Medfølelse og omtanke

Sist oppdatert 26.12.2021.

Medfølelse og omtanke for andre… Det høres kanskje lite ut som kampsport og selvforsvar, men det henger faktisk nøye sammen. På japansk kaller man gjerne en slik omtanke for andre omoiyari og de gamle japanske krigerne, samuraiene, kalte dette for jin.

Høflighet og gode manerer er noe enhver turist som besøker Japan legger merke til som en utpreget og totalt integrert del av det japanske samfunnet. Men denne høfligheten må, bør og skal være et uttrykk for en ektefølt velvilje og omtanke overfor andres følelser. Den særegne japanske høfligheten er lite verdt dersom den tar utgangspunkt i et ønske om ikke å fornærme noen. Dette er en viktig forskjell, og skjønner man ikke den, så er det vanskelig å forstå den japanske høfligheten.

Den høfligheten man opplever i Japan skal altså ikke være en påtatt høflighet, men heller et uttrykk for en ektefølt omtanke for andre mennesker. Det man faktisk gjør, for eksempel å bukke dypt, kan være seremoni og innpakning, men alle ritualer skal ha en reell nestekjærlighet som utgangspunkt.

Samtidig er det en kjent sak at man i Japan kan være konfliktsky. Det er i mange tilfeller viktigere å unngå konflikt enn å prøve å løse den. Begrepene tatemae (offentlig eller synlig holdning) og hone (egentlig mening eller intensjon), er viktige. Her handler det om å unngå å såre andres følelser. Dette er en naturlig del av den japanske omoiyari.

Personlig mener jeg at man godt kan klare å kombinere det å være konfliktsky med det å løse en konflikt. Det er jo ganske interessant, og inspirerende, synes jeg, at den da 81 år gamle politikeren og fredsmegleren, Thorvald Stoltenberg, i 2012 sa til NRK:

«De fleste har nok en formening om at konfliktskye personer er ubrukelige som ledere. Men jeg sier: Treffer du et menneske som prøver å gå utenom konfliktene for å løse problemene, så spar på han eller henne, for vi trenger dem, de er ikke så mange av.»

Thorvald Stoltenberg, 2012 (kilde: NRK)

Hvordan forholder kampformene seg til medfølelse?

I flere kampformer understrekes det at man skal være ydmyk og ha omtanke for andre. Aikido-utøvere vet kanskje at Morihei Ueshiba kalte aikido for «the art of peace». Han skal også ha sagt:

Å skade andre er å skade seg selv. Å kontrollere aggresjonen uten å påføre andre skade er den fredelige veien.

Morihei Ueshiba

I judosammenheng var Jigoro Kano opptatt av at judoutøvere skulle være samfunnsnyttige borgere, altså gi noe tilbake til samfunnet. I de to hovedprinsippene i judo handler det om å utviklet seg selv, for å kunne være til nytte for andre.

For å kunne perfeksjonere meg selv, må jeg ikke glemme å tjene resten av verden et eneste sekund. Jeg vil vie resten av mitt virke til det å tjene samfunnet, og for å gjøre dette vil jeg bygge opp min karakter og gjennom dette skape et solid fundament for mitt liv.

Jigoro Kano

Til og med samuraiene som holdt på med både voldsomme og krigerske handlinger i flere hundre år, hadde en slags æreskodeks der medfølelse og omtanke sto sentralt. Jin ble det kalt, og det var én av de sju sentrale samurai-dydene.

Alle disse dydene eller egenskapene skulle være en naturlig del av samuraienes liv og væremåte, og utgangspunktet for alt dette var at samuraiene skulle ha visdom, medfølelse og mot.

Samuraier
totte-annerbrink-7PRi1chCnrs-unsplash.jpg

Samuraier

De fleste av oss forbinder nok samuraier med farlige krigere som var ekstremt gode med sverdet. Og det er selvsagt riktig, men samuraier var så mye mer. I det føydale Japan utgjorde samuraier også en stor del av det administrative styret i Japan. De var i lange perioder henvist til å drive med sivile, administrative og sosiale oppgaver som skulle være til nytte for samfunnet det levde i, og som skulle styrke lederens posisjon i lokalsamfunnet.

Samtidig som samuraiene skulle være i stand til å nedkjempe hvem som helst, skulle de også ha ekstraordinære evner når det gjelder kjærlighet, omtanke for andre, sympati, medfølelse og omsorg. Denne velviljen overfor de andre samfunnsborgerne ble sett på som en av de viktigste sidene ved den gode samuraien.

På japansk kalles dette for jin. Det kinesiske tegnet for jin er egentlig satt sammen av to tegn. For det første er det to mer eller mindre loddrette streker til venstre. Disse representerer et menneske, og de tegnes opp først (se bildet nedenfor). I tillegg er det to vannrette streker som peker ut mot høyre, og disse representerer tallet to. Så jin har altså å gjøre med to mennesker som hører sammen eller forholder seg til hverandre.

Left ImageRight Image

Samuraiene selv kalte dette for bushi no nasake – krigerens ømhet. Det var viktig at dette, altså disse valgene, skulle være bevisste, og at samuraiene hverken skulle vise barmhjertighet eller være kaldblodige mordere – på impuls. Disse avgjørelsene skulle være gjennomtenkte, rettferdige og bevisste – selv om slike avgjørelser ofte måtte tas i all hast i en stressende situasjon.

