Sist oppdatert 20.03.2023.

The Budokwai er Europas eldste judo- og kampsportklubb. Den ble etablert allerede i 1918 av Gunji Koizumi som regnes som grunnleggeren av britisk judo. De første årene var fokuset stort sett judo, men i våre dager kan folk i alle aldre trene både judo, aikido, pilates, karate, yoga og brasiliansk jujutsu på Budokwai. Klubben har et stabilt medlemstall på mellom 550 og 800, og det er åpent for trening alle dager, bortsett fra søndag.

Oppstarten

The Budokwai ble altså grunnlagt i 1918, så å si, vegg i vegg med Buckingham Palace.

Grunnleggeren, Gunji Koizumi, hadde et intenst ønske om å bidra sosialt – allerede fra han ankom Liverpool i England i 1906. Han ankom tomhendt, men hadde flaks og kom raskt i kontakt med Kara Ashikaga som drev en nedslitt jujutsu-skole. Dette ga nok penger til husly og mat, men skolen var totalt falleferdig, og Gunji Koizumi dro ganske raskt videre til London, og fra London dro han videre til USA. Her ble han ikke lenge, og allerede året etter i 1907 kom han tilbake til England.

I 1917 fikk Koizumi en god idé. Han ønsket å starte et institutt der man kunne studere japansk kampform, primært judo, og relaterte kulturelle elementer. Koizumi ønsket å skape interesse for kampformer, og all den underliggende filosofien og den japanske kulturen som fulgte med, og han ville gi noe tilbake til det samfunnet som hadde tatt så godt i mot ham og andre japanske immigranter.

Jeg hadde et håp om at jeg ved å tilby denne formen for trening, kunne dempe den dårlige samvittigheten jeg følte, som en konsekvens av at folk fra Japan, og særlig studenter, hadde vært utsatt for en raushet og gjestfrihet generøst sjenket av denne nasjonens folk, uten at de hadde fått noe håndgripelig igjen for det.

Gunji Koizumi

Budokwai hadde sine første lokaler i første etasje og i kjelleren hos en tysk skredder – i våre dager er det fortsatt klær som selges her, men nå er det en italiensk kjede som holder hus her. Lokalene lå bare 15 minutters gange unna Buckingham Palace – både den gang og i våre dager – et fornemt strøk i London.

Lokalene ble pusset opp og innredet for å kunne huse en tradisjonell dojo. Noen lokale ildsjeler startet dette arbeidet i desember 1917, og 26. januar 1918 var det klart for offisiell åpning.

Det finnes et dokument der det står beskrevet hvordan de to første dagene var. Teksten er skrevet i telegramstil, på japansk. Jeg har lest den engelske oversettelsen, og her er min norske oversettelse av dette igjen. I tillegg til å liste opp navn på personer som møtte opp står det følgende i dokumentet:

«26. januar 1918. Lørdag. Skyfri himmel. Føltes som en vårdag. Omtrent klokka tre kom det to menn fra Mitsui Bussen for å besøke dojoen. Det virker som om de hadde lest artikkelen i Nichi-Ei Shinshi. Da de dro, ankom (og her ramses det opp flere navn).»

(Og her skyter jeg bare kjapt inn at Nichi-ei Shinschi var en japansk-språklig avis for førstegenerasjon, japanske innflyttere til England. Avisa kom ut en gang i måneden fra 1915 til 1938.)

«28. januar 1918. Mandag. God vær. Klubben fikk besøk av Koizumi, Negishi, Ashida, Karasawa, Takahashi. På kvelden kom Ito og ble fullverdig medlem. Midt under treningen med Koizumi hører vi den første flyalarmen på lang tid. Smell fra gevær. Klart måneskinn.»

Medlemstallet økte jevnt og trutt i løpet av det første året. De 36 første medlemmene var fra Japan, men i mars 1918 begynte den første britiske mannen å trene judo på Budokwai. Like etterpå var det klart for den første britiske kvinnen, Miss Cooper-White. Innen 1920 var det 24 kvinner som trente på Budokwai.

Medlemstallet økte, og ved utgangen av 1918 hadde Budokwai 54 medlemmer. De fleste tilhørte det øvre samfunnslaget. Budokwai lå i et eksklusivt nabolag, og de som hadde råd og overskudd til fritidsaktiviteter ble medlemmer.

I juni det påfølgende året ble det arrangerte et formelt stiftelsesmøte. Koizumi kalte den nye klubben for Budokwai. Budo-begrepet kjenner vi kanskje fra før. Det kan gjerne oversettes med kampform eller kampsport. Kwai oversettes som regel med samfunn eller klubb.

