Sist oppdatert 08.05.2025.
Mataemon Tanabe ble fÞdt 15. januar 1869 i Wakayama, Japan. Mataemon ble oppkalt etter den legendariske sverdkunstneren Mataemon Araki som levde pÄ begynnelsen av 1600-tallet.
I vÄre dager er Wakayama kjent for sine vakre strender og sine hellige steder. BÄde strandlÞver og pilgrimmer finner gjerne veien hit. Allerede pÄ Tanabes tid ble Wakayama sett pÄ som det beste stedet i Japan for Ä dyrke frukt, og da sÊrlig mandariner. I tillegg regnes det som det stedet soyasausen kommer fra. Wakayama er i det hele tatt et slags kulinarisk paradis, og det var det ogsÄ pÄ 1800-tallet sa vÄr mann, Mataemon Tanabe, ble fÞdt.

Tanabe ble fĂždt inn i en familie med sterke kampsporttradisjoner. Faren hans var leder av Fusen-ryu som er en stilart innen jujutsu kjent for sine bakketeknikker. I jujutsu er man, som dere som fĂžlger JudoMania vet, opptatt av stamtavler og slektskap.
IfĂžlge kildene skal Tanabe Mataemon vĂŠre fjerde generasjon Fusen-ryu-utĂžver. Det vil si at det var oldefaren til Tanabe som grunnla stilarten Fusen-ryu. Om dette hadde noen betydning for hvor god han ble, er heller usikkert – i alle fall sett med dagens mer nĂžkterne brller. Men dette var nok et viktig poeng i samtiden, og det framheves i flere av kildene. Uansett, sĂ„ ble Tanabes en av Japans mest kjente jujutsu-utĂžvere.
Mataemon Tanabe begynte Ä trene jujutsu da han var ni Är gammel, og i lÞpet av de neste 7-8 Ärene gikk han gradene i det gamle menkyu-systemet. Dette var et system med ulike diplomer som skulle si noe om hvor dyktig man var i en bestemt kampform. 17 Är gammel hadde han oppnÄdd det nivÄet som kreves, for Ä vÊre instruktÞr og mester i Fusen-ryu.
Allerede et par Är tidligere, da Mataemon var 14-15 Är gammel, reiste han rundt med faren sin og deltok i ulike konkurranser og turneringer. Ofte sloss han, og vant, og langt eldre og mer erfaren mostand. I boka Dai Nippon Judoshin siteres Tanabe pÄ Ä ha sagt dette om sin mÄte Ä gÄ kamp pÄ:
NÄr jeg trente med de andre elevene til faren min ga jeg meg aldri uansett om de andre utfÞrte armbend eller kvelinger. Da jeg var 15 Är ble jeg fanget i et armbend, men jeg ga meg ikke og albuen gikk ut av ledd med et hÞyt smell. Min taktikk var Ä vente til motstanderen var sliten og sÄ gjÞre en frigjÞringsteknikk. Det var pÄ samme mÄte med kvelinger. Denne evnen til Ä holde ut leddlÄser og kvelinger ga meg mange muligheter. Jeg ble etter hvert kalt Newaza-Tanabe.
Selv sa han det fĂžlgende om treningsmetodene han brukte:
Min form for jujutsu var ikke sÄ mye et resultat av de gode trenerne mine, men mer et resultat av at jeg alltid sloss mot de sterkeste motstanderne, og at jeg aldri ga meg selv om jeg sto i fare for Ä bli bevisstlÞs eller skade meg. Jeg lÊrte Ä frigjÞre meg fra grep rundt hÄndleddet av faren min, men dette var ikke det viktigste for meg.
