JudoMania > , > Ep. 80: Tokugoro Ito i California

Tokugoro Ito i California

Sist oppdatert 03.06.2024.

Tokugoro Ito ledet Seattle Dojo fra 1907 til 1911. Ito var også leder på Rafu Dojo fra 1915 til 1921. Han hadde trent judo på Kodokan i Japan før han reiste til Amerika og Cuba på begynnelsen av 1900-tallet. Her hadde han en lang karriere som profesjonell bryter og judoutøver.

Oppvekst

Tokugoro Ito ble født i 1880. Men han skulle bli 19 år før han sluttet seg til Kodokan. Ifølge protokollene på Kodokan registrerte han seg der 15. januar 1899. November samme år ble han tildelt første dan.

Etter at Ito hadde fullført studiene ved Tokyo Higher Normal School, deltok han i sin første store judoturnering og vant konkurransen. Dette førte til at han fikk jobb som judotrener ved det keiserlige universitetet i Tokyo. Deretter fulgte det nye beltegrader i tur og orden:

  • 2. dan, 26. mai 1900
  • 3. dan, 10. januar 1901
  • 4. dan, 14. januar 1904

Men Tokugoro Ito hadde lyst til å se mer av verden enn bare Tokyo, og i 1907 reiste han til Seattle i USA.

Til USA

SS Tango Maru la fra kai i Tokyo 10. juli 1907. Dampskipet SS Tango Maru ble bygd i 1905, og skipet var blant de nyeste “Amerika-båtene”. SS Tango Maru hadde plass til 44 reisende på første klasse, 26 på andre klasse og 278 på tredje klasse.

SS Tango Maru (1905-1942)

Ved avreise var Tokugoro Ito 27 år gammel og ugift. Det er ikke klart hvilke klasse han reiste på, men han sto oppført som handelsmann i passasjerlista.

En kort dokumentarfilm som forklarer hvordan det var for japanske immigranter i USA på begynnelsen av 1900-tallet.I 1913 ble det for eksempel innført en lov som nektet japanske immigranter å eie jord.

Seattle Dojo

Seattle Dojo ble sannsynligvis etablert i 1904. Den nøyaktige datoen er det ingen som er sikre på, men mange mener at Iitaro Kono (ev. Kano, ikke i slekt med judoens grunnlegger) startet med judotreninger her rett etter Yamashita hadde vært på besøk. Iitaro Kono hadde 2. dan fra Kodokan, og han hadde ankommet Seattle 20. mai 1903.

Seattle Dojo holdt til i flere kjellere i det japanske området i løpet av de første 30 årene. Det var ikke før i 1934 at de fikk et permanent lokale, og der holder de fortsatt til.

Enkelte rykter sier at de japanske lederne i Seattle hadde invitert Ito dit, for å skremme de kinesiske eierne av bordeller og gamblinghus i de japanske nabolagene. Men det er kun rykter og ingen seriøse kilder som kan bekrefte dette.

Tokugoro Ito var uansett og uten tvil viktig for utviklingen av Seattle Dojo. Ito ble sett på som mye strengere enn sin kollega Kono:

Ito var veldig, veldig streng. Han drev dojoen etter Kodokan-regler. Når han ankom dojoen, måtte alle stoppe all aktivitet, snu seg mot ham og bukke.

Sego Murakami

Kono på sin side ble beskrevet slik i Seattle Times 10. mars 1907:

Instruktøren heter I. Kono, utdannet ved en av de store japanske bryteskolene og et like flott eksemplar av rasen hans som hvem som helst man ellers kan se – i hvert fall i dette landet. Han har bare vært her litt mer enn ett år og snakker engelsk om enn noe stotrende. Alltid med et smil, tar han imot nybegynnerne som kommer til ham og lærer dem tålmodig opp i de grunnleggende elementene i kunsten hans, flyter med dem over matten, oppmuntrer og instruerer dem med lav stemme og lar seg kaste av og til, for å vise hva eleven skulle ha gjort mot ham. Hvis et av de mer avanserte medlemmene i klassen klarer å velte ham over på ryggen, er ingen mer fornøyd og glad enn Kono. Selvsagt kunne han utklasset elevene sine, men det er også flere blant elevene hans som som er i stand til å gi ham hard kamp.

