Mataemon Tanabe ble født 15. januar 1869 i Wakayama, Japan. Mataemon ble oppkalt etter den legendariske sverdkunstneren Mataemon Araki som levde på begynnelsen av 1600-tallet.
I våre dager er Wakayama kjent for sine vakre strender og sine hellige steder. Både strandløver og pilgrimmer finner gjerne veien hit. Allerede på Tanabes tid ble Wakayama sett på som det beste stedet i Japan for å dyrke frukt, og da særlig mandariner. I tillegg regnes det som det stedet soyasausen kommer fra. Wakayama er i det hele tatt et slags kulinarisk paradis, og det var det også på 1800-tallet sa vår mann, Mataemon Tanabe, ble født.
Tanabe ble født inn i en familie med sterke kampsporttradisjoner. Faren hans var leder av Fusen-ryu som er en stilart innen jujutsu kjent for sine bakketeknikker. I jujutsu er man, som dere som følger JudoMania vet, opptatt av stamtavler og slektskap.
Ifølge kildene skal Tanabe Mataemon være fjerde generasjon Fusen-ryu-utøver. Det vil si at det var oldefaren til Tanabe som grunnla stilarten Fusen-ryu. Om dette hadde noen betydning for hvor god han ble, er heller usikkert – i alle fall sett med dagens mer nøkterne brller. Men dette var nok et viktig poeng i samtiden, og det framheves i flere av kildene. Uansett, så ble Tanabes en av Japans mest kjente jujutsu-utøvere.
Mataemon Tanabe begynte å trene jujutsu da han var ni år gammel, og i løpet av de neste 7-8 årene gikk han gradene i det gamle menkyu-systemet. Dette var et system med ulike diplomer som skulle si noe om hvor dyktig man var i en bestemt kampform. 17 år gammel hadde han oppnådd det nivået som kreves, for å være instruktør og mester i Fusen-ryu.
Allerede et par år tidligere, da Mataemon var 14-15 år gammel, reiste han rundt med faren sin og deltok i ulike konkurranser og turneringer. Ofte sloss han, og vant, og langt eldre og mer erfaren mostand. I boka Dai Nippon Judoshin siteres Tanabe på å ha sagt dette om sin måte å gå kamp på:
Når jeg trente med de andre elevene til faren min ga jeg meg aldri uansett om de andre utførte armbend eller kvelinger. Da jeg var 15 år ble jeg fanget i et armbend, men jeg ga meg ikke og albuen gikk ut av ledd med et høyt smell. Min taktikk var å vente til motstanderen var sliten og så gjøre en frigjøringsteknikk. Det var på samme måte med kvelinger. Denne evnen til å holde ut leddlåser og kvelinger ga meg mange muligheter. Jeg ble etter hvert kalt Newaza-Tanabe.
Selv sa han det følgende om treningsmetodene han brukte:
Min form for jujutsu var ikke så mye et resultat av de gode trenerne mine, men mer et resultat av at jeg alltid sloss mot de sterkeste motstanderne, og at jeg aldri ga meg selv om jeg sto i fare for å bli bevisstløs eller skade meg. Jeg lærte å frigjøre meg fra grep rundt håndleddet av faren min, men dette var ikke det viktigste for meg.
En avgjørende hendelse for Mataemon Tanabe skal ha skjedd da han var 17 år. Han gikk en kamp mot en utøver som beskrives som en «bryter som var dobbelt så stor som Tanabe». Tanabe var sjanseløs, og dette fikk han til å tenke over hva han kunne gjøre for å vinne mot fysisk større motstandere. Han kom fram til det følgende:
Jujutsu-formen min ble foredlet gjennom at jeg sloss mot de sterkeste og at jeg fant måter å utnytte mine styrker på. For eksempel fant jeg på en teknikk som jeg kaller unagi-no-osaekata (ål-holdegrepet). Det er velkjent at dersom man holder en ål så hardt man kan, så glir den unna. Men om du holder lett på den, kan den fanges.
Senere fant jeg også på «slange- og frosketeknikken». På samme måte som en slange sluker og svelger en frosk litt etter litt, jobbet jeg med bakkekamp helt til motstanderen var beseiret. Først tar slangen et ben, så venter den på at lammelsen skal inntreffe, deretter gaper den over det andre benet, så kroppen. På denne måten klarer frosken aldri å unnslippe, og jeg overførte denne måten å tenke på til bakkekamp.
