Sist oppdatert 26.02.2024.

Er judo en sport, en kampform, en kunstform eller noe midt i mellom? Det er det mange meninger om, og her skal jeg prøve å gi til ballast og innhold til argumenter for ulike synspunkt på nettopp dette spørsmålet.

Europarådet definerer sport som «alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer.»

I og med at definisjonen på sport passer godt overens med et vestlig verdensbilde, så har også sport spredt seg over hele verden i takt med andre vestlige verdier og elementer. Globaliseringen har stort sett hatt utgangspunkt i Vesten. Slik er det også med sport. De fleste former for sport har sin opprinnelse i Europa (eller USA) og har spredt seg til resten av verden.

Likevel finnes det sport og idrett som har spredt seg motsatt vei, altså fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Disse idrettene har ofte fått mindre oppmerksomhet.

Judo er nettopp en slik idrett, og den er kanskje spesielt interessant på grunn av måten den har spredt seg på. Samtidig er det mange mener at kampformer ikke kan karakteriseres som sport. 

Sport eller “a way of life”?

Judo står i en særstilling blant de idrettene som har spredt seg motsatt vei i forhold til det store flertallet av idrettsformer. Det er det mange grunner til.

Både Jigoro Kanos visjon om hva judo skulle være, det spesielle med at Japan hadde vestlige forbilder og ønsker for samfunnsutvikling, og at judo faktisk etter hvert ble en olympisk idrett, spiller selvsagt en stor rolle for utviklingen av judo. Dette er viktig å ha med i tankene når vi skal mene noe om hvorvidt judo kun er en sport eller om det er noe mer å hente ved å trene judo enn det er i andre vestlige former for sport.

Det jeg egentlig er nysgjerrig på er hvorvidt judo har endret seg på grunn av at kampformen har spredt seg over hele verden. Og det er det faktisk forsket en del på, og det er noe av dette jeg skal prøve å formidle her.

Kulturelt mangfold eller sammensmelting?

Det er tegn som tyder på at judo ikke bidro til å overføre japanske verdier til resten av verden, men at judo heller ble påvirket av de kulturene judo kom til. Kan det rett og slett være sånn at de ulike kulturene som tok imot judo påvirket judo mer enn judo påvirket dem?

Kanskje var det slik at judo i utgangspunktet ikke var en sport, men heller ble det i møte med resten av verden?

Judo på slutten av 1800-tallet var noe helt annet en dagens judo. Er dette et resultat av en planlagt og målrettet utvikling, eller er det mer tilfeldigheter og hendige sammentreff som ligger bak?

Var judo opprinnelig ment å være en idrett?

Judo ble utviklet av Jigoro Kano i den perioden som kalles Meiji-epoken i Japan. På denne tiden, fra 1886-1912, var Japan opptatt av å innrette seg i vestlig retning. Mange av de gamle kampformene forsvant eller gikk delvis i glemmeboka, men det dukket også opp nye, og mer moderne varianter.

Judo var blant disse nye kampformene som dukket opp. Noe av grunnen til at Jigoro Kano kalte kampformen for judo, var rett og slett for ikke å bli forvekslet med tradisjonell jujutsu som flere så på som avleggs og barbarisk – en rest etter den gamle tiden.

I tillegg hadde judo, til forskjell fra de gamle stilartene og kampformene, tre tilleggsdimensjoner som gjør at vår kampform har mye til felles med det som definerer idrett og sport – allerede før den internasjonale innflytelsen har spilt en rolle:

1. Teknikkene er organisert i grupper som gjør det enkelt å forklare og å forstå strukturen. Judo hadde allerede fra starten av et slags vitenskapelig utgangspunkt. Jigoro Kano skrev flere artikler der han viste den teoretiske begrunnelsen for judo.
2. Judo har et fastsatt sett med regler som gjelder for kamp og konkurranse. Selv om reglene har forandret seg ganske mye i årenes løp, så har det hele tiden vært regler som må følges i kamp mellom to utøvere.
3. Jigoro Kano promoterte aktivt judo utenfor Japan fra første stund. Kano mente uten tvil at judo skulle trenes på over hele verden – akkurat som alle moderne idretter.

