Kampsport og aggresjon

Sist oppdatert 06.05.2024.

Blir man mer eller mindre aggressiv av å trene judo? Eller andre kampformer, for den saks skyld? Det kan jo høres litt merkelig ut at man ved å trene på teknikker som går ut på å påføre motstanderen skade eller smerte skal bli mindre aggressive, så mange rister nok litt på hodet av slike påstander. Samtidig er det helt naturlig, og ikke rart i det hele tatt, for oss som trener judo å tenke på den måten.

For oss er det sunn fornuft og logikk som ligger bak en slik tankegang. Men hvordan henger dette sammen, og finnes det forskning som kan bekrefte et slikt syn? Og hva med basketball, er det mer aggresjon der enn i judo?

«Kampsporttrening gjør gutter aggressive»

I 2005 ble det publisert resultater fra forskning på forholdet mellom kampsport og antisosial adferd. Forskerne slo fast at «kampsporttrening gjør gutter aggressive». I alle fall var det slik mediene la fram funnene i undersøkelsen. Disse funnene ble fulgt opp av en hovedoppgave i psykologi i 2012.

I begge disse forskningsarbeidene ble kampsport definert som såpass ulike aktiviteter som judo, karate, kickboksing, taekwondo, bryting og boksing. I tillegg ble vektløfting, styrketrening, kroppsbygging og helsestudio kategorisert som kampsport. Dette er et ganske vidt begrep med andre ord. Allerede her vil jeg anta at mange av dere som leser dette synes dette virker som en altfor bred definisjon, og det er jeg helt enig i.

Begrunnelsen for å bruke dette brede utvalget var at antall utøvere på Vestlandet, der undersøkelsen ble gjennomført, var begrenset. Derfor måtte man legge til flere treningsformer for å få et tilstrekkelig antall utøvere. Det var spesielt interessant for forskerne å ha med ulike former for trening på helsestudio, fordi der mente de at man hadde «machoatletiske holdninger» – underforstått at det samme gjelder for kampsport. Aner vi noen forutinntatte meninger her?

Det første, og kanskje største, problemet med denne forskningen er at den bruker en upresis definisjon av begrepet «kampsport». Det skilles ikke mellom ulike typer og stiler av kampkunst, og det er i tillegg lagt til helt andre treningsformer i samme kategori. Det er ingen grunn til å tro at alle som trener kampsport har de samme motivene, holdningene eller personlighetene. Det er heller ingen grunn til å tro at alle former for kampsport har den samme effekten på utøverne. Det er derfor urimelig å slå alle disse aktivitetene sammen under ett begrep, og anta at de har en felles årsakssammenheng som kan kobles til aggresjon.

Det andre problemet med forskningen er at den gir et spinkelt grunnlag, for å kunne trekke noen som helst form for slutninger.  I undersøkelsen til Olweus, som for all del er en flink og anerkjent forsker når det gjelder mobbing i skolen, deltok 1540 personer i hele undersøkelsesperioden, altså i 13 år. På et tidspunkt var det 11 av disse som både var involvert i det som ble definert som «kampsport» og som hadde tendenser til voldelighet. Det var også 35 av de 1540 personene som viste tendenser til antisosial atferd, for eksempel skulking. Dette er altfor få til å kunne si noe sikkert om kausalitet eller korrelasjon mellom kampsport og aggresjon. I Fyllings hovedoppgave var det bare 64 gutter fra Vestlandet som trente kampsport. Dette er heller ikke et representativt utvalg av norske gutter som trener kampsport.

Det er mange flere metodiske utfordringer knyttet til undersøkelsen, og jeg oppfordrer alle som er interessert til å lese hele rapporten. Det har jeg gjort, og etter min mening virker det som om forskerne hadde gjort seg opp en mening på forhånd. Andre faktorer som kan påvirke aggressivitet og antisosial adferd, som for eksempel personlighet, oppvekst, sosial bakgrunn, skoleprestasjoner, rusbruk, psykisk helse og så videre blir ikke vektlagt nok. Det er fullt mulig, og høyst sannsynlig, at slike faktorer har større innflytelse på aggresjon enn det kampsport i seg selv har.

En av konklusjonene i hovedoppgaven var at gutter som trener kampsport, som vi nå vet er en hel lapskaus av ulike idretter og aktiviteter, skårer høyere, altså er mer, aggressive enn de som ikke trener kampsport. En forklaring er at kampsport tiltrekker seg ungdom som allerede har en antisosial og voldelig adferd. En annen forklaring er at treningen fokuserer på aggressivitet, makt og dominans.

