Moralsk og fysisk vekst

Sist oppdatert 1. januar 2021 av Arne Midtlund

Jigoro Kano refererte allerede i 1889 til judo som “en pedagogisk metode for fysisk vekst, mental vekst og moralsk vekst”. Innenfor rammene som judo kunne tilby, skulle den fysiske treningsformen bli en “realisering av den riktige veien for å håndtere menneskelig og sosialt liv”. Slike uttrykksformer kan man ofte lese om i judobøker. Der vil man også finne Kanos overordnede prinsipper:

Dette betyr henholdsvis “maksimalt effektiv bruk av energi” og “gjensidig velferd og utvikling”. Dessverre er det slik at nybegynnere ikke alltid får svar av trenerne sine når de spør om hva disse ideene egentlig betyr. Det kan være vanskelig for en trener å forklare hva kast og kvelinger har med fysisk og mental utvikling å gjøre.

Et utgangspunkt

Det utdanningspolitiske programmet til Jigoro Kanos Kodokan dreide seg om det såkalte “tredelte kulturprinsippet” som besto av intellektuell, moralsk og fysisk kultur. Kano ville fremme utviklingen av et balansert individ med utgangspunkt i disse tre sammenvevde begrepene. Han argumenterte slik: Dagens utdanning er stort sett ensidig rettet inn mot den intellektuelle kulturen, og dersom man ikke gjør noe med det, vil fokuset på fysisk og moralsk trening bli redusert, og treningen vil bil ineffektiv.

Kano fortsetter sin argumentasjon med å si at all trening er uten verdi, selve livet selv er faktisk verdiløst, dersom “man ikke fokuserer på å nærme seg meningen med livet”. Og meningen med livet er, i følge Jigoro Kano, å gjøre noe som gagner samfunnet. Han gikk så langt som å hevde at “hvis man ikke gjør noe for samfunnet, står selve eksistensgrunnlaget i fare”. Slik sett ser han på judoens ultimate målsetning som “å perfeksjonere seg selv og å være til nytte for omverdenen”. Dette er i tråd med en tankegang som gjør seg gjeldende i mange samfunn og kulturer og Sørøst-Asia. I vår den av verden kan det kanskje minne litt om dugnadsånden vi liker å smykke oss med. En annen parallell kan være det gamle slagordet til Arbeiderpartiet: «Gjør din plikt; krev din rett.»

Japan var på vei ut av føydaltiden, og det japanske samfunnet var nesten programmert til å tenke fellesskap framfor individ. Det var faktisk slik at individuelle handlinger og initiativ ble sett ned på. “Hammeren treffer den neglen som står opp” er et japansk ordtak som viser noe av den gjeldende holdningen.

Samtidig er Kanos argument var at samfunnet består av enkeltindivider. Og fordi hver og en av oss er et medlem av samfunnet, er den eneste måten å utvikle samfunnet på at man utvikler individene som utgjør samfunnet. I Japan var dette revolusjonerende tanker, og noe av bakgrunnen for Kanos ideer kan ha vært hans studier av vestlige tenkere som John Stuart Mill.

Jigoro Kano mente at man må organisere livet sitt og sin egenutvikling slik at denne målsetningen oppfylles. I sitt forsøk på å skissere metoder for å oppnå det overordnede målet, utviklet Kano et hierarki av elementer, en slags livspyramide, som skulle føre til et slikt mål.

Maslow?

Basis i pyramiden, selve grunnmuren, er rett og slett overlevelse. Man kan ikke oppnå noe, ingen mening kan finnes, dersom man ikke overlever. Intelligens og moral er meningsløse begrep uten liv. Som et resultat av dette er utviklingen av en sterk og sunn kropp sentral. Kroppen er til hjelp for tanker og det åndelige, og man må derfor lære seg å beskytte den.

Jigoro Kano skriver “opprettholdelsen av liv er det aller viktigste”. For Kano er “liv” synonymt med “kropp”. Kroppen er fundamentet for alt annet. Det betyr ikke at han ikke så at i enkelte tilfeller var det behov for den ultimate uegennyttige handling. Han argumenterte i stedet for at selvopprettholdelse var det fundamentale i “vanlige omstendigheter”, men at i enkelte uvanlige tilfeller var det nødvendig å ofre seg for en god sak.

Det neste trinnet i pyramiden; altså det Jigoro Kano anså som det nest mest sentrale for å oppnå et fullverdig liv, er det moralske aspektet. En sterk person uten moral er som dødelig våpen i hendene på en person uten selvkontroll. Resultatet blir katastrofalt.

Toppnivået i pyramiden er tankene og det åndelige (intellektet). Det er dette nivået som muliggjør det ultimate målet. Og målet er altså å være et samfunnsnyttig individ.

Skjermbilde 2021 01 01 kl. 10.06.25
Jigoro Kanos versjon av Maslows behovshierarki

Grovt sett kan man altså hevde at det å utvikle en sterk kropp og evnen til selvforsvar er det første skrittet for å oppnå de delvis høytsvevende målene med judotreningen (slik Jigoro Kano så det).

Det overordnede prinsippet i judo dreier seg ikke om “ju”. Prinsippet begrenser seg ikke til fysiske konfrontasjoner. Kano kaller de viktigste prinsippene for seiryoku zenyo og jita kyoei. Disse prinsippene handler i bunn og grunn om å rettferdiggjøre judotrening som en samfunnsnyttig aktivitet.

I “Tao Te Ching” skriver filosofen Lao Tse: “Gjennom nøysomhet kan man lagre kapasiteten som er nødvendig for generøsitet.” På samme måte poengterer Jigoro Kano at for å kunne tilføre samfunnet noe av betydning, må man utvikle seg selv. For å tilføre noe, må man ha evnen og overskuddet til å tilføre dette. Personlig utvikling er ikke egoistisk så lenge man ikke overser det overordnede som er å være til nytte for samfunnet. En sterkere og mer effektiv person kan tilføre samfunnet mer, en ineffektiv person har ikke så mye å tilføre samfunnet, og kan i ytterste konsekvens være en byrde. Selvutvikling er dermed i alles interesse.

Jigoro Kano sier “meningen med livet er å bli åndelig og fysisk utviklet, og å oppnå den høyest mulige tilfredsstillelse dagens samfunn er i stand til å tilby. Selvrealisering (og perfeksjonering) er målet, og dette kan ikke oppnås i isolasjon. I denne sammenheng betyr suksess for individet det samme som suksess for samfunnet.

About Arne Midtlund

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.