Sist oppdatert 20.03.2023.

Keiko Fukuda (福田 敬子) ble født 12. april 1913 i Tokyo, Japan. Hun var barnebarnet til Hachinosuke Fukuda som var jujutsu-treneren til Jigoro Kano på Tenshin Shinyo ryu. I barndommen studerte hun japansk musikk (shamisen) og japansk blomsterarrangering (ikibana). Hun ble også opplært i den japanske teseremonien (cha-no-yu) og kalligrafi (shodo).

Huset Keiko Fukuda ble født i, lå i Nihonbashi som er et forretningsdistrikt i Tokyo, litt sør-øst for keiserpalasset og bare 3 kilometer unna Nippon Budokan.

Keiko hadde fem søsken: to eldre søstre, en eldre bror og en yngre søster. Den nest eldste søsteren døde da hun var 15-16 år, og i følge Keiko var broren hennes ofte syk. Derfor oppholdt han seg ofte på kysten litt lenger sør sammen med en pleier som tok seg av ham.

https://youtu.be/MQAmZ_kR8S8

At barneoppdragelsen ikke er helt som i våre dager, skjønner vi når vi hører at Keiko ble sendt av gårde de 5-6 første leveårene hennes. Keiko ble sendt av gårde til Someya som ligger ganske langt unna Nihonbashi. På denne tiden var det ikke uvanlig at familier som drev med jordbruk kunne tjene litt ekstra på å oppdra andres barn.

Selv om moren til Keiko besøkte henne, så følte hun at de var som fremmede for hverandre. Moren kom innom med klær hver vår og hver høst. Det hendte også at Keiko besøkte sitt egentlige hjem, men det var heller sjelden.

Ett år før Keiko begynte på skolen flyttet hun hjem igjen. Når det gjelder skolegangen sier Fukuda at hun tilhørte de privilegerte som både fikk skolegang og som så lite til det ordinære hverdagslivet utenfor skolen. Årsaken til dette var at familien hennes eide mange utleieboliger.

Nả hun ikke gjorde skolearbeid ble hun opplært i tradisjonelle øvelser som å spille musikk på en trestrengers gitar (shamisen) og japansk blomsterarrangering (ikibana). Hun ble også opplært i den japanske teseremonien (cha-no-yu) og kalligrafi (shodo).

Keiko Fukuda begynner på Kodokan

Da Keiko Fukuda var 21 år gammel, altså i 1934, skjedde det noe overraskende. Både moren og broren hennes fikk høflige innbydelser til 50-årsjubileet for Kodokan. Innbydelsene var ført i pennen av ingen ringere enn Jigoro Kano som på denne tiden var blant Japans mest kjente personer.

Fukuda sier likevel at det var overraskende for henne at Jigoro Kano tok kontakt med henne og familien i forbindelse med markeringen fordi ingen i hennes familie hadde hatt noe å gjøre med judo. Uansett, så deltok broen og moren til Keiko på markeringen, og da de kom tilbake igjen ga de uttrykk for at det hadde vært både imponerende og rørende.

Jigoro Kano hadde blant annet plantet tre sakakitrær til minne om de tre første jujutsu-trenerne han hadde hatt. En av disse trenerne var jo bestefaren til Keiko, nemlig Hachinosuke Fukuda. I Japan brukes sakaki-treet gjerne i forbindelse med shinto-seremonier der man skal minnes de døde, og Jigoro Kano holdt en spesielt langt og fin tale til ære for Hachinosuke.

Dagen etter dette kommer Jigoro Kano på besøk, og i løpet av det besøket får Keiko invitasjon til å trene på Kodokan. Der er det nemlig en egen kvinneavdeling, forklarer han – Kodokan Joshi Judo.

Da hadde det allerede trent kvinner der i 9 år. Noen mener at Jigoro Kano og judo var tidlig ute med å tilby trening for kvinner – selv om den formen for judo kvinnene trente ikke kunne samnenlignes med et mennene holdt på med.