Det som derimot IKKE nødvendigvis følger logisk av alt dette er at Jigoro Kano ville at judo skulle være en sport på linje med den moderne idretter vi omgir oss med i våre dager.

Jigoro Kano hevdet at judo hadde en distinkt, gjenkjennelig, japansk karakter. I et intervju med en japansk avis i 1906, argumenterte Kano for at selv om koreanere og kinesere var tekniske dyktige, og europeere hadde mange fysiske fordeler, så kunne utøvere fra andre land enn Japan ikke få helt taket på en grunnleggende «ånden» i judo. Det var det bare folk som var født og oppvokst i Japan som kunne.

Dette er et syn på kampformer som ble spesielt viktig så sent som for 150 år siden i forbindelse med at Japan åpnet seg mot Vesten. Før dette hadde man ikke lagt så stor vekt på å understreke det åndelige aspektet ved kampformer.

Nå ble dette mye viktigere, kanskje først og fremst for å framheve kvaliteten og verdien av det som var japansk.

Budo som har mistet evnen til å fokusere på selvutvikling er ikke lenger budo.

Matsumae Shigeyoshi (1901-1991), leder av Nippon Budokan

Det er flere faktorer som taler for at å trene kampformer i den hensikt å underholde, ikke var helt fremmed i Japan. Et eksempel på dette er at man i Tokugawa-perioden arrangerte flere turneringer der utøverne kjempet med sverd, selv om det var forbudt å bære sverd i offentligheten. Utøverne trente altså på sverdkamp ene og alene for å delta i slike turneringer.

I våre dager har jo også kampsportfilmene, særlig fra 1960- og 70-tallet forsterket dette inntrykket. Ikke minst gjorde Bruce Lee sitt til at et vestlig publikum begynte å assosiere kampformer med filosofi. Men man kan jo spørre seg om dette er uttrykk for noe ekte og opprinnelig, eller om det kun er nostalgi og tillegg som er skapt i nyere tid av noen som ønsker å romantisere en idé om Asia og Japan.

Judo som en patriotisk aktivitet

I 1933, da Japan delvis hadde blitt isolert fra omverdenen på grunn av invasjonen og krigsforbrytelsene i det kinesiske Manchuria, holdt Jigoro Kano en tale som fikk overskriften:

«Den eneste måten for Japan å vinne i konkurranse med de beste nasjonene i verden.»

Allerede fra oppstarten av Kodokan i 1882 hadde Jigoro Kano sagt at judo var en effektiv måte for å dyrke fram patriotisme i både «ryggrad og hjerne» hos ungdom. Kano la også vekt på at det var viktig å fremme patriotisme i hverdagslivet, og at i denne sammenhengen hadde judo stor verdi.

Jigoro Kano nevnte sjelden begrepet sport i det hele tatt. I 1917 publiserte han en artikkel der judo omtales som en «konkurransepreget øvelse» (kyogi undo). Han brukte også uttrykk som «atletisk konkurranse». Det finnes ifølge forskere som har lest de fleste, kanskje alle, tekster skrevet av Jigoro Kano, kun ett tilfelle der han omtaler judo som sport. I en artikkel fra 1930, omtrent 50 år etter at han grunnla judo, sammenligner han judo med «andre former for sport» (supotsu).

I artikkelen går han inn for at judo må åpnes opp for verden på samme måte som «andre former for sport». Artikkelen var et svar på de kritiske røstene som sa at Kodokan var altfor lukket og innadvendt. Det kunne virke som om Jigoro Kano var enig i dette, og at han også så behovet for en noe mer åpen og internasjonal tilnærming til judo.

Likevel er det ikke klart, basert på artikler og intervjuer, hva Kano egentlig mente når han sammenlignet judo med «annen sport».

Judo sprer seg over hele verden

Jigoro Kano gjennomførte 12 lengre reiser rundt omkring i verden. Man kan nesten si at han dro på 12 verdensturnéer. Den første reisen skjedde allerede da han bare var 30 år, og da var nok hensikten mer å lære enn å undervise.

Det var ikke bare Jigoro Kano som reiste rundt i verden. Mange av hans topputøvere, eller skal vi kalle dem toppstudenter, dro også på lange reiser til Europa og Amerika.

