofre mye for å bli trent av disse levende legendene.

Ga alt for å kunne trene judo

Mochizuki forteller om en gang han var på vei til vintertrening på Kodokan. Dette var tøffe treninger i kalde, iskalde, lokaler, tidlig om morgenen. Men judofolket, alle alle som trente kampformer egentlig, hadde en tanke om at hard trening i litt kummerlige forhold kunne bidra til selvutvikling og raskere framgang.

Treningene på Kodokan begynte allerede klokka 04.00. Mochizuki måtte derfor legge i vei rundt midnatt, for å komme fram i tide. Han gikk fra Tsurumi, Yokoyama, som ligger fem-seks timer (eller 25 km) unna Kodokan om man beregner gangavstand på kartet.

Det høres jo voldsomt ut, men vi får tenke oss at i en tid der elektrisitet og kunstig lys var kostbart, særlig på kvelden og natta, så la folk seg tidligere, og sto tilsvarende tidligere opp. Arbeidsdagene i Japan var lange, 10-12 timer var vanlig. På Kodokan var treningene lagt opp slik at folk også kunne trene før de dro på jobb eller skole. Derfor startet morgentreningene allerede klokka fire.

Da Minoru Mochizuki endelig kom fram til Kodokan var han god og varm. Han forklarer selv at han følte et behov for å vaske seg før trening. Det er jo også vanlig i våre dager. Man ruller ikke rundt på judomatta uten å sørge for god hygiene. Vanligvis fant han en bøtte med vann på utsiden av Kodokan. Den brukte han når han skulle vaske av seg etter den lange turen.

Akkurat denne dagen sto ikke bøtta der, og siden dette var om vinteren var det gjerne is på overflaten av de vannkildene han kunne ta et kjapt bad i. Minoru Mochizuki slo derfor hull i isen på et vannhull i nærheten slik at han kunne hoppe ned i vannet.

Da Mochizuki hadde hoppet ned i det kalde vannet, kjente han plutselig to sterke armer som dro ham opp. Da han snudde seg for å se hvem dette kunne være, så han at det var selveste Kyuzo Mifune som hadde hjulpet ham opp av vannet.

Kyuzo Mifune var ikke spesielt imponert over badeaktiviteten, og han lurte på bakgrunnen for denne potensielt sykdomsfremkallende isbadingen. Dette kunne mulig være bra for helsa, mente Mifune. Da han hørte hvor langt Minoru Mochizuki måtte gå til trening, tilbød Mifune seg å ta Mochiuzuki til seg som en uchideshi (læregutt) i stedet. I følge Minoru Mochizuki var det hundrevis av judostudenter som bodde på ulike steder på Mifunes regning, men det var ikke mange som fikk æren av bo under samme tak som judolegenden. Minoru Mochizuki takket pent ja til dette.

Akkurat der og da visste sikkert ikke noen av dem at Mochizuki skulle bli en viktig person i kampsportsammenheng.

Mochizuki trener judo med de beste

Minoru Mochizuki ble født 7. april 1907, og han begynte tidlig å trene judo, kendo og en klassisk kampform som het Gyokushin-ryu jujutsu der offerkast var det sentrale elementet. I 1925 eller 1926 begynte han å trene judo på Kodokan, og en av grunnene til at han ønsket det, var for å trene hos Jigoro Kano og Kyuzo Mifune. Etter kun 2 års trening hadde han blitt tildelt 3. dan. Det trenger kanskje ikke å bety så mye, men at han hadde et visst talent er opplagt.

Mochizuki forklarer at det for det meste var Mifune som holdt treningene, og at Mifune var ekstremt opptatt av positiv og dynamisk judo. Judotreningene besto for det meste av ne-waza, altså bakkekamp, og lett tachi-waza, stående kamptrening.

