Sist oppdatert 03.06.2024.
Tokugoro Ito ledet Seattle Dojo fra 1907 til 1911. Ito var ogsÄ leder pÄ Rafu Dojo fra 1915 til 1921. Han hadde trent judo pÄ Kodokan i Japan fÞr han reiste til Amerika og Cuba pÄ begynnelsen av 1900-tallet. Her hadde han en lang karriere som profesjonell bryter og judoutÞver.
Oppvekst
Tokugoro Ito ble fÞdt i 1880. Men han skulle bli 19 Är fÞr han sluttet seg til Kodokan. IfÞlge protokollene pÄ Kodokan registrerte han seg der 15. januar 1899. November samme Är ble han tildelt fÞrste dan.
Etter at Ito hadde fullfĂžrt studiene ved Tokyo Higher Normal School, deltok han i sin fĂžrste store judoturnering og vant konkurransen. Dette fĂžrte til at han fikk jobb som judotrener ved det keiserlige universitetet i Tokyo. Deretter fulgte det nye beltegrader i tur og orden:
- 2. dan, 26. mai 1900
- 3. dan, 10. januar 1901
- 4. dan, 14. januar 1904
Men Tokugoro Ito hadde lyst til Ă„ se mer av verden enn bare Tokyo, og i 1907 reiste han til Seattle i USA.
Til USA
SS Tango Maru la fra kai i Tokyo 10. juli 1907. Dampskipet SS Tango Maru ble bygd i 1905, og skipet var blant de nyeste «Amerika-bĂ„tene». SS Tango Maru hadde plass til 44 reisende pĂ„ fĂžrste klasse, 26 pĂ„ andre klasse og 278 pĂ„ tredje klasse.
Ved avreise var Tokugoro Ito 27 Är gammel og ugift. Det er ikke klart hvilke klasse han reiste pÄ, men han sto oppfÞrt som handelsmann i passasjerlista.
Seattle Dojo
Seattle Dojo ble sannsynligvis etablert i 1904. Den nÞyaktige datoen er det ingen som er sikre pÄ, men mange mener at Iitaro Kono (ev. Kano, ikke i slekt med judoens grunnlegger) startet med judotreninger her rett etter Yamashita hadde vÊrt pÄ besÞk. Iitaro Kono hadde 2. dan fra Kodokan, og han hadde ankommet Seattle 20. mai 1903.
Seattle Dojo holdt til i flere kjellere i det japanske omrÄdet i lÞpet av de fÞrste 30 Ärene. Det var ikke fÞr i 1934 at de fikk et permanent lokale, og der holder de fortsatt til.
Enkelte rykter sier at de japanske lederne i Seattle hadde invitert Ito dit, for Ă„ skremme de kinesiske eierne av bordeller og gamblinghus i de japanske nabolagene. Men det er kun rykter og ingen seriĂžse kilder som kan bekrefte dette.
Tokugoro Ito var uansett og uten tvil viktig for utviklingen av Seattle Dojo. Ito ble sett pÄ som mye strengere enn sin kollega Kono:
Ito var veldig, veldig streng. Han drev dojoen etter Kodokan-regler. NÄr han ankom dojoen, mÄtte alle stoppe all aktivitet, snu seg mot ham og bukke.
Sego Murakami
Kono pÄ sin side ble beskrevet slik i Seattle Times 10. mars 1907:
InstruktĂžren heter I. Kono, utdannet ved en av de store japanske bryteskolene og et like flott eksemplar av rasen hans som hvem som helst man ellers kan se â i hvert fall i dette landet. Han har bare vĂŠrt her litt mer enn ett Ă„r og snakker engelsk om enn noe stotrende. Alltid med et smil, tar han imot nybegynnerne som kommer til ham og lĂŠrer dem tĂ„lmodig opp i de grunnleggende elementene i kunsten hans, flyter med dem over matten, oppmuntrer og instruerer dem med lav stemme og lar seg kaste av og til, for Ă„ vise hva eleven skulle ha gjort mot ham. Hvis et av de mer avanserte medlemmene i klassen klarer Ă„ velte ham over pĂ„ ryggen, er ingen mer fornĂžyd og glad enn Kono. Selvsagt kunne han utklasset elevene sine, men det er ogsĂ„ flere blant elevene hans som som er i stand til Ă„ gi ham hard kamp.
