Sist oppdatert 03.02.2025.
NÄ er det 30 40 41 Är siden jeg begynte Ä trene judo. For meg har judo vÊrt verdens beste idrett, og jeg er sjeleglad for at jeg tilfeldigvis fant ut at jeg skulle prÞve meg pÄ nettopp denne kampformen.
Fredag 9. september 1983 tasset jeg â en tynn, liten 11-Ă„ring â sammen med et par venner inn i gymsalen pĂ„ Fjellheim skole i Drammen. Drammen Judo Club arrangerte nybegynnerkurs i judo. Det var starten pĂ„ noen fantastiske tiĂ„r med judoopplevelser. Lite visste jeg da at pĂ„ judomatta ville jeg fĂ„ gode venner, hard fysisk trening, stĂžrre selvtillit og bli del av et inkluderende miljĂž.
Her er annonsen fra DT-BB (september 1983)
Judoen har hatt mange positive virkninger for meg. Jeg kan blant annnet nevne stikkord som:
- Judo har motvirket mobbing
- Judo har gitt meg effektiv og god trening
- Judo har gitt meg venner
- Judo har Þkt kulturforstÄelsen min
- Judo har gitt meg trenerutdanning
- Judo har gitt meg spenning i form av konkurranser og graderinger
- Judo har gitt meg lederutdanning og -erfaring
- Judo var en viktig Ă„rsak til at jeg valgte Ă„ bli lĂŠrer
Nedenfor skriver jeg litt mer om noen av disse stikkordene, og jeg starter med mobbing.
Mobbing
Da jeg gikk pÄ barneskolen ble jeg mobbet ganske intenst i perioder. Heldigvis hadde jeg noen gode venner i klassen, men pÄ skoleveien var det spesielt skummelt og ubehagelig. Deler av veien mÄtte jeg gÄ alene, og der sto det ofte to-tre gutter og ventet pÄ meg. Disse jevngamle guttene var ikke hyggelige mot meg, og jeg var ofte redd. Uansett hvilke omveier jeg forsÞkte Ä ta, hadde de en helt sÊregen evne til Ä finne ut hvor jeg gikk. I tillegg kunne det vÊre ganske ille i friminuttene. Alt dette tok raskt slutt da jeg begynte pÄ judo.
NÄr jeg forteller dette til venner og kjente i dag, sÄ er det enkelte som antar at det har Ä gjÞre med at judo er en kampsport. Det er lett Ä tenke seg at man blir tÞffere, og dermed ikke sÄ lett Ä mobbe, dersom man trener en kampsport som judo.
Jeg tror ikke noe sÊrlig pÄ at akkurat det var hovedÄrsaken til at mobbingen tok slutt. Etter min mening var det vennskap som var den aller viktigste grunnen til at mobbingen opphÞrte.
PĂ„ judomatta fikk jeg nye venner. Det var viktig.
Selvsagt hadde jeg venner pÄ skolen, spesielt i klassen min, men det meste av det som foregikk utenfor klasserommet, i skolegÄrden, pÄ skoleveien, var virkelig utrygt. Skoleveien var aller verst. Dojoen var en trygg arena. Trenerne var tydelige og satte klare grenser for hva som var tillatt.
Treneren min, Thor KirkesÊther sa gjerne (pÄ sin utvannede nordnorske dialekt): «Ta godt vare pÄ partneren dokkers; dokker skal bruke han i heile kveld.» Enkle, men viktige ord.
Ta godt vare pÄ partneren dokkers; dokker skal bruke han i heile kveld.
Thor KirkesĂŠther
Effektiv og god trening
Judo er ikke helt som andre tradisjonelle kampformer. Alle bakketeknikkene og kastene gjÞr at dette er en svÊrt fysisk krevende treningsform. Jeg mÄ innrÞmme at jeg var ganske liten og svak da jeg begynte pÄ judo, men etter hvert ble jeg ganske mye sterkere. Tradisjonelle styrkeÞvelser som spentshopp, situps og pushups pÄ nesten hver eneste trening bidro ogsÄ til Þkt styrke. Jeg er var fortsatt liten, men kondisjon, utholdenhet og styrke Þkte ganske raskt.
