Hittil har jeg vært med på fire dangraderinger. To av disse har vært som tori til mine egne dangrader. I tillegg har jeg stilt som uke fire ganger, tre ganger i nage-no-kata og en gang i katame-no-kata. Hver eneste gang har jeg lært noe nytt!
Det er spennende å prøve seg på en gradering. I judo er det jo sånn at man gjerne gjennomfører en slags praktisk eksamen, for å oppnå en ny beltegrad. Kravene til de ulike beltegradene varierer noe fra tiår til tiår, men generelt sagt så er det visse teknikker som må vises, til dangrader må man gjerne vise kata, og i tillegg må man vise judoforståelse gjennom å gå noen lette kamper.
Da jeg graderte meg til 1. dan (18. desember 1989 på Byskolen i Sandefjord med Svein Gårdsø og Thor Kirkesæther som sensorer) viste jeg nage-no-kata både som tori og uke. Jeg viste alle teknikkene til høyre og venstre, jeg viste 10 kombinasjoner og 10 motkast, og i tillegg måtte jeg svare på noen spørsmål om enkelte teknikker.
Denne gangen, nærmere bestemt i Nadderudhallen, 9. juni 2024, skulle jeg gradere til 2. dan. Her er min fortelling om hvordan dagen foregikk slik jeg opplevde den.
Forberedelser, forberedelser, forberedelser…
Bøker
I 1989 kjøpte jeg en bok som heter “Judo. Formal techniques“. Den brukte jeg mye da jeg graderte meg til 1. dan. Boka er skikkelig grundig, og den tar for seg de to såkalte randori-no-kata, altså nage-no-kata og katame-no-kata.
Selv om boka kom ut for over 40 år siden, inneholder den mye aktuell informasjon. Kataene har endret seg litt i løpet av disse 40 årene, men hovedprinsippene er de samme. “Formal techniques” innholder detaljerte illustrasjoner, tegninger og figurer som beskriver avstander, vinkler og teknikker i kataene.
Jeg leste meg gjennom den delen av boka som handler om kata generelt, og den delen som tar for seg katame-no-kata. Det var interessant, men jeg kom raskt fram til at jeg trengte litt mer oppdatert og visuell informasjon.
Video
Man sier gjerne at det ikke går an å lære judo av en bok eller en video, men det kan hjelpe. Det er i alle fall min erfaring. I løpet av det siste året før gradering ble det mange timer med søk og se på Youtube-videoer av katame-no-kata.
Det var viktig for meg at jeg ikke kun så på VM i kata, men at jeg også så på vanlige judoutøvere som gjennomførte katame-no-kata. Etter hvert lagde jeg meg en liste med noen favoritter, og disse så jeg på i forkant av hver judoøkt.
Men det ble raskt klart at jeg trengte noe mer enn bøker og video (som jeg allerede har vært inne på). Hovedutfordringen for meg var frigjøringsforsøkene som uke skal gjøre. Disse synes jeg det var skikkelig vanskelig å få kontroll på. Og da ble det naturlig å oppsøke folk med peiling på kata.
Kurs og flinke trenere
Det er ikke flust av katakurs, men det finnes noen. Heldigvis ble det holdt en Masterclass i kime-no-kata og katame-no-kata i Larvik med Kent Westerby (6. dan) som instruktør. Den fant sted bare noen måneder før gradering, og det jeg lærte der var veldig nyttig!
I etterkant av katakurset var det hjem til NJJK for å øve, øve, øve. Nå brukte vi stadig mer videoopptak av oss selv også. Det var skikkelig lurt, for det er jammen ganske stor forskjell mellom hvordan man tror det ser ut og hvordan det faktisk ser ut!
Nadderudhallen
Det var ganske mange som skulle gjennomføre dangraderinng i løpet av helga (8. og 9. juni 2024). På lørdag møtte alle som skulle opp til 1. dan. Vi synes det var nyttig å være til stede. Da fikk vi orden på alt det praktiske som hvor garderobene er, hvordan oppvarmingen kan foregå, hvor shomen (sensorene) er plassert, hvordan judomattene kjennes ut og så videre.
Vi fikk kjørt gjennom katame-no-kata, og vi fikk hilst på mange av de andre utøverne og, ikke minst, sensorene:Kent Westerby, Hanne Myrnes og Jørn Terje Krekling.