Seattle Times, 10. mars 1907
Tokugoro Ito nevnes for fĂžrste gang i amerikanske aviser i forbindelse med en utstilling som fant sted i Egan’s Hall 18. april 1908. Ito og Inako gjennomfĂžrte en enkel judooppvisning, og Ito forklarte – bĂ„de pĂ„ japansk og engelsk – hva judo gikk ut pĂ„. Her er det jo verdt Ă„ merke seg av judo ogsĂ„ var noe nytt for de fleste japanere som bodde i USA pĂ„ denne tiden.
I avisartikkelen ble det lagt vekt pĂ„ at judo var et altomfattende begrep som ikke kun handlet om jujutsu, men som ogsĂ„ hadde Ă„ gjĂžre med fysisk utvikling av «brystet og hele kroppen til menn fra Japan».
Tokugoro Ito ble forfremmet til 5. dan av Kodokan 8. januar 1909. Sannsynligvis fikk han ikke beskjed om dette fÞr noen uker senere siden kommunikasjon pÄ denne tiden gikk ganske mye tregere enn i vÄre dager.
Bryting og oppvisningskamper
Alaska-Yukon-Pacific Exposition
Det samme Ă„ret som Ito hadde blitt tildelt 5. dan av Kodokan deltok han i en brytekamp mot den amerikanske Eddie Robinson. Kampen fant sted 2. (eller 3.) september 1909, og det var dagen fĂžr Ă„pningen av «Japan Day» som fant sted 4. september under det som ble kalt for Alaska-Yukon-Pacific Exposition – en slags messe og utstilling der man skulle vise fram det gode som samarbeidet pĂ„ tvers av Stillehavet hadde fĂžrt med seg.
Kampen mellom Tokugoro Ito og Eddie Robinson fant sted i Seattle Grand Opera House. IfÞlge programmet skulle kampen vare i 20 minutter. Hvis det ikke var kÄret en vinner i lÞpet av denne tiden, skulle det vÊre en pause pÄ 10 minutter, fÞr det skulle kjempes en ny runde à 20 minutter. Slik skulle kampen fortsette helt til det sto igjen en vinner av kampen.
Kampreglene krevde at begge utÞverne skulle ha pÄ seg en jakke lagd av et solid materiale (canvas, som jeg har googlet meg fram til er et solid lerretsmateriale lagd av bomull eller lignende). Det var forbudt Ä slÄ med knyttneven, men slag med Äpen hÄnd var tillatt. Det var ikke lov Ä stikke fingrene i Þynene pÄ hverandre, og biting og sparking var heller ikke lov. Ellers var stort sett alt tillatt, og det benyttet begge utÞverne seg av.
Dommeren i kampen het Benjamin Franklin Roller. Han hadde tidligere jobbet som professor ved University of Washington, men hadde funnet ut at han tjente mer ved Ă„ drive med profesjonell bryting.
Robinson startet kampen med Ă„ slĂ„ Ito tre ganger i ansiktet. Kampen hadde ikke vart mer enn to minutter, og blodet flĂžt allerede fra Itos nese…
Ito lÄste bena sine i et saksegrep rundt den hvite mannen og klemte sammen. Deretter festet han en kveling der han brukte jakka til Robinson som en turniké. Sakte, men sikkert tvang han amerikaneren til Ä overgi seg pÄ grunn av kvelingen. Tiden viste nÄ 10 minutter og 55 sekunder.
Den andre runden varte i omtrent tre minutter… Nok en gang festet japaneren turnikĂ©en og Robinsons ansikt ble rĂždt og sĂ„ svart. Han ble hjulpet bort til sitt hjĂžrne. Til tross for den voldsomme kampen de nettopp hadde utkjempet, var japaneren den fĂžrste til Ă„ hjelpe Robinson. Det var bevis pĂ„ virkelig god sportsĂ„nd.
Portus Baxter, Post-Intelligencer
At teknikkene hadde effekt var det ingen tvil om. Robinson kastet opp «alt bortsett fra adamseplet» kunne man lese i Seattle Times etter kampen. Og en av tilskuerne som satt ringside, skal tĂžrt ha bemerket at om denne kampen hadde foregĂ„tt i en bakgate, sĂ„ ville hĂŠren ha blitt tilkalt umiddelbart.