Noen måneder etter Kanos besøk tok Keiko Fukuda følge med moren sin og dro til Kodokan, altså judosenteret til Jigoro Kano. Der ble hun overrasket over intensiteten på treningen. Hun hadde blitt oppdratt på den tradisjonelle, japanske måten der kvinner på ingen måte skulle oppføre seg og bevege seg på samme måte som menn. Men på Kodokan så hun kvinner utføre mange av de samme teknikkene som mennene – uten tanke på hvordan man holdt ben og armer.

Etter besøket på Kodokan snakket hun med resten av familien om judo og om det hun hadde opplevd da hun besøkte Kodokan. Det var på ingen måte opplagt at hun skulle begynne med judo, og støtten fra resten av familien var blandet. Keiko følte selv at hun hadde en tilknytning til judo gjennom bestefaren sin, men samtidig var hun kvinne i en gammeldags og mannssjåvinistisk kultur.

Fukuda husker at det var vanskelig å trene skikkelig i begynnelsen. Det var mange fysiske og kulturelle barrierer. Blant annet forteller hun at det var utenkelig å se for seg kvinner som ikke hadde samlede ben og føtter. Og det er klart at da blir utvalget tilgjengelige teknikker og treningsformer begrenset.

Keiko Fukuda var lenge den siste gjenlevende personen som har blitt trent av Jigoro Kano. To år etter at hun begynte å trene judo ble hun tildelt 3. dan, og hun overtok da som hovedtrener for avdelingen for kvinner på Kodokan. Dette vakte blandede følelser hos enkelte familiemedlemmer som heller mente at Keiko burde følge den tradisjonelle veien med å stifte familie. Flere mente at det å være judotrener ikke passet seg for en kvinne.

Moren og broren min støttet meg, men onkelen min var ikke enig i at jeg skulle trene judo fordi jeg var en kvinne. Både moren og broren min så for seg at jeg skulle lære judo, for så å gifte meg med en judoka en dag. De så ikke for seg at jeg skulle bli en judoka selv. I Japan var det utenkelig at man kunne kombinere det å trene judo med det å stifte en familie.

Keiko Fukuda

Fukuda sier at det var akseptert at kvinner kunne jobbe, men i det øyeblikk man giftet seg, var det forventet at man sluttet å jobbe. Da skulle man vie seg fullt og helt til familielivet. Det ønsket ikke Keiko Fukuda å gjøre. Hun ville følge Jigoro Kanos ønske om å forsøke å spre judo over hele verden.

Fukuda ble aldri gift. Selv sa hun at judo ble hennes partner og livsledsager. Samtidig som hun stadig utviklet seg i judo, fullførte hun utdanningen ved Showa Women University der hun tok en grad i japansk litteratur.

Keiko Fukuda kommer til USA

I 1953 ble Fukuda invitert til Oakland i USA for første gang.Hun hadde da 5. dan i judo, og det var på denne tiden den høyeste graden en kvinne kunne bli tildelt. Keiko Fukuda ble i Oakland i to år.

I de påfølgende årene reiste Keiko Fukuda stadig til andre land som New Zealand, Australia, Filippinene og Canada, for å spre tanken om judo for kvinner.

11 år etter at hun dro fra USA, reiste hun tilbake til California, og det samme året ble hun tilbudt en jobb på Mills College. Hun takket ja og ble ved skolen til 1978. Samtidig som hun jobbet på Mills College startet hun sin egen judoklubb for kvinner: Soko Joshi Judo Club. Fukuda forklarte i et intervju at de tegnene hun skrev Soko ved hjelp av betyr morbærtre og havn, og at dette skulle symbolisere San Francisco.

Til å begynne med trente de i kjelleren til Keiko Fukudas livslange venn, Shelley Fernandez. Dette var i 1967. Det ble ganske raskt litt for trangt i kjelleren, så de leide lokaler i Sokoji Zen Temple i Japantown. Her måtte de trene forsiktig slik at de ikke forstyrret eller ødela noe. I 1973 flyttet hun treningene til Castro og 26th street i San Fransisco, og her holder judoklubben fortsatt til.

