JudoMania > , > Ep. 79: Svart belte, hvit stripe

Svart belte, hvit stripe

Sist oppdatert 25.05.2024.

Da jeg begynte på judo var det ikke så enkelt å få annen informasjon om judo enn den man fikk av treneren sin. Det var lite judo på tv, og det lille som var fokuserte på konkurranser.

I Drammen, der jeg kommer fra, saumfarte jeg alle bokhandlere etter bøker om judo, men også der var det lite å hente. Det er det i og for seg fortsatt, men nå kan man i alle fall bestille bøker på nett.

Og det var det jeg også gjorde. Bestilte bok, altså – riktignok ikke fra nett, men fra Japan. Jeg tok med meg et eksemplar av “Kodokan Judo” som jeg hadde fått låne av en av de voksne utøverne i Drammen Judo Club. Jeg husker dessverre ikke navnet hans, men han hadde grønt belte. Boka var skrevet av Jigoro Kano, og den tok jeg med meg til Lauritzen bokhandel i Drammen, og der fant de ut hvordan de skulle klare å bestille et eksemplar fra Japan. Mange uker senere hadde boka kommet. Da var det heller ikke sånn at man fikk melding eller beskjed. Jeg var innom ukentlig, for å spørre.

Etter hvert dukket boka opp. Boka ble lest fram og tilbake, ut og inn, og opp og ned. Siden mye av innholdet var skrevet av Jigoro Kano, tok jeg det som sto der som sannhet med stor S.

Kodokan Judo av Jigoro Kano

Noe av det jeg husker aller best fra boka var disse kataene som jeg aldri før hadde sett eller hørt om: Ju-no-kata, seiryoko zenyo kokumin taiiko og så videre. Boka er rikt illustrert, og flere av kataene demonstreres av kvinner. Kvinnene i boka har hvite judodrakter og svarte belter. Det sier seg selv, kanskje, men alle kvinnene har svarte belter med en hvit stripe som går langs hele beltet i lengderetningen. Hvorfor det? Det var det ingen som kunne svare meg på – bortsett fra å si at det skulle markere forskjell mellom kvinner og menn. Og da kan man jo fortsatt stille det samme spørsmålet: Hvorfor det? Hva er poenget med å markere, ved hjelp av en hvit stripe som deler det svarte beltet i to, at det er forskjell mellom kvinner og menn?

Norsk judo

Vi kommer snart tilbake til dette med de svarte beltene og de hvite stripene, men først har jeg lyst å se litt nærmere på kontekst, fortid og samtid. Og da kan det faktisk være naturlig å ta for seg kvinner og idrett gjennom tidene.

Morten Bachmann, fra Ippon Judoklubb, la nylig ut et artig utklipp fra Asker og Bærum budstikke på Facebook-siden til JudoMania. Klippet var fra 12. januar 1970. Judotrening skulle startes opp i Bærum. Selveste Atle Lundsrud inviterte til judotrening i tilfluktsrommet i Nadderudhallen, men «dessverre kan vi ikke ta i mot piker i Nadderudhallen». Jenter ble henvist til Norsk judoklubb på KG i Oslo. (Hvis noen har informasjon om Norsk judoklubb på KG, blir jeg takknemlig for det.)

Asker og Bærum budstikke, 12. januar 1970 (s. 6)

I begynnelsen var det ingen kvinner med i norsk judo fordi Henrik Lundh syntes at jenter var et forstyrrende element under treningen. Men i 1965 kom Veslemøy Solveig Margrethe Thommassen fra Kongsvinger JK som første kvinne til 5.kyu.

Carl August Thoresen, 4. dan

Allerede i 1974 var kvinneandelen i styrene i norske judoklubber og kvinners deltagelse i konkurranser et tema som ble diskutert. I magasinet Norsk judo, nr. 1 1974, står det at “styret i klubbene er omtrent totalt dominert av menn. Dette er en skjevhet som bor rettes på snarest mulig. Særlig sett på bakgrunn av at enkelte klubber melder at bortimot halvparten av medlemmene består av kvinner”.