Seattle Times, 10. mars 1907

Tokugoro Ito nevnes for første gang i amerikanske aviser i forbindelse med en utstilling som fant sted i Egan’s Hall 18. april 1908. Ito og Inako gjennomførte en enkel judooppvisning, og Ito forklarte – både på japansk og engelsk – hva judo gikk ut på. Her er det jo verdt å merke seg av judo også var noe nytt for de fleste japanere som bodde i USA på denne tiden.

I avisartikkelen ble det lagt vekt på at judo var et altomfattende begrep som ikke kun handlet om jujutsu, men som også hadde å gjøre med fysisk utvikling av “brystet og hele kroppen til menn fra Japan”.

Tokugoro Ito ble forfremmet til 5. dan av Kodokan 8. januar 1909. Sannsynligvis fikk han ikke beskjed om dette før noen uker senere siden kommunikasjon på denne tiden gikk ganske mye tregere enn i våre dager.

Bryting og oppvisningskamper

Alaska-Yukon-Pacific Exposition

Det samme året som Ito hadde blitt tildelt 5. dan av Kodokan deltok han i en brytekamp mot den amerikanske Eddie Robinson. Kampen fant sted 2. (eller 3.) september 1909, og det var dagen før åpningen av “Japan Day” som fant sted 4. september under det som ble kalt for Alaska-Yukon-Pacific Exposition – en slags messe og utstilling der man skulle vise fram det gode som samarbeidet på tvers av Stillehavet hadde ført med seg.

Kampen mellom Tokugoro Ito og Eddie Robinson fant sted i Seattle Grand Opera House. Ifølge programmet skulle kampen vare i 20 minutter. Hvis det ikke var kåret en vinner i løpet av denne tiden, skulle det være en pause på 10 minutter, før det skulle kjempes en ny runde à 20 minutter. Slik skulle kampen fortsette helt til det sto igjen en vinner av kampen.

Seattle Grand Opera House, oppført i 1905. Huset står fortsatt, men er i våre dager ombygd til et parkeringshus.

Kampreglene krevde at begge utøverne skulle ha på seg en jakke lagd av et solid materiale (canvas, som jeg har googlet meg fram til er et solid lerretsmateriale lagd av bomull eller lignende). Det var forbudt å slå med knyttneven, men slag med åpen hånd var tillatt. Det var ikke lov å stikke fingrene i øynene på hverandre, og biting og sparking var heller ikke lov. Ellers var stort sett alt tillatt, og det benyttet begge utøverne seg av.

Dommeren i kampen het Benjamin Franklin Roller. Han hadde tidligere jobbet som professor ved University of Washington, men hadde funnet ut at han tjente mer ved å drive med profesjonell bryting.

Benjamin Frankling Roller og Tracy Helen i 1916.

Robinson startet kampen med å slå Ito tre ganger i ansiktet. Kampen hadde ikke vart mer enn to minutter, og blodet fløt allerede fra Itos nese…

Ito låste bena sine i et saksegrep rundt den hvite mannen og klemte sammen. Deretter festet han en kveling der han brukte jakka til Robinson som en turniké. Sakte, men sikkert tvang han amerikaneren til å overgi seg på grunn av kvelingen. Tiden viste nå 10 minutter og 55 sekunder.

Den andre runden varte i omtrent tre minutter… Nok en gang festet japaneren turnikéen og Robinsons ansikt ble rødt og så svart. Han ble hjulpet bort til sitt hjørne. Til tross for den voldsomme kampen de nettopp hadde utkjempet, var japaneren den første til å hjelpe Robinson. Det var bevis på virkelig god sportsånd.

