En fortelling om en fugl i et tre

Oppdatert 19.09.2022.

Varslere er en spurvefugl som finnes i stort sett hele Eurasia og Afrika, men også i Nord-Amerika. I Japan er brunvarsleren vanlig, og det er til og med en egen underart som kalles japansk varsler. For oss her i Norge, kan det være greit å se for seg en blanding av en linerle og en gråspurv, kanskje. Jeg har sett navnet tornskate, men jeg er ikke så inn i artsbestemmelse og den slags.

Og hvorfor starter dette innlegget med informasjon om fugler? Jo, fordi denne fuglen er avbildet på et kjent kunstverk. Bildet er malt i den klassiske sumi-e-stilen. Denne stilen er over 1000 år gammel, og den ble populær i Japan for omtrent 600 år siden. Som regel er bildene rektangulære, og den lengste siden er loddrett. Slik er det med dette bildet også. Det er over dobbelt så høyt som det er bredt.

Bildet inneholder kun to farger. Bakgrunnen, som sannsynligvis er et eller annet rispapir, har en farge, og selve motivet er malt med blekk som er blandet ut med vann for å gi ulike svart- og grånyanser.

Bildet heter «Varsler i et dødt tre». Se for deg bredden ved en innsjø. Til høyre i bildet ser vi det stille vannet som glir over i en disig bakgrunn. Til venstre, nederst i hjørnet, ser vi noen gresstuster og noen kvister. Og fra dette området nederst i venstre hjørne, strekker det seg en ensom kvist så å si rett oppover, nesten til toppen av bildet. Øverst på kvisten sitter det en fugl, en brunvarsler. Det kan se ut som om den har et insekt i nebbet. Ellers er det stort sett ikke mer å se på bildet. Motivet utstråler en stille harmoni.

Men det er én detalj på bildet som er litt interessant, og det er i denne detaljen, koblingen til denne tekstens tema ligger. Før jeg røper hvilken detalj som utgjør en viktig del av bildet, har jeg lyst til kort å si litt om han som har lagd dette kunstverket. Hvem malte dette bildet?

Miyamoto Musashi (1584 – 1645)

Miyamoto Musashi blir først og fremst sett på som den beste sverdkjemperen i Japan noensinne. Men ikke bare var han en dyktig sverdkjemper, han var også en dyktig sumi-e-kunstner. «Varsler i dødt tre» er ikke det eneste bildet han har malt.

Enlarge

Miyamoto_Musashi-Portrait-Edo-period
Miyamoto Musashi

Public domain, via Wikimedia Commons

I tillegg til å male, utkjempe og vinne flere titalls dueller på liv og død, brukte han tida si på å skrive. Den mest kjente boka hans heter «En bok om Fem Ringer».

Musashi ble født inn i Tokugawa-perioden. På denne tiden var klasseskillet mellom samuraiene og resten av befolkningen gjeninnført, og det var strenge regler for hvem som fikk bære sverd. Sverdet og bushido med sin æreskodeks var en levemåte som var forbeholdt en velutdannet byråkratisk elite.

Musashi var en ronin

Musashi var en ronin. Det vil at han levde etter og trente etter alle samuraienes og krigskunstens regler og normer, men at han ikke tilhørte en klan eller en bestemt leder. I stedet var han en slags omstreifer som levde et liv der dueller på liv og død var en del av livsstilen. Det var i løpet av dette omstreiferlivet han fikk sin legendestatus.

Musashi trakk seg etter hvert tilbake til en hule i fjellet der han levde de siste leveårene sine. Her viste han seg også som en habil kunstner og poet. Inngangen hans til kunstformene var at «Veien» finnes i alt. For å utvide sine kunnskaper oppsøkte han ikke bare sverdmestere, men også prester, hærførere, kunstnere og håndverkere.

En liten, men viktig detalj

Varslerfuglen sitter øverst i et dødt tre, eller egentlig øverst i noe som ser ut som en halvannen meter høy kvist. Midt på kvisten, eller stammen til treet om du vil, er det som kan minne om en larve. Det er malt inn en helt tydelig svart strek (kroppen) og en svart prikk (hodet).

Den erfarne kampforminstruktøren Wayne Muromoto fra Hawaii har en spennende tolking av hva poenget med denne larven kan være. Det som er helt sikkert er at det er en bevisst strek fra kunstnerens side. Dette er ikke en tilfeldig strek (og prikk), men to distinkte og bevisste penselstrøk.

En erfaren kampsportutøver vil kanskje ta et raskt blikk på bildet og tenke at varsleren allerede er klar over at det krabber en larve oppover stammen. Men fuglen er dermed også klar over at det åpner for minst én mulighet. Og det er derfor varsleren venter. Den vil se hva som skjer.

En stor del av bildet består av vann og dis eller tåke som ligger over vannet. Hva om det ligger og vaker en fisk rett under vannskorpa? Kanskje varsleren venter på at larven eventuelt skal miste fotfestet slik at den faller ned i vannet? Da blir det en hel fisk til middag i stedet for bare en larve.