Denne skjevheten gjør seg gjeldende også i våre dager, ikke bare i judo, men i idrett generelt: I norsk idrett er bare 26 % av ledere og trenere kvinner.

I et svar på innlegget om kvinner og judo i Norsk judo, nr. 1 1974, ble det i neste nummer, altså nr. 2 i 1974, lagt vekt på at det burde være unødvendig med ymse “prøveordninger” for kvinnelige deltagelse i konkurranser. Ifølge forfatterne av innlegget, Bård G. Jørgensen og Torill Myklebust, skriver “Nordisk Judo Union” i sine vedtekter i artikkel 1 at NJU, underforstått judo,  “er upolitisk og skiller ikke mellom religion, nasjonalitet eller kjønn”. Forfatterne av leserinnlegget bemerker også at det gamle graderingssystemet med kamppoeng er diskriminerende siden kvinner ikke kan konkurrere på samme måte som menn.

I det samme nummeret av Norsk judo skriver Trygve Aas som var viseformann i Norges Judoforbund at man ikke kan pålegge arrangører å ha med kvinneklasser i mesterskapene, men at de kun kan oppfordre til det.

Det første offisielle NM for kvinner ble arrangert i 1978, 9(!) år etter det første NM for menn ble arrangert.

I våre dager er det en ganske markant skjevfordeling i norsk judo når det gjelder antall gutter og jenter (kvinner og menn) som trener judo. De siste offisielle medlemstallene fra Norges Judoforbund (takk til Stine Lastein, e-post datert 22. mars 2024) viser at det er 73 % menn/gutter og 27 % kvinner/jenter i norsk judo.

I styrer og komiteer ligger judo på omtrent samme nivå som andre særforbund. I skrivende stund er faktisk kvinneandelen i styret på 40 % 2 av 5 (i tillegg er det to varamedlemmer, en kvinne og en mann).

Generelt om kvinner og idrett

Til nå har jeg fokusert på judo, og dette har bare vært et lite gløtt inn i judoverdenen. Men det er ingen grunn til å mene at judo skiller seg ut i forhold til andre idretter. Hva med den største idretten i Norge, nemlig fotball?

Fotball

Selv om Laurentius Urdahl, som var den som oversatte reglementet i fotball til norsk i 1887, anbefalte at menn opprettet cricket-, tennis- og fotballklubber for kvinner, så ble det i praksis fint lite av dette.

I 1930-årene var det små tilløp til organisert kvinnefotball i Norge, men det ble stoppet. Fotballen skulle være mandig og ville miste sin glorie om kvinnene kom inn på banen.

Hanna Helseth, 2006
«Det første kvindelige fotballstevne i Oslo», Aftenposten 16. juni 1928. Bildet viser kapteinene for de fire lagene; Heljja Heidenreich, Signe Aars-Johansen, Berit Sverre og Sonja Henie

Fotball ble sett på som en aktivitet som primært menn skulle drive med, og i de få tilfellene kvinner spilte fotball, ble de sett på som feminister og politiske aktivister. Det var nærmest utenkelig at kvinner skulle drive med idrett, bare fordi det var gøy.

Gymnastikk og løping

Vi skal til OL i Amsterdam, 1928. Det var første gang kvinner fikk løpe 800 meter i OL. Det ble en kort visitt, allerede samme år ble øvelsen tatt av programmet, og 800 meter for kvinner kom ikke med igjen før i 1960.

Kinue Hitomi (sølv) fra Japan og Lina Radke (gull) fra Tyskland, 800 m for kvinner under OL i Amsterdam i 1928.

Den som har sett korleis til og med erfarne sportskvinner (…) kollapsa og vart liggjande på bakken etter løpet, vil som lege ikkje kunne støtte slike idrettskonkurransar for kvinner.

H. Frenzmeyer (tysk lege)
Gymnastikk for kvinner, OL 1936

I mellomkrigstida ble det sett på som potensielt skadelig å puste tungt, svette og å bli fullstendig utmatta. Dette gjaldt både for kvinner og menn, men kvinner ble sett på som mer skjøre og utsatte. Her lå det også et estetisk argument bak: Kvinner skulle ikke framstå på en slik måte, rett og slett fordi det ikke så bra ut, mente både folk flest og ekspertisen.

