Kodokan shitenno – de 4 himmelske mestere

Oppdatert 20.09.2022.

Da Jigoro Kano lanserte Kodokan judo var dette noe nytt og annerledes for innbyggerne i Tokyo og i resten av Japan. Det moderne jujutsu-systemet, judo, hadde blitt utformet av en karismatisk skikkelse med pedagogisk utdanning, nemlig Jigoro Kano.

Kodokan judo skilte seg en god del fra andre kampformer, særlig ved måten man trente på. Ved å lage rammer og regler omkring treningen kunne Jigoro Kanos elever trene uten å skade seg i samme grad som utøvere ved andre jujutsu-skoler. Dette ga judoutøverne en stor fordel og en mye raskere framgang enn de som trente tradisjonell jujutsu.

Noe av det viktigste for Jigoro Kano, i tillegg til å benytte grunnleggende treningsprinsipper, var at utøverne skulle behandles på en skikkelig måte. Det var nemlig ikke alltid tilfellet for de som trente andre kampformer i Japan på denne tiden. Jigoro Kano mislikte de skolene som ikke behandlet nybegynnere og andre utøvere ordentlig. Han ønsket å gi utøverne en moderne, systematisk, åndelig og pedagogisk ramme rundt treningen, for på denne måten å skape harmoniske mennesker. Disse ambisjonene skulle senere gi Jigoro Kano både nasjonal og internasjonal anerkjennelse.

Bilde av Jigoro Kano og Yoshitsugu Yamashita når de utøver Ko­daore 虚倒 (fall i tomrom), som er den syvende teknikken i Koshiki­ no ­kata 古式の形 ved åpningen av Jundōkan 順道館 i Kōbe 神戸, Hyōgō Prefecture 兵庫県, 30. april 1916. 

Noen av instruktørene ved jujutsu-skolene i Japan stolte ikke på Jigoro Kanos hensikter, og de likte ikke den retningen han hadde valgt med sin skole – Kodokan. De trodde at de tradisjonelle kampformene sto i fare for å forsvinne dersom denne nymotens judo fikk gjennomslag hos folk. I tillegg mente de at Kano hadde helt urealistiske mål, og at judo ikke hadde noe for seg i reelle kamper. På bakgrunn av dette utfordret de stadig vekk Jigoro Kano og hans studenter til kamp.

Kodokan shitenno

Jigoro Kano mottok så å si daglig utfordringer som dette i sin dojo i Kojimachi i Fujimicho-delen av Tokyo. I 1883 hadde Kano sluttet å delta aktivt i kamper mot de som kom til Fujimicho dojo for å teste sine ferdigheter mot den store mesteren. Han overlot denne oppgaven til sine elever som villig vekk feide mattene med utfordrerne. Blant Jigoro Kanos elever var det fire utøvere som skilte seg ut fra de andre på grunn av sine ferdigheter og sin dedikerte holdning til trening og judo. Disse ble kjent som Kodokan Shitenno, eller Kodokans voktere. Begrepet er velkjent i Japan, og det er knyttet til buddhistisk tro. I judosammenheng var de fire vokterne:

Kodokan Shitenno bidro i stor grad til at Kodokan judo etterhvert vant ære og respekt over hele Japan. Ikke bare var de dyktige judoutøvere, men de var også ærlige og respekterte menn – et ideal Jigoro Kano ønsket skulle stå sentralt i judo, eller rettere sagt være et naturlig resultat av judotreningen.

Kodokan shitenno

Kodokan shitenno

Grunnprinsippene i judo Seiryoku Zen’yo (maksimal effektivitet) og Jita Kyoei (gjensidig fortjeneste) viser tydelig hvordan Kano mente at judo var mer enn bare en kampform. Jigoro Kano mente at judo kunne brukes som et middel for å skape den nye og moderne Meiji-mannen, en person som kunne tilføre nasjonen og verden positive impulser. Men alle disse edle tankene ville virke meningsløse dersom judo ikke kunne stå imot presset fra jujutsu-skolene. Kunne virkelig Kanos judo hamle opp med de tradisjonsrike jujutsu-skolene? I 1886 skulle Japan få vite svaret på dette spørsmålet. Da arrangerte nemlig Tokyo Metropolitan Police Station en rekke konkurranser mellom judo- og jujutsu-utøvere i Tokyo.

