Sist oppdatert 01.05.2023.
Det finnes omtrent ikke en eneste kampsportfilm eller -bok som ikke nevner fjell i en eller annet sammenheng. Fjellet brukes som en konkret utfordring (og mulighet), men også som en metafor med mange mulige tolkninger.
Fjellet dukker opp i mange kampsportfilmer, og det kan virke som om fjellet er spesielt fascinerende for kampsportutøvere. Til og med i animasjonsfilmen Kung Fu Panda er fjellet viktig i mange scener.
Fjellturer
Fjellturer er et kjent fenomen i Norge. Helt siden 1700-tallet har turister kommet til Norge – kun for å gå turer i fjellet. Det betyr også at fenomenet fjelltur må ha vært kjent blant de som bodde i områder med fjellandskap – kanskje også før turismen blomstret opp for fullt.
På 1820-tallet ble det organisert turer over Jostedalsbreen, og mot slutten av 1800-tallet var det flere som arrangerte ulike turer i hele Jotunheimen.
I våre dager har fjellet fortsatt en sterk dragning på folk i Norge, og det er mange som liker stillheten, den storslagne naturen og opplevelsen av frisk og klar luft. Alt dette virker forlokkende på mange av oss.
Når man går tur i fjellet er den strabasiøse og slitsomme turen en viktig del av opplevelsen. Man skal ha gjort seg fortjent til den vakre utsikten. Planleggingen, matpakka, bekken med friskt fjellvann, Kvikk-Lunsjen, appelsinen, kaffekoppen er også en viktig del av turen.
Yamabushi
I Japan er det mange myter og legender knyttet til såkalte yamabushi. Dette er folk som vandrer og oppholder seg i fjellet på grunn av ulike religiøse og filosofiske årsaker. Den religiøse bakgrunnen henter elementer fra buddhisme, shintosime og taoisme. Denne religionen kalles shugendo, og den ble midlertidig forbudt i Meiji-epoken fordi den blandet religioner.
Yamabushi kan spores helt tilbake til 800-tallet. Vi som har sett en del kampsportfilmer kan se for oss disse ensomme munkene som sitter og mediterer i fjellet. Som vi vet, så er det helt klart et eller annet med fjellet som er fascinerende for kampsportutøvere.
Tankegangen for en yamabushi er at den tøffe naturen og de krevende forholdene skal bidra til opplysning og oppvåkning. I våre dager er det omtrent 6000 personer i Japan som tilhører denne livsfilosofien eller trosretningen.
Før jeg begynte å studere zen, så jeg på fjell som fjell og elver som elver. Etter å ha studert zen en god stund kom jeg til et punkt der jeg så at fjell ikke bare er fjell, og elver ikke bare er elver. Og nå som jeg har sett detaljene, har jeg funnet ro i sjelen. Nå ser jeg igjen på fjell som fjell og elver som elver.
Qingyuan Weixin (900-tallet)
Det mystiske fjellet
Jeg mener at fjellet som metafor i kampformer befinner seg et sted midt mellom det man opplever som en helt vanlig fotturist i den norske fjellheimen og den mystiske og religiøse tilnærmingen til yamabushiene.
Fjellet er et tydelig mål som skal overvinnes eller bestiges. Det betyr altså at man som for eksempel en helt vanlig judoutøver bør se på treningene som veien fram mot en fjelltopp. Deler av turen kan være svært krevende, mens andre deler av turen er enklere. Uansett beveger man seg skritt for skritt mot målet. Noen gir kanskje opp underveis, men de aller mest utholdende og standhaftige holder ut og når til slutt målet.
Allerede her ser vi at fjellet både kan representere en konkret ytre hindring, altså den harde fysiske treningen, de vanskelig teknikkene og de krevende kampene på veien mot målet. Samtidig symboliserer fjellet den indre kampen i hver enkelt utøver, motivasjonen, den mentale og psykiske styrken som kreves for å holde ut dag etter dag, år etter år.
Selv om en fjelltur i utgangspunktet er en personlig utfordring der din egen fysiske og mentale styrke er viktig, så er det også viktig at man «lytter til erfarne fjellfolk», at man hører på råd fra folk som har gått den sammen veien tidligere, og at man deler erfaringer med andre. I judosammenheng kan jo erfarne fjellfolk være en sensei.
Den metaforiske fjellturen som en kampform kan tilby, er altså ikke noe man kan begi seg ut på alene. Man må samarbeide med andre. Det er kanskje derfor kampformer som judo kan kalles en individuell lagidrett.
Når man når toppen av fjellet, er det helt opplagt viktig å ta seg en pust i bakken. Det er fint å kunne nyte utsikten. I overført kampsport-betydning, så er det også fint å kunne glede seg over en beltegrad, en medalje i en konkurranse eller at man plutselig behersker en vanskelig teknikk.
Samtidig har det kanskje åpenbart seg nye fjelltopper som skal bestiges i det fjerne. Fjellet, og virkeligheten, byr stadig på nye utfordringer.
Uansett hvilken fjelltopp man har overvunnet, så må man før eller siden tilbake igjen – ned fra fjellet. Det kan være fint å bestige et fjell, gå ned igjen, for så å observere fjelltoppen med et nytt og mer opplyst blikk. I kampsport er det også nyttig å gå tilbake til de grunnleggende teknikkene – uansett hvilket nivå man er på. Det er alltid spennende å oppdage nye elementer i selv de mest grunnleggende øvelsene.
