Sist oppdatert 18.12.2023.
Det er ettermiddag, 14. september 1862, og vi befinner oss i Japan. Fire britiske personer er på tur langs Tokaido-veien, også kjent som den østlige kystveien. Dette var en av de aller største og viktigste veiene i Japan.
Charles Lennox Richardson hadde nettopp møtt sin gamle venn Woodthorpe Charles Clarke som han hadde blitt kjent med da han var utstasjonert i Shanghai. Clarke var hadde vært i Japan en stund, og det var naturlig at de ble enige om å møtes når Richardson likevel var i Japan. Clarke og hans gode venn William Marshall ble enige om å reise på en utflukt langs kystveien, Tokaido-veien. Med seg på turen ble også Marshalls svigerinne, Margaret Watson Borradaile.
Richardson hadde holdt til i Kina, i Shanghai, mesteparten av sitt yrkesaktive liv, men nå hadde han tenkt å pensjonere seg, kun 28 år gammel, eller i alle fall reise hjem til England. Men før han reiste fra Asia, hadde han lyst til å se litt av Japan. Japan var jo på moten på denne tida, og Yokohama var et naturlig utgangspunkt for alle utlendinger som ville ha en liten smak av den japanske kulturen.
Planen var å reise via noen små landsbyer i nærheten av Yokohama, før de etter hvert skulle ankomme det berømte tempelet Kawasaki Daishi.
I våre dager er alle disse små landsbyene mer eller mindre slukt av Yokohama, men på den tiden var bebyggelsen langt mer spredt. Yokohama hadde likevel fått en betydelig utenlandsk befolkning. Det var nemlig i Yokohama man først åpnet for handel med utlandet, og det var i Yokohama man fant den første internasjonale havnen, altså en havn som var tilrettelagt for handel med andre nasjoner.
Kawasaki Daishi var et var de mest kjente templene i Japan. Det hadde blitt oppført allerede i 1128, og det er selv i våre dager et populært turistmål med over 3 millioner besøkende i 2016.
Reisefølget dro den første lille etappen med båt. Hestene hadde blitt sendt i forveien. Ifølge kildene var dette ikke noen vanlige arbeidshester; dette var flotte rasehester. Reisefølget hadde nettopp gått i land og var på vei til Namamugi, ikke langt unna havna, for å hente hestene sine. Alt lå til rette for en hyggelig søndagstur, men slik skulle det ikke gå.
De fire britene la i vei på Tokaido, Japans svar på E6, i retning Edo (bedre kjent i våre dager som Tokyo). På vei mot landsbyen Namamugi møtte de et stort følge, omtrent 400 personer, som hadde tenkt seg i motsatt retning – fra Edo og mot Kyoto.
Det var Shimazu Hizamitsu, og her er det flere skrivemåter av navnet hans i de ulike kildene, men jeg holder som var på reise med sitt hoff, bestående av både soldater og adelige. Den 45 år gamle Hizamitsu var faren til den mektige daimyoen i området, og, ikke minst, var han av samurai-slekt. I praksis var det Shimazu Hizamitsu sin var klanlederen. Dette var altså snakk om en av de mektigste mennene i denne delen av Japan.
Det finnes flere fortellinger om hva som egentlig skjedde videre. Her presenterer jeg den mest kjente:
Det store følget til Shimazu Hizamitsu, og de fire britiske borgerne skulle passere hverandre. Selv om veien var bred og i god stand, opptok følget til Hizamitsu hele bredden av veien.
En del øyenvitner forteller at prosesjonen til Hizamitsu på ingen måte kom i samlet tropp. Det vi kan kalle fortroppen kom litt stykkevis og delt. Dette er det selvsagt umulig å verifisere. Det som er sikkert er at britene ikke oppfattet dette som noe særlig mer enn litt kø og trafikkork – sagt med moderne ord. I ettertid viste dette seg å være en fatal feilslutning.
Det fatale møtet
Det finnes flere fortellinger om hva som egentlig skjedde videre. Her presenterer jeg den mest kjente:
Britene gjorde ingen tegn til å stoppe eller gå ned fra hesteryggen til sine stolte gangere. I stedet passerte de det adelige følget på kloss hold, og altfor nærme etter vaktenes smak og behag. Flere av soldatene i følget skal ha viftet med armene og forsøkt å få Richardson og vennene hans til å flytte seg fra veien. Ifølge forklaringer som ble gitt av japanske myndigheter i ettertid, viste hverken Richardson eller noen av de andre noen tegn til å følge anvisningene.