Portus Baxter, Post-Intelligencer

At teknikkene hadde effekt var det ingen tvil om. Robinson kastet opp “alt bortsett fra adamseplet” kunne man lese i Seattle Times etter kampen. Og en av tilskuerne som satt ringside, skal tørt ha bemerket at om denne kampen hadde foregått i en bakgate, så ville hæren ha blitt tilkalt umiddelbart.

Scene fra hovedgata under Alaska-Yukon-Pacific Exposition i 1909

Bare et par uker senere, 18. september, ble det arrangert nye oppvisningskamper i judo. Denne gangen deltok det flere titalls menn og et par damer, og alle viste fram sine ferdigheter i japansk kampkunst. Ito vant fem kamper på rad mot ulike mostandere, og han befestet med det statusen sin som en så å si uovervinnelig utøver.

Seattle Theater

Vi befinner oss i Seattle Theater den 12. november 1909. Tokugoro Ito skal gå en brytekamp mot Geroge Braun. Ifølge ham selv hadde han vunnet over alle jujutsu-utøvere i California. Men de offisielle kildene viser at han sto oppført med én uavgjort kamp og ett tap mot Shosha Yokoyama.

Tokugoro Ito, Seattle Post-Intelligencer, 6. november 1909

Kampstart var satt til klokka 20.30. Tom McDonald, en wrestlinginstruktør ved Seattle Athletic Club, var dommer.

Braun var en ganske arrogant, selvsikker og brautende kar som sa at han skulle “eat the japanese alive”. Ito på sin side tok det hele med stor ro og kom gående ganske stille og rolig inn på arenaen.

Da kampen startet, endret bildet av de to kamphanene seg ganske radikalt. Ryktet om Brauns uovervinnelighet viste seg å være særdeles overdrevent. Da avisene skrev om saken i etterkant sto det følgende:

“Ito vant den første runden på to minutter og tjue sekunder, og han vant den andre runden og kampen på bare førtitre sekunder.”

Ed Hughes, som skrev for Seattle Times, hadde det følgende referatet av kampen:

Mennene gjorde seg klare for den første runden. Ito oppreist i en avslappet posisjon og så på Frisco-mesteren som lagde mange dumme bevegelser med hendene og flere rare grimaser med ansiktet. Til slutt kastet Braun seg frem og fikk tak i Itos jakke. Japaneren brøt enkelt grepet og tok tak i Brauns krage, sparket føttene hans vekk og slo ham kraftig ned i matten. I løpet av et lite øyeblikk utførte Ito et kvelertak på Braun og rullet rundt på ryggen med motstanderen sin oppå seg. Deretter rullet Ito videre og ventet rolig på at Brauns skulle miste pusten…

Braun hadde mistet all selvtillit da andre runde startet. Han kastet seg hodestups fram mot Ito, men japaneren var forberedt på det som kom og vant kampen overlegent.

Ito visste at Braun var ferdig, for allerede før dommeren klappet ham på ryggen, slapp Ito plutselig taket, rettet Braun opp i sittende stilling og ga ham et slag mellom skuldrene for å vekke ham opp… Etter mye klapping og knaing, begynte Brauns øyelokk endelig å bevege seg, og halvt gispende ville han vite hvor mange som hadde dødd da taket på bygningen raste sammen. Han hadde ikke mer å si om å spise japanske mennesker levende da.

Uovervinnelige Ito

I løpet av mars 1910 deltok Ito i to konkurranser i Seattle. Begge ganger vant han uten særlige problemer. Innsatsen hans fikk stor mediedekning, og han ble en lokal kjendis, kan man kanskje si. Det er mange kampreferat fra denne tiden, og de aller fleste konkluderer med at Ito stort sett vant kampene sine med en eller annen kveling der han brukte jakka til motstanderen for å utføre teknikkene sine. Her er et par sitater fra en slik reportasje skrevet av den legendariske sportsredaktøren Portus Baxter, 17. mars 1910:

Japanerne kaller teknikken for “erijime“, og den er like dødelig som en renneløkke. Den andre kampen forløp omtrent som den første… Grepet var en anelse annerledes – med et håndledd over motstanderens hals. Teknikken kalles “hadakaji” (sic!), og den er like ubehagelig som den andre teknikken.