Han forklarer også at Mifune ble svært irritert dersom utøverne blokkerte teknikker eller inntok en defensiv posisjon. Judoutøverne måtte holde et lavt grep som ikke skulle avsløre om kastteknikken skulle skje mot høyre eller venstre. De måtte også angripe i det samme øyeblikket som de festet grep i hverandre, ikke ulikt dagens konkurranseregelment. Dette førte, sier Minoru Mochizuki , automatisk til at flere av teknikkene ble sirkulære. Dette stemmer godt overens med det vi vet om Mifunes måte å gå judo på. Han var opptatt av sirkulære bevegelser, og sammenfallet med aikido er snublende nært.

Jigoro Kano la godt merke til Mochizuki, og han ble invitert til å være med i en forskningsavdeling på Kodokan der fokuset var å undersøke de klassiske kampformene, ryuha. Hensikten med å opprette en slik forskningsavdeling kan både ha vært kulturell, altså for å ivareta gamle kampformer og deres egenart for ettertiden, men også for å tilegne seg kunnskap som muligens kunne komme godt med i en eller annen framtid som man visste lite om.

Uansett hva hensikten med denne forskningsgruppa var, så er det viktigste i akkurat denne sammenhengen at Jigoro Kano anså Mochizuki som en helt naturlig del av et slikt team. Det må bety at han hadde blitt lagt merke til som en ivrig, dyktig, interessert og intelligent judoutøver – akkurat slik Jigoro Kano ønsket at den moderne Meiji-mannen (fortsatt bare menn) og judoutøveren skulle være.

Minoru Mochizuki ble altså spurt om han kunne tenke seg å delta i denne gruppa, og det takket han ja til.

Mochizuki møter Morihei Ueshiba

Jigoro Kano var svært interessert i å lære teknikker og treningsmetoder, og han brukte gjerne noen av sine utvalgte utøvere til å hente inn denne typen informasjon. Det er en godt dokumentert episode der Jigoro Kano, i oktober 1930, skal ha vært vitne til en demonstrasjon av aikido der selveste Morihei Ueshiba, grunnleggeren av aikido, deltok. Vanligvis stopper fortellingen med at man viser til at Jigoro Kano etter denne demonstrasjonen uttalte: «Dette er den perfekte formen for judo.» Men det som skjedde i etterkant av demonstrasjonen er også interessant. Da tok nemlig Jigoro Kano kontakt med Morihei Ueshiba, og spurte om han kunne få lov til å sende et par judoutøvere, for å lære aikido. Her er brevet slik Jigoro Kano formulerte det (oversatt, selvsagt):

Mochizuki ble tatt inn som elev hos selveste Morihei Ueshiba, han som senere skulle bli kjent som O-sensei, store mester. Morihei Ueshiba underviste i en kampform som var kjent som Daito-ryu aiki-jujutsu. I dagligtale ble dette egentlig bare kalt for Daito-ruy som betyr den «den store østlige skolen».

Bare noen få måneder etter at Mochizuki begynte å trene hos Ueshiba, åpnet Ueshiba sin egen dojo, Kobukan dojo i Ushigome, Shinjuku. Det skjedde i april 1931. Det var her Ueshiba begynte å findyrke sin kampform som skulle bli kjent som aikido. Her tok han med seg det han oppfattet som det viktigste prinsippet fra det man lærte på Daito-ryu, nemlig aiki. I praksis handler det om «tidlig å nøytralisere et angrep».

Det er fascinerende at Kano og Ueshiba hadde en såpass lik tilnærming til hva en kampform bør bygges på – nemlig et grunnleggende prinsipp. Det må jo også ha vært helt fantastisk å få undervisning av begge disse legendariske trenerne og mesterne.

Likevel var det ganske stor forskjell mellom måten Kano og Ueshiba presenterte kampformene på. Mochizuki som trente under begge to, forklarer at Ueshiba var et selvlært naturtalent som var intuitiv og styrt av hva han følte var korrekt. Han kunne ikke alltid forklare intellektuelt hva han mente, og i de tilfellene svarte han bare at det var Gud eller en form for himmelsk inspirasjon som lå bak. Jigoro Kano på sin side var en intellektuell kapasitet som var i stand til å lese, systematisere, undersøke og sette i gang forskningsprosjekter knytte til kampformer. For Ueshiba handlet det om følelser; for Kano handlet det om å være pragmatisk.