Keiko Fukuda i Norge

Fukuda reiste mange steder i løpet av livet, og hun var også i Norge. Hun kom til Tromsø som trener på en sommerleir i 1988, og da ble utøverne i klubben invitert til San Francisco. De tok henne på ordet, og to år senere etter samling av tomflasker, diverse vaskejobber, salg av tørrfisk, lotterier og så videre kunne en gjeng reise til USA, for å trene sammen med verdens høyest graderte kvinne – den gangen hadde hun 7. dan. Dette skriver Anne-Grethe Hermansen om i Judomagasinet nr. 1, 1993.

Gjengen fra Tromsø judoklubb trente først og fremst på kata, både nage-no-kata, kime-no-kata og ju-no-kata mens de var i San Francisco. Her fikk de oppleve begge disse kataene i en fasong som var veldig nær den opprinnelige slik Fukuda hadde lært dem på Kodokan.

Det ble også litt utveksling av idéer der den norske delegasjonen bidro med en treningsøkt som inneholdt en del lek og moro. Den økta ble ledet av Rosalie Evans.

Keiko Fukuda – den høyest graderte kvinnen

På 50- og 60-tallet var 5. dan det glasstaket som kvinner i judo ikke kunne bryte gjennom. Men takket være en intens kamp og brevveksling med Kodokan, fikk Keiko Fukuda i 1972 6. dan. Hun var da 59 år gammel. Det var ikke Fukuda selv som skrev disse brevene, men hennes livslange gode venn Dr. Shelley Fernandez. Fernadez argumenterte blant annet med at Fukuda nærmest kunne regnes for å være en levende legende – ikke minst takket være at hennes bestefar hadde undervist Jigoro Kano i jujutsu.

Fernadez fortsatte å støtte Keiko Fukuda som fortsatt er den høyest graderte kvinnelige judoka i verden. U.S. Judo Federation tildelte Keiko Fukuda 9. dan i 2001, og 8. januar 2006 ble hun tildelt samme beltegrad av Kodokan i Japan. Ingen andre kvinner er noen gang tildelt en så høy grad av noe offisielt judoforbund.

I 2011 ble hun nok en gang gjort ære på da U.S. Judo tildelte henne 10. dan. Samtidig kan man jo lure på hvorfor hun ikke ble tildelt disse beltegradene tidligere i sin judokarriere. Man kan lett tenke seg at hadde Fukuda vært en mann, så ville 10. dan blitt tildelt mye tidligere, også av Kodokan.

Etter hvert fikk Keiko Fukuda stadig større anerkjennelse, og i 1990 ble hun omtalt som en japansk nasjonalskatt av keiser Akihito. Hun ble ved denne anledningen tildelt Den hellige skatts orden.

Keiko Fukuda sier selv at hun aldri ville argumentert for å få høyere grader på egenhånd. Det viktigste for henne var å ha et «yawara-hjerte» og å opptre kultivert og i tråd med judo-prinsippene.

Keiko Fukuda bodde i San Fransico, USA fram til sin død 9. februar 2013. Hun var helt til det siste til stede på judotreninger til tross for sin høye alder og sine mange skader. Mot slutten av livet satt hun i en rullestol på mattekanten, men hun nølte ikke med å gi råd til de yngre utøverne i klubben.

Born for the Mat av Keiko Fukuda

Born for the Mat: A Kodokan Kata Textbook for Women kom ut i 1973. Boken ble skrevet av Keiko Fukuda, og den er svært vanskelig å få tak i. Jeg har sett den til salgs på Amazon for mellom to og fire tusen kroner. Boka tar bare for seg tre judo kata: Seiryoku zenyo kokumin taiiku, Kodokan joshi goshin-ho og ju-no-kata. Born for the Mat regnes for å være den mest grundige boken som er skrevet om ju-no-kata.