Oppvisninger

Helt fra det første året, i 1918, ble det arrangert oppvisninger. Dette ble en årlig tradisjon etter mønster fra den japanske måten å gjøre det på. Den første av disse ble arrangert i 11. mai 1918, og da var blant andre den japanske generalkonsulen invitert. I forbindelse med denne oppvisningen, ble klubbens grunnleggende prinsipper vedtatt:

• Vær oppriktig og åpen for gjensidig hjelp når du trener judo.
• Verdsett ridderlighet, forakt feighet og etterstreb den korrekte livsførselen.
• Aldri skryt av, eller misbruk, dine ferdigheter i judo eller i andre kampformer

På plakater fra de første oppvisningene ser vi at det var ganske mange kampformer som kunne studeres om man kjøpte seg en billett. Billettprisen var £1, noe som tilsvarer omtrent 500 kroner omregnet til dagens kroneverdi. Så gratis var det på ingen måte, men om du hadde råd til å skaffe deg adgang til oppvisningen, så kunne du blant annet se:

• Judo (som ble presentert som avansert jujutsu)
• Kendo (japansk fekting)
• Nabebuta mot sverd (rett og slett kasserollelokk mot sverd, og dette kan dere se et bilde av på nettsidene judomania.no)
• I tillegg var det mer tradisjonelle kampformer som boksing, fekting og bryting.

Disse oppvisningene ble avholdt hvert år helt til 1968. Da deltok judolegenden Anton Geesink som fire år tidligere hadde blitt olympisk mester i judo. I løpet av oppvisningen i 1968 gjennomførte han blant annet et opplegg der han sloss mot, og vant over, 10 motstandere i tur og orden. I våre dager arrangeres det slike oppvisninger kun ved spesielle anledninger. Nå er fokuset mer på det sportslige, og kanskje mindre på det kulturelle.

1920-tallet

I 1920 ble Yokio Tani og Hikoichi Aida invitert til Budokwai. Judoklubben hadde vokst, og behovet for flere flinke trenere var påtrengende. Hikoichi Aida hadde besøkt Storbritannia året før, sammen med selveste Jigoro Kano, og han ble værende mange år i Europa – blant annet som instruktør ved Budokwai fram til 1922.

Det var også i løpet av 1920-tallet at Budokwai innførte det beltesystemet som i våre dager stort sett gjelder i hele Europa: hvitt, gult, oransje, grønt, blått og brunt før det svarte beltet.

1930-tallet

Aida hadde tette bånd til Kodokan, judoens vugge, i Tokyo, og dermed oppsto det et nært samarbeid mellom de to institusjonene. I løpet av 1930-tallet ble det gjort noen forsøk på å forene Budokwai og Kodokan. Man så for seg av Budokwai skulle være en europeisk underavdeling til Kodokan. Jigoro Kano var svært interessert i å få dette til, men forsøkene ble etter hvert lagt på is. Kanskje var det den stadig økende politiske spenningen som gjorde disse forsøkene vanskelig. Men selv om det ikke ble noen offisiell sammenslåing av Kodokan og Budokwai, fortsatte Jigoro Kano helt til sin død i 1938 å omtale Budokwai som London-grenen til Kodokan.

Judointeressen i Storbritannia var økende, ikke minst på grunn av BBC som startet tv-sendinger i 1936, og som allerede i 1937 viste en judooppvisning av Budokwai.

Selv om interessen for judo stadig økte i Storbritannia i løpet av 30-tallet, så var Budokwais økonomiske situasjon kritisk. Kampsport-senteret gikk fra den ene krisen til den andre, så å si uten opphold.

1940-tallet, 2. verdenskrig og etterkrigstida

Under andre verdenskrig ble det offisielle Budokwai stengt, men Koizumi insisterte på å holde en viss aktivitet i gang. Dermed trente en liten gruppe judo gjennom alle krigsårene.

I årene etter andre verdenskrig, og særlig på 60-, 70, og 80-tallet var Budokwai i drivkraft i britisk og europeisk judo. Charles Palmer ble den første ikke-japanske presidenten i IJF, og han var sterkt delaktig i å gjøre judo til et fast innslag i OL.

Judo var som mange av dere vet med i 1964 i Tokyo som en prøvegren, men så ble judo tatt ut av programmet i Mexico i 1968. Charles Palmer sørget nærmest på egenhånd for at judo var med igjen fra 1972 og til dags dato.

Et annet prominent navn fra denne tiden er selvsagt Neil Adams som er en legende i judoverdenen. Han ble den første britiske verdensmesteren, og da jeg begynte på judo på 80-tallet var han et stort forbilde. Jeg brukte spesielt én av bøkene hans, Olympic Judo, preparation training, som utgangspunkt for det meste av treningen jeg holdt på med på 80- og 90-tallet.

Kilder

• Cortazzi, Hugh (2013) Britain and Japan: Biographical Portraits, Vol. IV, Volum 4, The Japan Society
• Itoh, Keiko (2001) The Japanese Community in Pre-war Britain: From Integration to Disintegration, Psychology Press
• Majendie, Matt (2018) Still fighting one hundred years on — the Chelsea club where judo is a way of life, Evening Standard
• Messner, Nicolas (2019) From Martial Art to Olympic Sport – part 5, IJF
• McPherson, Ian (2014) London’s celebrity judo scene, SportsPro
• Official Inflation Data (2022) £1 in 1920 → 2018 | UK Inflation Calculator, Alioth Finance
• The Budokwai, Europe’s Oldest & Most Prestigious Martial Arts Club