Tokyo Metropolitan Police Station

Tokyo Metropolitan Police Station ble etablert i 1874, og det var tilholdsstedet til den første reelle politistyrken i Japan etter moderne målestokk. Opprinnelig var mange av politibetjentene tidligere samuraier som var vant til intens kampsporttrening. Men etter hvert ble det rekruttert stadig flere politimenn uten særlig kampsporterfaring. Behovet for et kampsportsystem man kunne trene på – uten å skade seg – vokste raskt.

Politistyrkene hadde opprinnelig trent mest på kenjutsu. Årsaken til dette var blant annet at politistyrkene var bevæpnet med sverd, og at den første lederen for styrkene var en tidligere sverdtrener, Kawaji Toshiyoshi (1836-1879).

Kawaji_Toshiyoshi_in_uniform
Kawaji Toshiyoshi i politiuniform

Ukjent fotograf, public domain.

Tokyo Metropolitan Police Station ansatte etter hvert stadig flere trenere som hadde bakgrunn fra jujutsu-skoler. Trenerne skulle instruere politistyrkene i hele Tokyo-området. Kampformen de benyttet fra og med januar 1883 var jujutsu. I løpet av mars 1883 mottok de mange søknader fra ulike jujutsu ryu (skoler) om muligheten for å trene politiet. Selv om jujutsu viste seg å være effektivt for politiet, mente Mombusho (Utdanningsministeriet) at kampformen ikke egnet seg for undervisning, så man var stadig på jakt etter mindre voldsomme teknikker for å kontrollere de kriminelle, ikke først og fremst av hensyn til de kriminelle, men heller for å kunne trene uten å skade seg. Man valgte blant annet ut trenere fra disse skolene:

  • Totsuka-ha Yoshin-ryū (Terushima Taro, Nishimura Sasasuke med flere) – dette er en av de få skolene som skal ha vunnet over Jigoro Kanos utøvere i kamp.
  • Sekiguchi-ryū (Naka Danzo, Hisatomi Tetsutaro med flere)
  • Shinto ryu (Nakamura Hansuke og Uehara Shogo)
  • Kito ryu (Okuda Matsugoro)
  • Takenouchi San-to ryu (Samura Masaaki)
  • Takenouchi ryu
  • Tenjin Shinyo ryu
  • Shinkage ryu
  • Shinmel Sakkatsu ryu
  • Yagyu Shingan ryu

Det er ikke enkelt å finne fram til hva de ulike jujutsu-skolene egentlig het, og hvilke utøvere som trente hvor og til hvilken tid. Flere av utøverne er oppført på ulike skoler, og enkelte av skolene endrer navn helt eller delvis. Det er uansett et poeng av det ble hentet trenere fra mange ulike skoler og retninger, og at de disse til sammen sørget for å utvikle et system av teknikker som ble brukt i opplæringen av politiet.

Politiet trente på judo og jujutsu parallelt fram til andre verdenskrig. Etter krigen begynte man å spesialisere treningen, og et eget system med arrestasjonsteknikker og avvæpningsteknikker ble utviklet, taiho jutsu. (En del av disse teknikkene minner om teknikker vi inner i kataen Kodokan Goshin Jutsu.)

Selv om jujutsu viste seg å være effektivt for politiet, mente Mombusho (Utdanningsministeriet) at kampformen ikke egnet seg for undervisning. Til det var den altfor brutal. Derfor ble jujutsu aldri obligatorisk i skolen. I tillegg til dette var det helt klart at Jigoro Kano hadde stor innflytelse blant medlemmene i Mombusho. Han var kunnskapsrik, hadde politisk teft, kunne mye om både kampformer og utdanningssystemet i Japan, og var positiv til impulser fra utlandet. Han hadde også mange mektige venner både i politikken og i kampsportverdenen (Dai Nippon Butoku Kai).

Tokyos 5. nasjonale politisjef inviterte, på slutten av 1880-tallet, til en rekke konkurranser mellom jujutuka og judoka. Den første av disse konkurransene var offisielt ment å skulle ære politifolk som døde under et opprør i 1877. Det er altså ikke slik at det kun var én turnering, men det var mange. Enkelte kilder oppgir opp til 15 slike konkurranser. I flere av dem vant de tradisjonelle jujutsu-skolene.