Olympisk judo

En viktig del av bildet når man skal se på hvorvidt judo er en sport, idrett eller kampform, er en hendelse i 1909. Da tok nemlig den franske ambassadøren til Japan kontakt med Jigoro Kano. Ambassadøren hadde med seg et brev fra den franske baronen Pierre de Coubertin.

Pierre de Coubertin er som kjent mannen bak de moderne olympiske leker, og nå ønsket den internasjonale olympiske komité japansk representasjon. Dermed ble Jigoro Kano den fremste representanten for japansk sport i internasjonal sammenheng.

To år senere ble Kano den første presidenten i det japanske idrettsforbundet. Året etter reiste Jigoro Kano til OL i Stockholm som representant for japansk idrett, og i årene som fulgte jobbet han iherdig for at Japan skulle arrangere OL, og for å få judo med i det olympiske programmet.

Kano jobbet iherdig for at Japan skulle få arrangere OL i 1940, men vi vet alle hva som skjedde det året: Hele verden var plutselig i krig. Dermed ble OL i Tokyo kansellert.

Ifølge forskning, og link finner du som vanlig på nettsidene, er det viktig å skille mellom Jigoro Kanos ønske om at Japan skulle ha representasjon i OL, og at judo skulle være en del av det olympiske programmet. Det er rett og slett enklere å finne bevis for det første enn det siste.

Likevel er det selvsagt vanskelig å skille disse to fra hverandre. I våre dager, spesielt i Japan, regnes Jigoro Kano både som grunnleggeren av judo OG som gudfaren til moderne sport i Japan.

Nytt syn på judo?

Før andre verdenskrig spredde judo seg over store deler av verden. Noe av det mest påfallende med dette var at judo ble endret eller tilpasset til kampformer som allerede eksisterte på de ulike stedene.

I Russland smeltet judo sammen med sambo-teknikker, i England fikk man en kobling mellom jujutsu, judo og selvforsvar for kvinner, i USA var det mange som trodde de trente judo, men det var egentlig jujutsu som ble praktisert. I Georgia utviklet man en kraftfull kombinasjon av den lokale formen for bryting og judo.

Det ble i det hele tatt mange varianter av judo over hele verden, og det var ikke alltid så nøye om det var reell judo som ble trent. Det kunne like gjerne være hybride former og noe som var midt i mellom judo og jujutsu.

Globaliseringen av judo påvirket selvsagt hvordan man trente judo i Japan også. Det ble lagt til nye teknikker, og det ble utarbeidet regler – gjerne påvirket av reglene fra andre kampformer som bryting.

Regler i judo

En tilnærming til å finne svar på om judo var ment som en sport eller som noe annet, kan være å ta utgangspunkt i regelendringene som har skjedd i løpet av de siste 200 årene i judo.

Idet øyeblikk du endrer en regel, så forandrer du på mange måter hele dynamikken og særpreget ved judo.

Bare tenk på regelen som sier at det ikke er lov å gripe benet til motstanderen. Det kan finnes både gode og dårlige begrunnelser for nettopp denne regelendringen, men at den forandrer måten man trener og konkurrerer på, er helt sikkert.

Hvordan er så reglene i moderne judo? Her er det ikke enkelt å svare kort, men jeg skal gjøre et forsøk:

I internasjonale judo møtes to utøvere til kamp, den ene har gjerne hvit judodrakt, den andre blå judodrakt, på et avgrenset område. Området er kvadratisk med sider som er mellom 8 og 10 meter lange. Kampen har en fastsatt varighet. Kampen vinnes ved at en av utøverne kaster den andre på rygg, holder vedkommende fast en bestemt tid, eller utfører et effektivt armbend eller en kveling. Kampen kan også vinnes dersom motstanderen bryter reglene.

De første reglene for judokamper ble fastsatt i år 1900. Reglene ble fastsatt av ledende judofolk. På denne tiden hadde Japan en overordnet organisasjon, utnevnt av regjeringen som styrte alle budo-trening, altså kampform-trening, i Japan. Dai Nippon Butoku Kai hadde blitt stiftet i 1895, og de skulle holde et slags overoppsyn med all form for budo i Japan.