GrĂžnt belte, 14.12.1984
Jeg synes det ga mening Ä trene pÄ teknikker som kunne brukes til selvforsvar. Egentlig er jeg ikke sÄ opptatt av selvforsvaraspektet i judo, men at det finnes er det ingen tvil om, og at det gjÞr treningen meningsfylt for mange, er ogsÄ sikkert.
Etter Ă„ ha trent judo i seks Ă„r graderte jeg meg til 1. dan (svart belte). Min treningspartner, Jarne Byhre, og jeg var da blant de yngste i Norge med svart belte.
Nedenfor ser du graderingsprotokollen fra den gangen. 18. desember 1989 kjĂžrte Thor KirksĂŠther oss til Byskolen i Sandefjord der han og Svein GĂ„rdsĂž fungerte som graderingskommisjon.
Treningsleirer og konkurranser
Noe av det mest spennende og morsomme med judo har vÊrt alle treningsleirene og konkurransene jeg har vÊrt med pÄ. De fÞrste Ärene tapte jeg hver eneste kamp jeg gikk, men etterhvert begynte jeg Ä holde meg pÄ bena i litt mer enn 10 sekunder, og da jeg fikk blÄtt og brunt belte begynte jeg Ä vinne en og annen konkurranse. Da jeg ble junior-utÞver gikk det enda bedre, og selv om jeg ikke var blant de aller beste, sÄ var det kult Ä stadig vekk vinne medaljer i konkurranser.
Det viktigste for meg med alle konkurransene og treningsleirene jeg dro pÄ var faktisk selve reisen. Jeg synes det var fantastisk Ä vÊre pÄ judoturer, mÞte folk fra andre klubber, overnatte i nedslitte gymsaler, kjÞre lange bil- eller bussturer, ta nattoget til Bergen eller Trondheim. Uten denne sosiale biten hadde jeg nok ikke fortsatt med judo.
PĂ„skeleiren til NJJK, sommerleir i Sundsvall, Camp Lugi i Lund, sommerleir i KragerĂž, treningssamlinger pĂ„ Hamar og pĂ„ IdrettshĂžgskolen â alt sammen var (ogsĂ„) hyggelige sammenkomster og turer. Det var ogsĂ„ kult Ă„ trene pĂ„ Olympiatoppen, og stĂžte pĂ„ idrettskjendiser (BjĂžrn DĂŠhlie, Thomas AlsgĂ„rd, Kjetil AndrĂ© Aamodt, Lasse Kjus) fra andre idretter i styrkerommet eller frokostsalen pĂ„ Toppidrettssenteret ved Sognsvann.
SprÄk og kultur
Neida, jeg har ikke lÊrt japansk av Ä trene judo. Men jeg har blitt mye flinkere i engelsk. Minst 30 av bÞkene jeg har lest pÄ engelsk handler om kampsport eller judo. Jeg begynte allerede pÄ ungdomsskolen Ä lese slike bÞker, og jeg er ganske sikker pÄ at karakteren i engelsk ble bedre enn den ellers ville ha vÊrt pÄ grunn av judo-litteraturen jeg slukte.
Jeg har ogsĂ„ lĂŠrt Japan Ă„ kjenne pĂ„ en helt annet mĂ„te enn om jeg ikke hadde trent judo. Reglene i dojoen, det fĂžydale systemet som enkelte rutiner i judo fortsatt bĂŠrer preg av, alle kommandoordene pĂ„ japansk, judomattene, judodrakten, beltegradene â alt sammen har sitt kulturelle opphav, og det har vĂŠrt spennende for meg Ă„ lĂŠre om bakgrunnen til alt dette.