Bare et par uker senere, 18. september, ble det arrangert nye oppvisningskamper i judo. Denne gangen deltok det flere titalls menn og et par damer, og alle viste fram sine ferdigheter i japansk kampkunst. Ito vant fem kamper pÄ rad mot ulike mostandere, og han befestet med det statusen sin som en sÄ Ä si uovervinnelig utÞver.
Seattle Theater
Vi befinner oss i Seattle Theater den 12. november 1909. Tokugoro Ito skal gÄ en brytekamp mot Geroge Braun. IfÞlge ham selv hadde han vunnet over alle jujutsu-utÞvere i California. Men de offisielle kildene viser at han sto oppfÞrt med én uavgjort kamp og ett tap mot Shosha Yokoyama.
Kampstart var satt til klokka 20.30. Tom McDonald, en wrestlinginstruktĂžr ved Seattle Athletic Club, var dommer.
Braun var en ganske arrogant, selvsikker og brautende kar som sa at han skulle «eat the japanese alive». Ito pĂ„ sin side tok det hele med stor ro og kom gĂ„ende ganske stille og rolig inn pĂ„ arenaen.
Da kampen startet, endret bildet av de to kamphanene seg ganske radikalt. Ryktet om Brauns uovervinnelighet viste seg Ă„ vĂŠre sĂŠrdeles overdrevent. Da avisene skrev om saken i etterkant sto det fĂžlgende:
âIto vant den fĂžrste runden pĂ„ to minutter og tjue sekunder, og han vant den andre runden og kampen pĂ„ bare fĂžrtitre sekunder.â
Ed Hughes, som skrev for Seattle Times, hadde det fĂžlgende referatet av kampen:
Mennene gjorde seg klare for den fĂžrste runden. Ito oppreist i en avslappet posisjon og sĂ„ pĂ„ Frisco-mesteren som lagde mange dumme bevegelser med hendene og flere rare grimaser med ansiktet. Til slutt kastet Braun seg frem og fikk tak i Itos jakke. Japaneren brĂžt enkelt grepet og tok tak i Brauns krage, sparket fĂžttene hans vekk og slo ham kraftig ned i matten. I lĂžpet av et lite Ăžyeblikk utfĂžrte Ito et kvelertak pĂ„ Braun og rullet rundt pĂ„ ryggen med motstanderen sin oppĂ„ seg. Deretter rullet Ito videre og ventet rolig pĂ„ at Brauns skulle miste pustenâŠ
Braun hadde mistet all selvtillit da andre runde startet. Han kastet seg hodestups fram mot Ito, men japaneren var forberedt pÄ det som kom og vant kampen overlegent.
Ito visste at Braun var ferdig, for allerede fÞr dommeren klappet ham pÄ ryggen, slapp Ito plutselig taket, rettet Braun opp i sittende stilling og ga ham et slag mellom skuldrene for Ä vekke ham opp⊠Etter mye klapping og knaing, begynte Brauns Þyelokk endelig Ä bevege seg, og halvt gispende ville han vite hvor mange som hadde dÞdd da taket pÄ bygningen raste sammen. Han hadde ikke mer Ä si om Ä spise japanske mennesker levende da.
Uovervinnelige Ito
I lĂžpet av mars 1910 deltok Ito i to konkurranser i Seattle. Begge ganger vant han uten sĂŠrlige problemer. Innsatsen hans fikk stor mediedekning, og han ble en lokal kjendis, kan man kanskje si. Det er mange kampreferat fra denne tiden, og de aller fleste konkluderer med at Ito stort sett vant kampene sine med en eller annen kveling der han brukte jakka til motstanderen for Ă„ utfĂžre teknikkene sine. Her er et par sitater fra en slik reportasje skrevet av den legendariske sportsredaktĂžren Portus Baxter, 17. mars 1910:
Japanerne kaller teknikken for «erijime«, og den er like dĂždelig som en rennelĂžkke. Den andre kampen forlĂžp omtrent som den fĂžrste… Grepet var en anelse annerledes – med et hĂ„ndledd over motstanderens hals. Teknikken kalles «hadakaji» (sic!), og den er like ubehagelig som den andre teknikken.
Portus Baxter, Post-Intelligencer, 17. mars 1910
I det neste sitatet kommer det enda tydeligere fram at dette ble skrevet og foregikk i en annen tid der omtale av ulike folkegrupper var langt mindre hensynsfull enn i vĂ„re dager. Rasismen var en del av alle samfunnslag i USA pĂ„ begynnelsen av 1900-tallet – ogsĂ„ i California.