Den historiske begivenheten fant sted i Tokyo. Utøvere fra Kodokan-instituttet skulle møte de beste jujutsu-utøvene i Japan – Totsuka-ha Yoshin-ryū jujutsu-mestere mot Kodokan judoka. Dersom judoutøverne tapte ville det bety et stort tilbakeskritt for judo som hadde hatt en enorm vekst siden Kodokan ble grunnlagt av Jigoro Kano i 1882.

Jigoro Kano valgte 15 (tallet varierer noe i ulike kilder) av de beste utøverne sine, men han var bekymret. I dagboken skrev han at han var svært usikker på hva resultatet av kampene ville bli:

Totsukas gruppe besto av høyt respekterte og kraftfulle utøvere, og de var alle meget rutinerte. (…) Mine egne trenere fra Teshin Shinyo-ryo og Kito-ryo sto nesten bokstavlig talt med ryggen mot veggen da de skulle møte mesterne i jujutsu fra Totsuka-ryu. Møtet fant sted i Shogunatens Kornushu-dojo.

Jigoro Kano

Man kan i enkelte skrifter få et inntrykk av at disse kampene nærmest var for krig å regne, men flere kilder legger vekt på at motsetningene ikke var så alvorlige som noen skal ha det til.

jujutsumasters
Første rad fra venstre mot høyre: Masamizu Inazu (Miura Ryu), Yazo Eguchi (Kyushin Ryu), Takayoshi Katayama (Yoshin Ryu), Kumon Hoshino (Shiten Ryu), Jigoro Kano (Kodokan), Hidemi Totsuka (Totsuka-ha Yoshin Ryu), , Jushin Sekiguchi (Sekiguchi Ryu), Koji Yano (Takeuchi Ryu) og Katsuta Hiratsuka (Yoshin Ryu) Andre rad fra venstre mot høyre: Kehei Aoyagi (Sosuishi Ryu), Mogichi Tsumizu (Sekiguchi Ryu), Hikosaburo Ohshima (Takeuchi Ryu), Hoken Sato (Kodokan), Kotaro Imei (Takeuchi Ryu), Mataemon Tanabe (Fusen Ryu), Shikataro Takano (Takeuchi Ryu), Hidekazu Nagaoka (Kodokan), Sakujiro Yokoyama (Kodokan), Hajime Isogai (Kodokan) og Yoshitsugu Yamashita (Kodokan).

Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1475266

På dette bildet poserer for eksempel flere at lederne for de ulike jujutsu-skolene sammen. Blant annet sitter Totsuka Eibi ved Jigoro Kanos venstre side. Totsuka var lederen for den skolen Kanos utøverne konkurrerte mot i kampene som fant sted i regi av Tokyo Metropolitan Police Station.

Det er også vanskelig å finne helt klare kilder når det gjelder hvilke utøvere som møtte hverandre fra gang til gang. Referatene finnes ikke, og notisene i samtidige aviser er sparsommelige med detaljer. Var det de samme utøverne hver eneste gang? Og var det egentlig judo mot jujutsu? På denne tiden var judo i sin spede begynnelse, og kampformen var nok en del annerledes enn moderne judo. Dessuten hadde flere av Jigoro Kanos beste utøvere solid erfaring med jujutsu. Uansett er det ingen tvil om at kampene fant sted, og det er heller ikke tvil om hvilken skole som gikk seirende ut av kampene. Mange av kampene foregikk sannsynligvis 11. juni 1886.

Den utrolige kampen – 11. juni 1886

Det er ingen tvil om at utøverne til Jigoro Kano var gode. Shitenno var eksepsjonelt gode. Men de skulle møte de aller mest fryktede utøverne i Japan. Dette kunne bli største utfordring Kodokan judo noensinne hadde møtt. Likevel vant utøverne fra Kodokan en klar sammenlagt seier. Av 15 kamper tapte de bare to og en endte uavgjort – resten av kampene ble vunnet på en overbevisende måte.

I følge reglementet man hadde blitt enige om på forhånd, kunne man få ippon (1 poeng) for godkjente kast, kvelinger, holdegrep eller armlåser. Kravet til teknikkene var at de ville ha overmannnet en motstander fullstendig i en reell kampsituasjon.

Kamptiden var det opp til dommeren å bestemme. Dette var helt vanlig i kampformer på denne tiden. Vanligvis ville det si at man kjempet til en av utøverne ga seg av ren utmattelse, eller til dommeren stoppet kampen og ga seieren til den som var klart overlegen.