Jeg mener helt klart at denne undersøkelsen ikke er til å stole på når det gjelder konklusjonen om at kampsport fører til større grad av aggresjon og antisosiale adferd hos gutter. Hovedgrunnen til det er at kampsport defineres som alle mulige aktiviteter, også de som overhodet ikke har noe å gjøre med kampsport.

Forklaringene som vektlegges er ikke overbevisende, fordi de bygger på svak og upresis forskning, som ikke har klart å isolere kampsport som en selvstendig variabel, eller å kontrollere for andre variabler som kan påvirke aggressivitet. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at kampsport fører til større grad av aggresjon og antisosiale adferd hos gutter.

Det er et stort sprang fra organisert judotrening for barn og ungdom til uorganisert vekttrening for unge menn – et veldig langt sprang. Det er også stor forskjell mellom tradisjonell judotrening og boksing eller bryting.

Men heldigvis finnes det internasjonal forskning med langt høyere kvalitet, i alle fall når det gjelder presise utvalg – altså at undersøkelsen faktisk prøver å si noe om kampsport, ikke alt mulig annet. Disse studiene har funnet at kampsport ikke fører til økt aggresjon, men tvert imot kan ha positive effekter på selvkontroll, selvtillit, empati, sosial kompetanse og mental helse. (Sjekk kildelista nederst på denne siden om du er interessert i den slags.)

Hvordan måle aggresjon?

Selvrapportering

Det finnes flere måter å måle aggresjon på. En av de vanligste metodene og en som er brukt i flere av undersøkelsene jeg har lest heter «Buss og Perry Aggression Questionnaire» (BPAQ). Det er et spørreskjema som måler hvor aggressiv du er. BPAQ består av 29 utsagn som du skal si hvor godt passer for deg, for eksempel «Jeg har problemer med å kontrollere sinnet mitt», eller «Jeg kan ikke la være å slå noen en gang i blant».

Etter å ha fullført spørreskjemaet får du fire poengsummer:

• fysisk aggresjon
• verbal aggresjon
• sinne
• fiendtlighet

Noen av fordelene med denne metoden er at den er enkel og rask å gjennomføre. Du trenger bare å svare på 29 spørsmål, og det tar gjerne ikke mer enn 10 minutter å gjennomføre hele testen. I tillegg er den basert på forskning der to psykologer har brukt statistiske metoder for å finne ut hvilke spørsmål som måler aggresjon best.

Den største ulempen er kanskje at metoden er basert på selvrapportering. Det vil si at de som svarer må være ærlige og nøyaktige. Det kan by på problemer i tilfeller der man skal innrømme at man er aggressiv. Da kan det være slik at man overdriver eller underdriver sin egen aggresjon.

Undersøkelsen er heller ikke tilpasset alle kulturer og aldersgrupper. Spørreskjemaet er lagd for voksne i USA, og det kan hende at noen av spørsmålene ikke passer for folk i andre land eller for barn og ungdom. Det finnes noen versjoner av spørreskjemaet som er oversatt og tilpasset andre språk og grupper, men de er ikke like godt testet som den originale versjonen.

Dette var bare et eksempel på denne typen tester, men etter det jeg har forstått så er det gjerne denne typen undersøkelser man gjør – altså selvrapportering der deltagerne svarer og rangerer seg selv på ulike skalaer.

Spuriøse sammenhenger

Noen ganger kan det oppstå sammenhenger som egentlig ikke går an å bruke i det hele tatt. Det kan være snakk om tilfeldigheter, eller såkalte spuriøse sammenhenger. Da kan to faktorer som ikke hører sammen plutselig virke som om de følger hverandre statistisk. Noen forskere har for eksempel funnet ut at antall nobelprisvinnere i et land henger nøye sammen med sjokoladeforbruket i et land. Når man i tillegg vet at inntak av sjokolade stimulerer folks kognitive funksjon, så er vel sammenhengen helt innlysende?

Et annet eksempel på slike spuriøse sammenhenger er at antall pirater i verden har gått ned i takt med stigende gjennomsnittstemperatur på jorda.

Disse to eksemplene er kanskje åpenbart usannsynlige, men det finnes andre sammenhenger der det ikke er like enkelt å oppdage manglende korrelasjon og kausalitet. Et eksempel er noe som kalles Phillips-kurven som tar for seg økonomisk utvikling. Før 1970 ble den brukt til å forklare sammenhengen mellom inflasjon og arbeidsledighet, men etter en periode på 1970-tallet med lav økonomisk utvikling, mente mange at denne sammenhengen var helt tilfeldig.

