Sist oppdatert 09.12.2023.
Hva kjennetegner egentlig de aller beste og mest tekniske utøverne i en hvilken som helst kampsport? Hvilke egenskaper er det som gjelder? Finnes det noe som kan avsløre hvem som «har skjønt det», og hvem som virkelig ikke har skjønt det?
Å vinne over andre, gjerne erfarne, utøvere er vanskelig, og det vil uten tvil kreve mange treningstimer, utallige blåmerker og skrubbsår, før man klarer det. Og det vil helt klart kunne gi en god pekepinn på utøverens tekniske nivå. Men er det egentlig nok når vi skal avgjøre hvilke utøvere som har det høyeste tekniske nivået? Er det ikke sånn at i verste – eller beste – fall, så kan man lære bort 2-3 teknikker til en ellers sterk og rask person, og så kan vedkommende vinne kamper på ren kraft, styrke og hurtighet? Betyr det at vedkommende har blitt en god judoutøver? Ikke nødvendigvis.
I de fleste kampformer må man ha noen å trene sammen med. Det er kanskje mulig å oppnå et visst teknisk nivå på egenhånd, men i praksis er det så å si umulig å lære seg teknikkene skikkelig uten noen å bryne seg på. Det blir som i fotball: Det er mulig å øve på en haug med finter, skudd, føring av ball og så videre, men det er først i samspill med andre at man virkelig ser om det man har øvd på fungerer.
Men dette samspillet må være nettopp det, et samspill. Det nytter lite hvis de du trener med står rett opp og ned som kjegler og rundingsbøyer. Da blir det ikke noen særlig kvalitet på treningen.
I judo, og andre kampformer der det er intens nærkontakt, løfting, bryting, kast, grep og så videre, er det omtrent umulig å trene skikkelig på det uten at man er to som trener sammen. Derfor er det mange som omtaler kampsporter, som judo, som en individuell lagidrett.
For å bli god i judo, som er den kampformen jeg kjenner aller best, må du ha noen å trene med – en person som kan ta imot alle kastene, kvelingene, armbendene du prøver å få til. En slik person kalles “uke”. Og i japanske kampformer snakker man gjerne om “tori” og “uke”. Tori er den som utfører teknikken, mens uke er den som tar imot det som måtte komme.
Erfarne judofolk vet at judo ikke bare handler om å kaste motstanderen i bakken: Det handler også om – i aller høyeste grad – å bli kastet i bakken, men på en måte som bidrar til begge parters utvikling. Det kalles å være en “god uke”. Det er ikke uten grunn av det ofte er det aller mest erfarne utøverne som er de beste i rollen som “uke”.
Opprinnelig betydning
Opprinnelig hadde tegnet for “uke” med overføring av varer å gjøre, men i løpet av århundrer har ordet uke endret innhold. Og i våre dager forstås ordet som det å motta noe.
Det japanske tegnet for “uke” er ment å forestille to hender. Den ene hånden strekker seg nedover, mens den andre strekker seg oppover, og midt mellom den er tegnet for “båt” plassert.
I dagligtalen har ordet “uke” (受け) to hovedbetydninger:
- Det kan bety å blokkere noe som i å blokkere et slag eller et spark. I karate er det for eksempel en hel haug med teknikker som inneholder ordet “uke”. Men om vi tenker på hva ordet opprinnelig betyr, så blir det viktig å huske på at “uke” handler om å motta noe, så derfor er det ikke snakk om å blokkere slag og spark som en stiv stokk. Det ender bare opp med blåmerker og vonde armer og ben. Det er mer et spørsmål om motta og avlede energien. Her kan dere neste se for dere aikido-bevegelser.
- Det kan også være en betegnelse på den personen som mottar en teknikk. Og i judo er det den betydningen som er den vanligste. Her er det også viktig å se på ordets opprinnelige betydning. Det betyr at “uke” ikke bare passivt skal bli utsatt for teknikkene, men at “uke” må spille en bestemt rolle.
Ukes rolle
I budosammenheng kjenner vi igjen ord som uke og ukemi. Ukemi, som i dagligtale gjerne kalles fallteknikk, handler om at det er kroppen som mottar en teknikk. Og i forlengelsen av det dreier det seg om hvordan man skal falle på en best mulig måte slik at man ikke skader seg.
I judo er uke den som mottar en teknikk. I karate er den som blir angrepet uke-te, det vil si hånden som mottar. I kendo kalles den som angripes uki-dachi, den som mottar sverdet.