Lings gymnastikk

Det ble også utviklet egne idretter som man mente var spesielt velegnet for kvinner. Gymnastikk og rytmisk sportsgymnastikk er eksempler på dette. Den finske legen Elli Björkstén lanserte sin gymnastikk som en kvinnelig variant av Lings linjegymnastikk. Begge former fokuserte på såkalte naturlige bevegelser.

Fortsettelsesskolen for piker i Oslo, 1939. (Foto: Oslo byarkiv)

På 1970-tallet vokste det fram et stadig sterkere krav om at kvinner måtte få lov å delta i idretten på samme vilkår som mennene. I 1975 deltok kvinner i Holmenkollstafetten for første gang, og året etter ble det åpnet for kvinner i Birkebeinerrennet.

Skihopp

Apropos vinteridrett, så var det også her kamper som måtte kjempes. Riktignok er de første kvinnene i norsk skihopp aktive allerede på slutten av 1800-tallet, og på 1930-tallet var skihopperne Johanne Kolstad og Hilda «Nusse» Braskerud populære. Likevel fikk de ikke lov å hoppe i Holmenkollen, for da kunne folk fleste tro at bakken ikke var så vanskelig å hoppe i (underforstått, at kvinner ikke turte, burde tørre, å hoppe i store bakker). Og det var ikke før langt ut på 2000-tallet at kvinnelige skihoppere fikk konkurrere i OL.

Her skal det ikke være noe sirkus, kvinnelik skal ikke dras ut av hoppbakken!

Finn Qvale, formann i Skiforeningen (1931)
16 år gamle Isabel Coursier hopper på ski i 1922. (Foto: E. Roberts, Public domain, via Wikimedia Commons)

Kvinner i OL

Grunnleggeren av de moderne olympiske leker, Pierre de Coubertin, var på ingen måte opptatt av kvinners deltagelse i OL. Han mente rett og slett av øvelsene ikke passet for kvinner.

Det ble likevel mulig for kvinner å delta sporadisk og i små antall fordi det var de ulike internasjonale særforbundene som organiserte de ulike øvelsene.

“Lerina” var vinnebåten i seiling for båter mellom 1 og 2 tonn under OL i 1900. Hélène de Pourtalès fra Sveits deltok som én av to ombord i båten. Hun ble med dette en første kvinnen som vant gull i de moderne olympiske leker. (Foto hentet fra “La vie au grand air”, nr. 3 1900, side 358.

Ikke før i London i 2012 fikk kvinner konkurrere i samtlige sommeridretter. I vinter-OL kom skihopp for kvinner med i 2014, og kombinert er fortsatt kun for menn.

I Norge i dag

Det er fortsatt ulike regler for menn og kvinner i flere idretter, for eksempel ulik lengde på distanser i langrenn, færre vektklasser i boksing og forbud mot fysisk takling i ishockey. En større barriere er den store forskjellen i inntekter, trenings- og arbeidsvilkår i mange idretter, blant annet fotball. Med andre ord er det en trist tradisjon for å forskjellsbehandle kvinner og menn i idrett over hele verden.

Den første kvinnen på Kodokan

Den aller første kvinnen som trente judo på Kodokan skal ha vært Sueko Ashiya. Hun tok kontakt med Jigoro Kano i 1893, 11 år etter Kodokan ble grunnlagt. Dette skal ha ført til at Sueko Ashiya fikk trene judo sammen med den gravide Sumako Takezoe og noen av hennes venner i Kano-familiens hjem. Kanos relative åpenhet overfor kvinner var på ingen måte det normale i Japan, men åpenheten var likevel ikke større enn at kvinnene måtte trene strengt adskilt fra resten av mennene på Kodokan.

Jigoro Kano og flere enn 20 kvinner fra Kodokan Joshi-bu. Den tredje kvinnen til høyre for Kano er Keiko Fukuda, og foran henne sitter Yoshimaro Handa (8.dan). Bildet er tatt 30. september 1937.