Mochizuki var bare 24 år på denne tiden, og han viste seg å være en usedvanlig dyktig elev. Han hadde etterhvert tilegnet seg en bred basiskunnskap innenfor flere kampformer, og i tillegg hadde han et enormt talent for å lære teknikker.

Mochizuki blir O-senseis uchideshi

Det tok ikke lang tid før Ueshiba spurte om Mochizuki ville bli hans personlige assistent og hjelpetrener for Ueshibas studenter. Mochizuki konfererte med Jigoro Kano, og de ble enige om at dette kun var positivt – både for utviklingen av judo og Mochizuki. Dermed ble Mochizuki Ueshibas uchideshi.

Ueshiba skal til og med ha foreslått at Mochizuki burde gifte seg med datterens hans og bli hans adopterte sønn og arvtager. Dette hadde sammenheng med, ifølge et intervju med Mochizuki i Black Belt Magazine, at sønnen til Ueshiba ikke skal ha vært så interessert i aikido. Uansett ble forslaget høflig avvist av Mochizuki.

Kun kort tid etter dette, ble Mochizuki alvorlig syk med en hissig form for tuberkulose. Dermed reiste han hjem til Shizuoka, for å bli frisk. Etter tre måneder på sykehus, begynte han forsiktig med instruksjon i en dojo som broren hans og noen venner drev i sentrum av Shizuoka.

Yoseikan budo

Etter hvert lagde Mochizuki et sammensatt kampformsystem der han tok elementer fra flere kampformer og puslet dem sammen. Her trente man teknikker fra aikido, kenjutsu, karate, judo, jujitsu og aikijutsu. Det viktigste prinsippet lignet veldig på det han hadde med seg fra judo: Teknikkene måtte være effektive!

Etter mønster fra Kodokan inviterte han flere trenere fra andre kampformer til å instruere der. Allerede fra starten av var Mochizuki opptatt av at det ikke finnes én korrekt kampform, men at alle mennesker må utvikle sin egen form.

Dojoen kalte han Yoseikan budo, og den ble offisielt åpnet i november 1931. Yoseikan betyr «stedet der det som er rett blir undervist». Flere av samtidens viktigste personer deltok på åpningen, blant annet Ueshiba, admiral Takeshita og general Makoto Miura.

Selv om Mochizuki bare hadde trent noen få måneder med Ueshiba før han ble syk, fortsatte de samarbeidet. Mochizuki bodde midt mellom Tokyo og Kyoto, og Ueshiba pendlet mellom disse byene for å undervise på budo-seminarer.

I juni 1932 ble Mochizuki tildelt to ruller, makier, av Ueshiba. Den første av rullene var «Daito-ryu aikibujutsu», og den tilsvarer nøyaktig det som ble sett på som det første trinnet i Daito-ryu. Den neste rullen het «Hiden ogi», og det ble sett på som det nest høyeste nivået i Daito-ryu-tradisjonen.

Rullene var behørig signert «Moritaka Ueshiba, Sokaku Takedas student». Det var også på plass et stempel med tegnene for «aikijujutsu». I tillegg til at dette selvsagt viser det tette båndet mellom Daito ryu og aikido, så var det helt opplagt at Ueshiba hadde stor tro på og store forventninger til Mochizuki.

Mochizuki på reisefot

På slutten av 1930-tallet flyttet Mochizuki sammen med familien sin til Mongolia. Der ble de boende i åtte år. Dette oppholdet ga ham god innsikt i livsstilen og levemåten til både bønder og jegere i den regionen og til kinesisk kultur og historie. Mochizuki fikk inngående forståelse av de kinesiske kampformene i løpet av denne perioden.

Etter 2. verdenskrig flyttet han tilbake til Japan. Der gjenopptok han kontakten med Morihei Ueshiba – uten at det opprettet noen form for formelt samarbeid.