100 svar på ett spørsmål

Noen har sagt at når man trener kampformer, så øver man på å finne 100 svar på ett spørsmål. Og kanskje det er det fuglen gjør her. Den vurderer mulighetene sine – uten å bli oppslukt av hverken den ene eller den andre løsningen. Vurdere og observere, og så kun forholde seg til det som er – altså tingenes tilstand.

Hva fuglen sitter og filosoferer over er selvsagt en tolkning, men hvis vi tar høyde for at bildet er malt av en person som viet hele livet sitt til sverdkamper, krigskunst og bushido, så er ikke tolkningen helt bak mål. Den er faktisk ganske sannsynlig. Og hvis vi i tillegg tenker på at okuden, skjult kunnskap er sentralt i klassisk bushido, og at det såkalte tomrommet skjuler sannheten, så begynner vi å nærme oss at dette er en ganske sannsynlig tolkning av «Varsler i dødt tre».

Miyamoto Musashi er opptatt av at man skal være her og nå med bevissthet og oppmerksomhet – med kropp og sjel kan man kanskje si. Det er nettopp det som er mye enklere om man har planlagt to-tre skritt videre.

Musashi skriver i «En bok om fem ringer» at hvis du kun er opptatt av hva du skal gjøre i neste øyeblikk, så vil du faktisk ikke være i stand til å utføre det du ønsker, nemlig å vinne kampen. Samtidig er hele boka full av tips om hvordan du skal stå, gå, plassere deg, bevege deg, hvor sola bør stå, hvilke side av kroppen hus og dører bør være og så videre. Musashi var helt opplagt opptatt av planlegging, for å kunne klare å være her og nå med kropp og sjel.

Miyamoto-Musashi-Fights-Sasaki-Kojiro-at-Ganryujima-Ukiyo-e
Duell mello Miyamoto Musashi (venstre) og Sasaki Kojiro (høyre).

Yoshifusa Utagawa (active ca. 1840-1860), Public domain, via Wikimedia Commons

Det er altså ikke sånn at man ikke skal planlegge, men man må ha evnen til å umiddelbart og intuitivt endre planene underveis – i takt med det som skjer. Og det er her man kan se en sammenheng eller overføringsverdi mellom trening i kampformer og livet ellers.

Stress og travelt samfunn

Vi lever i et samfunn der alt går raskt og der arbeid, skole, fritid og alt vi driver på med sauses sammen i en stadig større gryte. Selvpresentasjon og selvrealisering via sosiale medier og på ulike plattformer har ikke gjort dette stresset og presset mindre. Stadig flere presenterer sitt tilsynelatende vellykkede liv slik at alle kan la seg imponere.

Selvpresentasjon og selvrealisering på sosiale medier
cristina-zaragoza-cMVRsfY8R3Q-unsplash.jpg

Det blir en slags evig jakt på hva man kunne ha vært. Tankene er gjerne et helt annet sted enn der du er. Men det finnes selvsagt hjelp å få. Det er ikke mangel på meditasjonskurs, bøker om selvhjelp og mindfulness.

I Østen er man gjerne opptatt av at kropp og sjel (hva nå enn det er) skal være i harmoni eller være ett. I stedet for at kroppen er her, men tankene er et annet sted, så må man samle dette på ett sted. Men kan man planlegge å være her og nå?

Blir ikke det å planlegge for tilstedeværelse en slags selvmotsigelse, eller går det an å kombinere dem i en slags tredje mulighet? Kan man klarer å gjøre som varslerfuglen, altså være helt og fullt til stede her og nå, samtidig som eventuelle framtidige muligheter og utfall er vurdert?

I Kunsten å krige presenterer Sun Zi et tredje alternativ til den klassiske fight or flight, altså slåss eller stikk av, nemlig kontroll. Om du har øvd så mye at du har kontroll på deg selv og omgivelsene i øyeblikket, så kan du kanskje si at du er tilstede med både kropp og sjel? En slik væremåte krever masse trening. Det er ikke bare å legge vekk et tankesett, for å plukke opp et annet – i alle fall ikke for de fleste av oss.

Body and mind
kike-vega-F2qh3yjz6Jk-unsplash.jpg

Planlagt tilstedeværelse

Varslerfuglen har øvd på dette hundrevis, kanskje tusenvis, av ganger. Den er både erfaren og dyktig. Den vet akkurat hva som skal til for å maksimere sjansene for å lykkes. Den er forberedt på alle eventualiteter, også det uforutsigbare. Det betyr ikke at den uansett vil lykkes. Men den blir ikke satt ut at andre reaksjoner enn de forventede.

Og nå nærmer vi oss en kampformtenkning. For det første, varsleren er på rett sted til rett tid. Den sitter høyt og har oversikt og tid til å reagere. Den kontrollerer omgivelsene sine, i alle fall det som kan kontrolleres. Dette er jo som tatt ut at de fleste lærebøker i kampformer.

Det er også flere elementer kampformer kan bidra med når det gjelder å trene på å være her og nå med både hode og kropp.

