JudoMania > teknikk, Trening > Ep. 55: Ma-ai – hold (passende) avstand

Ma-ai – hold (passende) avstand

Episode 5524.04.202311 minutter Ă„ leseav Arne Midtlund

Sist oppdatert 18.07.2023.

PÄ samme mÄte som dyr har sine territorier, har vi mennesker vÄre personlige soner aller omrÄder rundt oss. Hvis noen trÄr oss for nÊre, sÄ reagerer vi pÄ ulike mÄter pÄ det. Denne personlige sonen kan vÊre litt ulik fra person til person, og fra situasjon til situasjon. Hvor godt vi kjenner noen, og hvor trygge vi er pÄ en situasjon kan for eksempel pÄvirke hvor nÊr oss, helt fysisk og konkret, vi synes det er greit at andre personer er.

I det offentlige rom, som vi gjerne kaller alle de stedene som ikke er vÄrt eller andres private hjem, har avstanden mellom mennesker ogsÄ mye Ä si. Det kan for eksempel vÊre nÄr politiet kan roe ned en situasjon bare ved Ä mÞte opp og vÊre til stede. Eller det kan vÊre nÄr lÊrere tar pÄ seg refleksvesten og har inspeksjon i friminutt.

I andre sammenhenger ser vi bort fra behovet for personlig avstand fordi belÞnningen er sÄpass stor ved Ä gjÞre det. Det kan for eksempel dreie seg om Ä vÊre pÄ konserter, festivaler eller andre arrangementer der mange mennesker Þnsker Ä oppleve noe.

Close talkers kan vĂŠre en utfordring (slik denne scenen fra Seinfeld tydelig viser).

Ulempen med Ă„ ha kortere avstand mellom folk, er at aggresjonsnivĂ„et kan Ăžke. Har du tenkt pĂ„ at mange mennesker er mye mer aggressive nĂ„r de sitter i en bil? Det er nesten som om bilen Ăžker behovet for personlig avstand og at bilen samtidig fungerer som et slags beskyttende skall som gjĂžr at enkelte mennesker tillater seg Ă„ vĂŠre mer sinte pĂ„ andre – rett og slett.

I andre tilfeller kan det vÊre et godt poeng og en lur idé Ä komme innenfor det personlige omrÄdet til en annen person. Dersom noen er urolige, kan det vÊre fint med en klem. I enkelte tilfeller kan det vÊre betryggende og beroligende Ä fÄ en hÄnd pÄ skulderen, «forankring» kalles det gjerne i psykologien.

Kulturelle forskjeller

Den avstanden vi trenger, for Ă„ fĂžle oss komfortable varierer – bĂ„de fra person til person, men ogsĂ„ til en viss grad fra kultur til kultur. Og som eksemplene har vist, kan avstanden mellom mennesker ha med relasjoner Ă„ gjĂžre. Hvor godt kjenner vi hverandre?

Det er ikke overraskende at det er kulturelle forskjeller her. Vi kjenner alle til hvordan nordmenn gjerne finner det bussetet som er absolutt lengst unna alle andre pÄ bussen, mens man for eksempel i USA kanskje ville oppsÞkt det setet der det allerede sitter noen rett i nÊrheten.

Les mer om slike kulturforskjeller her: Kuuki yomenai – kan du ikke lese luften?

Forskere har funnet ut at folk i Japan har en intimsone pÄ bare 25 cm, og at de derfor Þnsker Ä stÄ ganske nÊrme folk de snakker med. Det kan jo skape utfordringer dersom de skal snakke med noen fra Norge som kanskje helst vil ha en avstand pÄ minst 45 cm, helst en armlengdes avstand, kanskje.

Personlige soner

Den amerikanske antropologen Edward T. Hall utviklet i 1963 en teori om ulike personlige soner. Se for deg at du stÄr i sentrum av en del sirkler, og at disse sirklene angir hvor nÊr du Þnsker eller godtar at andre personer er. Fagordet for denne teorien er proksemikk, eller «proxemics» pÄ engelsk.

NĂŠrmest deg selv, i den innerste sirkelen, slipper du helst bare familie, barn, nĂŠre venner og kjĂŠrester. Denne sonen kalles intimsonen og den strekker seg fra omtrent 15 til 45 cm fra deg og kroppen din.

Den neste sonen kalles den personlige sonen, og den er omtrent 1,2 m fra kroppen. Det er gjerne den avstanden vi holder til andre i selskap, vennelag og blant folk vi allerede kjenner pÄ jobben.

Den neste sonen kalles den sosiale sonen, og den er mellom 1,2 m og 3,6 m fra kroppen vÄr. Denne avstanden holder vi til fremmede, til elektrikeren eller kjÞpmannen, og til den nye kollegaen pÄ jobben. Ytterst har vi den offentlige sonen som starter 3,6 m fra oss.