Fighter og jobb i Tokyo
22 år gammel flyttet Tanabe til Tokyo i januar 1891. Der hadde han fått jobb som sjef for nærkamp-treningen på Tokyo Metropolitan Police Department. Hvis dere drar kjensel på navnet Tokyo Metropolitan Police Department, så stemmer det bra. Det er mange av de vi snakker om i de tidligste fasene av judoens utvikling som hadde framtredende posisjoner her, også Mataemon Tanabe.
Det var Senjuro Kanaya fra Takenouchi-ryu, altså en annen jujutsu-skole, som hadde anbefalt Tanabe for ledelsen på Tokyo Metropolitan Police Department.
En artig fun fact her er at Senjuro Kanaya, altså han som gikk god for Tanabe, skal ha vært blant de aller første – om ikke den aller første – som brukte det vi kaller sankaku-jime i judo, altså en triangelkveling der man bruker bena for å kvele motstanderen. Varianter av denne teknikken er spesielt populære i BJJ, men også i judo. Riktignok skal den varianten av teknikken som Kanaya brukte, ha lignet mer på en bensaks enn på et triangelgrep. Det var egentlig ikke før rundt 1920 at triangelkvelingen kom skikkelig på moten.
Men altså, Tanabe fikk jobb som sjef for all nærkamptrening i Tokyo-politiet. Det er jo ganske imponerende med tanke på hans unge alder. Men samtidig hadde han trent ofte og svært hardt i mange år, så erfaring hadde han absolutt. Tanabe var trener for politiet i 10 år. I tillegg var han også en populær instruktør på andre jujutsuskoler i løpet av disse årene.
Bidrag til kampsport
Selv om det ikke er så mange som kjenner navnet til Tanabe i våre dager, var han godt kjent, nesten berømt, i sin samtid. Han hadde en svært effektiv måte å gå kamper på, og han beseiret stadig motstandere fra andre kampsportstiler, også fra Kodokan judo.
Kodokan judo var i ferd med å bli den dominerende kampsporten i Japan, og derfor var det populært å utfordre utøvere herfra til kamp. Dette gjaldt ikke minst for utøvere fra andre jujutsu-skoler som kanskje følte seg truet av denne nye måten å trene jujutsu på. De fleste jujutsu-skolene ble rett og slett absorbert eller borte da Kodokan ble stadig mer populært og kjent.
Fusen-ryu der Mataemon Tanabe trente var blant de skolene som klarte å stå i mot presset fra den nymotens judo som Kodokan representerte.
Tanabe Mataemon deltok i flere kamper mot Kodokan-utøvere, og han gjorde det til en vane å vinne mot dem. Problemet for Kodokan sine utøvere var at de stort sett fokuserte på stående teknikker, altså kast (nage-waza). Dette utnyttet Tanabe til sin fordel, for han var en mester i bakkekamp.
Han var faktisk så god i bakkekamp at han fikk tilnavnet «ne-waza-no-tatsujin» (mester i bakkekamp, 寝技の達人). Selvsagt var det ikke slik at Tanabe kun var god i bakkekamp; han var også en svært habil tachi-waza-utøver. Likevel var det i bakkekamp han virkelig briljerte. Tanabes ne-waza ble omtalt som «på nivå med 4. dan».
Til slutt ble det slik at flere av de beste utøverne på Kodokan unngikk å møte Tanabe i kamp. Legendariske utøvere, mange av dem fikk 10. dan etter hvert, prøvde å unngå direkte kamp med Tanabe. Eksempler på slike utøvere var Tomita Tsunejiro, Yokoyama Sakujiro og Shiro Saigo.
Mataemon Tanabe utfordret Sakujiro skriftlig, men han fikk aldri svar på henvendelsen sin. Saigo Shiro møter Tanabe, men de går ikke kamp. Her er det kun snakk om å utveksle høflighetsfraser. Yamashita taper en kamp mot Tanabe. Nagaoka og Tsunejiro unngikk kamper mot Tanabe. Mataemon Tanabe ble rett og slett den utøveren Kodokan fryktet mest, som det står i en av kildene.
Kampene mot Kodokan
Kampreferat fra gamle dager er gjerne basert på usikre kilder, og sånn er det med kampene til Tanabe også. Ofte er det snakk om intervjuer av hovedpersonene selv, men de har gjerne skjedd mange år etter selve kampen. Det kan også være kampreferater skrevet i samtiden, men det er vanskelig å verifisere innholdet, for det finnes – naturligvis – ingen filmopptak av kamper og turneringer.
Når man gjør nettsøk, så er det også slik at kildene gjerne bygger innbyrdes på hverandre, og at forfatteren av nettsaken gjerne har dratt på litt ekstra med noen fargerike skildringer.