Det er mer spenning i ett minutt jujutsu enn det er i en boksekamp pÄ ti runder eller ti dager med brytekamper. Kampenes egenart og reglene som tillater tÞffe oppgjÞr, i tillegg til et ikke ubetydelig rasemessig aspekt, fÄr blodet til Ä koke hos tilskuerne. Hvite og brune menn sto pÄ tÊrne for Ä fÄ med seg det intense arbeidet til de to slÄsskjempene. Operahuset var et pandemonium der to brytere utkjempet en kamp pÄ lerretet som dekket kamparenaen.
Portus Baxter, Post-Intelligencer, 17. mars 1910
Tokugoro Ito ble en berĂžmt og beryktet mann i Seattle, og i nyhetsreportasjene stor det at flere menn nĂ„ hadde gĂ„tt sammen for Ă„ pĂžnske ut «hvilken hvit mann som kan vinne over ham». Det ble lovet bĂ„de gull, grĂžnne skoger og godt betalt til den som kunne legge Ito i bakken, men det var rett og slett ingen som klarte det.
Tsunejiro Tomita
Ito brukte all sin tid pÄ Ä planlegge og Ä gjennomfÞre ulike oppvisninger, kamper og utfordringer som kunne gi ham inntekter. Dette var jo tross alt jobben hans.
27. oktober 1910 var det en ny utstilling og oppvisning pÄ gang for det japanske samfunnet i Seattle. Denne gangen var det Nippon Kan Theatre som nettopp hadde Äpnet som var arena. Selveste Tsunejiro Tomita var pÄ besÞk. Han hadde Äpnet en judoklubb i New York sammen med Mitsuyo Maeda.
Det er en del av judo-systemet Ă„ smile mens vi trener.
Tsunejiro Tomita, New York World
Fortsatt uovervinnelig
1911 forlĂžp omtrent som 1910: Tokugoro Ito arrangerte kamper, inviterte til kamper og beseiret motstandere i kamper. Det ble holdt oppvisninger i alle former og varianter. Her tar jeg bare med et eksempel til, for Ă„ understreke hvor overlegen Ito var:
I mai 1911 gikk Ito en kamp mot Joe Acton. Acton hadde ifĂžlge egne uttalelser trent en del jujutsu i England, og det stemmer overens med at Yukio Tani hadde beseiret en viss Joe Acton i England i lĂžpet av 7 minutter i 1904.
Kampen mot Acton ble den enkleste Ito hadde deltatt i fram til nÄ. 18. mai 1911 mÞttes de to slÄsskjempene, og kampreferatet til Ed Hiughes lÞd omtrent som dette:
Etter at Ito fant ut at han kunne hĂ„ndtere motstanderen sin, viste han fram utallige mĂ„ter en god jujutsu-mann kan deaktivere en motstander pĂ„. Han gjorde ikke slutt pĂ„ all motstand i en hast, slik han pleier, men viste en rekke forskjellige kontrollteknikker. Jujutsu er virkelig en av de mest underholdende og lĂŠrerike selvforsvarskunster, og hvis en mann med Itos evner hadde mĂžtt noen pĂ„ gata, ville det ha vĂŠrt en kamp det ville vĂŠre verdt Ă„ gĂ„ milevis for Ă„ se…
Ed Hughes, mai 1911
Ito kastet mostanderen sin med «Hijaguma«, og fĂžr Acton klarte Ă„ reise seg, grep Ito jakkekragen hans og kvalte ham i tre minutter slik at han nesten ikke kunne puste. Slik endte den fĂžrste runden. Acton virket svimmel og bevisstlĂžs i noen Ăžyeblikk.
Den andre runden varte i to minutter. Ito festet et fryktelig armbend i lĂžpet av kort tid og Acton mĂ„tte gi seg. Professor Ito vant alle kampene sine i Seattle sĂ„ enkelt at motstanderne virket som svindlere («dubs»).
Henry Furukawa, Post-Intelligencer, 21. mai 1911
De fire kongene av Cuba
I 1912 reiste Ito til Cuba. Der traff han Mitsuyo Maeda. Maeda hadde reist en del rundt i Europa, og i 1908 hadde han satt kursen mot Havana i Cuba.
