Sist oppdatert 09.12.2023.

Da jeg gikk på lærerhøgskolen (Høgskolen i Vestfold) ble vi anbefalt å bruke en enkel huskeregel når vi planla undervisningsøkter – MAKVISE. MAKVISE er et akronym for Motivasjon, Aktivitet, Konkretisering, Variasjon, Individualisering, Samarbeid og Evaluering.

Hør teksten opplest av meg:

MAKVISE er et godt utgangspunkt og en glimrende huskeregel for deg som driver med kroppsøvingsdidaktikk og treningsplanlegging. Her skal jeg prøve å komme med noen praktiske eksempler på denne måten å tenke planlegging av undervisning på.

Enkel forklaring av MAKVISE

Motivasjon innebærer en målrettet energi som gjør det enklere å yte det som kreves for å løse en arbeidsoppgave eller utføre en bestemt øvelse. Som trener kan man noen ganger oppleve at utøverne ikke synes alle aktiviteter er like morsomme eller inspirerende. Da blir det gjerne trenerens oppgave å sørge for at opplegget er så interessant eller spennende som mulig.

Man kan dele uttrykket motivasjon inn i begrepsparet ytre motivasjon og indre motivasjon. Forskjellen mellom ytre og indre motivasjon er i prinsippet tydelig. Ved indre motivasjon er det selve aktiviteten eller det naturlige resultatet som motiverer. Ved ytre motivasjon må man så å si lokke med en form for belønning. Her er et eksempel:

Ytre motivasjon: “Hvis dere kaster hoftekast 25 ganger hver til høyre og venstre, skal vi ha sisten etterpå.” Utøverne kaster hoftekast fordi de vil ha sisten etterpå.

Indre motivasjon: “Vi skal nå leke sisten. For å befri noen som har blitt tatt, må dere kaste vedkommende med et hoftekast.” Utøverne kaster nå hoftekast fordi det inngår i en meningsfull helhet. En annen form for indre motivasjon er å lære hoftekast fordi man vil benytte det i konkurranser.

Motivasjon og mestring henger nøye sammen. Det betyr enkelt sagt at en mestringsorientert utøver er enklere å motivere enn resultatorienterte utøvere – i alle fall i det lange løp. Dette ser vi ofte i toppidrettene der utøverne understreker at de fokuserer på arbeidsoppgavene. Dette bekreftes også av undersøkelser både i klasserom og i idrettsmiljøer. I et mestringsorientert miljø er det enklere å utvikle seg fordi det man i større grad velger aktiviteter som er tilpasset det nivået man er på.

Aktivisering er nesten selvforklarende – enten det er judo, andre former for trening eller undervisning generelt. Læring er aktivitet. Likevel er det flere trenere og instruktører som bruker litt for lang tid på instruksjoner. Det kan rett og slett gå utover den tiden utøverne eller elevene har til å øve og utforske nye ferdigheter. Utøverne er som oftest ikke på trening, for å høre på instruktørens forelesninger om “den egentlige meningen” med judo, eller høre på lange innlegg om hva treneren opplevde på besøk hos svigermor i forrige uke. En liten anekdote for å gjøre treningen relevant, eller for å gi utøverne noe å tenke på, kan kanskje være på sin plass. Men i det store og hele bør all muntlig instruksjon være kortfattet og effektiv.

Treneren bør også sørge for å organisere utøverne slik at flest mulig er i mest mulig aktivitet samtidig. Det er for eksempel lurt å planlegge aktivitetene slik at man unngår lange køer med mye venting og lite aktivitet. Som regel er det nok plass til at alle kan øve samtidig, men i små gymsaler eller situasjoner der det er mange som trener samtidig, eller der man er avhengig av bestemt utstyr eller instruksjon, bør organiseringen av utøverne planlegges nøye.

Konkretisering kan kanskje formuleres slik: Vis det; ikke si det! I de aller fleste tilfeller vil det være best å vise øvelsene framfor å forklare dem muntlig. I praksis vil en kombinasjon av muntlig og praktisk forklaring med hovedvekt på det konkrete fungere godt.

