Sist oppdatert 20.03.2023.
Mitt første møte med kampsport fra Korea var da min gode venn Jarne Byhre begynte å trene taekwondo på 80-tallet. Jeg husker at han kom tilbake fra taekwondo-treningene med mange fysisk tøffe øvelser – som vi selvsagt testet ut ved alle mulige anledninger.
I taekwondo var det snakk om tøyeøvelser, spesielt på bena, høye spark, pushups i alle varianter og en haug med vanvittig tunge froskehopp og spensthopp. Det var ekstra kult at tellingen foregikk på koreansk, synes jeg.
Jeg husker også at vi tok med oss beskyttelsesutstyr, det var nok jeg som hadde mest behov for det, og jogget, det vil si løp, opp i skogen og trente taekwondo utendørs. Jeg hadde allerede trent litt karate, og selv om det var mange likheter, så var det også en god del tekniske forskjeller – i alle fall for oss som liker å dvele litt ved detaljene i kampformene vi trener. Når vi ikke trente utendørs, trente vi i stua til Jarne.
Da Jarne, midt på 90-tallet, plutselig hadde på seg en hvit drakt med svarte sømmer og noe særegne frynser, ble jeg veldig nysgjerrig på hva det kunne være. Ikke nok med det, det var også en svart drakt med noe rødt og gullfarget på.
På den tiden her var det ikke mye informasjon tilgjengelig om noe som helst, egentlig. Så dette var første gang jeg så noe annet enn judo-, karate- eller taekwondodrakt.
Disse eksotiske draktene viste seg å høre til en kampform som het hapkido, og for meg som ikke hadde så mange referanser synes jeg det kunne se ut som en blanding av aikido og jujutsu. Og hapkido skrives faktisk på samme måte som aikido, og grunnleggeren av kampformen var inspirert av aiki-jutsu som er det samme utgangspunktet som aikido har.
Både hapkido og moderne taekwondo ble grunnlagt etter andre verdenskrig. I kampsport-sammenheng er det altså snakk om ganske nye treningsformer. Men koreanske kampformer har langt eldre røtter enn dette.
Ssireum
Ssireum er en form for bryting som kan minne om sambo, judo eller sumo for den saks skyld. Utøverne har belter rundt livet, men ellers er det mange varianter av kostyme og klesdrakt.
Reglene er ganske enkle: Hvis en hvilken som helst kroppsdel over kneet er i bakken, taper du. Det kan virke som en hovedstrategi er å ta tak i beltet med den ene hånda og benet på utsiden av kneet med den andre.
Selve kampen foregår i en ring med en diameter på omtrent 7 meter. Utøverne deles inn i fire vektklasser der de letteste veier inntil 75 kg, mens de tyngste kan veie opptil 160 kg.
Ssireum kan spores tilbake til omtrent et par hundre år etter vår tidsregning, og i 2018 ble ssireum en del av UNESCOS verdensarvliste. De eldste kildene til denne koreanske formen for bryting, stammer fra Goguryeo-dynastiet (37-668 evt.). Og i 1935 ble det oppdaget veggmalerier som har blitt datert til en gang mellom år 3-427 evt. Det er dessverre ikke mulig å se hvilke teknikker man øvde på ut fra bildene som er funnet.
Subak
Subak kan minne om boksing, karate eller kung fu. Utøverne slår gjerne med åpne hender, men de kan også finne på å bruke knyttede never. Her er det mange som diskuterer hva som er den opprinnelige og ekte formen for subak. Er det med lukkede hender, altså knyttnever, eller er det kun flate og åpne hender som brukes?
Det blir også enda mer komplisert av at det finnes flere kampformer med nesten det sammen navnet, så det kan være lett å forveksle dem. Dessuten sørget den japanske okkupasjonen av Korea for at mange av de koreanske kampformene gikk i glemmeboka, og da de gjenoppsto etter okkupasjonen, så de annerledes ut – fordi ingen rett og slett kunne si hvordan de opprinnelig så ut.
En viktig treningsform i subak er subak-dansen. I denne dansen går utøverne gjennom alle de grunnleggende bevegelsene i subak.
Taekkyeon
Taekkyeon skal ha røtter helt tilbake til omtrent 5-600 år etter vår tidsregning. På denne tiden var kampformen forbeholdt overklassen, men i løpet av perioden rundt år 1000 ble taekkyeon populært blant alle i Korea.
Det som kjennetegner taekkyeon er det akrobatiske fotarbeidet. Utøverne klatrer nærmest rundt på motstanderne sine, og prøver på den måten å legge dem i bakken. Kampformen inneholder også hånd- og armteknikker, men det er fotarbeidet som er det mest påfallende.
Selv om mange sammenligner taekkyeon med taekwondo, synes jeg personlig at det kan minne mer om enktelte kinesiske kung fu-former.