Svart belte, hvit stripe

I det tradisjonelle japanske judosystemet viser et svart belte med en hvit stripe at den som bruker beltet er en kvinnelig judoutøver. Dette ble introdusert i Taisho-perioden. Taisho-perioden var en kort periode på begynnelsen av 1900-tallet, fra 30. juli 1912 til 25. desember 1926, da keiser Taisho styrte i Japan.

Jigoro Kano observerer trening på Kodokan Joshi-bu i 1938. Legg merke til at alle kvinnene har svart belte med hvit stripe.

På denne tiden var det en liberalisering av mange ordninger, og dette bidro til at kvinner også fikk trene judo. Men kvinnene var ikke helt likestilt, eller rettere sagt: absolutt ikke likestilt med menn. Og egentlig var det lite i Japan som minnet om likestilling mellom noen som helst på begynnelsen av 1900-tallet. Det var for eksempel kun menn som eide land som hadde stemmerett, altså kun 1 % av alle som bodde i Japan. Det var flere organisasjoner i Japan som kjempet for kvinners rettigheter, men de ble i det store og hele oversett av alle de politiske partiene.

Ordningen med den hvite stripen på det svarte beltet skilte kvinner fra menn. Årsaken, ble det sagt, var å unngå skader ved å forhindre kamper mellom kvinner og menn. Det var i alle fall den offisielle begrunnelsen.

Dette er typisk for en tid der judo for kvinner fokuserte mer på åndelig trening og etikette – helt i tråd med idéen om den japanske kvinnen som en god kone og mor.

Mennenes judo var mer fokusert på fysisk trening og konkurranse. I våre dager har dette delvis endret seg. Et godt eksempel på dette er Ryoko Tamura som kanskje var tidenes beste kvinnelige konkurranseutøver. Hun la ikke bort karrieren selv om hun fikk barn.

Noen mente nok at den hvite stripen på beltet symboliserte en slags nedvurdering av kvinner som trente judo, mens andre kanskje rett og slett synes det var litt stilig.

Jeg er blant dem som, da jeg var ungdom og hadde kjøpt boka Kodokan Judo på Lauritzen bokhandel, synes det var litt kult og eksotisk med disse hvite stripene på de svarte beltene. Og jeg må innrømme at jeg også synes det var litt spennende første gang jeg så en judoutøver med et sånt belte i virkeligheten også. Det var nok ikke mange tanker i mitt hode om at dette kunne markere et skille mellom kvinner og menn, og at dette skillet egentlig var en nedvurdering eller i alle fall en understreking av at judo for kvinner ble oppfattet som noe annet enn judo for menn.

Men i dag forstår jeg kanskje mer, og jeg har blitt mer nysgjerrig på og opptatt av systemiske og institusjonelle og regelbundne forskjeller mellom kvinner og menn.

I judo, rundt 1920-tallet, var forklaringen på den hvite stripen at man lettere skulle klare å skille menn fra kvinner og dermed beskytte dem mot skader. Men det var ikke hele grunnen, for det er helt klart av kvinner og menn også ble tilbudt ulik trening.

Kvinnene på Kodokan trente på en måte som skulle legge vekt på åndelig trening, kvinnelig skjønnhet og etikette. Judotreningen skulle bygge opp under idealet om ryosai kenbo (良妻賢母): God kone, klok mor.

The Miriam and Ira D. Wallach Division of Art, Prints and Photographs: Photography Collection, The New York Public Library. (1870 – 1879). Mother and child Retrieved from https://digitalcollections.nypl.org/items/510d47d9-c58d-a3d9-e040-e00a18064a99

Idéen om “god kone, klok mor” dukket opp i flere deler av Sørøst-Asia på begynnelsen av 1900-tallet, og i Japan ble den spesielt tydelig fra 1911 da den ble integrert i læreplanene. . De foregående 30 årene hadde den kun vært en del av oppdragelsen til jenter i overklassen. Denne patriarkalske idéen skulle oppmuntre japanske kvinner til å være gode hustruer og hengivne mødre. Denne ordningene eller dette idealet bidro sterkt til å skape et kjønnsdelt samfunn. 

Trening ble også kjønnsdelt, og i Japan lot man seg inspirere av det som var på moten i England. På begynnelsen av 1900-tallet handlet all idretts- og treningsaktivitet for kvinner om å bevare god helse, bidra til femininitet og å styrke kvinnen i rollen som mor og ektefelle.