Judoklubber
I september 1983 gikk jeg som nevnt inn dÞra til gymsalen pÄ Fjellheim skole i Drammen. Der holdt Drammen Judo Club til. For meg som aldri hadde hÞrt om kampsport i det hele tatt, sÄ var dette en spennende verden Ä tre inn i.
Da jeg startet med judo fantes det to judoklubber i Drammen: Budo Drammen og Drammen Judo Club. I DJC var Thor KirkesĂŠther primus motor, hovedtrener, dommer og klubbleder. Han var viktig for min tidlige judoutvikling. Jeg ble i Drammen Judo Club helt til 1990.
I 1990 var jeg med pÄ Ä starte en judogruppe i Konnerud Idrettslag i Drammen sammen med blant andre Sven-Ove Johansen. I KIL-judogruppa hadde vi mange spennende tanker og ideer om hvordan man skulle drive en judoklubb.
Jarne Byhre og jeg fikk hovedansvar for nybegynnere mellom 12 og 16 Ă„r. I KIL-judogruppa var vi en liten kjerne utĂžvere som trente ganske mye og ganske hardt. Det var Jarne Byhre, Kawal Kahlon og meg selv. Dette var morsomme og lĂŠrerike Ă„r, og i lĂžpet av denne tida lĂŠrte jeg mye om trening og kosthold.
I denne perioden trente jeg, i tillegg til judo, karate i Nippon karateklubb i Drammen. Det ble ogsĂ„ tid til taekwondotrening bĂ„de i stua og hagen til Jarne, eller noen runder langt inne i skogen etter Ă„ ha varmet opp med lange lĂžpeturer – «Rocky Balboa-style».
I 1994 begynte jeg pÄ lÊrerhÞgskolen i TÞnsberg (HÞgskolen i Vestfold, avdeling for lÊrerutdanning). Dessverre fantes ikke TÞnsberg judoklubb lenger, sÄ da ble jeg nÞdt til Ä pendle til Konnerud et par ganger i uka. Det gikk til en viss grad greit, i alle fall i en periode, men etterhvert ble reiseveien for lang, og treningsutbyttet ble for lite. Jeg prÞvde Ä starte en judogruppe for studentene, men det ble bare til at vi holdt det gÄende et halvt Är.
Midt pÄ 1990-tallet var jeg med pÄ Ä starte opp en klubb som het NIFS (Norsk Institutt For Selvutvikling). I denne klubben kunne man trene mange ulike kampformer. Til Ä begynne med var kampformene adskilt, men etter hvert ble treningen og kampformene mer og mer sammenvevd.
Etter flere Är uten klubbtilhÞrighetjeg fram til NJJK, og nÄ er jeg medlem i den gamle, Êrverdige klubben pÄ Haugerud. I dojoen pÄ Haugerud sitter det mye judo i veggene. MiljÞet er godt, og dojoen er fantastisk.
Andre kampformer
à trene judo har ogsÄ inspirert meg til Ä prÞve ut andre kampformer. Jeg har blant annet trent shotokan karate og taekwondo. Dessuten har jeg testet kampformer som aikido, brasiliansk jujutsu, jujutsu og lignende. Men for meg er og blir judo den beste kampformen jeg kan drive med.
Gratulerer sÄ mye med 30-Ärs jubileet:-)
Jeg har relativt lignende opplevelser som deg angÄende Ä begynne pÄ Judo. Jeg var (og er?) er et hÄplÞst idrettstalent, prÞvde vel alt av idretter, og med en Far som hadde vÊrt pÄ landslaget i hÄndball, karate og friidrett, var nok sÞnnens manglende slektskap der begynnelsen pÄ mange grÄ hÄr.
Jeg slet med selvfĂžlelsen og ble stort sett alltid valgt sist i gymtimene.