Brytes disse grensene pĂ„ en eller annen mĂ„te, kan vi oppleve ubehag, og da finner vi andre lĂžsninger – for eksempel nĂ„r det gjelder blikk, kroppssprĂ„k og sĂ„ videre.

Selvforsvar og avstand

En passende avstand er sentralt i selvforsvarssammenheng. Det kan vĂŠre lurt Ă„ ha god avstand til truende personer. GĂ„ heller et skritt tilbake enn et skritt fram – i alle fall i utgangspunktet. Det vil ofte kunne bidra til Ă„ roe ned en situasjon.

Men avstanden til andre personer kan ogsĂ„ vĂŠre viktig nĂ„r man trener pĂ„ konkrete teknikker i kampformer. Det er ikke bare Ă„ ta tak i en motstander uansett avstand, for sĂ„ Ă„ gjĂžre alle mulige teknikker – sĂ„nn helt uten videre.

Avstanden til den du skal utfÞre en teknikk pÄ er viktig. I Japan finnes det et begrep som brukes om avstanden mellom mennesker. Og dette begrepet er spesielt aktuelt og mye brukt i kampformer.

Ma-ai heter det.

Ma-ai

Ma-ai er den avstanden som mÄ vÊre mellom utÞverne for at det skal vÊre mulig Ä utfÞre teknikker, og i mange kampformer er det mye snakk om dette. Det kan for eksempel vÊre veldig aktuelt Ä snakke om ma-ai i kendo, den kampformen hvor man fekter med bambussverd. Men ma-ai er ogsÄ et viktig begrep i andre kampformer, selv om begrepet ma-ai ikke alltid brukes av trenere eller utÞvere.

Ma-ai (間搈い) betyr intervall, og ofte, i alle fall i kampformer, sĂ„ forstĂ„s ordet som «avstand».

Ordet intervall er spennende, i alle fall for meg som er litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av sprÄk. Intervall er satt sammen av «inter» som betyr «mellom» og vallum som vi kjenner igjen fra det engelske wall, og egentlig, muren i en borg. SÄ intervall betyr egentlig noe sÄnt som mellom veggene. Da kan vi med en viss pÄstÄelighet argumentere for at intervall har noe Ä gjÞre med avstanden mellom to fysiske, konkrete objekter.

Men det ligger faktisk enda et element i begrepet, og det har med tid og timing Ă„ gjĂžre.

Ai betyr Ä forene, fÞre sammen, tilpasse, et mÞte eller harmoni. Ma-ai betyr derfor noe sÄnt som den effektive og harmoniske eller passende avstanden.

Og det er her det begynner Ä bli litt mer avansert, for det er stor forskjell mellom «avstand» og «passende avstand». Den passende avstanden kan forandre seg fra situasjon til situasjon, og den kan vÊre annerledes for deg enn det den er for meg.

MĂ„leenheter

I utgangspunktet oppgis intervallet, avstanden eller rommet mellom utĂžverne med de gamle, tradisjonelle, japanske betegnelsene. Disse er fortsatt i bruk i mange sammenhenger i Japan.

Shaku er en slik gammel mÄleenhet.

Der vi i den vestlige verden stort sett bruker det metriske systemet nÄr vi skal angi avstander, og her ser vi selvsagt bort fra USA og Storbritannia som har sin egen vri pÄ akkurat dette, sÄ har man i Japan et system som kalles shakkano. Shakkano er satt sammen av de to ordene shaku og kan. Shaku har med lengde Ä gjÞre, kan har med vekt Ä gjÞre.

I vÄr sammenheng er lengde og avstander det viktigste.

Basisen for et lengdemÄl er shaku. Alle andre mÄl er shaku ganget eller delt med et tall. Dette kan kompliseres ytterligere med at ulike yrkesgrupper, for eksempel snekkere og skreddere, har hver sin variant av shaku.

I 1891 ble det bestemt en standardisert stÞrrelse for shaku, og den gikk ut pÄ at 1 shaku er 10/33 av en meter, eller 30,30 cm.

I judo er de vanligste formelle avstandene to-ma som oppgis til 4 shaku, altsÄ omtrent 1,2 meter, og chika-ma som er 1 shaku eller cirka 30 cm. NÄr jeg sier formelle avstander, sÄ har det egentlig to Ärsaker:

For det fÞrste, sÄ brukes disse begrepene nÄr man skal Þve pÄ ulike judo kataer. Og for det andre, sÄ brukes begrepene sÄ Ä si aldri i noen andre sammenhenger pÄ judotreninger. Men det betyr ikke at man ikke er opptatt av disse avstandene og mellomrommet mellom utÞverne!