I 2004 ga Keiko Fukuda ut boka «Ju-no-kata» som er en revidert utgave av deler av «Born for the mat». Den kan jeg anbefale alle som vil lære seg ju-no-kata. Det er også et tre interessante forord i boka skrevet av Keiko Fukuda, Yukimitsu Kano og Noboru Saito.

Fukuda sa at målet med judo er å være “myk på utsiden” og “sterk på innsiden”. For å illustrere dette beskriver Fukuda et møte med mesteren Kyuzo Mifune i boka “Born for the Mat” (min oversettelse):

Jeg husker tydelig den dag i dag at hans grep i min judogi var så fjærlett at jeg nesten ikke merket det. Men hvis jeg gjorde en minste bevegelse i den hensikt å kaste ham, var han plutselig ikke i samme posisjon mer. I stedet var det min kropp som fløy gjennom lufta. Professor Mifune var en liten mann, men bevegelsene hans var ekstremt hurtige. Derfor var det vanskelig å holde følge med ham. Han hadde en egen evne til å forutse motstanderens bevegelse, og slik alltid ligge ett skritt foran.

Keiko Fukuda, Born for the mat (1973)

Be strong, be gentle, be beautiful

I 2013 kom ble det utgitt en dokumentarfilm om Keiko Fukuda. Den fikk samme tittel som mottoet hennes: Be strong, be gentle, be beautiful.

«Be strong» forklarer Fukuda handler om at man øver opp styrke gjennom å trene judo. Kroppen blir sunnere og sterkere.

«Be gentle» refererer til en frase som ofte brukes i judo, nemlig: «ju yoku go wo seisu» (den svake kan beseire den sterke). Fukuda mente med dette at det er viktig å ha en ydmyk og beskjeden væremåte fordi det gjør at man kan overvinne tilsynelatende uoverstigelige hindringer.

«Be beautiful» handler om den indre skjønnheten som Jigoro Kano ga uttrykk for i begrepet «sojo sojo». Det kan oversettes med «hjelp hverandre og gi vei». Det er dette vi hele tiden gjør på judotreninger, og det mente Fukuda at man også burde gjøre i dagliglivet.

Kilder

• Chierchini, Simone (2020) Mrs Judo: Keiko Fukuda and the Long Path to Female Inclusion in Budo, Aikido Italia Network
• Fukuda, Keiko (2003) Ju-No-Kata, North Atlantic Books
• Hermansen, Anne-Grethe (1993) Drømmetur til San Francisco, Judomagasinet, nr. 1 – 1993, side 22-25
• Hirano, Kumiko (2018) Reflections of Keiko Fukuda: True Stories from the Renowned Judo Grand Master, iUniverse
• May, Meredith (2011) Keiko Fukuda – judo master – doc in 2012, SFGate
• Mrs. Judo: Be strong, be gentle, be beautiful
• New York Times (2013) Keiko Fukuda, a Trailblazer in Judo, Dies at 99, NYT
• Robbins, Jan (2020) Judo teacher puts mind, body and spirit into helping others, including the martial art’s first, highest-ranked woman, San Francisco SeniorBeat

Bilder

• JTU, Flickr
• Kōdōkan jūdō’s inauspicious ninth kata: The Joshi goshinhō — “Self-defense methods for females” (Part 1). – Scientific Figure on ResearchGate. Available from: https://www.researchgate.net/figure/The-well-known-picture-taken-September-30-th-of-1937-with-Kano-Jigoro-and-more-than-20_fig3_260249302 [lastet ned 5. august 2021]
• Mark (2011) Keiko Fukuda 福田 敬子 – Co-Grand Marshal – 2011 Northern California Cherry Blossom Festival Grand Parade, Flickr
• Yin, Jennifer (2012) SFIAAFF30 Mrs. Judo, San Jose Camera 3, Flickr