Maeda og hans form for judo ble raskt populÊrt pÄ Cuba, og det tok ikke lang tid for han trengte forsterkninger. Han hentet inn en svÊr kar med 4. dan fra Japan, Shinshiro Satake. PÄ den mÄten ville oppvisningene kanskje fÄ enda stÞrre effekt siden det ser kult ut nÄr en liten person kaster en stÞrre person i bakken.
I 1911 kom Akitaro Ono, og i 1912 ankom Tokugoro Ito. Begge hadde hÞrt at det var store penger Ä tjene pÄ Cuba.
Disse fire utĂžverne ble kalt for «Cuba shitenno», de fire kongene av Cuba (ikke ulikt Kodokan shitenno). Satake hadde trent judo lengst, Maeda var den som hadde hatt hĂžyest grad lengst, men Ito mente selv at han var den klart sterkeste av de fire utĂžverne.
De fire judoutÞverne oppholdt seg ikke bare pÄ Cuba, men reiste rundt i store deler av Mellom- og SÞr-Amerika.
I februar 1918 skrev Los Angeles Times det fĂžlgende om Its opphold i Latin-Amerika:
Ito la enhver som prÞvde seg i bakken. Panama-mesteren, bare litt mindre enn et hus og omtrent 100 kg tung, utfordret ham til kamp. Det er nettopp her jjdostjernen skinner. Mesteren fra Panama ville ikke ende opp som taper, og han ga seg derfor etter den andre runden. Han hadde fÄtt nok. I en amerikansk gruve, 14 000 fot oppe i Andesfjellene i Peru, ble landets to beste brytere nedkjempet samtidig av Ito. Begge var tungvektere, men mÄtte reddes fra Ä falle ut av ringen. Tid: 57 sekunder. Det var mange tilsvarende kamper.
Los Angeles Times, februar 1918
I 1915 brukte de en del tid pÄ Ä reise rundt i Brasil. 9. januar 1916 skilte de lag. Maeda reiste til Storbritannia, Satake dro til Mexico, og Ito reiste tilbake til San Francisco i California.
Ito vs. Santel
Den 5. februar 1916 gikk Tokugoro Ito en kamp mot Ad Santel. Ito tapte denne fÞrste av det som skulle bli to kamper mot Santel, tilsynelatende etter Ä ha slÄtt hodet i gulvet slik at han ikke var i stand til Ä fortsette. Uansett hva som skjedde, sÄ vant i alle fall Santel den fÞrste kampen.
I etterkant av denne kampen fikk Kodokan i Japan en henvendelse om bruken av judo i slike kamper der man kjempet mot amerikanske brytere eller boksere. Bekymringen var at slike tap ville stille Kodokan i et negativt lys, og brevskriveren anbefalte at Kodokan skulle forby judoutĂžvere Ă„ stille opp i slike kamper.
Kodokan svarte at de tillater kamper mellom utÞvere fra ulike stilarter sÄ lenge hensikten er Ä utforske hva som skjer, men at kamper der pengepremier til egen inntekt er hovedhensikten ikke er akseptabelt.
NÄr det gjaldt denne spesifikke kampen kommenterte Kodokan at Ito hadde vÊrt borte fra Japan i flere Är, og at manglende trening med tyngre judoutÞvere kunne vÊre en av grunnene til tapet mot Santel. I tillegg mente Kodokan at en utÞver med 5. dan ikke ville kunne representere den ultimate judoutÞver. Faktisk var 5. dan bare halvveis mellom 1. og 10. dan, mente Kodokan. Dermed oppsummerte de det hele med Ä si at Itos tap ikke hadde noe Ä gjÞre med judoteknikkers manglende effektivitet, men heller var et uttrykk for en dÄrlig prestasjon av Ito.
Likevel var ikke nivÄet til Ito dÄrligere enn at da de to mennene gikk en omkamp 10. juni 1916, vant han enkelt og greit.
Ito kastet Santell (sic!) rundt ringen som en sekk med sagflis⊠Da Ad gispet etter luft, kastet japaneren seg over ham som en leopard og festet et kvelertak. Santell gurglet et par ganger, ble svart i ansiktet og dunket i gulvet, noe som tydet pÄ at han hadde nok.