Portus Baxter, Post-Intelligencer, 17. mars 1910

I det neste sitatet kommer det enda tydeligere fram at dette ble skrevet og foregikk i en annen tid der omtale av ulike folkegrupper var langt mindre hensynsfull enn i våre dager. Rasismen var en del av alle samfunnslag i USA på begynnelsen av 1900-tallet – også i California.

Det er mer spenning i ett minutt jujutsu enn det er i en boksekamp på ti runder eller ti dager med brytekamper. Kampenes egenart og reglene som tillater tøffe oppgjør, i tillegg til et ikke ubetydelig rasemessig aspekt, får blodet til å koke hos tilskuerne. Hvite og brune menn sto på tærne for å få med seg det intense arbeidet til de to slåsskjempene. Operahuset var et pandemonium der to brytere utkjempet en kamp på lerretet som dekket kamparenaen.

Portus Baxter, Post-Intelligencer, 17. mars 1910

Tokugoro Ito ble en berømt og beryktet mann i Seattle, og i nyhetsreportasjene stor det at flere menn nå hadde gått sammen for å pønske ut “hvilken hvit mann som kan vinne over ham”. Det ble lovet både gull, grønne skoger og godt betalt til den som kunne legge Ito i bakken, men det var rett og slett ingen som klarte det.

Tsunejiro Tomita

Ito brukte all sin tid på å planlegge og å gjennomføre ulike oppvisninger, kamper og utfordringer som kunne gi ham inntekter. Dette var jo tross alt jobben hans.

27. oktober 1910 var det en ny utstilling og oppvisning på gang for det japanske samfunnet i Seattle. Denne gangen var det Nippon Kan Theatre som nettopp hadde åpnet som var arena. Selveste Tsunejiro Tomita var på besøk. Han hadde åpnet en judoklubb i New York sammen med Mitsuyo Maeda.

Det er en del av judo-systemet å smile mens vi trener.

Tsunejiro Tomita, New York World

Fortsatt uovervinnelig

1911 forløp omtrent som 1910: Tokugoro Ito arrangerte kamper, inviterte til kamper og beseiret motstandere i kamper. Det ble holdt oppvisninger i alle former og varianter. Her tar jeg bare med et eksempel til, for å understreke hvor overlegen Ito var:

I mai 1911 gikk Ito en kamp mot Joe Acton. Acton hadde ifølge egne uttalelser trent en del jujutsu i England, og det stemmer overens med at Yukio Tani hadde beseiret en viss Joe Acton i England i løpet av 7 minutter i 1904.

Kampen mot Acton ble den enkleste Ito hadde deltatt i fram til nå. 18. mai 1911 møttes de to slåsskjempene, og kampreferatet til Ed Hiughes lød omtrent som dette:

Etter at Ito fant ut at han kunne håndtere motstanderen sin, viste han fram utallige måter en god jujutsu-mann kan deaktivere en motstander på. Han gjorde ikke slutt på all motstand i en hast, slik han pleier, men viste en rekke forskjellige kontrollteknikker. Jujutsu er virkelig en av de mest underholdende og lærerike selvforsvarskunster, og hvis en mann med Itos evner hadde møtt noen på gata, ville det ha vært en kamp det ville være verdt å gå milevis for å se…

Ed Hughes, mai 1911

Ito kastet mostanderen sin med “Hijaguma“, og før Acton klarte å reise seg, grep Ito jakkekragen hans og kvalte ham i tre minutter slik at han nesten ikke kunne puste. Slik endte den første runden. Acton virket svimmel og bevisstløs i noen øyeblikk.

