Sist oppdatert 21.03.2023.
Nesten uten unntak trener man judo på nøyaktig samme måte over hele verden. Judo er en internasjonal idrett, og det er egentlig fint at man trener etter de samme normene. Men så var det dette med rekrutteringen da. For ikke å snakke om de som vil ha selvforsvarstrening. Skal vi henvise slike utøvere til andre kampformer? Trevor Leggett har skrevet noe jeg synes kan passe i denne sammenhengen.
Judo er ikke fotball
Så å si alle som leser dette har spilt fotball – enten på et lag eller bare sammen med venner i nabolaget. Uansett hvor man har spilt, så har det vært viktig å vinne kampen. Like vel har de aller fleste fortsatt å spille, selv om de har vært på det tapende laget. Det er fordi det underliggende målet er å utvikle seg fysisk. Ikke alle kan bli fotballhelter. Slik er det også i judo.
Judo tilbyr oss noe mer enn konkurranser. Det er ikke slik at alle som trener judo kan bli vinnere i sin vektklasse. Derfor må judo gi oss noe mer enn konkurransetrening. Judo må gi oss noe vi kan ha nytte av i livet
vårt.
Dr. Jigoro Kano forsto dette, og han så på judo som en treningsform som var nært knyttet til livet vårt. Han mente judo var bedre egnet til dette formålet enn ballspill som egentlig ikke er naturlige aktiviteter. Å slåss er faktisk en naturlig aktivitet, og naturlige aktiviteter kan rasjonaliseres og åndeliggjøres. Slik kan slåssing gi deg venner i stedet for fiender, og slik blir judo noe man har glede og nytte av i livet.
Åpen judo – o judo
Fordi man ønsker å beskytte utøverne mot skader, har judo stadig blitt smalere og smalere. Man har med andre ord stadig flere regler å forholde seg til. Hver gang reglene endres går det dessverre utover de utøverne som er minst og svakest.
Slik blir judo fattigere.
Hvorfor ikke la randori, som tross alt betyr fri øvelse, være en åpen form for judo? La alt bortsett fra å slå være tillatt. La folk holde i beltet, la de holde med to hender på samme side av drakten så lenge de vil, la de holde i buksebenet – ikke sett begrensninger.
Ikke la det å vinne bli det sentrale på judotreningen, men la utvikling, kreativitet og fantasi stå i høysetet. Slik blir judo noe vi kan lære av. Det er ikke dermed sagt at konkurransejudo skal være like åpen. I konkurranser kan man godt ha slike regler, men la randoritreningen bli trening for livet -ikke for en konkurranseform der de færreste like vel blir vinnere.
Begrensninger
Gjennom å trene judo lærer vi at kroppen vår har begrensninger. På noen områder er vi svake. Disse svakhetene kan man til en viss grad redusere. I Japan sier man gjerne at et menneske har sju svakheter i sin karakter. I judo lærer man hvordan man kan minimere disse, og hvordan man kan utvikle seg videre. Målet er ikke å omgå svakhetene, men å lære seg hvordan man kan forholde seg til dem.
Øvelse gjør mester
Vi trener. Judo lærer oss å trene. Man må trene, men samtidig må man være spontan. Hvis man er spontan uten å ha trent, vil man stadig gjøre større feil. Hvis man kun kaster til venstre, vil man ikke spontant utvikle seg slik at man kaster til begge sider. Dette må man trene på. Når man har trent på det, kan man spontant velge side.
Spontanitet
Hvis du må hoppe over en vanndam, så hopper du i rett øyeblikk. De fleste har sin tokui waza (favoritteknikk). Denne stoler vi på. Utfordringen er å leve seg totalt inn i kampen slik at man ser alle åpninger og muligheter i det øyeblikk de åpenbarer seg. Slik vil man kunne utføre teknikker som ligger langt unna det man regner som sin tokui waza.
Dette la de gamle mesterne stor vekt på i sin undervisning. Man må trene og trene helt til man er på et nivå der man kan glemme det man har trent på. Da kan man utføre en åpen form for judo. Dette er overførbart til livet.
To typer bushi
De japanske krigerne kalles gjerne for bushi. Det finnes to typer bushi. Den ene typen forholder seg til yang (det positive), og den andre typen forholder seg til yin (det stille).
Yang bushi tramper fram i livet som om ingenting kan være skadelig. Blikket til en slik kriger kan skremme hvem som helst, og en gang i blant roper vedkommende høyt for å skremme motstanderen langt unna.
Yin bushi er rolig og går med stødige og sikre skritt uten å lage lyd. Denne krigeren svarer på utfordringer så raskt at man ikke rekker å reagere. Det er fordi vedkommende ikke utøver en respons, men i stedet uttrykker en følelse.
Ideelt sett lærer man å kombinere disse to ytterpunktene gjennom å trene judo.
Kilder
- JudoInside.com, Trevor Leggett Judoka
- Leggett, Trevor (1993). The Dragon Mask – and other stories in the zen tradition. Ippon Books
- Wikipedia, Trevor Leggett
