JudoMania > > Judo i 30… nei… 40 år!

Judo i 30… nei… 40 år!

Sist oppdatert 28.11.2023.

Nå er det 30 40 år siden jeg begynte å trene judo. For meg har judo vært verdens beste idrett, og jeg er sjeleglad for at jeg tilfeldigvis fant ut at jeg skulle prøve meg på nettopp denne kampformen.

Fredag 9. september 1983 tasset jeg – en tynn, liten 11-åring – sammen med et par venner inn i gymsalen på Fjellheim skole i Drammen. Drammen Judo Club arrangerte nybegynnerkurs i judo. Det var starten på noen fantastiske tiår med judoopplevelser. Lite visste jeg da at på judomatta ville jeg få gode venner, hard fysisk trening, større selvtillit og bli del av et inkluderende miljø.

Her er annonsen fra DT-BB (september 1983)

Judoen har hatt mange positive virkninger for meg. Jeg kan blant annnet nevne stikkord som:

  • Judo har motvirket mobbing
  • Judo har gitt meg effektiv og god trening
  • Judo har gitt meg venner
  • Judo har økt kulturforståelsen min
  • Judo har gitt meg trenerutdanning
  • Judo har gitt meg spenning i form av konkurranser og graderinger
  • Judo har gitt meg lederutdanning og -erfaring
  • Judo var en viktig årsak til at jeg valgte å bli lærer

Nedenfor skriver jeg litt mer om noen av disse stikkordene, og jeg starter med mobbing.

Mobbing

Da jeg gikk på barneskolen ble jeg mobbet ganske intenst i perioder. Heldigvis hadde jeg noen gode venner i klassen, men på skoleveien var det spesielt skummelt og ubehagelig. Deler av veien måtte jeg gå alene, og der sto det ofte to-tre gutter og ventet på meg. Disse jevngamle guttene var ikke hyggelige mot meg, og jeg var ofte redd. Uansett hvilke omveier jeg forsøkte å ta, hadde de en helt særegen evne til å finne ut hvor jeg gikk. I tillegg kunne det være ganske ille i friminuttene. Alt dette tok raskt slutt da jeg begynte på judo.

Når jeg forteller dette til venner og kjente i dag, så er det enkelte som antar at det har å gjøre med at judo er en kampsport. Det er lett å tenke seg at man blir tøffere, og dermed ikke så lett å mobbe, dersom man trener en kampsport som judo.

Jeg tror ikke noe særlig på at akkurat det var hovedårsaken til at mobbingen tok slutt. Etter min mening var det vennskap som var den aller viktigste grunnen til at mobbingen opphørte.

På judomatta fikk jeg nye venner. Det var viktig.

Selvsagt hadde jeg venner på skolen, spesielt i klassen min, men det meste av det som foregikk utenfor klasserommet, i skolegården, på skoleveien, var virkelig utrygt. Skoleveien var aller verst. Dojoen var en trygg arena. Trenerne var tydelige og satte klare grenser for hva som var tillatt.

Treneren min, Thor Kirkesæther sa gjerne (på sin utvannede nordnorske dialekt): «Ta godt vare på partneren dokkers; dokker skal bruke han i heile kveld.» Enkle, men viktige ord.

Ta godt vare på partneren dokkers; dokker skal bruke han i heile kveld.

Thor Kirkesæther

Effektiv og god trening

Judo er ikke helt som andre tradisjonelle kampformer. Alle bakketeknikkene og kastene gjør at dette er en svært fysisk krevende treningsform. Jeg må innrømme at jeg var ganske liten og svak da jeg begynte på judo, men etter hvert ble jeg ganske mye sterkere. Tradisjonelle styrkeøvelser som spentshopp, situps og pushups på nesten hver eneste trening bidro også til økt styrke. Jeg er var fortsatt liten, men kondisjon, utholdenhet og styrke økte ganske raskt.

Grønt belte, 14.12.1984

Jeg synes det ga mening å trene på teknikker som kunne brukes til selvforsvar. Egentlig er jeg ikke opptatt av selvforsvaraspektet i judo, men at det finnes er det ingen tvil om, og at det gjør treningen meningsfylt for mange, er også sikkert.

Etter å ha trent judo i seks år graderte jeg meg til 1. dan (svart belte). Min treningspartner, Jarne Byhre, og jeg var da blant de yngste i Norge med svart belte.

Nedenfor ser du graderingsprotokollen fra den gangen. 18. desember 1989 kjørte Thor Kirksæther oss til Byskolen i Sandefjord der han og Svein Gårdsø fungerte som graderingskommisjon.