Dette hadde ikke så mye å si for judo, fordi alle de ledende skikkelsene i Dai Nippon Butoku Kai kom fra judomiljøet og spesielt fra Kodokan. Dermed var det i praksis judotrenere og -ledere som fastsatte reglementet for konkurranser i judo.

Konsekvensene av andre verdenskrig

Etter andre verdenskrig, og under amerikansk maktovertagelse, ble det svært vanskelig å trene kampformer i Japan. Dai Nippon Butoku Kai ble oppløst, og selv om Kodokan klarte å opprettholde en viss aktivitet, ble det langt mange begrensninger og føringer på hvordan man kunne trene judo.

I Europa skjedde derimot det motsatte. I 1948 ble Den europeiske judounionen grunnlagt at representanter fra Storbritannia, Sveits, Italia og Holland.

Og bare tre år senere, i juli 1951, møttes representater fra Belgia, Frankrike, Holland, Italia, Storbritannia, Sveits, Tyskland og Østerrike på en kinesisk restaurant i Soho, London. Der grunnla de Det internasjonale judoforbundet, IJF.

Som den oppmerksomme lytter hører, ev. leser hvis du heller liker det, så besto denne gjengen kun av representanter fra europeisk land. Det var faktisk slik at EJU ble oppløst og erstattet av IJF i et års tid. Men i 1952 ble EJU etablert på nytt.

I 1952 ble også Japan offisielt medlem av IJF, og ganske umiddelbart ble sønnen til Jigoro Kano, Risei Kano, utnevnt til president i IJF. Personlig synes jeg det er interessant at Japan ikke spilte en rolle i opprettelsen av IJF, og jeg tror jo at det påvirket forholdet mellom Kodokan og IJF i mange tiår. Da jeg startet med judo var man fortsatt opptatt av at Kodokan og IJF hadde ulikt syn på mange saker som angikk judo. Det kunne for eksempel dreie seg om hvilke teknikker som var tillatt i konkurranser.

Kanskje dette kan sammenlignes med den norske og den internasjonale skiidretten? Her har ikke Norge akkurat gått i bresjen for nyvinning og utvikling, men heller holdt på en mer konservativ tilnærming.

Japan arrangerte de første verdensmesterskapene i judo, og da judo ble en olympisk idrett skjedde det i Japan. I praksis var det Kodokan i Japan som fastsatte reglementet i disse konkurransene.

Men i 1967 skjedde det en ganske stor endring. Fra da av var det IJF som fastsatte dommerreglene. Plutselig hadde man to sett med regler – ett fastsatt av Kodokan og ett fastsatt av IJF, og i alle internasjonale konkurranser var det IJF-reglene som gjaldt.

I våre dager er det altså slik at det japanske judoforbundet med hovedkvarter i Kodokan-bygningen egentlig kun sitter og administrerer reglene bestem av IJF, mens for 60 år siden var det de japanske lederne som bestemte hva som skulle være reglementet.

Dette var en særdeles viktig endring som fikk stor betydning for utviklingen av judo som sport!

Eksempler på regelendringer og forskjellen mellom IJF og Kodokan

I 1967 innførte IJF regelen om «kumulative» straffer, altså at en straff blir stadig strengere selv om forseelsen, altså regelbruddet i seg selv ikke er mer alvorlig. I verste fall betyr det at et lite regelbrudd kan føre til at en utøver taper kampen.

Hvis vi bruker fotball som analogi, så ville det at et lag gjentatte ganger bryter offside-regelen til slutt føre til at de taper kampen.

I praksis har det resultert i taktiske endringer av selve kampen. Nå kan det være fruktbart å tvinge motstanderen inn i en posisjon eller situasjon der vedkommende må gjøre et lite regelbrudd, for å komme ut av situasjonen. I enkelte kamper kan det faktisk være mer effektivt enn å angripe motstanderen.

Dette var det sterk motstand mot på Kodokan, men etter hvert ble Kodokan-reglene også tilpasset en slik tankegang. Dette skjedde gradvis gjennom regelendringer i 1980, 1985 og 1995.

Et annet eksempel handler om regelen for passivitet. I 1974 fastslo IJF at det var forbudt å innta en overdreven defensiv holdning, og at dersom dette varer i 20-30 sekunder – avhengig av omstendighetene – skal dette medføre straff. Disse straffene kan samles opp og resultatet kan bli at den ene utøveren taper kampen.