Det er flere måter å gjøre dette på. Dersom teknikken det skal øves på er komplisert, kan det være lurt å dele den opp i flere enkeltøvelser før man setter alle delene sammen til en helhet. Dette kalles gjerne del-hel. En annen metode er å bruke hel-del-hel. Fordelen med hel-del-hel er at utøverne får et inntrykk av hvordan det skal se ut til slutt. De enkleste aktivitetene kan selvsagt vises i sin helhet allerede fra starten, men også her kan det være nødvendig å stoppe opp, for å fokusere på enkeltdeler av teknikken.

Det er også nyttig å bruke video i denne delen av arbeidet – særlig hvis det er tekniske eller taktiske ferdigheter det skal øves på. I mer teoretiske øvelser kan modellering, modellæring og gode øvingsbilder hjelpe til med å konkretisere det man skal øve på.

Variasjon vil som regel virke motiverende på utøverne. Treningen kan fort bli kjedelig dersom den stort sett inneholder de samme øvelsene gang på gang. Det er jo slik at det kan være nødvendig med mange repetisjoner, for å mestre ulike teknikker. Hvis treneren bruker litt tid på å tenke ut varierte metoder for å trene inn teknikker, kan treningen likevel bli lystbetont.

I en såpass teknikkrevende idrett som for eksempel judo, vil automatisering ofte være en stor del av treningen. Det er viktig å huske at automatisering kan gjøres på flere måter en ved rendyrket uchikomi eller nagekomi.

Et fokus på variasjon vil selvsagt være ekstra viktig når man jobber med barn og ungdom, men også voksne kan ha stor glede av varierte treningsformer. Det er også mye som tyder på at treningen blir mer effektiv med større grad av variasjon.

Individualisering handler om å ivareta behovene til hvert enkelt individ. I alle sammenhenger der man har med mennesker å gjøre, er det viktig å ta hensyn til at alle har ulike forutsetninger for å løse de oppgavene og den treningsmetoden de blir pålagt eller utsatt for. I skolen har man et prinsipp som heter “individuelt tilpasset opplæring”. Det vil si at alle har krav på undervisning spesielt tilrettelagt til sine behov og forutsetninger. Dette er overførbart til alle treningssituasjoner i judo og andre idretter (og aktiviteter).

Personlig liker jeg begrepet “inkluderende trening” godt fordi jeg synes det forklarer individuelt tilpasset undervisning/trening på en enkel måte. Det er altså om å gjøre å lage et treningsopplegg som gjør at alle utøverne føler seg inkludert og ivaretatt. Det betyr i praksis at læreren, instruktøren, treneren må kjenne alle utøverne godt.

Samarbeid er en grunnleggende faktor for læring. I all trening vil utøverne ha ulikt grunnlag for å kunne utføre det de oppfordres til å gjøre. Utøverne har gjerne ulike styrker og svakheter. I den sammenheng er det viktig at treneren vektlegger øvelser der det er mulig å samarbeide. Det finnes for eksempel en del randori-former som gjør at “den beste” ikke nødvendigvis alltid vinner. Det gamle slagordet til Norges Judoforbund – To the top together – kan være greit å ha i mente for en trener.

Det er også slik at mange oppgir samhold og det sosiale som en av de viktigste grunnene til å trene. Når det gjelder motivasjon, så er også det sosiale fellesskapet som regel nevnt som én av de tre viktigste faktorene.

Evaluering av alle deler av treningen er helt avgjørende for både utøvere og trenere. Uten evaluering vil trening bli nærmest slag i løse lufta. Det blir vanskelig å si noe om effekten av treningen. På utøvernivå er en treningsdagbok et nyttig verktøy i evalueringsfasen. En slik dagbok vil også kunne gi treneren en fin tilbakemelding om hvor gode treningene har vært.

Ofte overser man evalueringsbiten; man unnskylder seg på ulike vis. Tid er gjerne sentralt i slike bortforklaringer. Lag enkle evalueringsoppsett. På den måten blir det enkelt å evaluere, enklere å forstå, lettere å lese og så videre.

Kilde

• Giske, Rune; Næsheim-Bjørkvik, Gro; Brunes, Anders O. (2013) Treningsledelse, Gydendal

Vennligst la dette feltet stå tomt

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

E-postadresse *

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Sjekk innboksen (eller spamfilteret) for å bekrefte abonnementet ditt.