I samuraienes tilfelle vil denne omtanken for andre altså kobles opp mot det faktum at de også var i stand til å ta liv, det vil si at bushi no nasake rett og slett var et fatalt valg. Liv og død. Bushi no nasake handler vel så mye om å forebygge en kritisk situasjon som det å faktisk fikse den når problemet først har oppstått. Derfor er bushi no nasake, altså en krigers barmhjertighet, og jin knyttet til et slags føre-var-prinsipp.

I riktig gamle dager, 2, 3, 400 år tilbake i tid, var barmhjertighet noe annet enn det vi ser for oss i våre dager. Da kunne det rett og slett være snakk om å ta livet av en fiende på slagmarken framfor å ta vedkommende til fange slik at han risikerte både mishandling og tortur.

Medfølelse i vårt moderne samfunn

Hva kan vi lære av denne holdningen i vårt moderne samfunn? Heldigvis løper ikke vi rundt med sverd og rustning og kapper hodene av hverandre slik samuraiene gjorde. Det vi kan lære av dette handler kanskje om balanse?

Det er nemlig slik at samuraiene og andre store mestere i kampformer, hadde en mykere side enn den krigerske. Ganske mange av dem var opptatt av poesi og kunst. Flere kjente haiku-dikt er for eksempel skrevet av samuraier.

samurai

Haiku-dikt

行春や 鳥啼き魚の 目は泪 ### Yuku haru ya/ Tori naki uwo no/ Me wa namida ### Spring is passing / The birds cry, and the fishes’ eyes are / With tears

Idealet er altså at budo, kampsport, krigskunst, skal føre til en eller annen form for omtanke og medfølelse. Og de aller fleste kampformer har visdom, medfølelse og mot blant sine absolutt høyeste idealer.

Men har dette noe for seg? Er det slik at folk som trener kampformer har mer medfølelse enn alle andre? Det er det faktisk mulig å påstå. Og det kan rett og slett bekreftes med forskning.

Forskning om kampsport og medfølese

I 2019 ble det publisert en artikkel som slo fast at barn som hadde trent judo i minst to år viste større grad av empati enn barn som ikke hadde trent noen form for kampsport. Barna i denne undersøkelsen viste større evne og vilje til å spørre andre om hvordan de har det, finne felles løsninger på problemer, ta pause fra treningsaktiviteten for å løse både små og store problemer, og i det hele tatt gjøre aktive handlinger for å løse opp i vanskelige situasjoner.

I andre undersøkelser der man ser på aggresjonsnivået til unge utøvere i basketball, tennis, fitness og judo, viser det seg at utøverne i basketball hadde det høyeste aggresjonsnivået, mens judoutøvere hadde fire ganger så lavt aggresjonsnivå.

En av forklaringsmodellene i denne undersøkelsen er at de fleste idretter handler om å oppnå et resultat, mens man i judo, og sikkert andre kampformer, selv om det ikke nevnes, men altså, i judo er mer opptatt av veien. Dette føyer seg altså inn i det klassiske skillet mellom europeisk og amerikansk idrett med sin «culture of achievement» på den ene siden, og den asiatiske idretten med sin «culture of the road» på den andre siden.

Nå skal det sies at det også finnes undersøkelser som viser den motsatte effekten eller at kampsporttrening ikke har noen effekt i det hele tatt, men de aller fleste undersøkelsene jeg har funnet, viser altså at å trene kampsport bidrar til å øke utøvernes medfølelse og omtanke overfor andre, og samtidig å redusere tendensen man måtte ha til å være aggressiv.

Kilder

36. Jin: The warrior’s compassion – The Classic Budoka
Bushidō — The Seven Virtues of The Samurai | by Abel C. | A Philosopher’s Stone | Medium
Bushi no Nasake; the Mindful Warrior… – Sarete Blog

Clark, T. (2005). The Bushido Code: The Eight Virtues of the Samurai. https://www.artofmanliness.com/character/knowledge-of-men/the-bushido-code-the-eight-virtues-of-the-samurai/

Kozdras, G. P. (2019). Empathy in children practising judo compared to their non-practicing peers. Revista de Artes Marciales Asiáticas, 14(2s), 40–42. https://doi.org/10.18002/rama.v14i2s.5950

Lamarre, B. W., & Nosanchuk, T. A. (1999). JUDO-THE GENTLE WAY: A REPLICATION OF STUDIES ON MARTIAL ARTS AND AGGRESSION ’ (Vol. 88).

Stoltenberg verdsetter konfliktskye – NRK Kultur og underholdning

Yaneva, A., Stoyanova, E., Lukanova, V., Mitreva, B., Yordanov, E., & Gavrailova, T. (2020). STUDY OF THE LEVELS OF AGGRESSION OF STUDENTS ENGAGED IN JUDO, BASKETBALL, FITNESS, AND TENNIS. Trakia Journal of Sciences, 18, 771–776. https://doi.org/10.15547/tjs.2020.s.01.124

Spiechowicz, M. (2016). “Omoiyari” : the key word of harmonious Japanese communication Omoiyari-the key word of harmonious Japanese communication (Bogdanowska-Jakubowska, Ed.; pp. 169–186). Wydawnictwo Uniwersytetu Śląskiego.

Bilder

Photo by Totte Annerbrink on Unsplash

@Marinabars.photo via Twenty20

@karvecmx via Twenty20

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, fikk 1. dan i 1989 og begynte å lage disse nettsidene i 1997. I 2021 startet jeg en podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.