Forklaringene i ettertid viser at de fire engelske red to og to ved siden av hverandre på venstre side av veien. I front var Richardson og Borrodaile, Borrodaile red nærmest veikanten. Richardson var nærmest den japanske gjengen. Omtrent 10 yard (som tilsvarer omtrent 9 meter) bak dem fulgte Clarke og Marshall, og her var Marshall nærmest veikanten, minst Clarke var nærmest midten av veien. Det var altså Borrodaile og Marshall som var nærmest grøfta, og Richardson og Clarke red mer eller mindre midt i veien.
Da Ricahrdson var på høyde med med hoveddelen av prosesjonen til Hizamitsu og co., ble det altfor trangt til at det var mulig å passere hverandre på veien. De var faktisk helt på høyde med den strengt bevoktede bærestolen til daimyo-faren.
Nå ble det rett og slett for mye for vaktene som fram til da hadde gestikulert, og ved hjelp av tydelig kroppsspråk, forsøkt å så Richardson og hans venner til å tre til siden. En av de kommandantene for livgarden fektet med armene og ropte til de britiske følgesvennene, men det var fortsatt ingen synlig reaksjon å spore hos dem.
Etter en liten stund skal Richardson ha ropt til Marshall og Clarke: «Vi blir bedt om å stoppe!» Clarke skal da ha ropt: «La oss trekke ut til siden!» «Det er nok best vi ikke provoserer dem!» ropte Richardson tilbake, men i det samme øyeblikk som han forsøkte å snu hesten, ble Richardson ble hugget ned med et sverd over ryggen.
Dette ga ham en livstruende eller dødelig skade. Ifølge Japan Herald, 20. september 1862, ble «mr. Marshall alvorlig skadet på siden av kroppen og i ryggen».
De to andre mennene i det britiske følget ble også alvorlig skadet, men klarte å rømme. Borrdaile ble ikke skadet, og de tre red fra stedet alt det remmer og tøy kunne tåle. Ifølge den samme avisartikkelen ble armen til mr. Clarke så å si kuttet tvers over ved skulderen. Sverdet skal ha kommet halvveis gjennom skulderbenet, ifølge avisa…
Richardson, lå døden nær på bakken, og Shimazu ga ordre om at han skulle få dødsstøtet, slik at man unngikk unødig lidelse. Todome, eller gjøre slutt på, heter dette på japansk. Flere av samuraiene i følget gikk fram til Richardson og hugget og stakk ham til de var sikre på at han var død.
Beskrivelsene av Richardsons døde kropp var ganske så forferdelig:
«Hele kroppen var en eneste, stor blodpøl. Fra et av kuttene tøt tarmene ut, kuttet strakte seg fra magen og helt bak på ryggen. Et annet kutt i skulderrpegionen hadde knust alle knoklene i skulderen ned i brystet til den avdøde; det var et gapende sår over hjerteregionen; den høyre hånden var så å si kuttet helt av armen, den hang og slang i noen hudrester; baksiden av den venstre hånden var hugget tvers igjennom, og halsen var kuttet halvveis gjennom på venstre side.»
Klage og klagesvar
Etter de dramatiske hendelsene, dro Shimazu Hizamitsu og følget hans videre til et lite sted som het Hodogaya-juku.
Ganske raskt kom det en formell klage fra britiske myndigheter til Tokugawa-shogunatet. De japanske myndighetene tok umiddelbart kontakt med Satsuma-klanen som Shimazu Hizamitsu var uformell leder for.
Shimazu Hizamitsu var, som vi vet, på vei til Tokyo, så det offisielle, og skriftlige svaret, kom fra selveste daimyoen, Shimazu Tadayoshi (den andre), altså sønnen til Shimazu Hizamitsu.
Her er svaret slik det ble framlagt for det japanske shogunatet:
Det rapporteres at da Shimazu Hizamitsu forlot Edo i går, ble fire utlendinger til hest blandet inn i hans prosesjon. Personer i vårt følge prøvde å gestikulere høflig for å stoppe dem, men de brydde seg ikke og ble på uforsiktig vis, fanget opp i prosesjonen vår. Det var uunngåelig at en av våre fotsoldater, en mann ved navn Okano Shinsuke, hugget to av dem med sverdet, hvorpå utlendingene flyktet umiddelbart.