På Kodokan var det forbudt for menn å gå inn i kvinnenes dojo. Menn og kvinner trente aldri sammen, og det var kun Jigoro Kano og de trenerne han hadde utpekt som fikk lov til å være sammen med kvinnene.

Gradering til svart belte?

Et problem med ordningen der kvinner ikke fikk konkurrere eller gå kamper, i tillegg til at den er diskriminerende, er at det ble vanskelig for kvinner å stige i gradene, altså skaffe seg nye belter. Det vanlige var jo at man gikk omtrent 5 kamper mot personer med samme eller høyere grad dersom man skulle oppnå en ny beltegrad. Det var forbudt for kvinner å konkurrere, og dermed kunne de ikke oppnå høyere grader.

Samtidig er det flere sitater og fortellinger som bekrefter at  Jigoro Kano var bekymret for hvordan judo hadde blitt en del av populærkulturen – uavhengig av kjønnsforskjeller. Som pedagog handlet judo for Kano om kultivering, ikke om å være en form for showbusiness.

En annen grunn til at Kano forbød kamper i judo for kvinner kan ha vært at han ønsket å fokusere på “judo som lek”, altså som en helsebringende fritidsaktivitet – slik judo for kvinner var organisert. Han kan jo ha vært bekymret for at hvis han tillot kvinner å delta i kamper på samme måte som menn, ville kvinnejudo også bli preget av den samme “vinn—for-enhver-pris”-mentaliteten han mente at judo for menn hadde fått.

Dette perspektivet gjenspeiles i kommentarer som “kvinnejudo er nærmest mitt ideal” og “kvinnejudo er den sanne arvingen til Kodokan-judo”.

Dai Nippon Butokukai

På Kodokan var reglene ganske konservative, og kvinnene som trenger der tilhørte gjerne overklassen i Tokyo.

Dai Nippon Butokukai var en statlig og keiserlig styrt organisasjon med godt over en million medlemmer i 1906. Butokukai var den største kampsportorganisasjonen i Japan, og en slags konkurrent til Kodokan, eller i alle fall et alternativ til Kodokan. Her var man langt mer moderne og fri fra overklassens holdninger og forventninger.

Dai Nippon Butokukai

Kodokan var jo på en måte judoens vugge, men Butokukai var absolutt viktige i utviklingen av judo, de også. Butokukai var nok ingen spydspiss i likestillingskampen, men det var likevel enklere for kvinner å delta i judoaktiviteter her. Her gikk for eksempel kvinner og menn kamper med hverandre på trening.

Katsuko Kosaki

Katsuko Kosaki (小崎甲子) begynte å trene judo da hun var 19 år. Som 21-åring ønsket hun å motta det svarte beltet. Slik formulerte hun det:

Jeg hadde et spørsmål da det nærmet seg slutten av året. Jeg hadde lært alle teknikkene; det virket likevel som om jeg ikke fikk åpnet døren. Den var stengt for meg, bare fordi jeg var kvinne. Andre utøvere på et normalt nivå kommer seg høyere og høyere, men jeg blir ikke gitt muligheten til å konkurrere, og iallfall ikke å gjennomføre graderingstesten. Jeg kom ikke til dojoen kun får leksjoner. Mitt mål er svart belte, som den første kvinnelige judoka i verden. I tillegg, siden vi utfordrer selve systemet, tror jeg ikke vi kan nå målet vårt uten mer intens og krevende trening.

Katsuko Kosaki

Katsuko Kosaki beseiret tre menn i løpet av fem kamper da hun forsøkte å gradere seg til svart belte i 1932. Dette gjorde at hun fikk første dan ved Butokukai.

Katsuko Kosaki, 1943

På denne tiden var det slik at alle svarte belter måtte godkjennes av både Butokukai og Kodokan. Da Kosaki ble tildelt svarte belte av Butokukai, ble Kodokan satt under et visst press. Inntil nå hadde ikke Kodokan vært i nærheten av å vurdere svart belte for sine kvinnelige utøvere. De skulle jo trene judo av helt andre, og mer åndelige, årsaker. Men nå måtte Kodokan gå i seg selv, og i etterkant av dette tildelte Kano Kosaki første dan ved Kodokan også.

