Ep. 33: Kampsport fra Japan

Sist oppdatert 11.05.2025.

Det er ikke lett å si hvor tidlig man begynte med kampformer i Japan. Det finnes kilder som nevner 300-tallet, men samtidig dukker det jo raskt opp et definisjonsspørsmål: Hva må til, for å kunne kalle noe en kampform? Når går slåssing over fra å være tilfeldig slåssing til en kampform der teknikker og måter å settes i et visst system og kan læres bort?

Søker man på nett dukker det flere definisjoner av kampformer opp. De fleste legger vekt på at kampformer består av varierte teknikker med eller uten våpen mot mostandere med eller uten våpen. Flere av definisjonene legger også vekt på at kampformene kommer fra Japan, Kina eller Korea. Her er det mange nyanser, men for enkelhets skyld kan vi kanskje være enige om at kampformer også innebærer et element av kontinuitet – altså at ferdigheter føres videre fra en mester til elever.

Koryu og gendai budo

I utgangspunktet skiller man mellom koryu, som kan kalles de gamle skolene, og gendai budo, som kan kalles moderne kampformer.

Det finnes flere kilder, både skriftlig og i bildekunst som viser at samuraier trente og brukte kampformer i middelalderen. Ofte er det snakk om kampformer der man bruker våpen, men også kampformer uten våpen. Flere av de gamle kampformene inneholder også elementer som bruk av hest og ulike våpen fra hesteryggen. I tillegg til sverdkamper, har man i Japan vært opptatt av bueskyting, også fra hesteryggen.

Typiske kjennetegn på kampformer fra Japan

De fleste av oss har nok et bilde av utøvere kledd i hvite drakter og med fargerike belter når vi tenker på de japanske kampformene. Og for mange av oss er Japan selveste kampsport-nasjonen over alle. Det er kanskje ikke uten grunn. Det er få land der kampformene er like nøye vevd sammen med kultur og historikk som i Japan.

Mange av teknikkene og treningsformene fra Japan er preget av den krigerske tradisjonen de oppsto i. Som nevnt er flere av kampformene fokusert rundt våpenbruk og de er også knyttet opp mot det å slåss med store rustninger på seg. Her kan dere se for dere det typiske bildet av en samurai.

Noen av kampformene har vært knyttet til bruk av hest og det å kjempe fra hesteryggen. I tillegg vet vi at svømming og nærkamp i vann var en sentral øvelse for krigerne. Det er allsidigheten som preger de japanske kampformene. I Japan fantes det en kampform for alle tenkelige tilfeller der man kunne risikere å møte en motstander på slagmarken.

Bajutsu

Et eksempel på en slik gammel kampform er bajutsu. Opprinnelsen til bajutsu har sammenheng med bueskyting (yabusame). Men bajutsu er en helt egen kampform med sine tradisjonelle ryu, eller skoler.

Bajutsu kan spores tilbake til 700-tallet, men det var ikke før på 1100-tallet at kampformen virkelig slo gjennom og ble populær. Da ble det nemlig vanligere med storskala krigføring der nettopp det å ri på hest var en viktig ferdighet.

Selv om bajutsu, eller det å slåss fra hesteryggen, ble populært, var det fortsatt forbeholdt overklassen å trene på denne måten. Hester var mangelvare og derfor var det kun eliten som hadde råd til å drive med denslags.

I denne perioden var krigerne på hesteryggen ansett som såpass sentralt, for å lykkes i krig at flere samtidige historikere kun refererer til antall hester og ryttere når de skal angi størrelsen på en hær. Fotsoldatene ble gjerne oversett i slike framstillinger – selv om de var langt flere. Dette hadde helt klart med statusen til soldatene å gjøre.

På 1600-tallet begynte situasjonen i Japan å roe seg. De heftigste kampene i borgerkrigstida gikk mot slutten, og Tokugawa-shogunatet sørget for en relativt stabil periode. Dermed ble det mindre bruk for krigere, krigskunst og ryttere. Likevel av det så mange som 50 bajutsu-skoler i Japan mot slutten av Tokugawa-shogunatet. Og selv i våre dager holder noen av disse skolene på med aktiviteter. Japan Bajutsu Federation ble dannet i Tokyo i 1946 for å promotere bajutsu som en moderne sport.

Hestene i bajutsu

I bajutsu øver utøverne på å ri, stell og det å ta godt vare på hester. Hesterasen som stort sett ble brukt var den rolige og stabile kiso uma. Den er kanskje best å sammenligne med en ponny. Det er 120 -140 cm høy, ganske kraftig bygd hest med ganske korte ben.

Disse hestene måtte trenes opp til å ignorere plutselige støt, bråk, uro, raske retningsforandringer – i det hele tatt alt det kaoset som oppstår på slagmarken.

Hestene ble utstyrt med spesielle stigbøyler, shitanaga abumi, som gjorde det enklere for rytterne å stå å skyte fra salen.

Kjente utøvere i japansk kampform

Dersom man skal nevne kun én utøver av kampformer i japansk historie er det vanskelig å komme utenom Oda Nobunaga (織田信長). Han er nok den samuraien som flest regner som den viktigste og mest kjente.

Nobunaga levde på 1500-tallet og ble bare 48 år gammel. Han er mest kjent for å ha startet den prosessen som skulle ende med et samlet Japan. Riktignok måtte landet gjennom en flere hundre år lang borgerkrigsperiode, men likevel har Nobunanga høy status i det japanske samfunnet.

I det fragmenterte og borgerkrigsherjede Japan bestemte Oda Nobunaga seg for å forsøke å samle Japan. Han klarte å underlegge seg flere regioner i løpet av 1550-tallet og de neste 25 årene. I 1582 begikk Nobunaga et rituelt selvmord, for å unngå å bli tatt til fange. Det skal ha skjedd i Honno-ju-tempelet.

Japanske kampformer i Norge

I vår del av verden er nok de gamle japanske kampformene mest for spesielt interesserte. Det man derimot kan trene så å si overalt er de moderne japanske kampformene. Da tenker jeg spesielt på judo og karate, men også kendo og aikido.

I noen av disse kampformene kan man se sport etter de gamle kampformene i blant annet kataer, altså disse forhåndsbestemte koreografiene. I judo ser vi blant annet det i den nest siste serien i nage-no-kata, der sumi-gaeshi gjøres som om man har på seg en tung rustning.

Filmtips

Zatoichi om den blinde sverdkjemperen (2014)

Lady Snowblood fra 1973 er verdt å nevne. Flere steder omtales dette som den beste samuraifilmer noensinne. Det er det sikkert flere meninger om, men Quentin Tarantino lot seg iallfall inspirere nok til at han i Kill Bill, lot karakteren til Lucy Liu, O-Ren Ishii, helt opplagt være hyllest til denne filmen. Det er også flott å se at man allerede på 70-tallet kunne la en kvinne inneha en rolle som vanligvis menn ville hatt i en slik film.

Akira Kurosawa’s Yojimbo fra 1964 som i sin tur inspirerte den klassiske westernfilmen «for en neve dollar» med Clint Eastwood i hovedrollen. I det hele tatt er Akira Kurosawa en sentral filmskaper å sjekke ut hvis man er interessert i film, japansk kultur og, ikke minst, samuraienes levemåte. Filmer som Kagemusha, Ran, Sanjuro og ikke minst «Seven samurais» er klassikere.

Kilder

Bilder

Adriano, CC BY-SA 2.5 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5, via Wikimedia Commons
Crupi, Marco () Two Samurai in duel, with a sword ready to attack, Japan, Kyoto, Flickr, https://flic.kr/p/RAze3g