Kampformer

Noe av det jeg liker aller best med judotreningene er at du må være så intenst tilstede her og nå. En judoøkt er helt annerledes enn en lang løpetur. På de lange turene, som i mitt tilfelle sjelden er lenger enn 10-12 km, men uansett, på de lange løpeturene så har jeg tid til å filosofere over livet, familien, jobben, middag, hobbyer og mye annet. Jeg kan virkelig gå helt inn i en lang tankerekke – når jeg løper.

På en judotrening er situasjonen helt annerledes. Der må jeg fokusere totalt på den aktiviteten jeg holder på med. Det gjelder spesielt under randori, eller sparring. Men det gjelder også når det er snakk om teknikktrening. Det er rett og slett dumt å begynne å planlegge for mye i en judokamp, for da vil du ofte gå i bakken før du vet ordet av det. En judotrening, eller trening i andre kampformer, er nesten som en slags meditasjon i bevegelse. Det går ikke an å la tanke vandre mens man trener. Du må være her og nå.

Denne tilstedeværelsen og kroppsbevisstheten betyr ikke at man ikke planlegger i judo, eller i andre kampformer. Det kan godt hende jeg har et ønske om å få til en spesiell teknikk, men jeg må hele tiden forholde meg til det som skjer der og da – og kanskje det til og med åpner seg en mulighet jeg ikke hadde tenkt over. Da er det viktig å slå til på den. Samtidig kan det hende at det jeg hadde et håp om å få til ikke kommer til å fungere. Jeg må altså klare å kombinere det å være her og nå, med det å se framover to-tre skritt.

Dersom utgangspunktet er dårlig, så har du alltid tid til – skritt for skritt – å forbedre posisjonen. Det er kanskje enda tydeligere i BJJ; der kan utøverne jobbe lenge, lenge – lenge – med å komme i en gunstig posisjon. Det er kanskje det beste eksempelet på å være her og nå, samtidig som man har et klart mål med det man gjør. Det er også et godt eksempel på det dynamiske der man kontinuerlig endre planen dersom det er nødvendig – akkurat som varslerfuglen.

Brasiliansk jujutsu
samuel-castro-0-L3vTLT7E4-unsplash.jpg

Axel Hopstock som var trener i Kragerø på flere av sommerleirene jeg var på som ungdom, illustrerte det ved å si at judo og judoteknikker er som en lenke der en teknikk følger en annen i en endeløs rekke. Flyt fra teknikk til teknikk, ikke tving den gjennom.

Ironisk nok, eller ikke ironisk, men kanskje litt selvmotsigende, krever denne spontaniteten og her og nå-holdningen massevis av trening. Det sier seg kanskje selv, men om du har opplevd en situasjon tusenvis av ganger, så er det lettere å takle den der og da. Spontanitet krever altså masse trening.

Litt som i uttrykket «før jeg lærte kunsten var et fjell bare et fjell; men mens jeg lærte kunsten var et fjell ikke lenger «bare» et fjell; nå som jeg har lært kunsten er et fjell nok en gang bare et fjell.» Og er det ikke nettopp det som er så fascinerende når det gjelder kunstnere og enere i alle former og fasonger. Det ser så lett ut, men det ligger sannsynligvis og ofte titusenvis av timer med trening bak.

I en undersøkelse fra 2021 der forskerne blant annet prøvde å finne ut av graden av mindfulness og kroppsbevissthet, så skårte folk som trente aikido, judo og yoga signifikant høyere enn kontrollgruppa som drev med en miks av andre idretter. Yoga og aikido skårte noe høyere enn judo, og forskerne forklarer det med at judo er mer konkurranseorientert – dermed blir fokuset litt annerledes.

I alle kampformer så gjelder det at man er sterkest, best, raskest dersom man går «all in» i en retning! Alt fokus, alle tanker, all energi må dreie seg om å løse det problemet som ligger foran deg her og nå. Dette fører til en målrettet energi, men det er viktig at dette ikke blir helt hodeløst – at man kaster alt inn, uten tanke på konsekvensene.

Varsler i dødt tre

Hvis vi tenker oss tilbake igjen til «Varsler i et dødt tre», så er det ikke sikkert den tenker på noe som helst av det vi har vært inne på. Kanskje den rett og slett sitter og slapper av. Det er jo langt fra sikkert at fuglen har noen som helst tanke for hva som måtte røre seg i omgivelsene eller under vannflaten i innsjøen. Kanskje den sitter der og lever etter prinsippet om at «det som er, det er».

Men uansett hva den måtte tenke eller ikke tenke, så er kanskje det mest interessante hva du tenker når du ser bildet. Ser du mulighetene, planlegger du hva som kan skje sånn at ingenting overrasker deg, ser du kun det konkrete bildet, eller holder du alle muligheter åpne?

Miyamoto Musashi skrev at «den ekte kunsten i kampformene er å trene på en måte som gjør at du kan bruke det du har lært når som helst, og å undervise i kampformer på en måte som gjør at lærdommen kan være nyttig på alle områder i livet.»

Kilder

Bilder

Avatar

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, og i 1989 fikk jeg 1. dan. Disse nettsidene har jeg lagd siden 1997. I 2021 startet jeg podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har grunnfag idrett, mellomfag nordisk og en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.