Katsuko Kosaki ble med dette den første kvinnen som ble omtalt som judo renshi, judolærer. Det var en banebrytende hendelse for kvinner, eller ikke bare for kvinner, men for judo generelt.

Året etter Kosaki fikk sitt svarte belte, ble Kodan den første kvinnen ved Kodokan som ble tildelt svart belte. Det skjedde 18. januar 1933. Året etter, 14. januar 1934, det ble det tildelt flere dangrader til kvinner ved Kodokan, og Noritomi fikk andre dan direkte. Men, og det er et ganske stort men, kvinnene på Kodokan ble tildelt dangrader på bakgrunn av hvilke prestasjoner og framganger de viste i kata, eller eventuelt en anbefaling fra Jigoro Kano. Det var ingen form for shodan-shiai, altså kampgradering til svart belte.

Dette gjør også at de mange så på Kosaki som den ledende kvinnen i japansk judo, selv om hun hadde første, ikke andre, dan. Kosaki hadde tross alt vunnet over tre menn i kamp da hun graderte seg.

Et skille mellom Kodokan og Butokukai

Jigoro Kano innførte altså et hvitstripet svart belte på kvinneavdelingen på Kodokan. Kvinner som ble tildelt svart belte på Kodokan måtte bære det hvitstripete svarte beltet. På Kodokan ønsket man fortsatt å markere at hensikten med judo var ulike for kvinner og menn. Forklaringen med at man ville unngå kamper mellom kvinner og menn var den offisielle, men den høres bare ut som en konstruert og merkelig begrunnelse – i alle fall i våre dager.

Butokukai tildelte et helt svart belte til kvinner, altså uten en hvit stripe langs hele beltet. Bilder av både Kosaki og Sarah Meyer (som vi har hørt om i to tidligere episoder av JudoMania) viser dem iført svarte belter uten hvite striper, noe som tyder på at dangraden deres ble tildelt av Boutokukai.

Sarah Meyer

Etter andre verdenskrig ble Butokukai oppløst, og all judo i Japan ble organisert under Kodokan. Dermed fikk Kodokan monopol på tildelingen av svarte belter i judo, og alle kvinner og menn måtte følge de retningslinjene Kodokan hadde bestemt.

Alle kvinner med svart belte, uavhengig av dere tidligere tilhørighet, måtte nå bære belter med en hvit stripe. Mange kvinner mente at dette var forvirrende og diskriminerende, spesielt for dem som hadde bakgrunn fra Butokukai, men sånne måtte det bli når Kodokan etter hvert ble den institusjonen som hadde kontroll og myndighet over all judoaktivitet i Japan.

I Japan vant det etter hvert fram en slags fortelling om at svart belte med hvit stripe var mer ekte enn andre svarte belter for kvinner. Kodokan representerte en legitim form for judo, og alle andre former for judo i Japan var en rest etter noe gammeldags.

Judo åpnes stadig mer i Japan

På 1970-tallet fokuserte man på lett randori og katatrening for de japanske kvinnene. Flere teknikker var forbudt for kvinner å trene på fordi de ble sett på som lite kvinnelige. Eksempler på slike teknikker er uchi-mata, o-uchi-gari, ko-uchi-gari og hane-goshi. Det samme gjaldt for holdegrepet yoko-shiho-gatame.

Sannsynligvis hadde disse reglene å gjøre med at teknikkene inneholder elementer som handler om å sparke eller holde grep mellom bena på motstanderen. Her var det jo en viss mulighet for å komme i nærkontakt med motstanderen på måter som man ikke ville at kvinner skulle gjøre. (Her kan man jo i parentes bemerke at akkurat det samme gjelder for menn, uten at det var et problem.)

Slike regler fantes i japansk judo helt fram til 1980-tallet. Flere av de teknikkene som var forbudt på 70-tallet er i våre dager blant de mest populære for kvinner.