Alt i alt synes jeg det var lurt å stikke innom Nadderudhallen dagen før selve graderingen. Det bidro til å redusere antall ukjente faktorer.
På dag 2 av graderingenshelgen, søndag 9. juni, var det vår tur. Vi møtte opp ganske tidlig, og det ble god tid til oppvarming og small talk. Stemningen var spent og seriøs, men også hyggelig og jovial. Det var rett og slett mange hyggelige folk samlet på et sted, og alle ønsket at alle skulle klare seg godt.
Jeg var overraskende lite nervøs, men så synes jeg også at vi hadde øvd lenge og skikkelig på det vi skulle vise fram.
Kata
Den første delen av graderingen handlet om kata. Alle de 8 kandidatene viste sine kataer. De som skulle prøve seg på de høyeste dangradene startet, og det medførte litt venting for Jakop og meg. Vi skulle i aksjon som nummer 5 og 8 – jeg helt til slutt.
Mitt inntrykk var at alle hadde øvd seriøst og skikkelig på kataene, og det var fullt fokus hos alle kandidatene. For min egen del gjennomførte jeg først katame-no-kata som uke, og helt til slutt fikk jeg gjennomføre kataen som tori.
Kataen var absloutt ikke feilfri, men jeg synes likevel vi klarte å holde orden på hovedelementene i kataen.
Teknikker
Til 1. dan viser man gjerne rubbel og bit av teknikker. Slik er det ikke til de høyere dangradene. Da er det meningen at man skal vise en fordypningteknikk. Det er flere muligheter, men de aller fleste velger å fordype seg i en kastteknikk. Det gjorde jeg også. Denne delen av graderingen varer gjerne omtrent 10 minutter per kandidat.
Min fordypningsteknikk var ippon-seoi-nage og den variasjonen som gjerne kalles dropdown-seoi-nage. Jeg må innrømme at jeg ble litt nervøs da 3 av de andre (høyere graderte) utøverne hadde valgt samme teknikk! Da tenkte jeg at alt jeg skal si kanskje allerede er sagt når det blir min tur. (Rekkefølgen på kandidatene var beholdt, så jeg var sist her også.)
Heldigvis hadde vi valgt litt ulikt fokus i gjennomgangen av teknikkene. Vi fikk også litt ulike spørsmål, og dette var kanskje den delen av graderingen jeg var mest spent på. For selv om alle spørsmål er relevante, så er det mange faktorer og elementer å holde styr på når man fordyper seg i en teknikk. I tillegg er det jo en litt spesiell situasjon med publikum og tre sensorer som følge nøye med på alt som blir vist og sagt.
I den tekniske delen fikk noen kandidater mange spørsmål, andre fikk ingen, og de aller fleste fikk et par spørsmål. Spørsmålene kunne dreie seg om helt enkle ting som å vise noe man hittil ikke hadde vært innom, som for eksempel kombinasjonsteknikker eller overgang til ne-waza. Men det kunne også være snakk om mer tekniske elementer knyttet til grep, balansebrudd og kast.
Randori
Helt til slutt, ganske mange timer etter den første kandidaten hadde vist sin kata, var det randori. Det føltes godt å få brukt kroppen i en litt friere setting.
Vi startet med tre runder ne-waza, og deretter var det tre runder tachi-waza. Alle ble bedt om å finne andre partnere enn dem man vanligvis trener med, men ellers var det opptil oss hvem vi gikk mot. Selv om det var ganske stor forskjell i størrelse mellom den største og minste utøveren, så gikk denne delen av graderingen meget bra.
Mykt, løst, ledig og teknisk er det viktigste i denne delen av graderingen!
Sensorene la vekt på at de ville se judo, og det betyr å legge vekk alle stive armer og defensive holdninger. Her var det om å gjøre å være aktiv, la motstanderen gjøre noen teknikker, og å gjøre noen teknikker selv. Gøy!
Oppsummering
Den første kandidaten startet sin kata klokka 12, og den siste runden med randori ble avsluttet omtrent klokka 16. Det var en lang dag, men tida gikk fort, stemningen var god, og alle kandidatene besto graderingen.
Da alle hadde fått den gledelige beskjeden, som ble gitt i plenum, kunne de som ønsket det få en individuell tilbakemelding. Det var det mange som benyttet seg av – inkludert meg. Der fikk jeg nyttige tips og råd fra både Kent Westerby, Hanne Myrnes og Jørn Terje Krekling.
Tusen takk!