En avgjÞrende hendelse for Mataemon Tanabe skal ha skjedd da han var 17 Är. Han gikk en kamp mot en utÞver som beskrives som en «bryter som var dobbelt sÄ stor som Tanabe». Tanabe var sjanselÞs, og dette fikk han til Ä tenke over hva han kunne gjÞre for Ä vinne mot fysisk stÞrre motstandere. Han kom fram til det fÞlgende:
Jujutsu-formen min ble foredlet gjennom at jeg sloss mot de sterkeste og at jeg fant mÄter Ä utnytte mine styrker pÄ. For eksempel fant jeg pÄ en teknikk som jeg kaller unagi-no-osaekata (Äl-holdegrepet). Det er velkjent at dersom man holder en Äl sÄ hardt man kan, sÄ glir den unna. Men om du holder lett pÄ den, kan den fanges.
Senere fant jeg ogsÄ pÄ «slange- og frosketeknikken». PÄ samme mÄte som en slange sluker og svelger en frosk litt etter litt, jobbet jeg med bakkekamp helt til motstanderen var beseiret. FÞrst tar slangen et ben, sÄ venter den pÄ at lammelsen skal inntreffe, deretter gaper den over det andre benet, sÄ kroppen. PÄ denne mÄten klarer frosken aldri Ä unnslippe, og jeg overfÞrte denne mÄten Ä tenke pÄ til bakkekamp.
Fighter og jobb i Tokyo
22 Är gammel flyttet Tanabe til Tokyo i januar 1891. Der hadde han fÄtt jobb som sjef for nÊrkamp-treningen pÄ Tokyo Metropolitan Police Department. Hvis dere drar kjensel pÄ navnet Tokyo Metropolitan Police Department, sÄ stemmer det bra. Det er mange av de vi snakker om i de tidligste fasene av judoens utvikling som hadde framtredende posisjoner her, ogsÄ Mataemon Tanabe.
Det var Senjuro Kanaya fra Takenouchi-ryu, altsÄ en annen jujutsu-skole, som hadde anbefalt Tanabe for ledelsen pÄ Tokyo Metropolitan Police Department.
En artig fun fact her er at Senjuro Kanaya, altsĂ„ han som gikk god for Tanabe, skal ha vĂŠrt blant de aller fĂžrste – om ikke den aller fĂžrste – som brukte det vi kaller sankaku-jime i judo, altsĂ„ en triangelkveling der man bruker bena for Ă„ kvele motstanderen. Varianter av denne teknikken er spesielt populĂŠre i BJJ, men ogsĂ„ i judo. Riktignok skal den varianten av teknikken som Kanaya brukte, ha lignet mer pĂ„ en bensaks enn pĂ„ et triangelgrep. Det var egentlig ikke fĂžr rundt 1920 at triangelkvelingen kom skikkelig pĂ„ moten.
Men altsÄ, Tanabe fikk jobb som sjef for all nÊrkamptrening i Tokyo-politiet. Det er jo ganske imponerende med tanke pÄ hans unge alder. Men samtidig hadde han trent ofte og svÊrt hardt i mange Är, sÄ erfaring hadde han absolutt. Tanabe var trener for politiet i 10 Är. I tillegg var han ogsÄ en populÊr instruktÞr pÄ andre jujutsuskoler i lÞpet av disse Ärene.
Bidrag til kampsport
Selv om det ikke er sÄ mange som kjenner navnet til Tanabe i vÄre dager, var han godt kjent, nesten berÞmt, i sin samtid. Han hadde en svÊrt effektiv mÄte Ä gÄ kamper pÄ, og han beseiret stadig motstandere fra andre kampsportstiler, ogsÄ fra Kodokan judo.
Kodokan judo var i ferd med Ä bli den dominerende kampsporten i Japan, og derfor var det populÊrt Ä utfordre utÞvere herfra til kamp. Dette gjaldt ikke minst for utÞvere fra andre jujutsu-skoler som kanskje fÞlte seg truet av denne nye mÄten Ä trene jujutsu pÄ. De fleste jujutsu-skolene ble rett og slett absorbert eller borte da Kodokan ble stadig mer populÊrt og kjent.