Den andre runden varte i to minutter. Ito festet et fryktelig armbend i løpet av kort tid og Acton måtte gi seg. Professor Ito vant alle kampene sine i Seattle så enkelt at motstanderne virket som svindlere (“dubs”).

Henry Furukawa, Post-Intelligencer, 21. mai 1911

De fire kongene av Cuba

I 1912 reiste Ito til Cuba. Der traff han Mitsuyo Maeda. Maeda hadde reist en del rundt i Europa, og i 1908 hadde han satt kursen mot Havana i Cuba.

Maeda og hans form for judo ble raskt populært på Cuba, og det tok ikke lang tid for han trengte forsterkninger. Han hentet inn en svær kar med 4. dan fra Japan, Shinshiro Satake. På den måten ville oppvisningene kanskje få enda større effekt siden det ser kult ut når en liten person kaster en større person i bakken.

I 1911 kom Akitaro Ono, og i 1912 ankom Tokugoro Ito. Begge hadde hørt at det var store penger å tjene på Cuba.

Disse fire utøverne ble kalt for “Cuba shitenno”, de fire kongene av Cuba (ikke ulikt Kodokan shitenno). Satake hadde trent judo lengst, Maeda var den som hadde hatt høyest grad lengst, men Ito mente selv at han var den klart sterkeste av de fire utøverne.

De fire judoutøverne oppholdt seg ikke bare på Cuba, men reiste rundt i store deler av Mellom- og Sør-Amerika.

Fra venstre: Shūtaro Ono, Nobushiro Satake, Tokugoro Ito og Mitsuyo Maeda på Cuba i 1912.

I februar 1918 skrev Los Angeles Times det følgende om Its opphold i Latin-Amerika:

Ito la enhver som prøvde seg i bakken. Panama-mesteren, bare litt mindre enn et hus og omtrent 100 kg tung, utfordret ham til kamp. Det er nettopp her jjdostjernen skinner. Mesteren fra Panama ville ikke ende opp som taper, og han ga seg derfor etter den andre runden. Han hadde fått nok. I en amerikansk gruve, 14 000 fot oppe i Andesfjellene i Peru, ble landets to beste brytere nedkjempet samtidig av Ito. Begge var tungvektere, men måtte reddes fra å falle ut av ringen. Tid: 57 sekunder. Det var mange tilsvarende kamper.

Los Angeles Times, februar 1918

I 1915 brukte de en del tid på å reise rundt i Brasil. 9. januar 1916 skilte de lag. Maeda reiste til Storbritannia, Satake dro til Mexico, og Ito reiste tilbake til San Francisco i California.

Ito vs. Santel

Den 5. februar 1916 gikk Tokugoro Ito en kamp mot Ad Santel. Ito tapte denne første av det som skulle bli to kamper mot Santel, tilsynelatende etter å ha slått hodet i gulvet slik at han ikke var i stand til å fortsette. Uansett hva som skjedde, så vant i alle fall Santel den første kampen.

Ad Santel, ukjent år og fotograf. (Bildet er hentet fra Facebook.)

I etterkant av denne kampen fikk Kodokan i Japan en henvendelse om bruken av judo i slike kamper der man kjempet mot amerikanske brytere eller boksere. Bekymringen var at slike tap ville stille Kodokan i et negativt lys, og brevskriveren anbefalte at Kodokan skulle forby judoutøvere å stille opp i slike kamper.

Kodokan svarte at de tillater kamper mellom utøvere fra ulike stilarter så lenge hensikten er å utforske hva som skjer, men at kamper der pengepremier til egen inntekt er hovedhensikten ikke er akseptabelt.