Mochizuki reiser til Frankrike

I 1951 reiste Mochizuki til Frankrike, for å undervise i judo. Med seg i bagasjen hadde han også aikido. Dette gjorde at sammenhengen mellom disse kampformene ble tydelig for de franske utøverne av begge kampformene.

Aikido ble stort sett alltid startet opp i judoklubber som allerede hadde eksistert en stund. Flere av de første europeiske aikido-utøverne var egentlig judoutøvere som kanskje hadde passert sine mest aktive år som konkurranseutøver. Aikido framsto for mange som det perfekte alternativet.

Mochizuki ble i Frankrike i to og et halvt år, og innsatsen hans førte til at Frankrike også i våre dager er det landet – utenfor Japan – med flest aikidoutøvere. Jeg har lest at det kan være snakk om så mange som 50000 aktive utøvere.

Gjennom hele 60- og 70-tallet fortsatte Mochizuki med trening, undervisning og diverse seminarer der han fokuserte på sin egen versjon av kampformer. Det som var sentralt for ham var at kampformer skulle være noe mer enn sport. Utgangspunktet og basen til Mochizuki var Yoseikan dojo.

I 1977 ble Mochizuki tildelt 8. dan i judo, og to år senere ble han tildelt 10. dan i aikido.

Tydelige og sterke meninger

Mochizuki ble ansett for å være en meget intellektuell trenertype med sterke meninger om hvordan kampformer skulle, eller i alle fall burde, trenes.

Han var ikke bare en usedvanlig dyktig kampformutøver som trente mange forskjellige stilarter. Han var også en filosofisk type som var opptatt av de moralske og sosiale sidene ved det han trente og underviste – ikke ulikt hverken Jigoro Kano eller Morihei Ueshiba. I et intervju gjennomført i 22. november 1982 sa Mochizuki:

«Hvis aikido eller judo noen gang blir en del av sportsverdenen, så vil kampformene garantert bli distrahert av de elementene som har å gjøre med vinnere og tapere, den sterke og den svake. Den verdien som kampformene har når det gjelder åndelig utdanning og utvikling av karakteren vil bli borte.»

Han fortsetter med å si:

«I sport handler det om å overvinne en motstander og å avslutte kampen som den soleklare vinneren. Det er dette som er det klareste kjennetegnet på en sport, og det vil aldri være en god vei å gå.»

Det åndelige og medmenneskelige aspektet ved kampformer var helt sentralt for Mochizuki. Det følgende sitatet fra Aikido Journal er et eksempel på dette:

«En situasjon som kan føre til kriminalitet blant unge mennesker der denne: En ungdom dropper ut av idrettslaget han er medlem av. Trenerne på sin side er bare opptatt av tabellen, seier og tap. De bryr seg ikke om hvem som dropper ut, for de er bare opptatt av å ha det sterkeste laget. I sport er det ikke plass til de svake eller de mindre dyktige.

Personlig skulle jeg heller sett at sport nærmet seg kampformene, enn det motsatte, slik at det ble et større fokus på åndelige utvikling og det å forhindre dårlig oppførsel. Idretten burde fokusere mer på å utvikle ungdommer som ikke er til bry for sine foreldre, er gode søsken, og i det hele tatt blir gode familiemedlemmer.»

Mochizuki forklarte dette prinsippet på flere måter. Han sa blant annet at hvis man blir utsatt for æren av å motta et angrep der motstanderen bruker all sin styrke, så skal man takke vedkommende ved å utføre et motangrep med samme entusiasme. Da vil motstanderens innstilling endre seg, og han vil ikke lenger hate den som utfører motangrepet. «Dette er meningen med budo slik Ueshiba og Kano underviste.»

Mochizuki var påvirket av både Jigoro Kanos og Morihei Ueshiobas tenkning, men det var kanskje spesielt Ueshibas filosofiske tilnærming som hadde satt dypest spor i ham.