Graderingsprotokoll, Norges Judoforbund
Graderingsprotokoll, Norges Judoforbund

Treningsleirer og konkurranser

Noe av det mest spennende og morsomme med judo har vært alle treningsleirene og konkurransene jeg har vært med på. De første årene tapte jeg hver eneste kamp jeg gikk, men etterhvert begynte jeg å holde meg på bena i litt mer enn 10 sekunder, og da jeg fikk blått og brunt belte begynte jeg å vinne en og annen konkurranse. Da jeg ble junior-utøver gikk det enda bedre, og selv om jeg ikke var blant de aller beste, så var det kult å stadig vekk vinne medaljer i konkurranser.

Det viktigste for meg med alle konkurransene og treningsleirene jeg dro på var faktisk selve reisen. Jeg synes det var fantastisk å være på judoturer, møte folk fra andre klubber, overnatte i nedslitte gymsaler, kjøre lange bil- eller bussturer, ta nattoget til Bergen eller Trondheim. Uten denne sosiale biten hadde jeg nok ikke fortsatt med judo.

Påskeleiren til NJJK, sommerleir i Sundsvall, Camp Lugi i Lund, sommerleir i Kragerø, treningssamlinger på Hamar og på Idrettshøgskolen – alt sammen var (også) hyggelige sammenkomster og turer. Det var også kult å trene på Olympiatoppen, og støte på idrettskjendiser (Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgård, Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus) fra andre idretter i styrkerommet eller frokostsalen på Toppidrettssenteret ved Sognsvann.

Språk og kultur

Neida, jeg har ikke lært japansk av å trene judo. Men jeg har blitt mye flinkere i engelsk. Minst 30 av bøkene jeg har lest på engelsk handler om kampsport eller judo. Jeg begynte allerede på ungdomsskolen å lese slike bøker, og jeg er ganske sikker på at karakteren i engelsk ble bedre enn den ellers ville ha vært på grunn av judo-litteraturen jeg slukte.

Jeg har også lært Japan å kjenne på en helt annet måte enn om jeg ikke hadde trent judo. Reglene i dojoen, det føydale systemet som enkelte rutiner i judo fortsatt bærer preg av, alle kommandoordene på japansk, judomattene, judodrakten, beltegradene – alt sammen har sitt kulturelle opphav, og det har vært spennende for meg å lære om bakgrunnen til alt dette.

Judoklubber

I september 1983 gikk jeg som nevnt inn døra til gymsalen på Fjellheim skole i Drammen. Der holdt Drammen Judo Club til. For meg som aldri hadde hørt om kampsport i det hele tatt, så var dette en spennende verden å tre inn i.

Da jeg startet med judo fantes det to judoklubber i Drammen: Budo Drammen og Drammen Judo Club. I DJC var Thor Kirkesæther primus motor, hovedtrener, dommer og klubbleder. Han var viktig for min tidlige judoutvikling. Jeg ble i Drammen Judo Club helt til 1990.

Her er undertegnede på sommertrening i Konnerudhallen, august 1990. (Foto: Haakon Hallingstad)

I 1990 var jeg med på å starte en judogruppe i Konnerud Idrettslag i Drammen sammen med blant andre Sven-Ove Johansen. I KIL-judogruppa hadde vi mange spennende tanker og ideer om hvordan man skulle drive en judoklubb.

Jarne Byhre og jeg fikk hovedansvar for nybegynnere mellom 12 og 16 år. I KIL-judogruppa var vi en liten kjerne utøvere som trente ganske mye og ganske hardt. Det var Jarne Byhre, Kawal Kahlon og meg selv. Dette var morsomme og lærerike år, og i løpet av denne tida lærte jeg mye om trening og kosthold.

I denne perioden trente jeg, i tillegg til judo, karate i Nippon karateklubb i Drammen. Det ble også tid til taekwondotrening både i stua og hagen til Jarne, eller noen runder langt inne i skogen etter å ha varmet opp med lange løpeturer – «Rocky Balboa-style».

I 1994 begynte jeg på lærerhøgskolen i Tønsberg (Høgskolen i Vestfold, avdeling for lærerutdanning). Dessverre fantes ikke Tønsberg judoklubb lenger, så da ble jeg nødt til å pendle til Konnerud et par ganger i uka. Det gikk til en viss grad greit, i alle fall i en periode, men etterhvert ble reiseveien for lang, og treningsutbyttet ble for lite. Jeg prøvde å starte en judogruppe for studentene, men det ble bare til at vi holdt det gående et halvt år.

Midt på 1990-tallet var jeg med på å starte opp en klubb som het NIFS (Norsk Institutt For Selvutvikling). I denne klubben kunne man trene mange ulike kampformer. Til å begynne med var kampformene adskilt, men etter hvert ble treningen og kampformene mer og mer sammenvevd.