Jeg tar med disse eksemplene både fordi de er til ettertanke og fordi de viser at det noen ganger kan være vanskelig å påpeke reelle sammenhenger. Jeg er veldig glad i forskning, men det er alltid viktig å være spørrende og nysgjerrig på hva som egentlig kommer ut av forskningen.

Kvantitativ eller kvalitativ?

Et annet problem jeg tenker kan være aktuelt å belyse er at en del av forskningen på dette området havner midt i mellom kvantitative og kvalitative undersøkelser. Det betyr at det ikke er helt klart om man skal gå for store antall som gir et godt grunnlag for å lage ulik statistikk, eller om man skal gå for en mer fenomenologisk og personlig tilnærming der det at en eller annen sammenheng finnes, gjør det interessant å undersøke saken videre.

Mange av undersøkelsene når det gjelder kampsport, judo og aggresjon har en del metodesvakheter, og at man skal være forsiktig med å konkludere alt for heftig.

Hvordan kan vi vite om kampformer reduserer aggresjon?

På en normal trening i kampformer, i alle fall i de tradisjonelle asiatiske, og kanskje spesielt i de japanske, er det stort fokus på respekt og gode holdninger. Derfor er treningene gjerne preget av at utøverne tar hensyn og viser omtanke for hverandre. Og for de aller fleste av oss, er vel det normalen også? Det er kanskje ikke sånn at vi stort sett løper rundt og er sinte og aggressive til enhver tid?

Men hva med de som kanskje har en tendens til aggressiv oppførsel i utgangspunktet? Kan deltagelse i kampsport hjelpe slike barn og unge med å utvikle selvdisiplin og som en konsekvens av det, bli mindre voldelige utenfor dojoen?

For å svare på dette spørsmålet, må vi se på hva forskningen sier om effekten av kampsport på voldelig atferd hos denne gruppen. Og da snakker vi om internasjonal og god forskning som tar alle de rette forbeholdene og som ikke har en tydelig agenda for eller mot kampformer.

I 2017 ble det publisert en fagartikkel i tidsskriftet «Aggression and Violent Behaviour«. Der rapporterte forskere sine funn fra en metaundersøkelse om virkningen av kampsport på voldelig atferd hos barn og tenåringer.

En metaundersøkelse er et slags sammendrag av mange undersøkelser der man prøver å si om det er noen fellestrekk ved resultatene, eller om alt spriker i alle retninger.

Forskerne fant 300 relevante artikler, men etter å ha sortert og strukturert disse, satt de til slutt igjen med 12 fagartikler som oppfylte alle kriteriene. Det er ikke bare, bare å sammenligne forskning, fordi det kan være litt ulike ting de ulike forskerne har undersøkt.

For å sikre at de sammenlignet epler med epler, stilte forskerne noen krav til artiklene som skulle inkluderes i metaundersøkelsen. For det første måtte det være en kontrollgruppe. Det betyr at det var en gruppe som trente kampformer, og en annen gruppe som ikke gjorde det. Begge disse gruppene må sammenlignes, for å redusere sjansen for tilfeldige og unøyaktige resultater.

I tillegg så må det være gyldige og sammenlignbare målinger av aggressivitet, vold, sinne og fiendtlighet. Kort fortalt så handler slike målinger og tellinger av negativ adferd gjerne om tall enten fra egenrapportering eller om opplysninger fra barnevern, skoler, politi og andre instanser som forholder seg til barn og unge.

Men selv om forskerne var nøye med å velge ut artiklene, er det fortsatt noen utfordringer med å tolke resultatene. Grunnen til det er at det er ett fellestrekk for mange av undersøkelsene knyttet til antisosial og voldelig oppførsel hos barn og unge når dette skal kobles opp mot kampsport. Det er rett og slett mange metodiske svakheter. Derfor må man uansett være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner.

Når alt dette er nevnt, var resultatene ganske oppløftende med tanke på effekten av kampformer. Forskerne gikk faktisk så langt som å si at deltakelse i kampsport hadde en betydelig effekt på å redusere aggressivitet. Av de tolv studiene som ble gjennomgått, viste hele elleve at denne typen trening har en positiv effekt.

