7 tips om vurdering og undervisning

Jeg har flere ganger sagt – både som fleip, men også med et visst alvor – at jeg har lært mer om å være lærer gjennom å trene judo enn i løpet av årene på lærerhøgskolen. En av de aller viktigste lærdommene jeg har tatt med meg handler om graderinger til ulike beltegrader. Så å si alle klarer å bestå alle graderinger til alle beltegrader. Det betyr på ingen måte at testene er enkle, men hva kan det komme av at så mange består prøvene?

En viktig grunn til at så mange klarer seg gjennom prøvene er at utøverne får vite hva de skal kunne allerede ved starten av kurset. Dessuten er det samsvar mellom innholdet på treningsøktene og det utøverne skal kunne. Og sist, men ikke minst, stemmer gradingstesten overens med alt utøverne har fått beskjed om at de skal gjøre og prøves i. Det er altså samsvar mellom alle deler av undervisningen.

Så å si alle klarer å bestå alle graderinger til alle beltegrader.

Arne Midtlund

Hvis vi bruker belteanalogien på elever i klasserommet, så er det slik at noen ha hvitt belte, andre har kanskje grønt og noen få har svart belte. Alle disse elevene kan, på samme måte som i en dojo, ha utbytte av å trene, øve, lære sammen. Men det krever at oppgavene er tydelige, og at alle vet hva som er målet med aktivitetene.

Forskning har faktisk vist at det er en viss forskjell mellom såkalt tradisjonelle kampformer og mer moderne, og at det er de mer moderne kampformene som skårer høyest når det gjelder i hvilken grad trenerne er til støtte for utøvernes framgang. Men likevel er det større individuelle forskjeller mellom hver av trenerne enn mellom de ulike kampformene.

Nedenfor presenterer jeg noen gode råd som kan ha overføringsverdi mellom kampformer og skole. Rådene er først og fremst ment som utgangspunkt for diskusjon om hva målet med trening og undervisning egentlig er.

Snakk med elevene!

Det er lite som er så effektivt som en samtale dersom man ønsker å forstå en annen person. Og i undervisningssammenheng er det lite som er like effektivt dersom man ønsker å få oversikt over en persons forståelse av et tema.

Det er lite som er så effektivt som en samtale dersom man ønsker å forstå en annen person.

Arne Midtlund

I flere kampformer gjennomfører treneren en kort samtale med utøverne i forbindelse med graderinger. Her skal utøverne ikke bare svare på korte faktaspørsmål, men også vurdere enkelte påstander kritisk. På den måten kan man få fram utøvernes evne til å reflektere omkring det de har øvd på og lært.

Praktiske øvelser

Det er ikke alt som kan forklares muntlig. Derfor er det viktig å kunne demonstrere forståelse, kunnskap og ferdigheter ved hjelp av praktiske øvelser. I kampsport dreier det seg gjerne om å vise teknikker både stillestående, i bevegelse, sammensatte teknikker og teknikker brukt i ulike former for fri trening. Dette gir god oversikt over hva utøverne forstår og hva de klarer å gjøre med det de har lært – i praksis.

Enlarge

child-exercise-class-active-martial-arts-dojo-judo_t20_ZJy3bj
Praktiske og konkrete øvelser er typisk for kampsport.

@the_rostislaff via Twenty20

I de aller fleste kampformer jeg har prøvd, i alle egentlig, har det vært slik at man lærer en enkel teknikk først. Deretter bygger man ut og utvider teknikken. På den måten opplever alle mestring på hver eneste trening. Det er alltid mulig å få til grunnteknikken. Når den er på plass, så bygger man ut fra den i sitt eget tempo: variasjoner, motangrep, kombinasjoner og så videre.

Underveisvurdering og prosess

Det er sjelden man får så god oppfølging underveis i en prosess som i en dojo. Trenerne gir kontinuerlige tilbakemeldinger om hva som kreves for å ble enda et hakk bedre. Når det gjelder beltefarger og graderinger i judo har jeg aldri vært i tvil om hvilke krav som blir stilt på selve graderingen. Dette har vi vært gjennom flere ganger, og trenerne har gitt individuelle og konkrete tilbakemeldinger som har vært enkle å omsette i konkret trening.

Individuell vurdering

Bortsett fra de første par graderingene, så er graderinger til de ulike beltene som regel individuelle. Det vil si at utøverne forsøker seg på en ny beltegrad når de er klare for det, ikke før. Det betyr også at man får individuelle tilbakemeldinger rett etter at man har forsøkt seg på en ny grad.

Fortell utøverne hva de skal lære!

Det gjør ingenting om utøverne (eller elevene) vet hva de skal lære. I gamle dager kunne enkelte lærere gjøre et poeng av at ingen skulle vite hva testen, prøven eller lignende gikk ut på. For meg gir det liten mening. Hvorfor ikke la elevene få vite hva de skal forstå? Hvilke ferdigheter skal de inneha mot slutten av en periode? Dette bør jo være allment kjent og helt åpenbart for alle som deltar i undervisningen.

Bør det være en siste frist?

Bør det egentlig være en absolutt siste frist for innlevering av en oppgave? Det er ikke enkelt å se logikken i at man på den ene siden skal drive med tilpasset undervisning der alle skal få lov til å lære i sitt tempo. I mange kampsporter så bruker man retningslinjene for når man kan oppnå en beltegrad på en ganske fleksibel måte. Kravet kan for eksempel være 6 måneders trening eller 30 økter. Likevel vil alltid treneren kunne avgjøre, på forhånd, om du er klar for gradering eller om det vil være lurt å vente litt. På den måten unngår man at utøverne går på mange nederlag.

Denne måten å tenkte vurdering på er selvsagt enklere i en dojo enn i et klasserom. I klasserommet er man kun en begrenset tid, mens i en dojo er man kun begrenset av egne valg om hva man ønsker å fylle tiden med.

Ulike beltefarger i samme gruppe

I kampsport trener folk med ulike beltegrader sammen. Det betyr at utøvere med ulikt teknisk og taktisk nivå må hjelpe hverandre. Velfungerende og sammensatte grupper er helt optimale med tanke på læring.

When you’re a green belt, you’re a teacher whether you want to be or not.

Alan Feldman (link)

I skolesammenheng er det ofte snakk om sammensatte grupper, og at man kan lære av hverandre uansett nivå. I en kampsportklubb er dette enda mer tydelig og visuelt – i alle fall der det er et beltesystem i bruk. Velfungerende klubber har utøvere som er opptatt av å hjelpe hverandre.

Et eksempel på denne holdningen er Norges Judoforbunds slagord fra 1990-tallet: “To the top together.”

Kilder

  • Brahier, D. J. (2005). On My Mind: 7 Things I Learned about Teaching (and Assessing) Mathematics from My Sensei (Karate Instructor). Mathematics Teaching in the Middle School11(1), 6–10. http://www.jstor.org/stable/41182151
  • Brown, Eric (2018) What Martial Arts Taught Me About Education
  • Vertonghen, J., Theeboom, M., & Cloes, M. (2012). Teaching in martial arts: The analysis and identification of teaching approaches in youth martial arts practice. Archives of Budo8(4), 191–202. https://doi.org/10.12659/AOB.883502

Bilder

Om Arne Midtlund

Jeg har trent judo siden 1983, fikk 1. dan i 1989 og begynte å lage disse nettsidene i 1997. I 2021 startet jeg en podcasten JudoMania. Jeg har jobbet som lærer på ungdomsskolen siden 1998, er lektor med opprykk og har en mastergrad i multimedia og utdanningsteknologi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.