Etter flere år uten klubbtilhørighetjeg fram til NJJK, og nå er jeg medlem i den gamle, ærverdige klubben på Haugerud. I dojoen på Haugerud sitter det mye judo i veggene. Miljøet er godt, og dojoen er fantastisk.

Andre kampformer

Å trene judo har også inspirert meg til å prøve ut andre kampformer. Jeg har blant annet trent shotokan karate og taekwondo. Dessuten har jeg testet kampformer som aikido, brasiliansk jujutsu, jujutsu og lignende. Men for meg er og blir judo den beste kampformen jeg kan drive med.

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Legg inn en kommentar

3 kommentarer
  • Gratulerer så mye med 30-års jubileet:-)
    Jeg har relativt lignende opplevelser som deg angående å begynne på Judo. Jeg var (og er?) er et håpløst idrettstalent, prøvde vel alt av idretter, og med en Far som hadde vært på landslaget i håndball, karate og friidrett, var nok sønnens manglende slektskap der begynnelsen på mange grå hår.
    Jeg slet med selvfølelsen og ble stort sett alltid valgt sist i gymtimene.
    Den gamle, som nå var ganske frustrert etter å kjørt meg til og fra 7-8 forskjellige idretter, fant ut at jeg burde begynne på Karate.

    Den gamle Japanske kampformen.
    Kanskje Junior ville blomstre der??

    – Han kjørte meg til Karate-trening da jeg var 8 år gammel, men vi fant fort ut at i den gamle gymsalen klubben holdt til i, var det ikke mye karatetrening. Men det var Judotrening derimot!!

    Jeg husker så godt at han spurte om jeg var skuffet over at det ikke ble karatetrening, men akkurat i det han spurte, så jeg Svein Gårdø ta tak i en kar som var noe større enn seg selv, rotere kroppen sin rundt, løfte han andre så han lå strak ut i lufta, og klasket han ned i matta.

    Til min store forbauselse reiste han andre seg rett opp, rettet på drakten, og så stillte seg frivillig forran Svein igjen, som gjorde det samme, en gang til
    Jeg ble så forfjamset at jeg sa til Pappa, at DETTE ville jeg prøve.
    Treningen begynte, gult belte kom etterhvert, så oransje, grønt, bått, så grønn kyu, blått, brunt, og etter 11år med brunt kom Sort!!
    Imellom der har jeg vært igjennom utallige reiser til og fra stevner, treningsleirer, kjærester, gråt, blod, snørr, tårer, tap, seirer, gleder, sorger, landslag, mesterskap, titler og ikke minst mye, mye knallhard jobbing. Alt dette har resultert i en trygghet om meg selv som er uvurderlig.

    Det er vel ikke langt unna å si at Judoen har hatt en så stor innvirkning å meg, at jeg tviler på at jeg hadde vært rustet til livet på samme måten uten.
    – Idag er jeg hovedtrener i egen klubb, har trent fram landslagsutøvere, deltar i Veteranmesterskap, har bygd relasjoner som varer livet ut, fått min kjære samboer til å begynne på judo, da jeg alikevell er borte fire kvelder i uken(Hun har nå fått gult belte) så får vi iallefall noen kvelder sammen, og ikke minst har samme muligheten til å være et forbilde for de yngre utøverne på samme måte som alle mine trenere har vært for meg opp igjennom årene.
    Deler bare noen egne erfaringer rundt mine noen og tyve år i gamet, jeg skjønner så inderlig godt hva du forteller om i artikkelen din, så jeg gratulerer deg så mye igjen med dine 30 år, og ønsker deg lykke til med de neste 30 🙂

  • Tusen takk for en interessant og lesverdig kommentar. Svein Gårdsø var det store forbildet for oss unge utøvere fra drammensregionen. Han og Frank Evensen ble sett på som enere i judo, og i lange perioder prøvde vi å komme oss til Byskolen i Sandefjord på trening hver torsdag. Det var for øvrig Svein Gårdsø som var sensor på min gradering til 1. dan. Ellers understreker vel din kommentar at judo for mange er mer enn kun trening 🙂

  • Ja, Svein har vært et forbilde i mange, mange år. Han startet Larvik Judoklubb, og var hovedtrener til langt utpå nitti-tallet.
    Før Shodan ifjor, var jeg vel ukentlig hos Svein i tre mnd for å få hjelp til Kataen.
    Han er æresmedlem i Larvik Judoklubb, og holder fortsatt stappfulle treninger for oss:-)

Les mer her