Etter hvert, spesielt på 1980-tallet, ble det stadig færre utøvere som hadde fått svart belte andre steder enn på Kodokan. Internasjonal judo ble åpnet opp, også for kvinner, men dette styrket bare skillet mellom kvinner og menn fordi den hvite stripen ble selve symbolet på japansk kvinnejudo.

Samtidig åpnet internasjonal judo seg stadig mer, og da det ble bestemt at kvinner skulle delta i OL i 1992, var det ingen vei tilbake for Japan heller. I 1983 arrangerte Japan for første gang en internasjonal konkurranse for kvinner. Fukuoka International ble arrangert i 25 år på rad, og her samlet de aller beste kvinnene fra hele verden seg, for å konkurrere i judoens hjemland.

Kaori Yamaguchi ble den første japanske verdensmesteren for kvinner i 1984, og Ryoko Tamura ble hele Japans yndling da hun vant sin første judotittel, bare 14 år gammel.

Selv om mye gikk riktig vei, så var det fortsatt et skille mellom kvinner og menn i judo. Og den hvite stripen på det svarte beltet var et iøynefallende symbol på nettopp det. Denne understrekingen av skillet mellom kvinner og menn i japansk judo har etter manges mening fått flere negative konsekvenser, også i moderne tid.

Vold og trakassering

29. januar 2013 framsatte 15 ledende kvinnelige judoutøvere påstander om at  landslagstreneren for kvinnelaget hadde utsatt dem for vold og trakassering over lang tid. Saken vakte stor offentlig interesse. Brutale trener og undertrykking av kvinner skal ikke være en del av judo, uansett hvilket nivå utøverne er på. Men det ble selvsagt ekstra stor oppmerksomhet om saken, siden kvinnene som sto i bresjen var såpass kjente. Kritikken har ført til endringer i den japanske judoforbundet.

Det japanske judoforbundet svarte ganske raskt på påstandene, og ifølge dem var kritikken «i store trekk korrekt». Ryuji Sonoda, treneren til kvinnelaget, hadde regelmessig slått utøverne med bambusstokker under treningsøkter. Sonada forklarte at han fram til nå hadde gjort det han mente var rett, men at han nå skulle «fikse det som trengte å fikses».

Noen få dager senere trakk Sonada seg fra stillingen som landslagstrener for de japanske kvinnene:

Jeg beklager dypt alle problemene jeg har forårsaket for alle som er opptatt av hva jeg har sagt og gjort. Jeg tror det blir vanskelig for meg å fortsette å være en del av treningsprogrammet [til landslaget] mer. Jeg sier herved opp min stilling.

Ryuji Sonoda

Slutt på svarte belter med hvite striper

Det japanske judoforbundet bestemte seg for å gå bort fra svarte belter med hvit stripe 13. mars 2017. Dermed skal alle judoutøvere i Japan bære et helt svart belte, uansett om de er kvinner eller menn. Selv om judoforbundet ikke oppgir noen spesifikk årsak, så er det rimelig å anta at det har noe å gjøre med framveksten av internasjonal judo for kvinner – koblet med det faktum at kvinner har hatt større suksess i OL-sammenheng enn mennene siden 1992. Et skille, som indirekte eller direkte alt etter som hvordan man ser på det, ville være underlig og vanskelig å forklare moderne mennesker.

Det samme året skjedde det også endringer når det gjelder kamptid. Da jeg begynte med judo hadde kvinner og menn ulike kamptid. Menn slåss i fem minutter, mens kvinner slåss i fire minutter. Det ble endret til fire minutter for alle i 2017.

De svarte beltene med hvite striper kommer det til å bli stadig færre av, og om noen år kommer de bare til å være et fjernt minne om en tid der kvinner ikke fikk lov til å trene judo på samme premisser som menn.

Kilder

Musikk i podcastepisoden

  • Francesco Biondi, Pixabay
  • Oleksii Holubiev, Pixabay
  • Kate Holubieva, Pixabay
  • Jerome Chauvel, Pixabay

Hold deg oppdatert med én e-post fra meg i måneden!

Jeg spammer ikke! Det kommer kun én e-post hver måned.

Hva mener du? Skriv en kommentar her:

0:00
0:00