Sist oppdatert 14.09.2024.

Hvis du spør en tilfeldig person om hva det første hun tenker på er når hun hører om judo eller karate, så vil svaret ofte inneholde et eller annet om hvite drakter og fargerike belter. Men dette bildet av judoutøveren i den hvite drakten hadde kanskje aldri oppstått om Jigoro Kano ikke hadde utviklet judo. Alle moderne drakter som brukes i kampsport har hentet inspirasjon fra den drakten Jigoro Kano lagde for over 100 år siden.

Det blir av enkelte sagt at når man befinner seg på judomatta, så er man ikke lenger en revisor, lege, lærer, sykepleier, taxi-sjåfør, arbeidsledig eller noe annet. Når man er på judomatta, så er man først og fremst en judoka, og del av en verdensomspennende judofamilie som kler seg i hvite drakter og belter med ulike farger.

På Kodokan-senteret i Tokyo henger det en utslitt jakke. Det er judodrakten til Jigoro Kano. Utsiden av drakten er lagd av ubleket lin, og på innsiden er det et slags bomullsfôr.

Ifølge en artikkel i Black Belt Magazine var det ingen som trente hardere enn Jigoro Kano i hans aktive dager. Og dette bærer treningsutstyret preg av. Når det gikk hull på jakken eller når den revnet her og der, så lappet Kano den sammen ved hjelp av sammen type tråd som man bruker når man flyr drager. Likevel er den nedre delen av drakten fullstendig fillete.

Jakken er veldig lang. Dessuten har den veldig korte armer. Dette minner lite om dagens judodrakt der ermene på jakka går langt forbi albuene – nesten ned til håndleddene. I tillegg var det slik at buksene man brukte i judoens barndom må kunne kalles kortbukser. I våre dager bruker man som kjent lange bukser som nesten går helt ned til ankelen.

Dette var altså treningsutstyret til Jigoro Kano, og det var på samme måte med de han trente sammen med.

I 1906 foreslo Jigoro Kano det designet vi kjenner igjen som dagens judodrakt med en litt kortere jakke og lengre ermer og bukseben.

Denne tilsynelatende lille endringen førte til en hel rekke med endringer av judo – blant annet ble det vanligere med det vi kan kalle for store teknikker som skulderkast og hoftekast, altså kast der du kaster motstanderen over din egen kropp i ulike retninger. Grunnen til det var at det rett og slett ble enklere å få tak i motstanderen.

Det gjør faktisk at det er en hel vitenskap som har å gjøre med grep og hvordan man trekker og holder i drakta til motstanderen.

Kimono

Hva er det vi egentlig ser for oss når vi tenker på tradisjonelle, japanske klær? Det tar ikke lang tid før ordet kimono dukker opp. Og utgangspunktet for designet av judodrakten kan spores helt tilbake til den tradisjonelle kimonoen som dukket opp i løpet av Heian-perioden (794 – 1185) i Japan.

I løpet av Heian-perioden ble det utviklet en ny måte å sy kimonoer på. Tøystykkene ble kuttet i rette linjer, altså nærmest det motsatte av å skreddersy et plagg. Dermed trengte ikke de som lagde kimonoer å bry seg nevneverdig med størrelser og kroppsfasongen til de som skulle bruke klærne.

Et slikt snitt hadde flere fordeler når det gjelder selve produksjonen, men det gjorde det også enklere å kle seg i lag på lag med stoff av ulike tykkelse og kvalitet. Dermed ble det enklere å ta hensyn til årstider og temperaturer. Snitt og design var i hovedtrekk det samme uansett hvilket samfunnslag man tilhørte, men etter hvert begynte man å angi farger for å markere hvilken politisk klasse man var en del av.

Videre fram mot 1500-tallet ble kimonoene stadig mer fargerike, og siden krigerne kledde seg i farger som representerte lederne, var slagmarken svært så fargerik.

Samuraier

I Edo-perioden (1600-1868) hersket Tokugawa-familien i Japan. Samuraiene i hver region kunne kjennes igjen ved hjelp av fargene på og utformingen av uniformene de bar. Uniformene besto av en kimono uten ermer (kamishimo), og en hakama, et par bukser som lignet et delt skjørt.

I løpet av Meiji-perioden (1868-1912) ble Japan påvirket av kulturer i Vesten, og kanskje spesielt den britiske og amerikanske. Regjeringen oppfordret folk til å ta i bruk amerikanske vaner og klesstil, og det offisielle Japan måtte etter hvert bruke dress og slips i alle sammenhenger.

I tillegg ble det slutt på den offentlige nakenheten som faktisk hadde vært vanlig i Japan helt til de første amerikanerne og europeerne kom på besøk.

Jigoro Kanos judogi

Det var altså i denne perioden Jigoro Kano ønsket å utvikle en form for treningsklær som kunne tåle den røffe behandlingen på en judotrening.

Jigoro Kano brukte judodrakten sin ved flere anledninger, men fra 60-årsalderen gikk han stort sett med en haori, altså en tradisjonell lang skjorte, i stedet for judogi. Så her kan man nesten si at Kano bevegde seg tilbake igjen til det opprinnelige japanske uttrykket.

På begynnelsen av 1900-tallet, i 1906, fikk judodrakten den fasongen vi er vant til med lange ermer og bukser på judodrakten. Kanskje hentet Jigoro Kano inspirasjon, ikke bare fra den tradisjonelle kimonoen, men også fra de solide klærne som man brukte i det japanske brannvesenet? Dave Lowry er blant de som tar til orde for denne teorien, og så du kan se på bildet nedenfor, så ligner slike jakker ganske mye på de jakkene man bruker i judo.