Da Mochizuki kom tilbake fra sitt opphold i Frankrike på 50-tallet, tok han kontakt med O-sensei, Ueshiba. Her la Mochizuki fram hvordan han hadde vært nødt til å bruke teknikker fra kendo og judo – i tillegg til aikido – for å beseire sine treningspartnere og -motstandere. Basert på denne erfaringen tenkte han at kanskje aikido burde utvide sitt tekniske reportoar. Mochizuki husker at Ueshiba reagerte skarpt på denne ideen, og med sitt intense blikk festet til Mochizuki sa han:

«Din måte å tenke på er feil! Selvsagt er det ikke et mål å være svak, men det er ikke hele bildet. Innser du ikke at vi befinner oss i en tidsalder der det ikke gir mening å snakke om å vinne eller å tape? Dette er kjærlighetens tidsalder; ser du ikke det?»

Dette synet påvirket Mochizuki i stor grad, og etter hvert ble han stadig mer opptatt av at navnene på kampformer, for eksempel aikido, var mer et begrensende varemerke, enn en åpen og utviklende idé eller konsept. Mochizuki sa blant annet:

«Tidene forandrer seg. Nå hører vi stadig snakk om hvem som kommer til å vinne – er det USA eller Sovjetunionen? Denne måten å snakke på fører oss rett mot utslettelsen av hele menneskeheten! Denne konkurransementaliteten vil føre verden mot sin slutt fordi den ikke tar opp i seg prinsipper om samarbeid og det å hjelpe andre.»

Kald krig og atomtrussel

Det kan jo virke som om både Ueshiba og Mochizuki var spesielt opptatt av både atomtrusselen og den kalde krigen som var i gang. Dette er en privat teori, men når man kommer fra et land som har vært utsatt for to atombomber bare noen år tidligere, og man lever i en verden der konfliktnivået mellom verdens to store atommakter er overtydelig, så er det kanskje ikke så rart? Dette sitatet fra Ueshiba kan jo være et tegn på nettopp denne uroen:

I stedet for tåpelig å føre krig, vil vi heretter føre fred, den sanne hensikten med aikido. Vi vil trene for å forhindre krig, for å avskaffe atomvåpen, for å beskytte miljøet og for å tjene samfunnet.

Morihei Ueshiba

På 80-tallet forklarte Mochizuki at han ikke forsto hva Ueshiba snakket om på den tiden, men at han etter hvert som den kalde krigen preget verden i stadig større grad, ble det tydeligere og tydeligere at man var på vei i en retning der man kunne risikere at to tredjedeler av jordas befolkning ville bli utslettet. I en slik verden, blir spørsmålet hvordan man kan være opptatt av å vinne og å tape?

Yoseikan budo og Mochizuki ønsket å bidra til at kampformtreningen både handlet om teknikker som understreker det harmoniske i mellommenneskelige forhold, slik at de gode relasjonene ikke kun handler om å finne de rette ordene, men også om å trene på den rette måten. Dermed trekker både ord og handlinger i samme retning. Det viktigste av alt for Mochizuki var at hvert enkelt individ skulle finne det som var rett for dem.

Noe av genialiteten til Mochizuki handler om at han var i stand til å vise og forklare disse prinsippene til moderne mennesker.

Mot slutten av livet sitt, flyttet Mochizuki tilbake til Frankrike for å bo med familien til sønnen hans, Hiroo. Minoru Mochizuki døde 30. mai 2003. I løpet av sitt 96 år lange liv rakk han å bli en av de aller viktigste personene når det gjaldt å utvikle og å spre ideene om kampformer i den vestlige verden.

Kilder

• Auge, Patrick (august 1989) – A man of many budo, Black Belt Magazine, side 34-38
• Amdur, Ellis (2018) – Esoteric Power Training within Japanese Martial Traditions, FreeLance Academy Press
• Auge, Patrick (august 1989) – A man of many budo, Black Belt Magazine, side 34-38
• Orange jr., David (april 1980) – Lost in translation. Found in «The place where what is right is taught», Black Belt Magazine, side 35-37
• Pranin, Stanley () – Minoru Mochizuki (1907-2003) Minoru Mochizuki (1907-2003)
• Wikipedia Daitō-ryū Aiki-jūjutsu – Wikipedia