Fusen-ryu der Mataemon Tanabe trente var blant de skolene som klarte Ä stÄ i mot presset fra den nymotens judo som Kodokan representerte.
Tanabe Mataemon deltok i flere kamper mot Kodokan-utÞvere, og han gjorde det til en vane Ä vinne mot dem. Problemet for Kodokan sine utÞvere var at de stort sett fokuserte pÄ stÄende teknikker, altsÄ kast (nage-waza). Dette utnyttet Tanabe til sin fordel, for han var en mester i bakkekamp.
Han var faktisk sĂ„ god i bakkekamp at han fikk tilnavnet «ne-waza-no-tatsujin» (mester i bakkekamp, ćŻæăźéäșș). Selvsagt var det ikke slik at Tanabe kun var god i bakkekamp; han var ogsĂ„ en svĂŠrt habil tachi-waza-utĂžver. Likevel var det i bakkekamp han virkelig briljerte. Tanabes ne-waza ble omtalt som «pĂ„ nivĂ„ med 4. dan».

Til slutt ble det slik at flere av de beste utÞverne pÄ Kodokan unngikk Ä mÞte Tanabe i kamp. Legendariske utÞvere, mange av dem fikk 10. dan etter hvert, prÞvde Ä unngÄ direkte kamp med Tanabe. Eksempler pÄ slike utÞvere var Tomita Tsunejiro, Yokoyama Sakujiro og Shiro Saigo.
Mataemon Tanabe utfordret Sakujiro skriftlig, men han fikk aldri svar pÄ henvendelsen sin. Saigo Shiro mÞter Tanabe, men de gÄr ikke kamp. Her er det kun snakk om Ä utveksle hÞflighetsfraser. Yamashita taper en kamp mot Tanabe. Nagaoka og Tsunejiro unngikk kamper mot Tanabe. Mataemon Tanabe ble rett og slett den utÞveren Kodokan fryktet mest, som det stÄr i en av kildene.
Kampene mot Kodokan
Kampreferat fra gamle dager er gjerne basert pĂ„ usikre kilder, og sĂ„nn er det med kampene til Tanabe ogsĂ„. Ofte er det snakk om intervjuer av hovedpersonene selv, men de har gjerne skjedd mange Ă„r etter selve kampen. Det kan ogsĂ„ vĂŠre kampreferater skrevet i samtiden, men det er vanskelig Ă„ verifisere innholdet, for det finnes – naturligvis – ingen filmopptak av kamper og turneringer.
NÄr man gjÞr nettsÞk, sÄ er det ogsÄ slik at kildene gjerne bygger innbyrdes pÄ hverandre, og at forfatteren av nettsaken gjerne har dratt pÄ litt ekstra med noen fargerike skildringer.
Tanabe gjorde seg for alvor kjent da han enten utfordret eller ble utfordret til kamp av en kollega som ogsÄ instruerte Tokyo-politiet i nÊrkamp. Utfordreren het Takisaburo Tobari, og han hadde 3. dan fra Kodokan i tillegg til at han hadde trent jujutsu i mange Är.
Kampen fant sted pÄ Hisamatsu politistasjon, og det var Kanaya som dÞmte kampen. Kanaya var blant lederne pÄ en jujutsuskole som het Yoshin-ryu.
Tanabe skal ha stÄtt imot et forsÞk pÄ o-soto-makikomi. Deretter holdt han Tobari fast med en kami-shiho-gatame fÞr han utfÞrte en juji-jime som endte med at Tobari besvimte. Nettopp slike beskrivelser av kamper finnes det mange av. Kampene ble ikke avsluttet fÞr en eller annen av utÞverne hadde skadet seg eller besvimt. For meg som trener moderne judo, hÞres dette voldsomt ut i ordets rette forstand. Men det virker som dette var normen i samtida.
I lÞpet av de 2-3 foregÄende Ärene hadde det vÊrt flere kamper mellom utÞvere fra Kodokan og instruktÞrene for Tokyo-politiet. Kodokan hadde vunnet de aller fleste kampene, og noen fÄ hadde endt uavgjort.