Håndlagde judodrakter

Til å begynne med lagde utøverne judodraktene på egenhånd, men etter hvert som kravene til hvordan drakten skulle se ut ble standardisert, dukket det opp et marked for produsenter som kunne lage judodrakter. En produsent som KuSakura var tidlig ute fordi de allerede mestret en vevemetode/stil som kalles sashiko. I følge nettsidene til KuSakura kan dette mønsteret spores helt tilbake til 600-tallet, og det har vært brukt i mange ulike sammenhenger – både dekorativt og mer praktisk for å lappe sammen klær.

I tillegg er jakkene vevd med doble tråder, og dette gjør at jakkene blir solide og slitesterke. Det er denne måten å veve bomullstråden på som vi ser i den gamle påkledningen til det japanske brannvesenet, bønder og andre som trengte slitesterke plagg på slutten av 1800-tallet.

Fram til andre verdenskrig var judodraktene håndlagde fordi ingen maskiner kunne veve på denne måten. Etter det overtok mekaniske maskiner produksjonen.

Blå og hvite judodrakter

Fram til 1997 var alle judodrakter, mer eller mindre hvite, men nå ble det innført en farge til. Kritikerne, blant annet det japanske judoforbundet, mente at dette var en endring som ikke bidro til eller forholdt seg til å utvikle judo i en samfunnsnyttig retning.

Tilhengerne mente at dette var en nødvendig endring som ville gjøre judo mer tv- og publikumsvennlig. Fram til 1997 hadde det eneste som skilte utøverne fra hverandre vært fargen på konkurransebeltet. Det var nemlig slik at utøverne fikk tildelt enten et rødt eller et hvitt belte før hver kamp. Dette hadde vært den vanlige ordningen i konkurranser helt siden judoens barndom.

Det var flere som tok til orde for å gjøre noe med det visuelle uttrykket til judo, og det var faktisk judolegenden Anton Geesink som offisielt foreslo at man skulle bruke to ulike farger på judogien. Det skjedde i 1986 på en IJF-konferanse i Maastricht. Ideen var at det skulle være enklere for tilskuerne å se forskjell på utøverne. Det finnes blant annet flere bilder av judolegenden der han stiller opp i rød judodrakt.

En tilleggsfortelling i denne sammenhengen handler om Isao Okano som akkurat som Geesink vant gull i Tokyo-OL i 1964. Både Anton Geesink og Isao Okano er avbildet i henholdsvis rød og blå judodrakt på forsiden av et fransk judomagasin som kom ut i april 1975. Dette bildet skapte så mye oppstyr i Japan av Okano ble erstattet av Sato som lagleder for den japanske VM-troppen i 1975. Okano har heller ikke blitt tildelt en ny beltegrad på over 40 år. Han har fortsatt 6. dan.

På 90-tallet foregikk det flere forsøk med to farger på judodraktene. Ulike farger ble vurdert, men til slutt endte man opp med blått. Her var det spesielt viktig at fargen skulle være lett å skille fra hvitt – på tv.

Det ble selvsagt forsket og undersøkt om en såpass stor endring, sett med judoøyne, på noen som helst måte kunne påvirke resultatet i kamper. Noen forskningsresultater viste at det faktisk var en viss overvekt av utøvere med blå drakt som vant sine kamper.

Når to utøvere skulle gå en kamp, ble blå drakt ropt opp først, akkurat som de med rødt kampbelte i gamle dager, mens de med hvit drakt ble ropt opp som nummer to. Denne rekkefølgen ble endret for noen få år siden, altså ble hvit drakt ropt opp først og deretter blå drakt.

Dette førte til en endring av hvem som gikk seirende ut av kampene. Nå var det plutselig en liten overvekt av utøvere med hvit drakt som vant sine kamper. Dermed ble konklusjonen at på grunn av rangering av utøverne og seeding, så er det en tendens at den utøveren som ropes opp først rett og slett er den antatt beste utøveren.

Dermed kan man ganske sikkert se bort fra at det er en fordel, eller ulempe, å måtte være den som bruker enten blå eller hvit judogi i en konkurranse.

Kilder

• De Crée, Carl; Jones, L. C. (2014). What’s in a colour? The jūdōgi and japanese aesthetics. Kano Society the Bulletin, 12(24), 1–3. http://www.kanosociety.org/Bulletins/pdf bulletins/bulletinx24.pdf
• Dijkstra, P. D., & Preenen, P. T. . (2008). No effect of blue on winning contests in judo. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 275(1639), 1157–1162. https://doi.org/10.1098/rspb.2007.1700
• Dragon Spirit Ju-Jitsu () The History of the Keikogi/Dogi
• Goltz, Gary (2021) Evolution of the Judo GI, Black Belt Magazine
• IJF (u.a.) Judogi: Much More Than Armour
• Karst, Gaëtan (2019) The story of the iconic Judogi, KuSakura
• Lowry, Dave (2006) In the Dojo: A Guide to the Rituals and Etiquette of the Japanese Martial Arts, Weatherhill
• Wilson, Freya (2018) Color of judo uniform has no effect on winning, Frontiers Science News

Bilder

• Dalbéra, Jean-Pierre (2018) Mariage en costumes de cour de l’époque Heian (Kyoto), Flickr
• SMSGT D. Sutherland (1984) Second Lieutenant Craig Agena, left, from Fort Carson, Colorado, competes against Norway’s Alfredo Chinchilla in the 65 kilogram weight class of the judo event at the 1984 Summer Olympics, Picryl