Når det gjaldt denne spesifikke kampen kommenterte Kodokan at Ito hadde vært borte fra Japan i flere år, og at manglende trening med tyngre judoutøvere kunne være en av grunnene til tapet mot Santel. I tillegg mente Kodokan at en utøver med 5. dan ikke ville kunne representere den ultimate judoutøver. Faktisk var 5. dan bare halvveis mellom 1. og 10. dan, mente Kodokan. Dermed oppsummerte de det hele med å si at Itos tap ikke hadde noe å gjøre med judoteknikkers manglende effektivitet, men heller var et uttrykk for en dårlig prestasjon av Ito.

Likevel var ikke nivået til Ito dårligere enn at da de to mennene gikk en omkamp 10. juni 1916, vant han enkelt og greit.

Ito kastet Santell (sic!) rundt ringen som en sekk med sagflis… Da Ad gispet etter luft, kastet japaneren seg over ham som en leopard og festet et kvelertak. Santell gurglet et par ganger, ble svart i ansiktet og dunket i gulvet, noe som tydet på at han hadde nok.

Howard Angus, Los Angeles Times, 1. februar 1917

Ad Santel ble med sin første seier mot Ito den eneste vestlige bryteren eller bokseren som hadde vunnet over ham. Santel vant også en del andre kamper mot judoutøvere fra Kodokan i løpet av de neste 3-4 årene, og han utropte seg selv som verdensmester i judo ved flere anledninger.

Men Ito fikk altså sin revansje, og Ito ble dermed den eneste judoutøveren som hadde vunnet over Santel. Dermed sto det 1-1 i kampresultatet mellom de to utøverne, og disse to møttes aldri igjen.

Rafu Dojo

Rafu Dojo var sannsynligvis den første judoklubben i Los Angeles (og kanskje i hele den sørlige delen av California). “Rafu” er visstnok den japanske uttalen av “L.A”. Klubben ble etablert i 1910, og den første treneren der het Mogusa Nina. Han hadde svart belte, 1. dan, og hadde vært eleven til selveste Hajime Isogai.

Rafu Dojo holdt hus flere ulike steder i bydelen Litte Tokyo som var den største av tre såkalte Japantown i USA. Her borte de fleste japanere som oppholdt seg i Amerika.

Rafu Dojo startet smått med bare 7-8 elever, men de vokste seg sakte større og større. Likevel var det ikke flere enn om lag et dusin utøvere der i 1915. Fra 1915 (noen kilder sier 1917) og fram til 1921 (noen kilder sier 1922) ble klubben drevet av Tokugoro Ito.

Mot slutten av 1915 flyttet Rafu Dojo igjen, denne gangen til Yamato Hall på Jackson Street. I etasje over var det en spillebule kjent som Tokyo Club. Dojoens sjefsinstruktør, en utøver med 3. dan fra Kodokan, var innblandet i gamblingen som fant sted på Tokyo Club.

Ito mislikte sterkt at klubbens utøvere var innblandet i gambling, og han sa at dette var i strid med Kodokans grunnleggende verdier. Noe annet var det tydeligvis å slåss for pengepremier slik Ito gjorde.

Little Tokyo i Los Angeles, cirka 1942 (Foto: Public domain)

1917 og 1918 var, akkurat som de foregående 7-8 årene, preget av Itos kamper, turneringer og oppvisninger. Ito fortsatte å vinne de fleste (alle?) kampene han gikk.

I 1919 og 1920 ble flere av kampene avlyst, og det er ingen kilder som kan vise til hverken konkrete kamper som faktisk fant sted eller eventuelle resultater av slike kamper.

Tilbake til Japan

Vinteren 1921-1922 fikk Ito beskjed om at faren hans hadde blitt alvorlig syk, og han reiste derfor tilbake til hjemlandet. I Japan fikk han jobb som judotrener på en ungdomsskole i Kakunodate i Akita-perfekturatet.

Ito døde 22. januar 1939. Han holdt da til i Nagai-mura i Akita-perfekturatet. Dødsårsaken ble oppgitt å være hjerneblødning. Da han døde hadde Tokugoro Ito beltegraden 7. dan.

Kilder

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

0:00
0:00