Den gamle, som nÄ var ganske frustrert etter Ä kjÞrt meg til og fra 7-8 forskjellige idretter, fant ut at jeg burde begynne pÄ Karate.
Den gamle Japanske kampformen.
Kanskje Junior ville blomstre der??
– Han kjĂžrte meg til Karate-trening da jeg var 8 Ă„r gammel, men vi fant fort ut at i den gamle gymsalen klubben holdt til i, var det ikke mye karatetrening. Men det var Judotrening derimot!!
Jeg husker sÄ godt at han spurte om jeg var skuffet over at det ikke ble karatetrening, men akkurat i det han spurte, sÄ jeg Svein GÄrdÞ ta tak i en kar som var noe stÞrre enn seg selv, rotere kroppen sin rundt, lÞfte han andre sÄ han lÄ strak ut i lufta, og klasket han ned i matta.
Til min store forbauselse reiste han andre seg rett opp, rettet pÄ drakten, og sÄ stillte seg frivillig forran Svein igjen, som gjorde det samme, en gang til
Jeg ble sÄ forfjamset at jeg sa til Pappa, at DETTE ville jeg prÞve.
Treningen begynte, gult belte kom etterhvert, sÄ oransje, grÞnt, bÄtt, sÄ grÞnn kyu, blÄtt, brunt, og etter 11Är med brunt kom Sort!!
Imellom der har jeg vÊrt igjennom utallige reiser til og fra stevner, treningsleirer, kjÊrester, grÄt, blod, snÞrr, tÄrer, tap, seirer, gleder, sorger, landslag, mesterskap, titler og ikke minst mye, mye knallhard jobbing. Alt dette har resultert i en trygghet om meg selv som er uvurderlig.
Det er vel ikke langt unna Ä si at Judoen har hatt en sÄ stor innvirkning Ä meg, at jeg tviler pÄ at jeg hadde vÊrt rustet til livet pÄ samme mÄten uten.
– Idag er jeg hovedtrener i egen klubb, har trent fram landslagsutĂžvere, deltar i Veteranmesterskap, har bygd relasjoner som varer livet ut, fĂ„tt min kjĂŠre samboer til Ă„ begynne pĂ„ judo, da jeg alikevell er borte fire kvelder i uken(Hun har nĂ„ fĂ„tt gult belte) sĂ„ fĂ„r vi iallefall noen kvelder sammen, og ikke minst har samme muligheten til Ă„ vĂŠre et forbilde for de yngre utĂžverne pĂ„ samme mĂ„te som alle mine trenere har vĂŠrt for meg opp igjennom Ă„rene.
Deler bare noen egne erfaringer rundt mine noen og tyve Ă„r i gamet, jeg skjĂžnner sĂ„ inderlig godt hva du forteller om i artikkelen din, sĂ„ jeg gratulerer deg sĂ„ mye igjen med dine 30 Ă„r, og Ăžnsker deg lykke til med de neste 30 đ
Tusen takk for en interessant og lesverdig kommentar. Svein GĂ„rdsĂž var det store forbildet for oss unge utĂžvere fra drammensregionen. Han og Frank Evensen ble sett pĂ„ som enere i judo, og i lange perioder prĂžvde vi Ă„ komme oss til Byskolen i Sandefjord pĂ„ trening hver torsdag. Det var for Ăžvrig Svein GĂ„rdsĂž som var sensor pĂ„ min gradering til 1. dan. Ellers understreker vel din kommentar at judo for mange er mer enn kun trening đ
Ja, Svein har vÊrt et forbilde i mange, mange Är. Han startet Larvik Judoklubb, og var hovedtrener til langt utpÄ nitti-tallet.
FÞr Shodan ifjor, var jeg vel ukentlig hos Svein i tre mnd for Ä fÄ hjelp til Kataen.
Han er ĂŠresmedlem i Larvik Judoklubb, og holder fortsatt stappfulle treninger for oss:-)