Hvis vi også denne gangen bruke fotball-analogien, så betyr det at et lag som kun holder ballen i eget lag uten å forsøke å skåre, vil tape kampen. Eller tilsvarende, hvis et lag tvinger det andre laget til kun å sentre på egen halvdel, så vil laget som tvinger dette fram, vinne kampen.

Dermed blir det like godt belønnet å skape en vanskelig situasjon for motstanderen som å faktisk være offensiv selv – altså gå inn for å utføre en teknikk på motstanderen.

Koji Komata (8. dan) mener at denne regelen er en av de viktigste endringene som noen gang har blitt innført i judo, og at dette markerer et stor brudd med den opprinnelige ideen om kamp i judo.

Straffen for passivitet, som altså kan resultere i tap, fører til at man rett og slett kan vinne, for eksempel en OL-finale, uten å utføre en eneste teknikk. Dette var ikke mulig med Kodokan-reglementet, men altså fullt mulig med IJF-reglementet.

Selv om det absolutt ikke var hensikten, så kan altså reglene om å straffe passivitet føre til mer negativ judo der man spekulerer i å få motstanderen til å framstå som negativ framfor å fokusere på å gjøre gode, offensive angrep.

Dette husker jeg godt fra da jeg konkurrerte. Ofte var det viktigere å framstå som offensiv enn å legge opp til faktisk å kaste motstanderen. Dette kommenterte faktisk «Judo Shinbun», et av de mest seriøse judotidsskriftene i Japan allerede i 1980.

De senere årene har IJF på nytt endret disse reglene, slik at det skal være noe vanskeligere å vinne kampen ved å spekulere i å gjøre motstanderen passiv. Likevel er det fortsatt slik at ved poenglikhet, er det den utøveren med færrest straffepoeng som vinner når tiden er ute.

Likevel er det ganske lite diskusjon om disse regelendringene i judoverdenen. Kanskje bakgrunnen for det er det fundamentalt ulike synet man har på judo i Japan sammenlignet med resten av verden? For at det er forskjeller er helt sikkert.

Den lille, men viktige forskjellen?

På den ene siden virker det som om de japanske lederne mener at judo bør gjenspeile en metafysisk idé utover det som er fastsatt i reglene. Dette har å gjøre med Jigoro Kanos tydelige holdning og innstilling. Han mente at judo måtte handle om prinsippene gjensidig velferd og nytte, samt maksimalt effektiv bruk av mental og fysisk styrke.

Dette kommer gjerne i konflikt med innføringen av ulike regler, for når en regel er satt, så er det den som blir det bærende prinsippet for en konkurranseutøver. Når en regel først finnes, så vil en konkurranseutøver gjøre alt for å utnytte regelen til sin egen fordel i et forsøk på å vinne kampen. Regelen blir prinsippet eller idealet!

Forskjellen mellom disse to forståelsene har ganske sikkert endret mye av judoens epistemologi eller virkelighetsoppfattelse.

I Japan har gjerne disse endringene blitt oppfattet som et forsøk på å fjerne judo fra de grunnleggende idéene. Judo var i utgangspunktet en måte å leve på, judo skulle påvirke utøverne på alle områder i livet, men på grunn av alle endringene i regelverket var judo, ifølge motstanderen av disse endringene, i ferd med å bli en sport på linje med gresk-romersk bryting (bare at utøverne var kledd i judodrakter).

Blå judodrakter i kommersialiseringens navn

I 1997 innførte IJF blå judodrakter som et tiltak som skulle gjøre det enklere å skille utøvere fra hverandre i en kamp. Hovedmålet var å gjøre kampene mer tv-vennlige. Det styrende prinsippet var altså et hensyn som lå utenfor judoens egenart.

Dette medførte massiv motstand i Japan, og det gjorde kanskje ikke saken bedre at det var Anton Geesink som var den ledende talsmannen for denne endringen. Han var som kjent den første ikke-japanske utøveren som ble verdensmester i judo.