Tanabe gjorde seg for alvor kjent da han enten utfordret eller ble utfordret til kamp av en kollega som også instruerte Tokyo-politiet i nærkamp. Utfordreren het Takisaburo Tobari, og han hadde 3. dan fra Kodokan i tillegg til at han hadde trent jujutsu i mange år.
Kampen fant sted på Hisamatsu politistasjon, og det var Kanaya som dømte kampen. Kanaya var blant lederne på en jujutsuskole som het Yoshin-ryu.
Tanabe skal ha stått imot et forsøk på o-soto-makikomi. Deretter holdt han Tobari fast med en kami-shiho-gatame før han utførte en juji-jime som endte med at Tobari besvimte. Nettopp slike beskrivelser av kamper finnes det mange av. Kampene ble ikke avsluttet før en eller annen av utøverne hadde skadet seg eller besvimt. For meg som trener moderne judo, høres dette voldsomt ut i ordets rette forstand. Men det virker som dette var normen i samtida.
I løpet av de 2-3 foregående årene hadde det vært flere kamper mellom utøvere fra Kodokan og instruktørene for Tokyo-politiet. Kodokan hadde vunnet de aller fleste kampene, og noen få hadde endt uavgjort.
Siden det ikke finnes en samlet oversikt over antall kamper, så antar man ut fra de kildene og beskrivelsene som finnes at det fant sted mellom 10 og 15 slike kamper eller turneringer der en eller flere utøver møttes. Det gode ryktet Kodokan opparbeidet seg hadde mye å gjøre med de gode resultatene utøverne herfra fikk i denne typen utfordringer.
Judo fikk rykte på seg for å gjøre utøverne derfra nærmest uovervinnelige, selv om mange av utøverne egentlig hadde det meste av bakgrunnen sin fra andre kampformer FØR de ble medlemmer på Kodokan. Uansett, dette ryktet skulle få et skudd for baugen på grunn av Tanabes innsats.
I løpet av årene mellom 1892 og 1895 skal Tanabe ha gått hele åtte kamper mot utøvere fra Kodokan. Han vant alle åtte.
Resultatet av Tanabes innsats
Man kan med rette påstå at Tanabes seire mot Kodokan-utøverne førte til at Kodokan utviklet flere og bedre bakketeknikker slik at kampformen ble enda mer komplett og helhetlig. Jigoro Kano sendte rett og slett flere av sine utøvere til Tanabes jujutsu-skole, for at de skulle lære seg flere og bedre bakketeknikker der.
Noen kan kanskje tenke at dette høres rart ut, og det ville kanskje vært merkelig i en moderne fotballklubb om man sendte noen av sine beste spillere på besøk til konkurrentene. Men i judo er dette faktisk ikke så uvanlig i våre dager, og det var det heller ikke på den tiden.
Tanabe og judo
Mataemon Tanabe var aldri offisielt en del av Kodokan-systemet. Ha fikk ingen grader, belter eller offisielle titler på Kodokan. Men det er altså ingen tvil om at han hadde han indirekte, men stor innvirkning på judoens utvikling. I tillegg var han god venn med flere av instruktørene på Kodokan.
Tanabe ble utnevnt som kyoshi, lærer, i judo i 1906. Han underviste i jujutsu og judo på Butokukai fram til han pensjonerte seg i 1922. I 1927 ble han forfremmet til hanshi i judo. Dette tilsvarer en slags professor i judo.
Hans evne til å dominere i bakkekamp både utfordret og tvang Jigoro Kano, grunnleggeren av judo, og hans elever til å studere og forbedre ne-waza, altså bakketeknikene. Dette gjorde at judo ble en mer komplett kampsport. Og selv om man fortsatt fokuserer aller mest på stående teknikker i judo, har bakketeknikkene en viktig plass i judosystemet i våre dager.
Arven etter Mataemon Tanabe
Tanabes viktigste arv er hans bidrag til å styrke betydningen av ne-waza i moderne judo. Hans suksess med Fusen-ryu-teknikker er et historisk eksempel på hvordan judo har utviklet seg ved å lære fra og integrere elementer fra andre kampsporter. For judoutøvere i dag tjener han som en påminnelse om betydningen av tilpasning, innovasjon og en helhetlig tilnærming til trening.
Den japanske historikeren Takeshi Kuroda kalte Mataemon Tanabe «den siste virkelig betydnigsfulle jujutsu-utøveren», og en særdeles betydningsfull person når det gjelder utviklingen av Kodokan judo.
Mataemon Tanabe døde i 1942, men hans innflytelse lever videre i dojoer verden over, og han forblir en av de viktigste historiske skikkelsene for alle som er interessert i judo og dens røtter.