Et av de aller viktigste funnene var at kampformtrening reduserte raten av eksternaliserende atferd hos deltakerne. Eksternaliserende atferd kan for eksempel være fysisk aggressivitet, verbal og fysisk mobbing, tyveri og hærverk.

Tradisjonelle kampformer

Det har vist seg at tradisjonelle kampsporter, og da tenker vi gjerne på de typiske kampformene fra Japan og Kina, kan være effektive for å redusere sinne og aggresjon. Både voksne og unge med atferdsproblemer responderer positivt på kampsporttrening.

Ifølge de metaanalysene jeg har lest, så kan kampsporttrening ha en moderat effekt, og da en positiv effekt, på barn og unges aggresjon. Og for å være helt tydelig: Barn og unge blir mindre aggressive av å trene kampsport.

Her er tre resultater som gjerne går igjen i undersøkelsene:

• Trening i tradisjonelle kampsporter ser ut til å være en effektiv måte å redusere nivåer av sinne og aggresjon på.
• Voksne har en tendens til å oppleve mindre sinne etter deltakelse.
• Unge personer med volds- eller atferdsproblemer responderer positivt på kampsport.

Hvorfor virker kampformer?

Det kan være mange grunner til at kampformtrening er gunstig. Selvkontroll og selvtillit er begrep som gjerne trekkes fram både blant folk flest og blant forskerne. Og i de rette klubbene og med det rette systemet og den rette treneren, kan det absolutt være tilfelle – uansett hvilken kampform det er snakk om.

Likevel kan det være greit å trekke fram to faktorer som er viktig å alle kampformer, og som det fokuseres mye på. Kort sagt krever kampsporttrening disiplin og selvkontroll. Dette har vist seg å ha en overføringsverdi til livet ellers. Trening i kampsport kan hjelpe unge med å regulere følelser og aggresjon.

Det har også vist seg at det å mestre teknikker og oppnå gradvis fremgang kan øke selvtilliten til utøverne. Dette kan igjen påvirke hvordan man reagerer på utfordrende situasjoner.

I tillegg pekes det gjerne på de følgende punktene:

• Kampsport kan være en konstruktiv måte å kanalisere energi og lære bedre selvregulering.
• Treningen gir en strukturert tilnærming som kan hjelpe unge med å håndtere sinne og aggresjon.
• Dette funnet gir håp for de som sliter med atferdsutfordringer, og kampsport kan være en positiv aktivitet for dem.

Senere skal vi se at judo har noen tilleggselementer som gjør at akkurat den kampformen kan være ekstra nyttig dersom hensikten er å redusere aggresjon og sinne.

Finnes det undersøkelser som sier noe om judo?

Det finnes flere studier som har undersøkt hvordan alt dette ligger an i judosammenheng. I en av disse studiene sammenlignet man nivået av empati hos barn som hadde trent i minst to år med jevnaldrende som ikke hadde deltatt i noen form for kampsport. Grunnen til at akkurat empati ble undersøkt er at empati påvirker adferden vår, og vennlig og aggresjonsfri atferd mot andre har sammenheng med empati.

Resultatene viste høyere nivåer av empati blant barna som hadde trent judo. Judotrenerne kjente igjen dette, og de var enige om at deltakelse i judo kan forbedre barns emosjonelle utvikling. Blant de faktorene som judo bidrar til å utvikle er følelsesmessig selvregulering og selvbevissthet.

En mulig forklaring på dette kan være at judo fremmer verdier som respekt, selvkontroll og samarbeid. Disse verdiene kan styrke empati hos barn – og alle andre.

Det er viktig å merke seg at forskerne advarer om at resultatene bør tolkes med forsiktighet, da mange studier har lav metodologisk kvalitet. Likevel gir denne studien et positivt perspektiv på hvordan judo kan påvirke barns empati og følelsesmessige utvikling.

Men det finnes mange undersøkelser som bekrefter og faktisk forsterker dette inntrykket. I 2023 ble det publisert en undersøkelse gjennom ført blant 129 12-14-åringer i Spania. De deltok i et 12-ukers judoprogram der de trente judo to ganger i uka.

Treningen viste seg å ha positiv effekt både når det gjaldt å redusere alle typer aggresjon og øke nivået av emosjonell intelligens. Det ble også observert en økning i sosialt, fysisk og akademisk selvfølelse.

I en systematisk litteratur gjennomgang der 16 forskningsartikler ble gjennomgått viste det seg at judo, taekwondo og aikido kom gunstig ut av det med tanke på aggresjon. Karate, bryting og boksing gjorde det ikke fullt så godt. Når det gjelder angst hadde judo, karate og taekwondo de mest gunstige resultatene.