Noen mener at reglene favoriserte utøverne fra Kodokan fordi en god del av de vanlige jujutsu-teknikkene som ble trent rundt omkring var forbudt. Dette gjaldt for eksempel spark og slag. Flere av leddlåsene var også forbudt. Dessuten ga poengsystem god uttelling for kastteknikker, og dette ville favorisere judoutøverne, mente mange.

Tsunejiro Tomita

Tsunejiro Tomita var den aller første eleven på Kodokan. Han ble medlem allerede i 1882. At Tomita var en talentfull utøver hadde faren til Jigoro Kano oppdaget tidlig, og den unge utøveren kom til Tokyo som Kano-familiens gjest. Tomita ble raskt en betrodd mann på Kodokan, og sammen med Jigoro Kano drev han Kodokan de første årene. Han var regnet for å være en pliktoppfyllende og flink utøver og trener.

Tsunejiro Tomita (1865-1937)

Tomita fikk ansvaret for utviklingen av judo for kvinner i Japan. Dette var et ansvar han tok på alvor, og takket være han fikk kvinnene etter hvert innpass i det strenge kampformmiljøet i Japan. Tsunejiro Tomita var også en periode i USA for å promotere judo der. (Sønnen hans het Tsuneo Tomita, og han forfattet fortellingen om Sugata Sanshiro, som senere ble filmatisert av Akira Kurosawa.)

Kampen hans mot jujutsu-utøveren Hansuke Nakamura er beskrevet i mange kilder. Kort fortalt vant Tomita over den mye større Nakamura. Teknikkene han brukte var blant annet tomoe-nage, hiza-guruma og gyaku-juji-jime.

Yoshitsugu Yamashita

Den første kampen var mellom Yoshiaki Yamashita fra Kodokan og Taro Terushima fra Totsuka Yoshin. Begge var omtrent like store, og i forhold til den jevne japanske mannen, var de litt større enn gjennomsnittet. Terushima var litt eldre enn Yamashita.

Yoshitsugu Yamashita (1865-1935)

Yamashita begynte å trene på Kodokan i 1884, så han hadde ikke trent judo i mer enn et par år, men han hadde som mange andre trent jujutsu før han begynte med judo på Kodokan. Dessuten hadde han erfaring fra regelrette slåsskamper i Tokyos bakgater. (Det samme gjaldt for Saigo Shiro og Sakujiro Yokoyama.)

Yoshiaki Yamashita var kjent som en hardtarbeidende judoka. Målet hans var å gå minst 10 000(!) kamper i året. Det er omtrent 30 kamper hver dag. Han var på mange måter Jigoro Kanos favorittutøver, særlig når teknikker med utgangspunkt i de gamle jujutsuformene skulle demonstreres, og han reiste land og strand rundt for å vise den nye kampformen, judo, sammen med Kano.

Yamashita var med på å introdusere judo for det amerikanske samfunnet. Det er særlig omtalt at han trente sammen med den amerikanske presidenten, Theodore Roosevelt. Med til USA var også kona hans, Fude, som var en habil judoutøver, og sammen underviste de kvinner og barn i judo. Yamashita var også den første som mottok 10. dan. Dette skjedde posthumt – altså etter hans død i 1935.

Det var altså ingen hvem som helst som åpnet ballet for judolaget til Jigoro Kano.

Terushima startet kampen med en o-uchi-gari. Yamashita klarte å blokkere forsøket til Terushima, og svarte med en perfekt hiza-guruma. Resten av kampen foregikk på bakken, sannsynligvis fordi jujutsu-utøveren, Terushima, mente han hadde større muligheter til å vinne der. Sånn ble det ikke, kampen var jevn, og til slutt dømte dommeren et uavgjort resultat. (Andre kilder påstår at Yamashita vant sin kamp på en overbevisende måte.)

Yoshigutsu Yamashita begynte å trene på Kodokan i 1884, og han var kjent som en hardtarbeidende judoka. Målet til Yamashita var å gå minst 10000(!) kamper i året. Han var på mange måter Jigoro Kanos favorittutøver, særlig når teknikker med utgangspunkt i de gamle jujutsuformene skulle demonstreres, og han reiste land og strand rundt for å vise den nye kampformen sammen med Kano.

Yamashita ble regnet for å være den som kunne mest om kata blant alle judoutøvere i Japan.