Noen judoutøverte vil kanskje tenke på uke som den som taper fordi teknikken utføres på vedkommende. Tori kaster; uke blir kastet. Men det er viktig å huske at rollen som uke ikke er passivt å motta enhver teknikk.
Akkurat dette kan det være lett å misforstå. Det er ikke sånn at uke er den som taper. Riktignok er ikke uke den som utfører den offensive teknikken. Men uke tar aktivt del i gjennomføringen av teknikken, og ideelt sett skjer det på en måte som gjør at begge parter får et skikkelig treningsutbytte.
Man skal tilpasse seg toris angrep, og man skal motta teknikkene på en konstruktiv måte. Dette gjør man best ved å være aktiv underveis, oppmerksom, tilpasningsdyktig. Målet er at ukes måte å motta teknikken på skal åpne for økt judoforståelse hos både den som utfører teknikken og hos uke selv. Det er altså ingen liten oppgave som hviler på ukes skuldre, og det er ikke uten grunn at mange judoutøvere gjerne snakker om hvor viktig det er å være en god uke.
En god trener bør forklarer begge rollene skikkelig. Det er vanlig, selvsagt, å forklare og vise hva tori, altså den aktive parten, skal gjøre. Men en skikkelig god trener vil også poengtere hvilket reaksjonsmønster man ønsker å se fra ukes side. Det er ikke uvanlig at den gode treneren viser teknikken slik den oppleves fra ukes side, eller med det handlings- og reaksjonsmønsteret som kreves fra ukes side. Det er også ganske vanlig at treneren velger en partner som har et høyt teknisk nivå når teknikkene skal demonstreres.
Nage-no-kata
Et eksempel på denne rolleforståelsen finnes i de fleste kataer. En kata er, for ordens skyld, et sett med forhåndsdefinerte teknikker og bevegelser som skal demonstrere viktige prinsipper i kampsport, i dette tilfellet judo. Utøverne har bestemte roller, og de beveger seg på en nøye koreografert måte.
Samtidig er bevegelsene avhengige av at begge parter legger opp til et naturlig bevegelsesmønster. Forholdet mellom utøverne, som i judo kalles tori og uke, er viktig i alle judo-kataene, men jeg synes det er enklest å forklare ved hjelp av den første teknikken i nage-no-kata. Nage-no-kata er som regel den første kataen man lærer i judo. Nage-no-kata er en demonstrasjon av 15 sentrale judoteknikker, og her er ukes rolle helt sentral. Hvis ikke uke forstår sin rolle, så lykkes man ikke med å gjennomføre kataen – i det hele tatt.
Alle teknikkene i nage-no-kata starter med et initiativ fra uke. Det er altså den som ender opp med å bli kastet, som tar initiativ til den første bevegelsen. Dette kan være så å si umulig å se, noen ganger fordi det er så liten forskjell mellom de to utøvernes bevegelser; andre ganger fordi utøverne ikke er klar over denne lille, men viktige delen av kataen.
I løpet av kataen kommer dette til syne på ulike måter, men det viktige her er at gjennom hele kataen må begge utøvere gjøre sin del – hvis ikke, fungerer ikke kataen slik den er ment å gjøre.
I hvilke grad ukes bevegelse er et reelt angrep, om det er ulikt fra teknikk til teknikk og så videre er gjenstand for debatt i judosammenheng. I boka «Judo – formal techniques» skrevet av Tadao Otaki og Donn F. Dreager argumenteres det godt for at uke skal ha en aktiv rolle i alle teknikkene.
De skriver at nøkkelen til å forstå den grunnleggende idéen bak nage-no-kata er å forstå den mekanikken som knytter seg til «push-pull» – altså den klassiske forklaringen der man legger vekt på at om du dyttes, så trekker du – og motsatt.
Ifølge Otaki og Draeger er ukes rolle helt sentral fordi uke skal angripe, eller forsøke å angripe, eller forberede et angrep i alle teknikkene i nage-no-kata.
Enkelt fortalt så er alle teknikkene avhengige av et samspill mellom de to utøverne, og det er altså uke som tar initiativ til å gjøre et angrep. Deretter er det tori som overtar kontrollen – enten ved å gjøre motstand, eller ved å gi etter, og til slutt er det tori som utnytter ukes ubalanse til å gjennomføre en teknikk.