Judo og basketball

Forskere har også undersøkt hvor sinte og aggressive studenter er når de deltar i ulike idretter. I det tilfellet jeg skal ta for meg nå, så de spesielt på fire idretter: judo, basketball, fitness og tennis.

Her skal jeg ikke ta for meg alle fire idrettene, men jeg skal heller si litt om topp og bunn i undersøkelsen. Her er hva de fant:

Helt i tråd med annen forskning viste det seg at lagspillere viser mer sinne og aggresjon når de utøver idretten sin enn de som driver med individuell idrett gjør. Det var altså basketballspillere som ble mest sinte i løpet av trening og kamp. 29,2 % av studentene som spilte basketball viste høyest nivå av fysisk sinne og aggresjon.

Deretter fulgte tennis og fitness, og helt på bunn når det gjelder sinne og aggresjon fant man judoutøverne. Her var det bare 7,7 % som viste noen form for  fysisk sinne og aggresjon.

Så er det selvsagt en lang diskusjon om hva som gjør at det er nettopp slik. Har det med selve treningen å gjøre, har det å gjøre med hvem som velger seg til ulike former for idrett, eller er det andre faktorer som ligger bak?

Men litt fleipete sagt, kan man kanskje påstår at hvis du noen gang føler deg sint eller aggressiv, kan det være lurt å prøve en idrett som judo for å finne indre ro og balanse!

Hvorfor funker judo?

I 2021 ble det publisert en artikkel som sammenlignet judo med aikido, karate, bryting og fekting. 219 utøvere deltok i undersøkelsen. Resultatene viste at det faktisk var en forskjell mellom utøverne – selv i såpass like kampformer som dette. 

Spesielt viste det seg at judoutøvere hadde lavere nivåer av fysisk aggresjon, verbal aggresjon, fiendtlighet og at de generelt skårte lavere på alle målinger som hadde med aggresjon å gjøre.

Forfatterne av artikkelen konkluderte med at kampsport kan ha positive og negative effekter på utøvernes aggresjon. Alt er avhengig av, ikke overraskende, hvilke verdier og normer som blir formidlet gjennom treningen.

Dette stemmer godt overens med flere andre undersøkelser der man har sammenlignet ulike kampformer. Judo kommer generelt godt ut.

Det er flere mulige forklaringer på hvorfor judo skiller seg ut i forhold til andre kampsporter når det gjelder aggresjon. Vi har allerede sett at kampformer generelt kan bidra til å øke selvtilliten og selvkontrollen til de som trener. Men her er noe av det som er typisk for judo:

I judo fokuseres det på å bruke motstanderens bevegelser til egen fordel. Det kan redusere behovet for å uttrykke fysisk aggresjon. Så kan man kanskje innvende at sånn er det jammen i andre kampformer også. Aikido er en slik kampform. Men prinsippene bak aikido er gjerne litt vanskelig tilgjengelig, og i judo er det tilsvarende enkelt å forstå. I aikido er det litt spissformulert å motvirke vold og å bidra til fred i verden, mens i judo er det å bruke styrke på en effektiv måte og å være en god samfunnsborger. Det er så å si likt, men etter min mening er det litt vanskeligere å få tak på i aikido. (Og dette er ikke ment som en kritikk av aikido, for Jigoro Kano skal selv ha sagt om aikido at det er slik judo burde være.)

Judo har et sterkt fokus på verdier, moral og etikk. De åtte grunnleggende verdiene i judo kan absolutt bidra til å dempe fiendtlighet og verbal aggresjon.

Judo er strengt tatt en individuell idrett, og det betyr at utøverne selv er ansvarlige for sine egne handlinger. Det er verken noen å skylde på eller noen å bli sinte på om det ikke går bra. Forskerne mener også at dette kan bidra til å redusere det sosiale presset utøverne blir utsatt for.

I judo er det ofte et oppgaveorientert klima der utøverne fokuserer på personlig forbedring og mestring, i stedet for et egoorientert klima, der utøverne fokuserer på å slå andre og unngå nederlag.

Oppsummering

Noe av det som kanskje er viktigst, og samtidig lettest å glemme, er den utrolige forskjellen det er på vold og kampsporttrening når det gjelder et helt sentralt punkt: Samtykke.

Å sammenligne den volden som skjer «på gata» eller «i hjemmet» for den del, med den treningen som foregår i en dojo eller i bokseringen tar vekk alt som handler om frivillighet og samtykke.