Shinsuke fulgte etter, men hvor han gikk, vet vi dessverre ikke. Vi har til hensikt å fortsette å lete etter ham, og hvis hans oppholdssted blir oppdaget, vil vi rapportere til Bakufu umiddelbart.
Jeg ble beordret til å rapportere dette umiddelbart til Bakufu av Hisamitsu via Hodogaya-stasjonen . Jeg formidler denne rapporten som forespurt.
Shimazu Tadayoshi
Obduksjonen
Obduksjonen viste i ettertid at Richardson fikk 10 dødelig skader eller sår i kroppen, altså 10 kuttskader der hvert av dem ville vært dødelig alene. Obduksjone konkluderte med at de fleste store skadene måtte ha skjedd mens Richardson fortsatt satt på hesteryggen, mens kuttskadene i hendene må ha skjedd mens han lå på bakken og forsøkte å forsvare seg.
Louis G. Perez som er professor i japansk historie ved Illinois State University, og en av forfatterne av «Japan at War: An Encyclopaedia» som kom ut i 2013, har følgende forklaring på årsaken til det som skjedde:
Alt handlet om «språkbarrierene og følgets, altså det japanske følgets, anti-utenlandske iver». Hendelsen reflekterer «den utbredte anti-utenlandske holdningen som hadde oppstått blant mange japanske mennesker siden landet ble tvunget til å åpne seg i 1854», mener professor Perez.
John W. Denney, en annen forfatter som skriver om forholdet mellom Japan og Storbritannia i «Respect and Consideration: Britain in Japan » (2011), understreker også de ulike beretningene, og bemerker at «de ubestridelige punktene er at Shimazu Saburōs samuraier drepte Richardson og såret Marshall og Clarke alvorlig».
Sir Ernest Mason Satow, som var den mest kjente japanologen på denne tida, skrev det følgende i et brev, året etter hendelsen, til sin gode venn og orientalist, kirurg og advokatfullmektig Frederick Victor Dickens:
Det jeg har hørt er at når han skulle snu hesten sin rundt, var han for nærme Shimazu Hizamitsus bærestol (kago). På en eller annen måte kom hesten i kontakt med bærestolen, men dette har jeg ikke fått bekreftet som helt sikkert. Reisefølget fikk deretter føle samuraienes vrede.
Sir Ernest Mason Satow
Etterspillet
Drapet på Richardson ble sterkt fordømt både av japanere og utlendinger i Japan. Det var ingen som offisielt støttet denne måten å oppføre seg på, og mange mente at dette representerte en gammeldags væremåte som man forsøkte å fjerne seg fra. Dette var på slutten av Tokugawa-shogunatet i en periode som kalles Bakumatsu. Japan var både i ferd med, og interessert i, å vende seg mer mot den vestlige verden, og da var slike hendelser svært upassende.
Likevel var det også flere som tok samuraiene i forsvar. De mente av Richardson hadde vist en enestående mangel på respekt, og at de derfor var i sin fulle rett til å hogge ned Richardson.
I et lignende tilfelle hadde den amerikanske handelsmannen Eugene Miller van Reed, gått av hesten og bukket dypt for en daimyo og følget hans. Miller van Reed hadde ikke blitt utsatt for represalier.
Der som derimot hadde skjedd var at Eugene Miller van Reed hadde blitt sterkt kritisert av det europeiske samfunnet som mente at van Reed hadde opptrådd uverdig og uten selvrespekt og ære.
Den vestlige mannen var da minst på høyden med enhver japansk innbygger! Her skulle ingen europeer måtte vike for en hvilken som helst japaner.
Saken fikk et dramatisk etterspill siden britiske krigsskip bombarderte en japansk havn som en form for hevn. Shimazu Hizamitsu fikk ingen straff av japanske myndigheter, og han endte opp som minister i regjeringen. Da han døde 25 år senere, fikk han begravelse på statens regning.
Kilder
- Johnson, Hiroko (2018). Birth of Japanese Journalism: Charles Wirgman, Kishida Ginko and the Ukiyo-e Newspaper.
- Martin, Paul (2021). The British in Bakumatsu Japan: The Namamugi Incident, JapanForward
Bilder
Hayakawa Shōzan, Public domain, via Wikimedia Commons