Avstand

Se for deg to karateutĂžvere. Den ene er 160 cm, og den andre er 180 cm. Rekkevidden til den lengste personen er selvsagt stĂžrre enn den korteste personen.

NÄ kan vi se for oss de samme personene, men nÄ er hun pÄ 160 cm en taekwondoutÞver, mens den lengste kan judo. Det betyr at den korteste personen nÄ ha lengre rekkevidde med sine teknikker, men idet Þyeblikk judoutÞveren kommer nÊr nok, sÄ er det judo som har en fordel.

Dette er et eksempel pÄ at ma-ai, den passende avstanden, endres kontinuerlig, og at man ikke kan Þve pÄ en teknikk pÄ en bestemt mÄte, og sÄ er man fornÞyd med det.

PÄ judotreninger sÄ oppfordres utÞverne hele tiden til Ä trene med ulike partnere, slik at nettopp denne justeringen skal skje uten problem. Tren med hÞye, lave, sterkere, svakere, yngre og eldre utÞvere. Det vil bidra til at du alltid vil klare Ä justere ma-ai pÄ en god mÄte.

I noen kampformer der man bruker vÄpen som for eksempel sverd og stokker, er avstandene ganske rigide. I kendo bruker man gjerne tre ulike avstander som utgangspunkt for de aller fleste teknikkene, chika-ma, issoku-no-ma-ai, toma (nÊr nok til Ä angripe uten Ä gÄ et skritt, angrep ved hjelp av et skritt og utenfor rekkevidde).

Dette gir mening i kendo fordi alle utÞverne bruker samme type bambusstokk med samme lengde. Men ogsÄ her kan det vÊre smÄ nyanser fordi lengde pÄ skrittene man tar kan vÊre ulike for ulike utÞvere.

NÄr man er utenfor den kontrollerte teknikktreningen i en dojo, eller treningssal, er ma-ai bÄde mer flytende og mindre forutsigbart. Dette Þver man ofte pÄ i kata.

I judo har for eksempel kime-no-kata flere teknikker der utÞverne forsvarer seg mot forskjellige vÄpen. I kime-no-kata er det mange og varierte avstander mellom utÞverne. Her mÄ de forholde seg til grep i drakta, slag, angrep med bÄde kniv og sverd. Det sier seg nesten selv at avstander, timing og mellomrommet mellom utÞverne er helt essensielt.

Trening

UtÞvere mÄ trene pÄ Ä plassere seg i korrekt avstand fra motstanderen. Hva er som korrekt avstand kan altsÄ variere, og det er mange faktorer som spiller inn. Det kan for eksempel ha Ä gjÞre med stÞrrelsen til utÞveren, begge to, eller de teknikkene man Þnsker Ä bruke. I tillegg mÄ man ta hensyn til de teknikkene motstanderen bruker.

Trening pÄ enkeltteknikker kan i aller hÞyeste grad pÄvirke hva som er passende avstand. Tenk bare pÄ teknikker som uchi-mata og o-soto-gari.

Jeg har lÊrt mange ulike mÄter Ä gjÞre disse teknikkene pÄ, og det som slÄr meg er at alle variantene har ulikt utgangspunkt nÄr det gjelder hvor langt unna hverandre utÞverne bÞr vÊre.

I noen varianter av uchi-mata stÄr den som kaster helt inntil den andre utÞveren, mens i andre varianter er det mye stÞrre avstand. Begge mÄter Ä gjÞre teknikkene pÄ fungerer finfint, men de passer i litt ulike situasjoner og mot ulike motstandere. Dette mÄ det trenes pÄ.

Et annet element som har med trening Ä gjÞre er at en passende avstand ikke gir mening om ikke alle de andre elementene i teknikkene er pÄ plass. Dersom man ikke har et skikkelig balansebrudd, gode bevegelser med armer og ben, skikkelig inngang til teknikken og en ekte og reell gjennomfÞring av selve kastet eller kontrollteknikkene, sÄ virker det ikke. Alt sÄ henge sammen.

Det betyr ikke at teknikkene mÄ utfÞres raskt eller hardt. Det er ingen grunn til Ä vÊre brutal nÄr man utfÞrer en perfekt teknikk. Men man mÄ vÊre til stede mentalt og fysisk, alle deler av teknikken mÄ gjÞre med et skikkelig fokus.

Og utgangspunktet er alltid den passende avstanden mellom utĂžverne.

Erfaring og alder

UtÞvernes erfaring spiller selvsagt inn nÄr det gjelder Ä innrette seg i en passende avstand til sine motstandere. En erfaren utÞver vil kunne justere ma-ai kontinuerlig, uten Ä mÄtte tenke seg om. Dermed blir bevegelsene og vurderingene flytende og intuitive.