I utgangspunktet virker ikke dette som en spesielt banebrytende og viktig avgjørelse, men for de japanske lederne var det snakk om kultur, historikk, tradisjon og åndelige verdier. Skulle dette forandres kun fordi det skulle være enklere for tilskuerne å holde orden på hvem som var hvem?

Utøverne vet jo selv hvem som er hvem, og dommerne burde uansett ha nok greie på judo til å kunne holde styr på det hele. For tilhengerne hadde dette masse å gjøre med inntekter, tv-rettigheter og sponsing.

Det ble også foreslått mange andre tiltak som skulle bidra til å gjøre judo mer attraktivt for publikum. Blant annet ble det foreslått en IJF-fanfare (a la CL i fotball) når kampene startet, det ble foreslått å gjøre mer stas på vinnerne slik at man kunne dyrke fram judohelter.

Dette er på ingen måte unikt for judo, og man kan kanskje si at judo har sluppet unna de aller mest inngripende endringene simpelthen fordi judo stort sett drives som en amatøridrett. Det er svært få i verden som kan leve av å være judoutøver. En topputøver i Japan tjener omtrent det samme som en lærer. Helt greit, altså, men ikke motivasjon nok til å gjøre store endringer i hvordan judo presenteres for et publikum.

Likevel markerer innføringen av en blå judogi av hensyn til et TV-publikum en tydelig endring fra det Kano forestilte seg i 1889 da han promoterte judo som noe annet enn jujutsu.

Jujutsu ble en gang høyt respektert i vårt land som en edel kunst, men nye generasjoner ser nå på jujutsu kun som en form for underholdning. Mange utøvere er bare opptatt av utseendet og skjønnheten i formen, og på grunn av dette har jujutsu falt i anseelse og ære, og nå er det bare et middel for å skrape til seg et magert levebrød.

Jigoro Kano, 1889

Men Jigoro Kano var på gli, og i 1929 sa han at han hadde tenkt på om det kunne være passende å kreve inngangspenger fra tilskuerne på enkelte judoarrangementer. Pengene måtte selvsagt brukes til gode formål, og judo i seg selv måtte kun utøves som en amatøridrett.

Det er uansett mye som tyder på at Jigoro Kanos syn på hva judo burde være og IJFs mål om å gjøre judo til en tilskuersport står ganske langt unna hverandre. Jeg er spent på hva de siste årenes endringer kan føre til, for mitt inntrykk er at det er økt oppmerksomhet om judoens utgangspunkt og verdier – parallelt med et økt fokus på konkurransejudo og dyrkingen av enkeltindivider på toppnivå i judoverdenen.

Hva nå?

Judo i våre dager er langt mer internasjonalt enn det Jigoro Kano så for seg. Han hadde en visjon om «judo for alle», men han så kanskje ikke for seg den vekselvirkningen det skulle bli mellom judo og alle de nye nasjonene som både adopterte og adapterte judo.

Generelt sett har det vært fire viktige dimensjoner ved sportifiseringen av judo de siste 130 årene:

1. Fastsatte regler.
2. Økt vekt på konkurranse.
3. Mer fokus på tilskuere og underholdning.
4. Kommersialisering

Det at judo på mange måter har blitt en internasjonal, olympisk idrett er resultatet av mange kryssende interesser og gjensidig påvirkning – både fra øst mot vest, og fra vest mot øst. Det er kanskje mer en synkroniseringseffekt enn at en del av verden direkte påvirker en annen del av verden. Judo har kanskje blitt en slags smeltedigel av verdier og interesser.

I og med at alt er i endring, kan man kanskje ikke si at det finnes en form for judo som er mer judo enn andre former. Akkurat i dette tilfellet gjelder kanskje at «ost er ost» fordi man ikke kan si at en form for judo er mer autentisk eller høyverdig enn andre former for judo.

Kilde

• Benesch, O. (2020). Olympic samurai: Japanese martial arts between sports and self-cultivation. Sport in History, 40(3), 328-355.
• France Olympique, Judo (2022). Médaille de bronze pour Emma Melis (- 57 kg), Flickr
• Sato, S. (2013). The sportification of judo: global convergence and evolution*. Journal of Global History, 8, 299 – 317.
• Wikipedia (2023) Japanese invasion of Manchuria, Japanese invasion of Manchuria
• Wikipedia (2023) Sport