Howard Angus, Los Angeles Times, 1. februar 1917
Ad Santel ble med sin fÞrste seier mot Ito den eneste vestlige bryteren eller bokseren som hadde vunnet over ham. Santel vant ogsÄ en del andre kamper mot judoutÞvere fra Kodokan i lÞpet av de neste 3-4 Ärene, og han utropte seg selv som verdensmester i judo ved flere anledninger.
Men Ito fikk altsÄ sin revansje, og Ito ble dermed den eneste judoutÞveren som hadde vunnet over Santel. Dermed sto det 1-1 i kampresultatet mellom de to utÞverne, og disse to mÞttes aldri igjen.
Rafu Dojo
Rafu Dojo var sannsynligvis den fĂžrste judoklubben i Los Angeles (og kanskje i hele den sĂžrlige delen av California). «Rafu» er visstnok den japanske uttalen av «L.A». Klubben ble etablert i 1910, og den fĂžrste treneren der het Mogusa Nina. Han hadde svart belte, 1. dan, og hadde vĂŠrt eleven til selveste Hajime Isogai.
Rafu Dojo holdt hus flere ulike steder i bydelen Litte Tokyo som var den stÞrste av tre sÄkalte Japantown i USA. Her borte de fleste japanere som oppholdt seg i Amerika.
Rafu Dojo startet smÄtt med bare 7-8 elever, men de vokste seg sakte stÞrre og stÞrre. Likevel var det ikke flere enn om lag et dusin utÞvere der i 1915. Fra 1915 (noen kilder sier 1917) og fram til 1921 (noen kilder sier 1922) ble klubben drevet av Tokugoro Ito.
Mot slutten av 1915 flyttet Rafu Dojo igjen, denne gangen til Yamato Hall pÄ Jackson Street. I etasje over var det en spillebule kjent som Tokyo Club. Dojoens sjefsinstruktÞr, en utÞver med 3. dan fra Kodokan, var innblandet i gamblingen som fant sted pÄ Tokyo Club.
Ito mislikte sterkt at klubbens utÞvere var innblandet i gambling, og han sa at dette var i strid med Kodokans grunnleggende verdier. Noe annet var det tydeligvis Ä slÄss for pengepremier slik Ito gjorde.
1917 og 1918 var, akkurat som de foregÄende 7-8 Ärene, preget av Itos kamper, turneringer og oppvisninger. Ito fortsatte Ä vinne de fleste (alle?) kampene han gikk.
I 1919 og 1920 ble flere av kampene avlyst, og det er ingen kilder som kan vise til hverken konkrete kamper som faktisk fant sted eller eventuelle resultater av slike kamper.
Tilbake til Japan
Vinteren 1921-1922 fikk Ito beskjed om at faren hans hadde blitt alvorlig syk, og han reiste derfor tilbake til hjemlandet. I Japan fikk han jobb som judotrener pÄ en ungdomsskole i Kakunodate i Akita-perfekturatet.
Ito dÞde 22. januar 1939. Han holdt da til i Nagai-mura i Akita-perfekturatet. DÞdsÄrsaken ble oppgitt Ä vÊre hjerneblÞdning. Da han dÞde hadde Tokugoro Ito beltegraden 7. dan.
Kilder
- BJJ Hashashin (2015). Brief History of Catch Wrestling, Medium
- Densho (u.a.) WWII Incarceration – Part One, densho.com
- Journal of Combative Sport (1999). How Seattle’s Sons of Old Japan Practice Jiu-Jitsu, ejmas.com
- Journal of Combative Sport (2005). Judo in Southern and Central California, 1910-1942: Clubs Associated with Nanka Yudanshakai, ejmas.com
- Nash, John S. (2012). The Forgotten Golden Age of MMA â Part IV: Ultimate Fighting of the Belle Ăpoque, Cageside Seats
- Scientific Wrestling (2023). Ad Santelâs Impact on Catch Wrestling, Judo, and Modern Mixed Martial Arts: A Closer Look
- Svinth, Joseph R. (2006). On the Defeat of Tokugoro Ito in North America, hentet fra Judo, 1916, Volume 5, pp. 85-86, Journal of Alternative Perspectives, ejmas.com
- Svinth, Joseph R. (2006). Tokugoro Ito, InYo: Journal of Alternative Perspectives, ejmas.com
- Wong, Nick (2015). Inside the First Judo Dojo in the Continental United States, VICE
- Yamada, Michio (1994). A history of japanese emigrations ships
Legg igjen en kommentar