Yamashita var med på å introdusere judo for det amerikanske samfunnet. Det er særlig omtalt at han trente den amerikanske presidenten, Theodore Roosevelt, i judo. Med til USA var også kona hans, Fude, som var en habil judoutøver, og sammen underviste de kvinner og barn i judo. Yamashita var også den første som mottok 10. dan (etter sin død i 1935).

Shiro Saigo

Den tredje kampen finnes det mange ulike omtaler av. Kampen gikk mellom Shiro Saigo fra Kodokan og Entaro Kochi fra Totsuka. Kochi skal ha vært mye større og tyngre enn Saigo, og noen har beskrevet det som en kamp mellom et barn og en voksen. Noen kilder oppgir størrelsen til Saigo som 159 cm høy og 58 kg tung. Selv om Saigos tekniske nivå og judo-ferdigheter var velkjent, var det ingen som så for seg at han kunne overvinne den mye større motstanderen sin. Men Saigo kjempet godt, kampen var jevn og initiativet bølget fram og tilbake mellom de to utøverne.

Saigo Shiro (1866-1922)

I begynnelsen av kampen virket Saigo usikker, og det er ikke så rart. Motstanderen hans startet friskt med å kaste Saigo høyt opp i lufta. Han brukte ulike former for hoftekast, men på utrolig vis klarte Saigo gang på gang å snu seg rundt i lufta eller lande på knærne. Saigo prøvde å svare med en tomoe-nage.

Det gikk flere minutter, men ingen av utøverne kom noen vei med forsøkene sine. Etter hvert begynte Kochi å bli sliten, mer sliten enn Saigo. Saigo klarte å trekke Kochi ut av balanse, deretter spant Saigo den godeste Kochi rundt som i liten sirkel. Senteret i sirkelen var Saigos tanden, eller tyngdepunkt.

Det gikk et sus gjennom forsamlingen: “Det er Saigos yama-arashi!” Mange hevdet at ingen andre kunne utføre denne teknikken like godt. Uansett, dette var Saigos favoritteknikk – tokui-waza.

Yama-arashi betyr noe såpass poetisk som «storm på fjellet», og teknikken ligner på varianter av hane-goshi og uchi-mata. Det finnes ingen film eller bilder av Saigo som viser sin versjon av teknikken, så derfor er det usikkert om dagens versjon er den samme som han benyttet seg av.

Den mye større Kochi falt i bakken med et bra! Han reiste seg etter hvert opp igjen, men var ør i hodet og virket svimmel. Kochi angrep Saigo, og Saigo forsøkte å kontre med en feiing (noen kilder sier o-soto-gari, andre sier o-uchi-gari). Feiingen var mislykket, men Saigo klarte å snu seg rundt å utføre en ny yama-arashi. Dermed gikk Entaro Kochi i bakken nok en gang. Publikum kunne merke kraften i teknikken der de satt. Denne gangen ble Kochi liggende på bakken og riste på hodet. Dommeren stanset kampen.

Shiro Saigo hadde vunnet en viktig seier for Kodokan, ikke minst fordi kampen hadde vist at Jigoro Kanos idé om at den lille kan vinne over den store, holdt vann.

Her er en variant av yama arashi.


Sakujiro Yokoyama

Sakujiro Yokoyama var en kraftig bygd mann – mye større enn gjennomsnittet på denne tiden. Tallenes tale viser at han var omtrent 169 cm høy og 95 kg da han var 26 år. Han var viden kjent for sine sterke, effektive og sterke teknikker. Han ble etter hvert lederen for judotreningene på Kodokan-senteret i Tokyo, og han fikk derfor stor betydning for utviklingen av judo i Japan.

Sakujiro Yokoyama (1864-1914)

Sakujiro Yokoyama møtte Hansuke Nakamura i et historisk oppgjør som satte begge utøveres dyktighet, erfaring og taktiske egenskaper på store prøver. Hansuke var en av de store mesterne på Shintoh-ryu, og han var stor på mange måter… Hansuke var 176 cm høy og veide 94 kg. I Japan var han nærmest for en kjempe å regne. Hansuke ble kalt for den tøffeste mannen i Japan, og det ble sagt at han kunne henge med et tau rundt halsen i et tre uten å føle smerte. Dette var altså ikke en særlig lystig situasjon for Kodokans utøver, Sakujiro Yokoyama. (Egentlig møtte han jo bare en på sin egen størrelse.)