I den første teknikken i nage-no-kata, uke-otoshi, skjer dette på en veldig tydelig måte. Uke dytter tori med en klar intensjon om å bryte balansen til vedkommende som må ta et skritt bakover for å gjenvinne balansen. Uke dytter tori en gang til, og nå prøver tori å trekke i uke, for å utnytte kraften i ukes angrep, men dette lykkes ikke. I den tredje bevegelsen, dytter uke nok en gang ganske kraftig forover, men nå setter tori seg på et kne, og trekker begge armene kraftig nedover mot det kneet som er plassert i matta. Dette klarer ikke uke å holde følge med, og dermed faller uke forover i en stor bue.
I en judo kata, men også i andre kataer der man er to utøvere sammen, er det altså en viktig del dynamikken mellom utøverne at begge to forholder seg til aksjon, reaksjon, motreaksjon og så videre. Angrepene og initiativene bølger gjerne fram og tilbake mellom utøverne helt til tori har full kontroll og kan sette inn en teknikk.
Den ikke helt ukjente Bruce Lee, som ikke bare var skuespiller, men også en kampsportutøver og grunnleggeren av en helt egen kampform, sa det på denne måten:
Man bør være i harmoni med, og ikke i opposisjon til, motstanderens styrke.
Bruce Lee
Bruce Lee utdyper dette videre og skriver at «den sterkeste er den som bruker motstanderens styrke til egen fordel – vær som bambusplanten som bøyer seg med vinden, og som, når vinden roer seg, slår tilbake sterkere enn før».
Akkurat dette bildet finnes i mange sammenhenger, og det er godt på flere plan. Sjekk gjerne denne saken: Bambus – 8 ting judoutøvere kan lære av bambus.
I vår sammenheng så handler dette om den rollen uke spiller i treningssammenheng, for at dette skal fungere. Dersom man skal øve på å bruke motstanderens styrke til egen fordel, så er man avhengig av at den man trener med har en grunnleggende forståelse av teknikken og hvilke kraftoverføringer som skal skje, hvordan de skal skje og når de skjer. Uten denne grunnleggende forståelsen, blir hele teknikktreningen vanskelig.
Det er sikkert mange av oss som har observert nybegynnertreninger og tenkt at hadde bare uke vært litt mer oppmerksom, hatt en litt større forståelse for sin rolle, så hadde dette gått bra. Det er faktisk ikke så sjelden at man ser trenerne prøver å instruere tori til å gjøre ditt og datt, når det egentlig er uke som burde fått instruksjoner om hvordan han skal opptre, stå, bevege seg.
Det er vanskelig å være en god uke. En god uke er hverken passiv eller full av motstand mot å bli kastet. Uke skal bevege seg uanstrengt, og i det øyeblikk man blir utsatt for en teknikk, i judo er det gjerne snakk om et kast, så gjenoppretter man kontrollen over egen kropp ved å utføre en god fallteknikk der man selv bestemmer hvordan man skal falle. Ukes rolle er altså ikke å passivt la seg kaste, men heller å være en aktiv deltager i alt som skjer.
I en dynamisk judokamp, enten det dreier seg om trening eller konkurranse – eller selvforsvar for den saks skyld, vil som regel tori og uke bytte roller hele tiden. Unntaket er selvsagt om man har fått tildelt en fast rolle av treneren.
Men som hovedregel er det stadige overganger mellom å være tori og uke. Dette stadige byttet mellom å være den som utfører teknikken og den som teknikken blir utført på, gjør at det er krevende å være en god uke.
Det blir en tosidig rolle – der du på den ene siden skal utvikle dine egne teknikker, og på den andre siden bidra til at din treningspartner utvikler sine ferdigheter. I sum utvikler altså begge to seg.
Kilder
- Boylan, Peter (2013) What Is A Good Uke, and Why Is One Important? The Budo Bum
- Enkamp, Jesse (2015) Your Karate “Blocks” Are Dysfunctional. Here’s Why. KarateByJesse
- ImpulseMartialArts (2021) Uke-Do: Being A Bad Uke + How To Be A Great Training Partner
- Muromoto, Wayne (2012) Being uke, The Classic Budoka
- Otaki, Tadao og Drager, Donn F. (1983) Judo. Formal techniques. A complete guide to Kodokan Randori no Kata, Charles E. Tuttle Company
- Wikipedia (2021) Uke (martial arts)