Nyanser bÄde nÄr det gjelder motstanderens styrker, svakheter, posisjon, vinkler og sÄ videre vurderes nÊrmest underbevisst, dynamisk og kontinuerlig.

Et spennende poeng er sammenhengen mellom ma-ai og alder. Budo, altsĂ„ kampformer, har ingen iboende krav til alder, men alderen til en budoka, utĂžver av kampformer, krever visse tilpasninger. Det gĂ„r kanskje an Ă„ si at man i budo godtar – og legger til rette for – de begrensningene som Ăžkt alder fĂžrer med seg.

Det er rett og slett slik at den alderen man kan ha mens man er pĂ„ topp Ăžker med Ăžkt ma-ai. Det mener i alle fall den kjente judoutĂžveren, forfatteren og kampformlegenden Donn F. Draeger. I kampformer med en viss stĂžrrelse pĂ„ ma-ai, kan man vĂŠre helt i eliteklassen – selv om man er godt over 40-50 Ă„r, skriver han.

Jo mindre ma-ai er, desto yngre bÞr utÞveren vÊre for Ä ha suksess i den kampformen det er snakk om. Dette handler som regel om de fysiske forutsetningene til utÞverne. Og det gÄr til en viss grad an Ä kompensere for manglende fysikk, men bare til en viss grad. MÞter man utÞvere som er sterke nok, sÄ vil ikke all teknikk i verden kunne nulle ut forskjellen.

Vi kan bruke tre kjente kampformer som eksempel:

Judo har kort ma-ai, karate litt lenger, og kendo har middels ma-ai.

Statistikk fra 2019 viser at topputÞverne i judo er omkring 26 Är. Denne snittalderen er svakt stigende, og for 20 Är siden var snittalderen omtrent 24 Är. Donn F. Draeger bruker sumo som eksempel pÄ en kampform med litt lengre ma-ai enn judo, men vi kan like gjerne se pÄ karate.

NÄr det gjelder karate var det vanskelig Ä finne konkrete tall, men flere nettsider oppgir det litt upresise «fra tidlig i 20-Ära til tidlig i 30-Ära», og det finnes topputÞvere i karate som er mellom 30 og 35 Är.

Kendo-utÞvere kan gjerne holde seg pÄ toppen til de er 40 Är, og de kan klare seg godt i konkurranse mot yngre utÞvere godt inn i 50-Ära. Og det kan jo vÊre verdt Ä nevne at topputÞvere i bueskyting ofte er mye eldre.

Jeg tror at noe av dette kan forklares med de fysiske kravene de ulike kampformene stiller til utÞverne, men det kan selvsagt ogsÄ ha med motivasjon Ä gjÞre.

Tips og triks?

En personlig betraktning her handler om i hvor stor grad jeg prĂžver Ă„ variere ma-ai i forhold til hvem jeg trener med.

  • Trener jeg med utĂžvere som har lang rekkevidde prĂžver jeg enten Ă„ holde en viss avstand, eller Ă„ komme sĂ„ nĂŠr dem at de ikke uten videre har glede av sin lange rekkevidde.
  • Trener jeg med utĂžvere som er sterkere enn meg, noe de aller fleste kanskje er, sĂ„ Ăžnsker jeg Ă„ ha en ganske stor avstand mellom meg og dem.
  • Trener jeg med svakere eller mindre motstandere, forsĂžker jeg Ă„ ha sĂ„ kort ma-ai som mulig.
  • Og, ikke minst, trener jeg med teknisk gode utĂžvere, sĂ„ varierer jeg avstanden kontinuerlig.
  • Noe som ogsĂ„ kan vĂŠre spennende er Ă„ gjĂžre det motsatte at det som er forventet av motstanderen. En sterk utĂžver vil sannsynligvis forvente at jeg forsĂžker Ă„ holde en viss avstand. SĂ„ hvorfor ikke forsĂžke Ă„ gĂ„ sĂ„ nĂŠr som mulig? Kanskje det Ă„pner for teknikker du ellers ikke ville vurdert?

Et annet moment er at det er en vesentlig forskjell mellom trening og konkurranse. PÄ trening er det bÄde lÊrerikt, morsomt og nyttig Ä variere avstanden man har til motstanderen hele tida.

Det er kanskje mitt viktigste tips: Bruk treningene til Ä Þve pÄ dette. Ideelt sett blir vurderingene og tilpasningene du gjÞr etter hvert sÄ automatiserte og intuitive at de skjer av seg selv. Da blir det enklere Ä utnytte de Äpningene som plutselig dukker opp i lÞpet av en kamp.

Kilder

Bilder

Legg igjen en kommentar

0