De to kjempet med alle teknikker de kunne. Kampen varte i 55 minutter uten at noen hverken ga eller tok poeng. Til slutt måtte dommeren (Hisatomi Tetsutaro, Sekiguchi ryu) dele seieren mellom de to utøverne. Sakujiro Yokoyama bukket mot sin verdige motstander, og gikk deretter utslitt av matten. Det hadde vært tidenes mest nervepirrende og spennende kamp. Selv om Kodokan hadde vunnet flertallet av kampene var Yokoyama skuffet.

Veien videre

Selv om det ble avholdt flere konkurranser mellom Jigoro Kanos judoka og utøvere fra ulike jujutsuskoler, og det viste seg at resultatene fra disse kunne variere med tanke på hvem som gikk seirende ut, så fikk stadig flere sansen for judooprinsippene i Kodokan judo.

Kodokan judo ble etterhvert den viktigste kampformen i Japan. Jigoro Kano ble en respektert mann fordi han alltid var villig til å høre på og lære av andre mestere. Til gjengjeld hjalp Kano andre skoler med mange utviklingsprosjekter.

Kodokan judo ble etterhvert den viktigste kampformen i Japan. Når det gjelder de aktuelle kampene er det viktig å ha med seg at de fleste judoutøverne var svært erfarne jujutsuka også. I tillegg blir det hevdet at reglene favoriserte judoutøverne ved at spark og slag ikke var tillatt. Det var heller ikke lov å bruke leddlåser – noe som må ha vært frustrerende for jujutsu-utøverne. Rene kast medførte seier, og det bør ha vært en stor fordel for Kodokan.

Noen år etter den viktige turneringen i 1886, skjedde det noe som Jigoro Kano satte meget stor pris på. Kano reiste til Chiba for å demonstrere judo-prinsipper sammen med noen av hans egne utøvere, blant disse var Teisuke Nishimura. Shiro Saigo var opptatt med en runde randori da Eimi Totsuka stilte seg ved siden av Kano. Han var nå blitt jujutsu-instruktør hos politiet i Chiba. Kano og Totsuka hilste respekfult på hverandre, både som tidligere motstandere og nå respekterte, kloke mestere.

Eimi tok en pause fra samtalen med Kano, for å se på Saigo. Kanskje tenkte han på den historiske kampen Saigo hadde kjempet med Entaro Ukiji, Totsuka sa til Kano: “Det (Shiro Saigo) er en stor person – synes jeg.” “Da jeg hørte disse ordene”, skriver Kano, “ble jeg så rørt… Da jeg hørte Totsuka si dette om Saigo kunne jeg ikke tro mine egne ører. Selv om det har skjedd mye i mitt liv, er dette det minnet et av de jeg verdsetter mest.”

I årene som fulgte blomstret judo, og Kodokan Shitenno førte sine prinsipper og tradisjoner videre til de neste judogenerasjoner. Sakujiro Yokoyama fikk æren av å trene den legendariske mesteren Kyuzo Mifune, 10. dan. Yokoyama døde i Taisho Gannen i 1912, bare 49 år gammel. Yoshitsugu Yamashita ble tildelt Kodokans første 10. dan etter hans død i 1935. Tsunejiro Tomita ble 73 år. Han ble utnevt til trener med spesielt ansvar for kvinnenes judo i 1893. Hans sønn, Tsuneo Tomita forfattet novellen Sugata Sanshiro som handlet om livet til Shiro Saigo. Denne novellen ble senere til en film. Filmen ble lagd av den da ukjente og uerfarne filmskaperen Akira Kurosawa.

Det blir sagt at Jigoro Kano aldri senere fikk se noen som kunne måle seg med “Kodokan shitenno”. I oktober 1930 var Kano gjest på en demonstrasjon av Morihei Ueshibas nye kampform – aikido. Ueshiba hadde i store trekk lært sine teknikker hos Daito-ryu av mesteren Sokaku Takeda, som i sin tur var elev hos Tanomo Saigo. Kanskje Kano tenkte på Shiro Saigos (Tanomo Saigos adopterte sønn) vakre teknikker da han så oppvisningen. Jigoro Kano sa følgende om oppvisningen: “Dette (aikido) er etter min oppfatning hvordan judo burde være!” Jigoro Kano ble så imponert over det han så demonstrert at han anbefalte en av sine beste elever, den 23 år gamle Minoru Mochizuku, å begynne med aikido.

Kilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.