Er det ikke sånn at de fleste av oss som startet med judo, i alle fall som barn, ble fortalt gang på gang at det er strenge regler i judo fordi teknikkene er potensielt farlige (og i alle fall kompliserte). Dessuten ble de selvsagt understreka at vi aldri, aldri måtte bruke teknikkene utenfor dojoen.

Avslutningsvis vil jeg sitere Anne Tjønndal som skriver følgende på Idrottsforum i 2019:

Noen studier hevder det [kampsport] til voldelig adferd. Det vil si, at kampsport rekrutterer ‘voldelige personer’ eller personer som står i fare for å bli voldelige ovenfor andre, og at kampsportdeltakelsen stimulerer denne typen adferd ytterligere. Andre studier hevder det motsatte, at kampsport bidrar til mindre vold, fordi personer som er disponert for utøve vold får ut frustrasjon og aggresjon i en kontrollert kontekst. Sannheten kan vel for så vidt være begge deler, men er nok også mer kompleks enn dette. En ting er derimot klinkende klart – kampsport er ikke vold.

Anne Tjønndal, 2019

Kilder

• Arntsen, T. (2005) Kampsport – farlig for unge gutter? Ju Jitsu Norge Kampsport – farlig for unge gutter?
• Dorne, James A. (2020). The Phillips Curve: A Poor Guide for Monetary Policy, Cato Journal The Phillips Curve: A Poor Guide for Monetary Policy
• Endresen, I. M., & Olweus, D. (2005). Participation in power sports and antisocial involvement in preadolescent and adolescent boys. Journal of child Psychology and Psychiatry, 46(5), 468-478.
• Garofalo, C. (2017). Aggression Questionnaire. In: Zeigler-Hill, V., Shackelford, T. (eds) Encyclopedia of Personality and Individual Differences. Springer, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-319-28099-8_809-1
• Kozdras, G. P. (2019). Empathy in children practising judo compared to their non-practicing peers. Revista de Artes Marciales Asiáticas, 14(2s), 40–42. https://doi.org/10.18002/rama.v14i2s.5950
• Lafuente, J. C., Zubiaur, M., & Gutiérrez-García, C. (2021). Effects of martial arts and combat sports training on anger and aggression: A systematic review. In Aggression and Violent Behavior (Vol. 58). Elsevier Ltd. https://doi.org/10.1016/j.avb.2021.101611
• Lindell-Postigo D, Zurita-Ortega F, Melguizo-Ibáñez E, González-Valero G, Ortiz-Franco M, Ubago-Jiménez JL. Effectiveness of a Judo Intervention Programme on the Psychosocial Area in Secondary School Education Students. Sports. 2023; 11(8):140. https://doi.org/10.3390/sports11080140
• Nosanchuk, T. A., & Lamarre, B. W. (2002). Judo training and aggression: comment on Reynes and Lorant. Perceptual and Motor Skills, 94(3 Pt 1), 1057–1058. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12081269
• Psychology Tools (u.a.) Buss Perry Aggression Questionnaire (BPAQ) https://psychology-tools.com/test/buss-perry-aggression-questionnaire
• Sønsteby, S. (2012). “Å delta i idrett er sunt, eller…?” En longitudinell studie av forholdet mellom idrettsdeltagelse, spesielt kampsport, og antisosial atferd hos ungdom. [Hovedoppgave] Universitetet i Oslo, psykologisk institutt. Sonsteby_hovedoppgave
• Tjønndal, Anne (2019). Kampsport, vold og provoserende misforståelser. Idrottsforum, Forumbloggen Kampsport, vold og provoserende misforståelser | idrottsforum.org – forumbloggen
• Yaneva, A., Stoyanova, E., Lukanova, V., Mitreva, B., Yordanov, E., & Gavrailova, T. (2020). STUDY OF THE LEVELS OF AGGRESSION OF STUDENTS ENGAGED IN JUDO, BASKETBALL, FITNESS, AND TENNIS. Trakia Journal of Sciences, 18, 771–776. https://doi.org/10.15547/tjs.2020.s.01.124

Bilder

• Afif Ramdhasuma på Unsplash
• Dollar Gill på Unsplash
• Lopez Robin på Unsplash

Musikk (podcast)

• Alex Cristoforetti på Pixabay
• Alexander Lisenkov på Pixabay
• maulana akbarudin på Pixabay
• Music Unlimited på Pixabay
• Sound Effect fra Pixabay