Siden det ikke finnes en samlet oversikt over antall kamper, sÄ antar man ut fra de kildene og beskrivelsene som finnes at det fant sted mellom 10 og 15 slike kamper eller turneringer der en eller flere utÞver mÞttes. Det gode ryktet Kodokan opparbeidet seg hadde mye Ä gjÞre med de gode resultatene utÞverne herfra fikk i denne typen utfordringer.
Judo fikk rykte pĂ„ seg for Ă„ gjĂžre utĂžverne derfra nĂŠrmest uovervinnelige, selv om mange av utĂžverne egentlig hadde det meste av bakgrunnen sin fra andre kampformer FĂR de ble medlemmer pĂ„ Kodokan. Uansett, dette ryktet skulle fĂ„ et skudd for baugen pĂ„ grunn av Tanabes innsats.
I lÞpet av Ärene mellom 1892 og 1895 skal Tanabe ha gÄtt hele Ätte kamper mot utÞvere fra Kodokan. Han vant alle Ätte.
Resultatet av Tanabes innsats
Man kan med rette pÄstÄ at Tanabes seire mot Kodokan-utÞverne fÞrte til at Kodokan utviklet flere og bedre bakketeknikker slik at kampformen ble enda mer komplett og helhetlig. Jigoro Kano sendte rett og slett flere av sine utÞvere til Tanabes jujutsu-skole, for at de skulle lÊre seg flere og bedre bakketeknikker der.
Noen kan kanskje tenke at dette hÞres rart ut, og det ville kanskje vÊrt merkelig i en moderne fotballklubb om man sendte noen av sine beste spillere pÄ besÞk til konkurrentene. Men i judo er dette faktisk ikke sÄ uvanlig i vÄre dager, og det var det heller ikke pÄ den tiden.
Tanabe og judo
Mataemon Tanabe var aldri offisielt en del av Kodokan-systemet. Ha fikk ingen grader, belter eller offisielle titler pÄ Kodokan. Men det er altsÄ ingen tvil om at han hadde han indirekte, men stor innvirkning pÄ judoens utvikling. I tillegg var han god venn med flere av instruktÞrene pÄ Kodokan.
Tanabe ble utnevnt som kyoshi, lÊrer, i judo i 1906. Han underviste i jujutsu og judo pÄ Butokukai fram til han pensjonerte seg i 1922. I 1927 ble han forfremmet til hanshi i judo. Dette tilsvarer en slags professor i judo.
Hans evne til Ä dominere i bakkekamp bÄde utfordret og tvang Jigoro Kano, grunnleggeren av judo, og hans elever til Ä studere og forbedre ne-waza, altsÄ bakketeknikene. Dette gjorde at judo ble en mer komplett kampsport. Og selv om man fortsatt fokuserer aller mest pÄ stÄende teknikker i judo, har bakketeknikkene en viktig plass i judosystemet i vÄre dager.
Arven etter Mataemon Tanabe
Tanabes viktigste arv er hans bidrag til Ä styrke betydningen av ne-waza i moderne judo. Hans suksess med Fusen-ryu-teknikker er et historisk eksempel pÄ hvordan judo har utviklet seg ved Ä lÊre fra og integrere elementer fra andre kampsporter. For judoutÞvere i dag tjener han som en pÄminnelse om betydningen av tilpasning, innovasjon og en helhetlig tilnÊrming til trening.
Den japanske historikeren Takeshi Kuroda kalte Mataemon Tanabe «den siste virkelig betydnigsfulle jujutsu-utÞveren», og en sÊrdeles betydningsfull person nÄr det gjelder utviklingen av Kodokan judo.
Mataemon Tanabe dĂžde i 1942, men hans innflytelse lever videre i dojoer verden over, og han forblir en av de viktigste historiske skikkelsene for alle som er interessert i judo og dens rĂžtter.
Legg igjen en kommentar